Og alle nordmenn er født med ski på bena...?

| | Comments (14)

Før det ble alminnelig upopulært å generalisere folkegrupper, ble det påstått at nordmenn er født med ski på bena. Alle som har vært i en skiløype vet naturligvis at det ikke er sant, men tankegangen om at noen er født med ikke-biologisk ekstrautstyr er åpenbart i ferd med å få en heidundrendes renessanse.

Og det fra en medisinstudent, som man jo ville tro at hadde litt flere basiskunnskaper om biologi enn menigmann i alskens gater og skiløyper.

I den pågående hijab-debatten føler nemlig leder i Muslimsk studentsamfunn, medisinstudent Bushra Ishaq at det er gunstig for hennes krav om særrettigheter å sammenligne den selvvalgte religiøse markøren hijab og ikke fullt så selvvalgte navn:

- Skal alle politifolk som heter Muhammed skifte navn?


- Nei, den (hijaben. Min anm.) er en del av enkeltmenneskers identitet. Skal man følge det prinsippet blir navn også en belasting. Skal alle politifolk som heter Muhammed også skifte navn, for ikke å støte samfunnet rundt seg.

Finner altså studentlederen det oppportunt å spørre om i Dagbladet. Hvis vi et øyeblikk ser bort fra at det forsåvidt ikke er Muhammed som krever å få bruke hijab i politiet - det gjelder bare Bushra Ishaq og øvrige kvinnelige trosfeller - så er dette en bemerkelsesverdig sammenligning. Spesielt når den kommer fra en person med utdannelse.

Mener virkelig medisinstudenten å antyde at navn - som ikke sjelden blir bestemt av foreldre, gjerne som en følge av kulturell tilhørighet - er selvvalgt på lik linje med religion? Og at et klesplagg som hijab sitter fast på muslimske kvinners hoder akkurat som hudfarge - som er det Bushra Ishaq sikter til ved bruk av navn, selv om hun ikke sier det med rene ord?

Ja, det gjør hun - når hun i samme åndedrag hevder at kvinner og menn med "muslimsk bakgrunn" blir definert som udyktige av politiet fordi man er motstandere av bruk av hijab til politiuniformen.

Nå skal ikke jeg hisse opp stemningen ved å lure på hva Bushra Ishaq egentlig kan ha tilegnet seg av kunnskap under sitt medisinstudie, men det er svært mye som tyder på at rasjonell og logisk argumentasjon ikke har vært noen utpreget stor del av pensum.

Nok om det.

Verre er det at det blir stadig større grunn til å spørre om hvordan et opplyst samfunn har havnet i en situasjon der individer som Bushra Ishaq i det hele tatt blir tatt alvorlig og får klippekort i samtlige medier for å fremme påstander de aller, aller fleste bør ha forutsetninger for å se at er fullstendig på viddene - med eller uten medfødte ski på bena?

Det er fort gjort å mistenke at den i aller høyeste grad forvirrede argumentasjonen for hijab har sammenheng med at religiøse, selvutnevnte minoritetsrepresentanter aldri har vært nødt til å argumentere for sine aggressive krav om særrettigheter slik det forventes av alle andre - og nå befinner seg i defensiv posisjon som oppleves som relativt ubekvem.

Vanligvis har debatter om religiøse særrettigheter foregått omtrent sånn:

- Vi krever retten til å ... (Fyll ut det som passer oss i krammet)

- Beklager, det kan dere dessverre ikke få fordi bla bla bla.

- Hva behager?!? Rasisme!

- Ok, etter vår like grundige som øyeblikkelige revurdering har dere selvsagt rett til å ... (fyll ut det som passer dere i krammet).

Til tross for det ytterst opplysende og saklige innholdet i debatter av denne arten, ser det dessverre ikke ut til at de fungerer like knirkefritt lenger. I dette tilfellet kan det for eksempel skyldes at alle andre - bortsett fra medisinstudentene Muhammed Usman Rana, Bushra Ishaq og pedagog Javaria Tanweer - er i stand til å skjønne at et selvvalgt, religiøst plagg ikke er det samme som medfødte markører som biologisk opprinnelse.

Antagelig ser Ishaq den noe problematiske koblingen selv, for hun avslutter friskt med å påpeke at saken handler om religionsfrihet.

Nettopp. Og religionsfrihet innebærer at....?

Til informasjon innebærer begrepet religionsfrihet at man selv fritt velger sin religiøse tro og de kravene den stiller til den enkelte, samtidig som den innebærer andres frihet fra religion - også den religionen Ishaq og hennes søstre i ånden har valgt. Religionsfrihet innebærer ikke frihet fra eventuelle konsekvenser ens personlige religiøse tro måtte medføre, og heller ikke noen rettigheter til å velte de eventuelle konsekvensene over på alle andre.

Har muslimske kvinner rett etter religionsfriheten til å bære hijab, så har de også en like selvsagt rett til å ta den av. Dersom de ikke vil det, så er det nøyaktig like selvvalgt i henhold til den samme religionsfriheten og er følgelig deres eget, selvvalgte problem - ikke det omgivende samfunn sitt.

Og det vet nok medisinstudenten like godt som meg, ellers ville hun neppe sette sitt fremtidige profesjonelle rykte på spill ved å sammenligne en valgt religiøs markør med ikke-valgte og/eller medfødte ditto. Dog er det ikke nevneverdig vanskelig å få øye på Ishaqs motiver for å forsøke å tåkelegge debatten ved å implisere rasisme og ekvivalenten religion = etnisitet; det er langt verre med diverse mediers og kommentatores motiv for å hoppe på - og bidra til å spre - så åpenlyst opportunistiske og uriktige påstander.

Skal tro hva det kan komme av? Visste jeg ikke bedre ville jeg trodd at enkelte norske redaksjoner - VG og Bergens Tidende unntatt - her ser sitt snitt til å markere seg selv som behagelig tolerante, samtidig som man synes det er best å arbeide aktivt for å senke forslaget om å tillate hijab til politiuniformer ved å la være opplyse debattanter som Bushra Ishaq om hvordan argumentasjonen hennes faktisk tar seg ut for tenkende mennesker.

Ikke godt å si, men personlige motiver har heldigvis den egenskapen at de før eller siden kommer til uttrykk.

I mellomtiden får vi andre bare håpe at Bushra Ishaqs logiske kortslutninger er et utslag av hennes valgte ideologiske ståsted, og ikke et uttrykk for at norske universiteters medisinstudier later i overkant for meget tilbake å ønske.

Det ville jo for eksempel være temmelig kjedelig for den enkelte å havne hos en ferdig utdannet fastlege som bokstaveligt talt er troendes til å forveksle et ribbeinsbrudd med et hull i pasientens genser?


Bookmark and Share

14 Comments

Og for å supplere litt:
Argumentasjonen tyder på at forkjemperne er uten evne eller vilje til skjønne hva motstanderene mener.
Nå skal jeg i motsetning til de førstnevnte, ikke gjøre krav på å snakke på vegne av gruppe, (men det ville ikke forundre meg om svære mange deler mitt syn).

For synet mitt et at hvis kvinner som f.eks heter JAVARIA, eller BUSHRA eller AISHA, eller .....) ønsker å bli politi, er de selvfølgelig HJERTELIG VELKOMMEN til det. Jeg applauderer deres valg, og er sikker på at de kan gjøre en verdifull og utmerket innsats.

Og etter at de har gjennomført adekvat utdannelse og stiller til tjeneste i en norsk politiuniform, ville jeg ikke ha noen som helst anfektelser eller mistanke om at de opptrer utilbørlig basert på f.eks hudpigmenter eller navn.
---------

Her er for øvrig et annet moment som jeg ikke har sett omtalt direkte tidligere.

Er det ikke stor grunn til å anta at kvinner som har så sterk religiøs overbevisning at de mener de må bære burka til politiuniform (og som det nylig er hypotetisert ..som dommere) også vil være sterke tilhengere av SHARIA?

Da synes jeg det er god grunn til å være skeptisk til deres muligheter til å etterleve bokstav og intensjon i norsk lovverk.

Cassanders
In Cod we trust

Det kunne i hvert fall være en fordel om man snart bestemte seg for en av delene hva gjelder religionsfrihet og hhv. individets eller samfunnets ansvar. For det er så enkelt som dette:

Religionsfrihet betyr at den enkelte fritt kan velge religion (alternativt velge å ikke ha noen religion). En selvfølgelig forutsetning for valgfrihet er at den enkeltes personlige valg er den enkeltes eget, personlige ansvar. Alle valg innebærer konsekvenser, og som en følge av den enkeltes valgfrihet er også disse den enkeltes ansvar.

Enten har altså de aktuelle kvinnene religionsfrihet og har benyttet den til å foreta et personlig valg ved å selv tilslutte seg en religion. Deres valg innebærer tydeligvis konsekvenser som f.eks. pliktig tildekking av håret i form av hijab - en konsekvens de selv er personlig ansvarlig for som en følge av sitt forutgående, frivillige valg. Ved sitt frivillige valg har de derfor like frivillig fravalgt yrker som ikke tillater bruk av personlige religiøse markører og som en direkte følge av sitt valg har disse kvinnene selv det personlige ansvaret for at de er "utestengt" fra enkelte yrker.

Eller så må vi gå ut i fra at de de aktuelle kvinnene ikke valgt selv, og følgelig heller ikke har noe personlig ansvar for konsekvensene religionen de tilhører innebærer. Det er nemlig ikke mulig å ha både personlig frihet til å velge og personlig frihet fra konsekvenser det samme valget medfører.

Da kommer imidlertid bare religionsfriheten inn i bildet som en fullstendig uakseptabel mangel på samme, og vi har i stedet å gjøre med fravær av personlig ansvar som en direkte følge av (religiøs) tvang/manglende personlig valgfrihet.

I så fall må vi handle deretter, for da stiller disse kvinnenes hijab-bruk i en helt annen kategori: det er naturligvis utelukket at en stat som praktiserer religionsfrihet offentlig kan tillate eller akseptere bruk av en markør som symboliserer den religiøse tvangen fraværet av personlig ansvar for konsekvenser nødvendigvis forutsetter.

Så hvilken av delene blir det, mon tro?

Takk til Nina for nok et morsomt og skarpt litterært verk.

Det blir ganske dumt å opprte i 3 TV-debatter med utslått hår å hevde med autoritet at det er en plikt for muslimske kvinner å dekke håret.

Politjenestemenn/kvinner bærer ikke navneskilt på uniformen i tjeneste. De kan hete hva som helst, uten at det synes.

Ikke for å være ironisk, men jeg "syns" jeg ser for meg en kvinnelig muslimsk politaspirant som under opptaksprøven skal dykke efter to gjenstander i bassenget iført full uniform og hijab. Selfølgelig med mannlige kolleger og eksaminatorer til stede. Og 200 meter svømming i heldkekkende badedrakt med hijab?

Men de vil ha i både pose og sekk, vettu.

Deres politiske program innebærer egentlig en rekke krav om særtilpasninger for religiøse forordninger.

De ønsker å endre nettopp forutsetningen om at deres valg av religion, også kan ha konsekvenser i sivilsamfunnet.

Cassanders
In Cod we trust

For å komme med noen videre tillegg og uttalelser i disse sakene vil jeg bruke disse eksemplene, som er fra innledningsrundene på "dialogmøtet" på Litteraturhuset.

To "knuste håp", og så Lars Gules innlegg.

(De er min egen avskrift fra lydopptak, så jeg har ikke stjålet dem fra noe sted)

"Å begrense min rett til å bære hijab begrenser min ytringsfrihet" av Fatima Makhtari, sykepleierstudent

Jeg tror jeg ikke kan telle hvor mange ganger jeg har hørt folk si, at Norge er et fritt land. Norge er kjent for sitt enestående demokrati og frihet, og det er en av tingene som gjør norge til et av verdens beste land å bo i.

Praksisen av, og troen på ytringsfriheten, religionsfriheten og det liberale demokrati er grunnpilarer i FNs menneskerettighetserklæring og den norske grunnlov, og er derfor absolutte i det norske samfunn i dag.

A begrense min rett til å bære hijab, begrenser min ytringsfrihet, fordi jeg og alle andre, som norske borgere, og som mennesker, har gjennom religionsfriheten rett til å gi uttrykk for vår religion gjennom utøvelse, både offentlig og privat.

Dette vil altså si, at jeg og alle andre muslimske jenter har retten til å bære hijab, både offentlig og privat, fordi vi på denne måten utøver vår religion, som er islam.

Hijaben er et religiøst påbud, og den norske stat kan ikke nekte oss i å bruke dette kledet i noen som helst sammenheng, fordi menneskerettighetserklæringen og den norske grunnlov tillater oss å gjøre det.

*applaus*

Den individuelle friheten som må eksistere for å overholde demokratiet, settes også rett og slett på spill, når vi finner unntaksregler for at den skal gjelde for noen, men ikke alle.

Jeg har faktisk selv valgt å gå med hijab, jeg er ikke undertrykt, underkuet eller hjernevasket.

*applaus*

Men fordi jeg er en kvinne med hijab, teller kanskje ikke meningen min noe. De som bedømmer og dømmer meg ser ut til å vite mer om meg, enn meg selv. Fordi det er akkurat det hijaben er; min individuelle frihet.

Min hijab er en del av min identitet, og jeg vil føle meg fratatt min verdighet og blottlag, om jeg blir tvunget til å ta den av. Er det virkelig slik at en stor gruppe i Norge skal føle seg? Hvordan kan vi tillate dette?

I et land hvor menneskets bestemmelsesrett settes i sentrum, forventer man ikke at vi setter regler og lover på hvordan man skal følge sin egen religion, eller hvordan man i det hele tatt skal kle seg.

Dette er smakløst. Og hvis det er undertrykkelse å tvinge en jente med å gå med hijab, er det ikke da undertrykkelse å tvinge henne til å ta den av?

*applaus*

Dette er sentrale spørsmål i livet mitt. Dette er spørsmål en jente med hijab stiller seg selv hver eneste dag, mens media forbauser med overskrifter, som "kan man være likestilt med hijab?", eller "ned med sløret".

Jeg føler meg fremmed og umyndiggjort i mitt eget land.

Hvordan kan den norske stat forsvare dette? Hvor har friheten blitt av?

"Hijaben knuste politidrømmen min", av Dleen Dhoski, bio.ing. student

I August 2007 sendte jeg en epost til Politihøyskolen, der jeg spurte om hva som krevdes for å utdanne seg som en kriminaltekniker. Et av spørsmålene var om hijab ville være en hindring.

Jeg stilte dette spørsmålet uten om å vite at det var regler som forbød bruken av religiøse plagg med uniformen, så svaret jeg fikk var veldig overraskende:

"Per i dag tillater ikke vårt uniformsreglement at uniformert politi
bærer hijab. Det er også uniformsplikt på politihøyskolen. Jobber du sivilt i Politiet vil neppe hijab være noen hindring."

Altså for å bli en kriminaltekniker så måtte jeg ha gått på Politihøyskolen og jobbet som politi i noen år. Men for å i det hele tatt kunne gå på politihøyskolen så måtte jeg ha tatt av meg hijaben min.

Og det var, og det fremdeles er uaktuelt for meg i dag. Så plutselig så var alle de fremtidige planene og de tankene jeg hadde tenkt på så lenge helt forgjeves.

Det jeg ba om var selvfølgelig ikke om å få lov til å "snik-islamisere"
Norge slik som noen sterkt hevder, men det var å få lov til å jobbe i det yrket jeg selv ønsket, uten å måtte gi opp en så stor del av meg, nemlig hijaben min. Og på grunn av hijaben, så ble den drømmen knust.

Er dette det som kalles religionsfrihet, ytringsfrihet, eller rettferdighet?

Etter en stund så bestemte jeg meg for å utdanne meg som bioingeniør, og i dag er jeg på første året mitt på bioingeniørlinjen, og jeg har akkurat vært på en tredagers praksis på poliklinikk, og det var veldig lærerikt og morsom opplevelse, men på min siste dag så traff jeg på en pasient som ikke ville at jeg skulle ta blodprøve av han på grunn av hijaben min.

Det var ingen god opplevelse, og jeg forstår det ikke. Jeg forstår det ikke hvordan det går an å mislike en person på grunn av det hun har på seg, uten å kjenne meg. Å møte en med smil, men motta fientlighet tilbake kun på grunn det en har på seg, er det rettferdig?

Det var ikke en god opplevelse, og hvordan kan du vite om jeg vil være lojal mot mitt yrke eller ei, bare ved å se på hva jeg har på meg? Jeg vet selv at jeg kan utføre et yrke like bra, enten om det er politikvinne eller bioingeniør, like bra som Kari Nordmann uten hijab, om ikke bedre.

Hva er det som skiller meg fra henne? Et tøystykke?

At jeg blir begrenset på grunn av mitt hodeplagg, det er ikke bare trist men det er urettferdig, for jeg er født, jeg kom hit da jeg var tre år, og jeg er oppvokst her, og det er her jeg kjenner til best. Og det er her jeg hører til nå.

Så hvorfor skal ikke jeg ha like mange døråpnere som Kari?

Jeg trodde at alle var like mye verd i Norge, uansett etnisk eller religiøs bakgrunn, men etter alt det oppstyret har oppstått i dag på grunn av denne saken så begynner man virkelig å se hva som ligger bak masken.

Så jeg spør dere; finnes det virkelig ytringsfrihet i Norge?

*vill applaus og klapping*

"Er bruken av hijab med politiuniform en ytring som må aksepteres", av Lars Gule, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo

Jeg hører med til de som faktisk relativt stolt kaller seg menneskerettighetsfundamentalister, det betyr at for meg er ytringsfrihet særdeles viktig. Det har kommet mange interessante synspunkter, viktige og riktige på ytringsfrihet nå.

Jeg har fått utfordringen: er bruk av hijab med politiuniform en ytring som må aksepteres?

Svaret på det spørsmålet er NEI.

Hijab til politiuniformen MÅ ikke aksepteres. det ville ikke være noen diskriminering eller krenkelse i menneskerettighetsforstand om Politiets uniformreglement ikke blir endret. Og det er et viktig prinsipp, at Politiet opptrer og kler seg livssynsnøytralt.

Men jeg mener likevel det kan gis gode argumenter for at hijab til politiuniformen KAN og BØR aksepteres, og det av følgende grunner:

En hijab krenger ingen andre menneskers menneskeverd og grunnleggende rettigheter.

Politiets livssynsnøytralitet blir brutt ved å akseptere hijab, men denne livssynsnøytraliteten kan gjenopprettes på et lavere og da mindre prinsippielt nivå, ved at livssynsmarkeringer i uniformen aksepteres på en ikke-diskriminerende måte.

Altså må man også akseptere symboler som kippa og turban.

Videre skal Politiet gjenspeile samfunnet, med de forskjellige livssyn som finnes. Noen ganger og i forhold til enkelte grupper kan det være en fordel om denne gjenspeilingen blir tydelig.

Å akseptere hijab og andre livssynssymboler kan fungere godt i forhold til å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn, særlig muslimske kvinner, til politiyrket, og dette kan i neste omgang fungere godt i forhold til å bygge tillit i innvandrermiljøer.

Dette innbærer at den offentlige livssynsnøytraliteten kan ivaretas på en ikke-diskriminerende måte, og hijaben selv ikke krenker andre, finnes det da altså relativt tungtveiende, pragmatiske grunner knyttet til spørsmål om tillit, rekruttering av kvinner og integrasjon, som taler for å akseptere hijab til politiuniformen.

Men det er ingen som har krav på å bli politi i Norge. Man må være kvalifisert. En av kvalifikasjonene er EVNEN og VILJEN til å innordne seg politiets regler, inklusive uniformsreglementet.

Dersom en kompetent myndighet, Politidirektoratet og/eller regjering etter en god debatt, og den bør være offentlig og bredest mulig, konkluderer med at vi i Norge ikke skal akseptere religiøse markeringer som del av politiuniformen, så kan ikke det sees som noen menneskerettighetskrenkelse.

Det er faktisk en beslutning som vi kan leve godt med.

Altså er ikke hijab som del av politiuniformen en ytring som beskyttes av ytringsfriheten, etter min mening. Det er ikke engang noe som beskyttes av religionsfriheten, og likevel finnes det, men [???????], gode grunner for å tillate hijab, til Politiets uniform.

Jeg synes det Lars Gule sier her er det som er viktig:

Men det er ingen som har krav på å bli politi i Norge. Man må være kvalifisert. En av kvalifikasjonene er EVNEN og VILJEN til å innordne seg politiets regler, inklusive uniformsreglementet.

Det er nettopp dette alle nå klager og nesten er på gråten over - hvordan de blir brutalt frarøvet sin menneskrett og religionsfrihet i å få drømmeyrket sitt oppfyllt.

Jeg vil derfor utfordre IRN til å tillate hedninger, ateister og polyteister å utføre halal-slakting ved norske slakterier, da dette jo også kan være drømmen til visse folk.

På halalmat.no kan vi jo lese at dette er strengt forbeholdt troende muslimer, til nød bokens folk, men da må de passe på å ikke tenke feil religiøse tanker..

Dette begrenser også isåfall religionsfriheten?

Hvorfor skal jeg som ateist, få drømmen min knust om å bli halal-slakter? ER DET IKKE RELIGIONSFRIHET I NORGE?!?!?! *dramatisk og på-gråten tone*

@ Cassanders, ja det er nettopp dette jeg prøvde å si i et annet innlegg her; at man som bindestreksnordmann eller bindestreksmuslim skal til enhver tid selv kunne velge, etter hva det passer en best der og da, om hvilken rolle man vil ha.

I alle andre tilfeller ville vi kalt dette dobbelt-moral.

Langt mer alvorlig kan det bli hvis en slik politi skal bli nødt gi første hjelp, munn-til-munn gjenopplivings teknikken.
Skal noen som er ikke religiøs utføre dette?
Neste spørsmål- hvorfor skal noen være fritatt fra å gjøre dette?
Før eller siden ville en slik tilfelle kunne skje.
Og tilslutt-hva om dette resulterte i død for vedkommende som kunne reddes av politiet, eller for den saks skyld også medpersonal?
Jeg kan ikke unngå å tenke på det, men har aldri hørt noen nevne i TV debattene...

Jeg tror ikke det handler om noen særrettigheter for muslimer og religiøse plagg.
Dette er en svært aggressiv erobring av territoriet. Instinkt som utløses av usikkerhet. Ikke deres usikkerhet - vår.

Jaha, så det å kle seg som man vil i enhver sammenheng er nå plutselig blitt ikke bare en mennesketrett, men også en ytring! Det kan selvsagt ikke utelukkes at disse unge damer tror det selv, i såfall kunne det være fristende å teste ut om denne retten også er tenkt å gjelde andre.

Jeg kunne f.eks. tenke meg å iføre meg hijab selv (jeg har et heller iøynefallende helskjegg, så jeg tror jeg ville sett kostelig ut) og dratt på et aldri så lite moskébesøk, sånn i ytringsfrihetens og menneskerettighetenes navn.

Jeg føler at disse hijabjentene med sin totale mangel på logisk argumentasjon uvergerlig er i ferd med å overbevise meg: snart går jeg inn for obligatorisk hijab for alle sanne rettroende - greitt å vite hvor man har dem neste gang man må oppsøke en lege, advokat eller lignende.

Det er rimelig absurd hvordan Bushra Ishaq gang på gang denne uken har hevdet i debatt etter debatt at hijab er en religiøs plikt, og så sitter hun der barhodet mens hun hevder dette. Begredelig er det og at ingen ( i de tre debattene jeg har sett) som har stilt henne spørsmål ved hvordan dette kan henge sammen.
Jeg synes homofile menn burde begynne å ta på seg dette plagget i trass. Når man vet hvor “høyt” disse menneskene står i kurs i miljøer som forsvarer hijab ville det nok lagt en demper på hele hijab-bruken og vi kunne kanskje blitt kvitt denne skampletten som tres ned over muslimske kvinners hoder.

At ikke flere politikere innser at Karita har helt rett når hun sier at hijab kommer inn under den samme tankegangen som kjønnslemlestelse er underlig. Selvsagt har hun rett, det er kontroll over kvinner, deres seksualitet og deres kropp som ligger bak begge deler, hijab er en mild variant, men det symboliserer noe man bør bekjempe med nebb og klør og det er ingen grunn til å vise respekt for kvinneundertrykkelse selv ikke når kvinner forsvarer det selv. Det er kvinner som viderefører tradisjonen med kjønnslemlesting også, ingen skal få komme her og si at jeg skal måtte respektere kvinneundertrykking uansett i hvilken innpakking den kommer.

NRK skriver i kveld at da Justisdepartementet 4. februar offentliggjorde at bruk av hijab skulle tillates som del av politiuniformen, skjedde det uten justisministerens viten.

http://www.nrk.no/nyheter/1.6487571

Beslutningen skal ha blitt fattet etter Politidirektoratets positive innstilling til hijab, og skal ifølge NRK ha vært drevet igjennom av statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik.

Mer fra dialogmøtet på Litteraturhuset:

"Hvorfor ytringsfriheten bør være helt ubegrenset", av Ilham Hassam, tidligere leder Somalisk studentsamfunn.

Jeg heter Ilham Hassam, ikke Hussein som det står i programmet, og tittelen på innlegget mitt er "Hvorfor ytrfh. skal være helt ubegrenset".

Men først må jeg presisere om ytringsfriheten ikke er helt absolutt, som Amir påpekte. Den har plikter og ansvar som gir begrensninger for hva man kan ytre av meninger. Disse begrensningene er blant annet nedfelt i FNs konvensjon om sivile [????] plikts og rettigheter. Det er blitt sagt før og det vil jeg ikke gjenta, i tillegg så kommer selvsagt rasistiske ytringer [og ting] som er straffbare.

Når det er sagt, er ytringsfriheten en kjerneverdi som vi i det demokratiske samfunn må holde fast på, og den skal etter min mening være så ubegrenset som mulig.

Ytrfh. legger til rette for sannhetssøking, demokrati og invididets frie meningsdannelse, og alle mennesker har rett til å mene, tro, tenke og si hva de vil, slik det stadfestes i en rekke internasjonale konvensjoner.

Men; jeg mener at alle former for ytringer som innebærer rasediskriminerende eller religiøst hat, eller oppfordring til diskriminering og vold, skal forbys.

Karikaturtegningene var visstnok unødvendige, og kanskje ment for å provosere, men de innebar ikke oppfordringer til hat eller vold. Dermed er med det oppfatningen at tegningene oppfattes av ytringsfriheten.

Og bare for å si det, om mange kommer ikke[sic] til å mislike det jeg skal si, men tegningene av profeten Muhammed var ikke faktisk tegninger av profeten Muhammed; alle vet jo at ingen vet hvordan han ser ut. Derfor synes jeg at det er betenkelig at reaksjonene var så sterke.

Selvfølgelig har man - vi alle rett til å reagere på det vi misliker, men at det at disse tegningene burde vært straffbare, det mener selvfølgelig ikke jeg. Forøvrig så synes jeg at saken fikk mye mer oppmerksomhet enn det den fortjener en av ytringsfrihetens viktigste funksjoner er at man skal kunne forsvare sine rettigheter og kritisere maktinnhaverene i samfunnet, uten frykt for represalier.

Dessverre brukes ytrfh.en ofte til å fremme rasehat og diskriminering av grupper som står svakt i samfunnet og det er ikke den type ytrfh. jeg står her og forsvarer.

Ytrfh. skal ikke utelukkende bety frihet til å rakke ned på svake grupper og visse religioner. Dessverre blir ytrfh. i større grad synonymt med religionskritikk. Jeg har ingen ting imot religionskritikk. I et demokratisk samfunn så må vi kunne tåle det. Så lenge den ikke er forbeholdt de få, og ikke egentlig tar sikte på å kritisere EN religion, nemlig islam.

Mange muslimer av den oppfatningen at ytrfh. egentlige formål er å legitimere
islamofobi og islamkritikk.

Et dilemma er at kritikk mot religioner er for noen [sic] kan oppfattes som krenkende, mens det for andre kan ses på som legitime, kritiske ytringer jeg mener, at alle ytringer som ikke oppfordrer til hat og ulovlige handlinger, skal kunne omfattes av ytrfh.

Men alminnelig folkeskikk og respekt, tilsier at man BØR vise tilbørlig hensyn til andre mennesker, herunder deres religion, men dette etter mitt syn en moralsk debatt.

Det gikk opp for meg hvor viktig ytringsfriheten er, etter en tur til Midt-Østen i julen. Jeg vil ikke nevne hvilket land jeg besøkte, av hensyn til de som måtte komme derifra, men når vi ankom det landet, så var det første vi ble advart mot å nevne landets presidentens navn [sic]. Gjorde man det, fikk vi beskjed om at en av de tusenvis sivilkledde politimennene, som vi hørte var over alt, (ville) arrestere deg.

Mette hørtes helt absurd ut, men det var faktisk helt sant, og jeg kjente at et samfunn som ikke verdsetter ytringsfriheten er et farlig samfunn. Og i et demokratisk samfunn som Norge bør man faktisk være innstilt på å [??? tale en venn ???]

Riktignok så kan man lese om ting man ikke liker, men man må bare bite i seg det sure eplet, MEN til gjengjeld kan man nyte godt av en rekke rettigheter.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at ytrfh.en ikke skal forsøkes begrenses ytterligere. Vi har allerede viktige begrensninger, og det er vel og bra, men forsøker man å begrense den, kan man argumentere for å begrense ANDRE rettigheter. F.eks. religionsfriheten, som etter min mening også skal være absolutt.

Takket være ytringsfriheten, kombinert med trosfriheten, står jeg her i dag iført min hijab, og etter min mening så bør de samme rettighetene kunne gjøre det mulig for å ei hijab-kledd jente å politi, hvis hun ønsker det.

Nå skal ikke jeg si noe mere om det her, jeg fikk streng beskjed om å holde til temaet. Men hijab-bruk i politiet, kommer kommer de jo etterhvert til.

Og enda en.

"Hvorfor ytringsfriheten ikke bør være helt begrenset", av Bushra Ishaq, leder Muslimsk studentsamfunn.

Jeg skal snakke om hvorfor ytringsfriheten ikke bør være helt ubegrenset.

Ytrfh. er en sentral del av den individuelle friheten i et demokratisk samfunn. Men det er viktig å reflektere rundt verdiene knyttet til ytringsfriheten, særlig med henblikk på de utfordinger vi i dag står ovenfor. Særlig nå som den aktuelle debatten om bruk av hijab i politiet kommer rett etter debatten om blasfemiloven.

Det er særlig interessant at de som i utgangspunktet betrakter ytringsfriheten som et hellig begrep skifter om når det gjelder utfordringer som berører religiøse minoriteter, eller verdier som er annerledes enn dem selv [sic].

*applaus*

Ytringsfrihet er en kjerneverdi og den må vi holde fast på, men den er ingen absolutt verdi. Selv i dag har vi klare begrensninger i friheten til å ytre, og ytringsfriheten er begrunnet utilitaristisk i grunnloven vår. Det vil si, ut fra nytten i forhold til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse. Begrensningene er begrunnet ut fra hensyn til andre verdier, og om disse grensene fjernes vil ytringsfriheten virke mot sin egen hensikt.

I et samfunn med ubegrenset ytringsfrihet vil f.eks. et hvilket som helst utsagn tolereres, og ufarliggjøres, ved å gjøre det til en vare på meningsmarkedet.

Jakten på ytringsfrihetens mål om sannhet vil kunne gå tapt på denne måten, ved at enhver debatt blir til en konkurranse i veltalenhet, istedenfor et felles søk etter innsikt til gode for samfunnet.

En ubegrenset ytringsfrihet vil også gi rom for destruktive ytringer som
barnepornografi og nazistiske ytringer. Dermed vil ytringsfriheten stride mot andre menneskerettigheter og skape konflikt som igjen vil fremstå som en trussel mot et demokratisk samfunn.

I praksis vil ytringsfriheten derfor alltid ha noen grenser, men problemet er hvordan man definerer grensene for ytringsfriheten i et samfunn med mangfold av verdier.

Som religiøst individ, mener jeg for eksempel at religionskritikk er viktig, fordi den har en verdi i seg selv, også for religionens tilhørere. Men det er viktig at ytringsfriheten har sine grenser, slik at minoriteter i et samfunn, eller minoritetsgrupper vernes mot hatfull retorikk, og krenkelse. Dette er viktig balansegang.

Og da er problemstillingen; hvordan definerer man religiøs krenkelse? Hvem har definisjonsmakten? Hva slags samfunnsutvikling vil man få, hvis overgriper definerer hvorvidt noe skal oppfattes som krenkende?

I caper's referat over gjentas en rekke av argumentene vi har hørt før, uten at de blir noe mere holdbare av den grunn. Her er noen av de viktigste punktene som ingen av motstanderne av livsynsnøytral politiuniform har klart å argumentere mot:

- Selv om man skulle begynne å tillate personlige effekter, også religiøse, til uniformen, så ville hijaben selvsagt likevel ikke kunne tillates, akkurat som swastika ikke ville kunne tillates, av den enkle grunn at én (ikke alle, men én) av disses hovedbetydninger er et signal om en rasistisk ideologi (islamismen/nazismen).

- For alle andre enn marxister og andre irrasjonelle og historieløse religionshatere er det en absurd idé å generalisere over religioner. Det er ikke noe prinsipelt eller nøytralt over det å "behandle alle religioner likt". Som Asbjørn Aarnes påpekte i debatten rundt Ranas "sekulære ekstremisme", så går skillet mellom det antagelige og det uantagelige et helt annet sted:


Vestlige demokratiske stater bærer på en ukrenkelig arv fra opplysningstiden: At enhver trosutøvelse, enhver kultus, må etisk overprøves. Heksebrenning og steining består ikke denne prøven og må derfor avvises som straffemåter. Det går her et skille mellom humanister, som godkjenner den etiske prøven, og fundamentalister, som krever full rett til enhver form for religionsutøvelse.

- "Politiet skal speile befolkningen". Når ble dette et viktig mål? Og hvilke faktorer skal det "speiles" etter? Venstrehendthet? Politisk sympati? Matvaner? Hudfarge? Lesevaner? IQ? Oppvekstkommune? Alder? Hvorfor skulle etnisk bakgrunn eller religion være viktigere "speilingsfaktorer" enn noe annet? Å tillegge etnisk bakgrunn en slik spesiell betydning fremstår som nært beslektet med rasisme.

- Om det fantes f.eks. en kommune i Trøndelag der befolkningen viste mindre tillit til ikke-etnisk-norkse politifolk - ville man anse dét som en god og gyldig grunn til å verve flere etnisk norske, og dermed færre ikke-etnisk-norske, til politiet der? Selvsagt ikke. Men nøyaktig dette tales det for over, bare med byttede roller. Slektskapet med rasisme er åpenbar, og selvsagt identisk i begge tilfeller.

- At hijaben for mange (ikke alle, men mange) - såvel bærere som "tilskuere" - er dypt krenkende er et åpenbart faktum. Argumenter som baserer seg på at dette ikke skulle være tilfelle faller dermed uten videre.

Jeg leste forresten noe Usman Rana skrev på "Tett på Nett" i VG her denne uka som oppklarte "alt" for meg:

"Ikke minst - innenfor islam er også ytringsfriheten vernet om, det er bare å åpne opp i Koranen og lese hvor mange ganger Satan blir sitert og motargumentert av Gud."

Dette er altså nivået denne diskusjonen skal foregå på. Det er til å både le og grine av.

For oss ikke-troende (på noe som helst) er det relativt åpenbart at religion er laget av og for menn - Koranen snakker til mennene om hva de skal gjøre og oppføre seg, ikke direkte til kvinnene.

Cassanders linket til en analyse av Koranen i respons på den grovt underkommenterte artikkelen "Opplysningstiden & Islam":

"The readership of the Qur'an is clearly presupposed to be male, and this is a book for men, by men. We find numerous examples of the audience being given information and instructions about women, in texts that speak of women in the third person. So, for example, we read statements such as 'Your wives are a tilth for you' (2.223), 'And those of you who die and leave wives behind' (2.240), 'And when you divorce women' (2.231), 'And when you have divorced women' (2.232), 'And Allah has made wives for you from among yourselves, and has given you sons and grandchildren from your wives' (16.72), 'when you marry the believing women' (33.49), 'Enter the garden, you and your wives; you shall be made happy' (43.70), 'when you divorce women' (65.1), and so in, in passage after passage."

Når Rana da også uttaler følgende, så blir det veldig åpenbart hvorvidt dette er kvinnefrigjøring, eller kvinneundertrykking:

"teologien og de islamske rettslærde har helt siden profeten Muhammads tid har vært krystallklare og enige om at det er et entydig og ufravikelig påbud, en religiøs plikt, for muslimske jenter som har nådd puberteten å dekke til alt utenom ansikt, hender og føtter."

Han refererer videre til en del kilder til dette - sjekk VG for detaljene. Han sier ikke direkte ut at: "og jeg er enig", men om han refererer til det, og benekter det heller ikke, så det må med andre ord være hans syn.

På lik linje må da alle andre ting som religionene påkrever også etterfølges, inkludert alle de trailer-lassene med Koran-sitater som Thekopp og andre sikkert kan levere på bestilling.

Videre vil det f.eks. Bushra Ishaq og alle andre "hijabjentene" argumenterer med også da bety at feminismen - og kvinners frigjøring, noe det argumenteres med at "retten til å bære hijab" OG retten til å ikke bære hijab er - er direkte i strid med Islam og dens befalinger. Hvor er hijaben til Bushra Ishaq?

Eller prøver kvinnene her å si at de selv kan velge å høre på Allah eller ei? Hvem er underkastet hvem? Står de ovenfor Allah kanskje?

Hvorfor går ikke Rana ut mot denne klare feilpraktiseringen av Islam?

Det her er ikke noe annet enn at man forsøker å vri og vende på de rettigheter og fordeler demokrati og det vestlig samfunn tilbyr, som de ironisk nok langt fra ville hatt under muslimsk styre.

Leave a comment

Bookmark and Share
Twingly Blog Search blog:http://snaphanen.dk/ sort:published ShowBlog=no