I går (lørdag 10. januar, ikke på nett) har Aftenpostens journalist Hilde Lundgaard en artikkel om hvordan norske jøder og palestinske innvandrere bosatt i Norge opplever krigen i Gaza og de voldelige demonstrasjonene i Oslo.
Hun beskriver hvordan Oslos rabbiner Joav Melchior mottar hatmail fordi han er jøde, og stiller ham følgende spørsmål:
“Men forstår du ikke at verden opprøres over de grusomme overgrepene mot sivilbefolkningen (i Gaza, min anm.)?”
Det er to problemer med dette spørsmålet. For det første er det ikke relevant. En kan ikke forklare voldelige angrep på jøder i Norge eller andre steder i verden med at Gazas sivilbefolkning lider. Det finnes ingen automatisk sammenheng mellom det å bli opprørt over noen en ser på TV og voldelig utagering. Frustrasjons-aggresjonshypotesen, som forklarer vold som motivert av frustrasjon, har vist seg å være for enkel. I størst grad påvirkes tendensen til å ty til vold av individuelle forhold, som genetisk utrustning, personlighetstrekk/temperament og sosialiseringsmønstre i familien en vokser opp i. Eksponering for vold i media har liten effekt hvis ikke disse bakenforliggende variablene foreligger. Dette er elementær psykologi som journalister – som nettopp ofte feilaktig blir kritisert for å inspirere til vold gjennom sine kriminalreportasjer – burde være kjent med.
I forlengelsen av dette temaet burde det også problematisere den automatikken media ser i forholdet mellom opplevd diskrimiering og voldelig atferd. Det hevdes at de som herjer i Oslos gater er minoritetsungdom som ikke gjør annet enn å uttrykke frustrasjon over storsamfunnets diskriminerende holdning. De klager over at de ikke får jobb eller bolig til tross for at de snakker flytende norsk og har gode karakterer på vitnemålet. Forklaringen er at de har innvandrerbakgrunn, får vi vite.
Dette er nok også for enkelt. Innvandrere fra Sri Lanka har like mye pigment i huden som innvandrere fra Midtøsten og Nord-Afrika. Navnene deres er like vanskelige for nordmenn å uttale og skrive. Språket deres er like fjernt beslektet med norsk. I fjor utførte Statistisk Sentralbyrå en storstilt levekårsundersøkelse blant innvandrere i Norge. Der kommer det frem at innvandrere fra Sri Lanka i mindre grad enn andre innvandrere opplever å bli diskriminert. Men det burde de, i følge media, for de er jo mørke i huden, snakker gebrokkent og har kort botid her i landet. Likevel topper innvandrere fra Sri Lanka alle positive statistikker. Dette forklarer de selv og forskerne slik:
For det første har tamiler generelt en kultur der de setter utdanning veldig høyt. Foreldre bruker store ressurser på ungenes utdanning. I tillegg har vi en sterk organisasjon som gir gode rollemodeller for barna. Gjennom organisasjonen sørger vi for både aktivitet og skole- og leksehjelp for barna våre, sier Marcus R. Maranayagam, tidligere leder av Tamilsk Barne- og ungdomsaktivitetssenter i Stavanger.
Hvorfor konfronteres ikke de som forstår og bortforklarer vold som naturlig respons på diskriminering med slike eksempler?
Tilbake til Lundgaards artikkel:
For det annet er spørsmålet rettet til feil person. Det er ikke norske jøder eller Israel-venner som skal svare, for det er ikke vi som er problemet. Det er svært provoserende for de fleste av oss å se at folk forherliger terrorisme ved å bruke Palestina-skjerf, men vi går ikke løs på dem som kler seg slik av den grunn. Mange av oss har familie og venner i Israel som enten har overlevd terrorangrep eller har opplevd å miste familiemedlemmer i slike angrep. Vi går ikke løs på palestinere i Norge eller andre steder i verden av den grunn. Norske moskeer har ikke behov for omfattende sikkerhetstiltak og politibevoktning på grunn av trusler fra norske jøder. Pro-palestinske demonstranter blir ikke utsatt for vold eller trusler fra norske jøder eller Israel-venner. Norske imamer får ikke beskjed om å fjerne seg fra “freds”demonstrasjoner på Youngstorget.
Spørsmålet må rettes til overgriperne, ikke til ofrene. Oslos byrådsleder har allerede antydet at det er ofrene som er ansvarlig for overgrepene. Aftenposten deler tydeligvis dette synet. Men i og med at avisen i løpet av en og samme dag faktisk både oppdaget at Hamas er en antisemittisk bevegelse og at Mads Gilbert ikke er politisk nøytral, er det kanskje for mye forlangt at den også skal kunne kaste av seg enda flere illusjoner på en stund.