De gamle pietistene misjonerte blant kinesere og afrikanere. De nye har valgt seg palestinerne. I hver eneste nyhetssending drives misjonering for palestinerne. Men misjonsmarken denne gang er på hjemmebane.
Under krigen i Bosnia brukte man uttrykket feel good-politikk, proklamering av gode hensikter for at man selv skulle føle seg bedre. Gaza-journalistikken har noe av det samme, men den er mer pågående, misjonerende. Man skal tro, tvil og motforestillinger skal ryddes av veien. Forstår dere nå? står som undertekst på de fleste innslag. Hva er det vi skal forstå?
En enkeltstående Søndagsrevy sier mye. Israel innrømmer å ha brukt hvitt fosfor. Det vises et forferdelig bilde av en såret palestiner, i nærbilde. Slike bilder man tidligere var varsom med. Klipp til statsminister Ehud Barak som sier det ikke kommer på tale å stille soldatene til ansvar. Bad guy. Vi ser også klipp fra de mystiske dragelignende bombene som ble sluppet over Gaza. Det blir fremstilt som om det var Armageddon over Gaza.
Reporter Øystein Heggen er i Gaza og er nede i tunnelene. Israel hadde sagt de skulle ødelegges, men se, nå er de allerede i bruk igjen. Palestinerne må ha dem for å få inn forsyninger. Men det kommer også andre ting inn, og de lokale beboerne har laget en underskriftsliste som vil ha tunnelen stengt. Deres hus blir bombet. Motvillig tar en Hamas-politimann imot listen. Det er en meget interessant scene, som Heggen kunne gjort mye mer ut av.
Videre til Guantanamo, og et innslag som har gått på radio tidligere i uken. Guantanamo-frigitte Moazzam Begg har gått sammen med en tidligere soldat som var fangevokter. Det er mulig at roadshow er tendensiøst, men når Tore Moland intervjuer virker det å være tabu å stille kritiske spørsmål. Guantamo-fangene er blitt ikoner, og det er slik TV billedlegger det. Fangene i de oransje draktene vises som backdrop for å vekke følelsen av den ytterste fornedrelse. Men hvis Guantanamo kan fremstilles slik, er det fordi noen har latt fotgrafene ta slike bilder.
Vi vet med sikkerhet at dette ikke er den innerste sirkelen i helvete. Men noen har behov for å fremstille det slik. Det er en medial “konspirasjon” av frivillige og ufrivillige. Dynamikken bak disse ikonene er interessant. De har én ting til felles: innslagene munner ut i fordømmelse av USA og Israel. Deres handlinger skygger for all annen kritikk, og det er mye som skjules i denne skyggen. Det mest umiddelbare er selvsagt Hamas’ egne handlinger.
I innslaget til Eirik Wold i Søndagsrevyen sies det innledningsvis at fangene har sittet der i sju år uten lov og dom. Men det sies lite om motstanden mot Guantanamo innad i USA. Da Obama bestemte at leiren skal stenges innen ett år, fikk leder av ACLU uttrykke sin tilfredshet, men den civic spirit som har fått flere innenfor systemet til å protestere, hører vi lite om.
Den som misjonerer, blir lett offer for sitt eget budskap. George Bush lanserte sin ondskapens akse, og nå har norske Gutmenschen laget seg sine ondskapens ikoner. Det følger mange nisser med på dette lasset.