Konsensus er vanetenkning som gjør at vi slipper å tenke. Det er altfor mye konsensus i Norge. Underlig nok, Norge er blitt mer provinsielt og isolert parallelt med globaliseringen. Færre og færre ideer slipper gjennom som bryter konsensus.
Dette er ikke bare et problem i mediene. Jeg er overbevist om at det også har økonomiske konsekvenser. Et land som reiser barrierer mot den frie tanke, vil på et eller annet tidspunkt måtte betale prisen i form av idétørke og mangel på kreativitet. Det samfunnsmessige klima og initiativrikdom i næringslivet henger sammen.
Vi har ofte fått høre – med beklagelse – at Norge var så homogent. Det er vi ikke lenger. Nå er vi heterogene. Men hvorfor er vi da blitt mer homogene i hva som er anstendige oppfatninger? Jonas Gahr Støre vil innføre anstendighet som kriterium for ytringer, og justisminister Knut Storberget vil gjøre fornærmelse av religiøse følelser straffbart. Dt er ganske kraftige signaler om hva slags samfunn de ser for seg.
Konsensus er ikke akkurat noe Norge trenger mer av. Min personlige erfaring fra steder som NRK, VG, NTB, er at ting havner i faste spor. Folk er hyggelige, men det er liten vilje til å tenke nytt. Man blir ikke oppfordret til å se sakene fra nye synsvinkler, og ingen tør å si at keiseren er naken.
Stefan Stern skriver noen kloke og sterke ord i et tilbakeblikk på 2008 med den slående tittelen: On Dec 31, wave goodbye to the era of complacency.
Complacency – selvtilfredshet – går hånd i hanke med konsensus. Der hvor konsensus er massiv, brer selvtilfredsheten seg, og nåde den som ødelegger selskapet. Til det har vi også janteloven, som har overlevd midt i den såkalte jeg-kulturen. Man kan se det hver eneste dag i mediene, de blir likere og likere, og er mer eller mindre nyanser på En Stor Mening.
Man kan bare lese hva Stern skriver om gode ledere og tenke hvor mange norske dette passer på:
The best leaders can not only handle bad news, they seek it out. They want to “confront the brutal facts”, in Jim Collins’s phrase, and they insist on getting up-to-date, accurate information. Poor leaders not only hate bad news, but they sometimes blame the deliverer. At Lehman Brothers, Richard Fuld seemed unable to accept just how grave the bank’s position had become. Unappealing but necessary rescue deals were rejected – until too late.
Leaders who put a ban on bad news are setting themselves up for disaster. The messenger can appear in many forms: a boardroom colleague, a customer, a spouse or a child. Perhaps in 2009 leaders will be keener to learn the bad news a bit quicker.
I 2009 må vi vinke farvel til selvtilfredsheten for å overleve. Men refrenget til Jens Stoltenberg har vært og er: “Norge er et unntak, vi kan fortsette å leve som før, de fleste av oss. Noen er uheldige. De skal vi hjelpe.” Om denne holdningen kan man si: Den er del av problemet, ikke løsningen. Statsministeren har ikke skjønt noen ting.
Det de sier internasjonalt er: De middelmådige har overlevd i de gode tidene. I de dårlige kommer de til å gå over ende. Det gjelder også nasjoner som sover, som ikke gir gode utdannelser og ikke stimulerer konkurransen.
På 70-tallet skrev bladet Kontrast om de korporative trekk ved Norge. Det er sjelden man hører ordet idag, til tross for at samrøret mellom de ulike maktgrener er langt tettere idag.
Journalist Hanne Skartveit i VG skrev for en tid tilbake om nomineringen av nye dommere til Høyesterett. Ingenting er offentlig, ikke hvorfor de ble valgt eller hva deres fortrinn er. Skartveit sammenligner med USA, der slike utnevnelser er store politiske saker. I Norge får vi såvidt vite navnene på kandidatene. Det er ikke et demokrati verdig. Det vitner om et hemmelighold helt ute av proporsjoner. Men det vekker ingen oppsikt. Viktige trekk ved den norske maktstrukturen gjør ikke det. Man tier. Det er det som er konsensus.
Det finnes en overflatisk, temporær konsensus, en ad hoc-konsensus, fra sak til sak. Eller det kan finnes en dypere – en samstemmighet om viktige verdier. Men det finnes også en dårlig: den som skjer fordi innavl, provinsialitet og maktinteresser glir sammen med preg av stammekultur. Da får vi en lummer, innelukket kultur. Man later som om alt er ok, men det stinker. Saken om DnB og salget av statsobligasjoner er en slik sak. Økokrim har her vist et sjeldent mot, men se om norske medier forstår hva som står på spill.
Hanne Skartveit ble rett før jul utnevnt til ny politisk redaktør i VG etter Olav Versto. Det var oppløftende. Dagbladet valgte Martine Aurdal som ny leder av samfunnsavdelingen. Kommentar er overflødig.
Skartveit har vist at hun tør å utfordre vante oppfatninger, men hun stanser ofte på halvveien. Hun bør våge å forfølge tankerekkene til bunns, selv om det betyr å tråkke noen på tærne. Den som ikke tåler å høre brutale sannheter, har ikke noe i det offentlige rom å gjøre.
Norsk samtale trenger desperat mer oksygen – vi må være takknemlige for alle positive trekk. Det nederlandske arbeiderpartiet la nylig frem et forslag som betyr helomvendig i integreringspolitikken. Det er en utfordring til sosialdemokrater i hele Europa, men også til pressen som lojalt har vært med på ferden.
I finansavisene skrives det nå artikler om journalistenes medskyldighet i boblen som sprakk. Det samme gjelder spørsmålet om demografi og innvandring. Økonomi og samfunn er basert på tillit, og for at tilliten skal fungere må den som er satt til å forvalte ordet, vise at det er fritt – dvs. våge å skrive sannheten.
Konsensus er ikke bare drepende, den er også drepende kjedelig.