Det satt langt inne, men til slutt ség virkeligheten inn over regjeringen. Liv Signe Navarsete sa det forløsende ord: Det handlet om ytringsfriheten. Regjeringen kunne ikke leve med at det har festet seg et inntrykk av at den var for å innskrenke ytringsfriheten.
Hensikten var jo det motsatte! Man kom skjevt ut og har ikke greid å korrigere inntrykket. Denne halve innrømmelsen tilsier at man kanskje ikke skal være for sikker på at Navarsete og Stoltenberg har forstått hva det dreier seg om. Stoltenbergs forsvar for forslaget i går tydet ikke på det.
Var det styrkeforholdet som ble utslagsgivende? Et lite parti kunne ikke bære frem en så kontroversiell lov. Måten tilbaketoget skjedde på, tyder på det. Dette var ingen ordnet retrett.
Kommentatorer vil oppsummere: Navarsete har fått en solid bulk og har skapt tvil om sin politiske teft og dømmekraft. Men det gjelder ikke bare henne, men hele koalisjonen. Det var tross alt en samlet regjering som la frem forslaget 19. desember og siden har forsvart det med umulige argumenter. Paragrafen skulle bli svakere enn den gamle, men hvorfor da plassere den i hat- og rasismeparagrafen? Teksten i proposisjonen etterlot heller ingen tvil om at det gjaldt å verne minoriteters livssyn og trosretninger. Det kunne like gjerne hett lov om vern av islam og muslimer. Det var slik den ble oppfattet: muslimers sensitivitet krever et særlig vern. Det er bra for forholdet mellom folkegruppene at loven ikke ble vedtatt. Loven hadde potensial til å sprenge i stykker partier og forholdet mellom styrende og styrte.
Regjeringen gjør tilbaketog, men har ikke forstått hva ytringsfrihet handler om. Det var det mest sjokkerende for mange. De senset at dette handlet om viktige prinsipper, om selve drivakselen i et demokratisk samfunn: retten til å ytre seg fritt. Derfor fikk oppropet så stor oppslutning, derfor sto pressen nærmest unisont samlet mot forslaget. Det er lenge siden en sak har mobilisert så bredt. Forslaget vekket folks borgerbevissthet. Ting kommer ikke på ei fjøl, rettigheter er ikke sikret til evig tid. De kan faktisk bli tatt fra oss.
At det var vår egen regjering som truet med å gjøre det, har satt spor. Jeg tror ikke denne saken kommer til å gå over med det første. Den satte en støkk i folk. De ser nå på samfunnet med nye øyne.
Det regjeringen forsøkte, ser man tendenser til over hele Europa. Politikere som frykter konflikt mellom muslimer og den innfødte befolkningen, fristes til å vedta lover som skal ta intellektuelle og kunstneriske “bråkmakere”.
Vi traff en av dem her i København igår, den nederlandske tegneren som bærer navnet Gregorius Nekschot. Han måtte fremstå for publikum i burka. Hvis hans identitet blir kjent, risikerer han livet. Nekschots tegninger er meget provoserende. Personlig synes jeg de tipper over. Men det kan ikke forsvare behandlingen Nekschot har fått. For to år siden ble han dratt ut av leiligheten sin av ni poliitfolk, og måtte sitte to dager i varetekt. Politiet truet med at hans identitet ville bli avslørt. De sa at tegningene hans var verre enn Muhammed-karikaturene.
Man må ikke glemme hvem det er som truer hvem. Europeiske stater har fått et innslag av mennesker i befolkningen som ikke tåler ytringsfriheten og ønsker å true andre til taushet. Det rammer vilkårlig. Man vet aldri når de går fra konseptene. Derfor hadde den nederlandske regjering dannet en interdepartemental gruppe som skulle oppspore potensielle kilder til anstøt og avverge dem. Det handler både om eksport og sosial uro.
Det kalles antisipert tilpasning: man gjør innrømmelser overfor trusler før de er fremsatt. Da har et samfunn kapitulert før slaget har stått. Man kaster inn håndkleet.
En slik tilpasning ligger fristende nær. Man vil så gjerne avverge vold og uro. Men prisen er tap av ytringsfriheten.
Et slag er vunnet, men krigen er ikke over.
Related posts: