Stortingspresident Thorbjørn Jagland mener at Norge bør holde seg borte fra Durban II-konferansen hvis ikke kampanjen for å forby religionskritikk stanses.
Jagland markerer seg som en forsvarer av ytringsfriheten, og det på en måte som adskiller seg fra utenriksminister Jonas Gahr Støres linje, som fastholder at Norge skal være med, “for å påvirke innenfra”. Men Jagland sier at det går noen grenser. Tittelen på innlegget i Dagsavisen slår an tonen: Ingen kompromisser om ytringsfrihet.
Jagland knytter direkte an til striden om blasfemiforslaget til regjeringen, og sier at sammenblandingen av blasfemi og religionskritikk i Menneskerettighetsrådet var en av de viktigste grunnene til at forslaget måtte stoppes.
Den viktigste grunnen til at det var nødvendig å hindre at det ble en sammenblanding av blasfemi og rasisme i vår lovgivning er den dramatikken som finner sted rundt dette spørsmålet på det internasjonale plan – innenfor FNs Menneskerettighetsråd og i forberedelsene til den andre FN-konferansen om rasisme (Durban II). Her er utviklingen slik at det etter min mening ikke bør utelukkes at Norge gjøre noe uvanlig, nemlig å holde seg borte fra en FN-konferanse eller reise hjem hvis utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper.
Jaglands innlegg er ikke minst preget av klarhet: han tar avstand fra både Durban I og programmet for Durban II. En slik klarhet finnes ikke hos Jonas Gahr Støre. Derfor er Jaglands artikkel også et innlegg om Ap og regjeringens kurs. Gahr Støre sa etter at forslaget var trukket at han støttet en ny blasfemilov, mens Jagland slår alarm.
Jagland ser ut til å ha funnet seg et område hvor han ser det prinsipielle, der Gahr Støre holder alle muligheter åpne, hvis man tolker ham velvillig. Så sent som i november svarte han stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal (Frp), som lurte på om Norge ville følge Canadas eksempel og trekke seg fra Durban II.
Her ror Gahr Støre seg langt ut på. Han ignorerte at Canada hadde trukket seg og hvorfor. Jagland rykker inn og korrigerer regjeringen på et punkt som den ikke ser ut til å forstå betydningen av: ytringsfrihet. Eller gjør den det? Gahr Støre har gjentatte ganger uttrykt et instrumentelt syn på ytringsfriheten. Den må tilpasses omstendighetene. Jaglands syn er et direkte angrep på en slik linje.
Durban I er gått inn i historien som skandaløs. Antisemittismen fikk fritt utløp. Jagland skriver:
Den første rasismekonferansen i Durban i 2001 ble en festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten.
Men hvordan omtaler Gahr Støre Durban I?
Verdenskonferansen i Durban i 2001 munnet ut i et viktig sluttdokument bestående av en erklæring og handlingsplan. Disse inneholder omfattende og handlingsrettede formuleringer som er av stor betydning for det anti-rasistiske arbeidet. Sluttdokumentet var resultatet av et halvannet års arbeid. De vanskeligste temaene var ikke først og fremst knyttet til religion – men til omtalen av situasjonen i Midtøsten. Her ble det oppnådd tilfredsstillende løsninger.
Dette er helt andre toner. Jaglands utspill kan forstås som en direkte kritikk av utenriksministeren og partikollegaen. Han synes å se faren for at regjeringen havner på feil side, i feil selskap.
I 2007 vedtok Menneskerettighetsrådet et forbud mot krenkelser av religioner som følge av de danske karikaturtegninger av Muhammed. I mars i fjor vedtok Rådet to resolusjoner om religionskritikk som fremhever beskyttelse av religioner på bekostning av beskyttelsen av frie ytringer. FNs rapportør for fremme og beskyttelse av frie ytringer fikk et særlig påbud om å følge opp «misbruk av frie ytringer som er rasistisk eller religiøst diskriminerende». EU tok sterkt avstand fra resolusjonene.
Det synes klart at Organisasjonen av Islamske Land (OIC) bevist søker å bruke Menneskerettighetsrådet til å endre fortolkningen av menneskerettighetene, bort fra beskyttelse av individet og over mot beskyttelse av grupper og religioner ved å bl.a. å likestille blasfemi med rasisme. Det sies at målet på Konferansen Durban II er å få religionskritikk vedtatt som en menneskerettighetsforbrytelse.
Jagland kobler dette til situasjonen i Midtøsten, der autoritære regimer ønsker seg adgang til å slå ned på religionskritikk, fordi det tjener status quo. Slike lover er vedtatt i bla. Egypt og brukes aktivt. Det finnes følgelig en kobling mellom manglende menneskelig utvikling og ønske om sensur. Striden om ytringsfrihet handler derfor om hva slags fremtid vi ser for oss i Midtøsten. Også dette er en kritikk av Gahr Støres Hamas-vennlige linje.
Jagland våger å koble dagens status for islam og mangel på utvikling. Det er politisk ukorrekt og utenkelig fra Gahr Støres munn:
Islam slik religionen utøves de fleste steder har problemer med menneskerettighetene. Mange land preges av vold, undertrykking, og økonomisk underutvikling. Regimene har bare ett svar på dette: Det skyldes vesten og særlig Israel.
Jagland går til kjernen av problemet når han sier:
FNs menneskerettighetserklæring handler om statenes forpliktelser i forhold til borgerne, ikke borgernes forpliktelser i forhold til religioner og ideologier. Dette prinsippet er universelt, det må gjelde overalt.
Konferansen av Islamske Stater, OIC, vil ikke utfylle Menneskerettighetserklæringen: de vil snu den på hodet. Autoriteten skal settes øverst, skal ha forrang og har rett til å verne seg mot borgerne. Det samme sa Fritt Ords styreformann, Francis Sejersted, under debatten om blasfemiloven: det var å rykke 200 år tilbake i tid, da ytringsfriheten måtte ta hensyn til og være underlagt autoritetsvernet.
Jonas Gahr Støre har gjort ordet dialog til sitt varemerke. Det er derfor et direkte spark til utenriksministeren, når Jagland avslutter:
Dialog er det postmoderne verdenssamfunns praktiske bruk av ytringsfriheten. Men dialogen må ha fritt rom. Hvis ytringsfriheten innskrenkes faller grunnlaget for dialog bort.
Jagland utfordrer regjeringen på et område som den har vist at den ikke behersker. Det kan bli brysomt i et valgår.
Duban II foregår i Geneve i april. Norge har søkt om medlemskap i Menneskerettighetsrådet.
Related posts: