Slik forgår ytringsfriheten

Hans Rustad

26.01.2009 kl. 20.36

Motdemonstrasjonen mot Israel-sympatisører i Malmø søndag var langt mer aggressiv enn det mediene berettet. Takk for internett. Dette er ingen markering av et annet standpunkt, det er et forsøk på å drukne andre stemmer, hindre dem å komme til orde.

Er noen i tvil om hva som ville skjedd hvis ikke politiet var mannsterkt til stede? De aggressive oppnådde likevel sine mål. Vanlige mennesker tør ikke gå ut på gatene hvis det er for å delta i gateslag. Politikerne har tillatt at voldelige har fått overta demonstrasjoner og lar dem nå jage lovlige demonstranter vekk fra gatene. Det er den politiske mobben som overtar.

Det høres tydelige rop: Hitler är stor, Hitler är stor!

Ultron

Jeg hadde tenkt å poste dette i en annen tråd, men kan like godt poste det her.

Nina Hjerpset-Østlie:
Riktignok har de illrøde i årenes løp alliert seg med mye rart, men at det skulle komme dithen at de utviklet klare relasjoner til ytre, ytre høyre – så blått at det faktisk er ordentlig brunt – det hadde man vel knapt trodd at man skulle få se på denne siden av evigheten.

Jeg vil si at jeg synes ikke dette er merkelig i det hele tatt. Ikke det minste, faktisk. Denne trenden mot gradvis konvergens mellom det ekstreme venstre og høyre har vært tydelig lenge, la oss si i rundt 15-20 år, minst. Nazismen og kommunismen er da også nært beslektede ideologier – spesielt sett fra et demokratisk ståsted. De er naturligvis ikke ett og det samme, men de har mye til felles.

Resultatet som vi kan se i dag er da også at nazismen mer eller mindre er i ferd med å bli gjenfødt, men nå på “venstresiden”. Gatene er igjen fylt av folk som marsjerer til paroler som “Hitler er stor!”, og politikerne “våre” synes at dette er helt OK – såfremt det er de “rette” menneskene som gjør det. Det burde ringe noen bjeller for flere snart kanskje?

Både nazismen og kommunismen isolerte ut samfunnsmakten i passende grupper, som det så ble legitimert massedrap på og forfølgelse av. At gruppeinndelingen i nazismen var av rasistisk art (jøder, det som ble sett på som laverestående raser, “undermennesker”), mens kommunismen oppnådde det samme med bruk av samfunnsklasser (adel, kapitalister, “fiender av folket”) er faktisk mindre viktig her, og i praksis av mer opportunistisk karakter.

Når man insisterer på at de to er veldig forskjellige blir det gjerne gjort ved å fremstille kommunismen som revolusjonær og nazismen som reaksjonær. Men skal man gjøre dette må man også bedømme kommunistene etter intensjonene og nazistene etter konsekvensene. Det er godt kjent at nazistene så på seg selv som revolusjonære, slik kommunistene gjorde det samme. Så en slik forskjellsbehandling av de to gir mening kun hvis en selv har inntatt et meget partisk ståsted i utgangspunktet – og da i forhold til demokratiet. Jeg har ikke sett noen rettferdiggjøre på noen tilfredsstillende måte hvorfor dette skal være riktig – annet enn ved bruk av den sedvanlige totalitære retorikken, naturligvis. I praksis skrudde da også både nazismen og kommunismen tiden langt tilbake, og resultatet av de to ble forstemmende likt. De er kort og godt reaksjonære ideologier begge to (slik også multikulturalismen/islamismen er det i dag).

Andre har også skrevet om dette før:

http://www.vegardmartinsen.com/hitler.html

Jeg er nok ikke enig i alt som er skrevet på linken over, men det er flere gode poenger der som er verdt å få med seg.