Det store uløste spørsmålet i Pakistan er forholdet mellom sivile og militære myndigheter. Dette har ridd landet som en mare de siste 15 årene, og situasjonen er stadig like spent. Hva skjedde under militærstyret? I praksis en kastrering av det sivile samfunn og dets politikere, sa den pakistanske journalisten og forfatteren under et NUPI-seminar i Oslo tirsdag.
PPP (Pakistan Peoples Party) gjorde den feilen da de kom til makten at de ikke innsatte teknokrater, og ikke en eneste økonom. Mediene har en sterk stilling i Pakistan, men spiller en perifer rolle. De militære har et jerngrep om utenrikspolitikken.
Det har skjedd en veritabel økonomisk nedsmelting de siste par årene, som ikke har med finanskrisen å gjøre. Bistand fra EU og USA er uteblitt. Pakistan mottok hele 11,8 milliarder dollar fra USA i årene 2001–2008. Av dette gikk 80 prosent til de militære og til opprustning med tanke på konflikten med India. Det har vært en total mangel på kontroll med pengebruken. Først i 2006 ble omfanget på den amerikanske bistanden kjent, og da fordi det ble reist spørsmål i den amerikanske kongressen.
De militære sier at hovedfienden er India, ikke ekstremistene. I stedet for å bekjempe ekstremismen på hjemmebane har de militære brukt pengene på våpen. Landets nest største by Lahore var en periode uten strøm i 15–16 timer hver dag, nå er det redusert til 6–8 timer. Både industrien og jordbruket har brutt sammen, blant annet som følge av mangel på strøm.
Etter 9/11 søkte mesteparten av Al-Qaida-ledelsen tilflukt i Pakistan. I stammeområdene (Federally Administered Tribal Areas, forkortet FATA) begynte Taliban og Al-Qaida å rekruttere blant lokalbefolkningen. Resultatet er det vi ser i dag: fremveksten av det pakistanske Taliban. Flertallet av pakistanerne er ikke ekstremister, og vil ikke vite av Taliban. Det pågår en omfattende utflytting fra de urolige områdene til andre deler av Pakistan. Det finnes ennå ingen sivil motstandsbevegelse mot ekstremistene. I Pakistan utgjør middelklassen bare 1–2 prosent av befolkningen. Det som virkelig behøves, er politiske reformer.
I stammeområdene er mer enn 300 lokale ledere blitt drept av Taliban. Problemet har vært at de militære ikke har støttet lederne i stammeområdene, dermed er det i realiteten ikke noe lederskap igjen. Hæren har ikke engang greid å beskytte sine egne støttetropper. Pakistansk Taliban har som uttalt mål å etablere en shariastat i det nordlige Pakistan. En meget alvorlig trussel.
I stammeområdene finnes et konglomerat av ekstremistgrupper fra omkringliggende land og regioner, fra Sentral-Asia, Kaukasus, Nord- og Øst-Afrika, Sørøst-Asia (Indonesia) og fra Kina (uigurer). Rundt 50 tyskere skal ha fått militær trening der, og flere hundre fra Storbritannia, Spania og Frankrike. En stor andel av disse er konvertitter. 75 prosent av dem som jaktes på av britiske MI5, har forbindelser til stammeområdene.
Kanskje så mye som 20 prosent av Pakistan er utenfor statens kontroll. Hvis de militære taper territorium, er det illevarslende. Det er sterk misnøye i de militæres rekker når det gjelder å skulle slåss mot sine egne landsmenn. De militære støttes av de religiøse partiene og av ekstremistene. Det religiøse ytre høyre har hver fredag viktige talerstoler i moskeene. Det er en meget sterk høyrefløy som de militære kan støtte seg på. Industri og næringsliv foretrekker et stabilt, men undertrykkende regime fremfor demokrati og kaos. Det finnes ingen strategi for bekjempelsen av opprørsgrupper. Ingen politisk agenda, ingen økonomisk agenda. Kampen mot ekstremistene føres utelukkende med rå maktmidler.
Musharraf sa etter 9/11 at han ville gjøre noe med de radikale koranskolene, men ingenting er skjedd. I stedet er tallet på koranskoler trolig fordoblet. Den eneste måten å stanse dette på er ved å bygge ut det offentlige skolevesen, men også her hersker det full krise. Ekstremistene overtar moskeer og koranskoler med makt. Samtidig er flertallet av koranskolene ikke militante.
Obama-administrasjonen har nylig uttalt at den anser Pakistan for å være et større problem enn Afghanistan. Er så Pakistan en såkalt “failed state”? Rashid sa han mislikte dette uttrykket, men at det nok ikke var langt unna sannheten. Det som i hvert fall er sikkert, er at Afghanistan-spørsmålet ikke lar seg løse uten at man samtidig rydder opp i Pakistan.
Av Gunnar Nyquist