Den verste måten å miste ytringsfriheten på er ikke et forbud. Et klart forbud vil tvert imot mobilisere frihetsfølelsen hos folk. Det verste er når du sier noe og ingen forstår hva du sier eller mener. Det er den følelsen man får når man sitter og hører på samferdselsminister Liv Signe Navarsete.
For henne er alt greit. Stygt er stygt, pent er pent, godt er godt og ondt er ondt. Verden er selvinnlysende, selvforklarende. Nå er riktignok ikke Gud norsk, men Navarsete mener nok at anstendigheten og respekten er den samme blant alle folk og kulturer. Da blir kulturen og folkegruppene som små haveparseller. Vi skal ikke trå i hverandres bed. Det var nesten slik hun snakket om dem som misbruker og provoserer: – Hvorfor må dere håne og trampe på andre?
Det var nesten som å høre stemmer fra 50-60-åra. Dette var hva vi hørte den gangen: Hvorfor må dere ha så langt hår? Hvorfor må dere spille så grusom musikk? Hvorfor må buksene være trange? Hvorfor kan dere ikke gå penere kledd?
Den gangen var også verden selvforklarende. Ting bare var slik de var. Ferdig med det. Samme følelse gir Navarsete. Hun bevrer ved munnviken når hun sier at “vi har funne oss i så mykje”. Ja, hvem har ikke det? Hvem blir ikke trampet på i vårt samfunn, og noen gjør ikke annet enn å gå rundt og snakke om hvor provosert de er av dette eller hint. På et dypere plan blir vi også provosert, må akseptere, henge med, tilpasse oss. Uavlatelig. Men vi krever ikke forbud. Navarsete vil ha forbud. Hun vil at det slås ned noen påler: hit, men ikke lenger. Som om kultur er som et jorde hvor dyra beiter. Bortenfor er buskaset. Skogen.
Men kulturen er ikke en solfylt eng. Kulturen er også det mørke. Dragninger og vanvidd.
Jeg kan som Navarsete si at det er mye jeg gjerne skulle vært foruten, men jeg ville aldri drømt om å forby det. De mest destruktive tingene treffer man ikke med paragrafer. Det er helt riktig at vår kultur er blitt relativistisk. Navarsete oppfører seg som en besteborger, som later som om den moralske gullstandarden fortsatt står ved lag. Vi må ha et minste felles multiplum, en gjensidig respekt, hvis så forskjellige mennesker skal kunne leve sammen. Noe slikt. Men å skulle måle kulturuttrykk med paragrafer blir som å skulle fange mørket med ei fjøslykt. Eller måle lykken med metermål. Det er inkommensurable størrelser. Det er fullstendig intetsigende.
Navarsete tror på kulturhagen, på parsellene, på at vi alle vil at det spirer og gror. Slik det gjør i Lærdal og bortetter. Du skal ikkje trø i graset osv. Men slike omsyn kan ikke overføres på tro og tankesystemer. De er i stadig bevegelse og kamp, internt og mellom hverandre. I dag rystes vi sammen som aldri før. Det må skrangle, skjære seg. Noen må komme til skade. I beste fall.
Det Navarsete gjør er å fri til de verste instinktene blant nye som gamle nordmenn. Hos besteborgerne er det troen på at alt er fasade, og at ytringsfrihet er intellektuell luksus. Navarsete røpet denne forakten for “professorer og intellektuelle”, som tror de er bedre enn andre. Vanlige muslimer har ikke forutsetninger for å forstå ytringsfriheten. De vet ikke hva det er. De som gjør det og vet å bruke den, vil få problemer. En liten gruppe blant muslimene vil vite å bruke blasfemiloven for hva den er verdt.
Folk klapper under Max Manus-filmen. Hva er det de klapper for? Hvorfor går folk mann av huse for å se denne filmen?
De vil se ungdom, ungdom som ikke nølte, som handlet da det trengtes, uten forbehold. De vil se noen som bryr seg, uavkortet, om hverandre og landet. De ser at det var en fiende, og at den var forferdelig farlig. De kjenner frykten, de må tenke “dette hadde ikke jeg turt”, de ser at disse ungdommene turte. De ser at kulene ikke er leketøy. Det ligger en frykt i dette for nåtiden og fremtiden. Folk vet at det ikke er så enkelt lenger, at den problemløse tiden er over. At mange av dagens problemer ikke lar seg løse. Det er derfor en komplisert følelse som ligger bak når vi klapper for Max Manus og kameratene. Vi beundrer dem for deres mot, skjelver av gru, og vet at vi selv kanskje skal ut i det iskalde vannet, vi eller våre barn.
Gudsordet fra Sogndal, p.t. Lærdal, skulle gått inn i rollen som den kvikke og sindige. Men gjør ikke det. Hun snakker som et menneske som ikke har fått med seg noe av det grunnleggende de siste 50 år. Som aldri egentlig er blitt voksen.
Czeslaw Milosz sier noe fint: I Vestens kultur rir de destruktive og de skapende kreftene side om side, som to hester. Så lenge de kreative har forspranget, går det bra.
Navarsetes store brøde er å tro at hun kan lovfeste dyder. Det ender som regel med det motsatte.
Related posts: