Det går et spøkelse gjennom Europa. Et spøkelse som vi burde dra kjensel på. Det manes frem av rop vi trodde tilhørte historien: “Død over jødene”. Vi aner en ny internasjonale – rød, brun og svart. Er dette det ideologiske svaret på globaliseringen? Antisemitter i alle land, foren dere!
Flere kjenner ubehag ved å gå i dette toget, men har vanskeligheter med å komme seg ut. Toget er i bevegelse. Lar det seg stoppe?
Det mest uhyggelige ved demonstrasjonene mot krigen i Gaza var at det ble ropt “død over jødene” i Oslos gater. Man må gjerne forsøke å bagatellisere dette, men alle som hørte om det ble skremt. Man ikke bare ropte det, men gikk fysisk til angrep på folk og spurte om de var jøder. Det er vanskelig å overdrive betydningen av dette. Jøder er skremt. Rabbiner Joav Melchior sa han visste om familier som vurderer å emigrere. Det samme må man regne med skjer i flere europeiske land, hvor lignende ting har skjedd.
Det er uhyggelig fordi vi vet, ved vanlig oppegående observasjon og lesning, at kildene til dette fenomenet finnes både i vår egen kultur og i den importerte. Det er ikke til å komme fra at venstresiden har vært bærer av en Israel-kritisk holdning som gradvis har gått over til å bli mer jødefiendtlig. Kristin Halvorsen, Inga Marte Thorkildsen eller Audun Lysbakken må gjerne benekte at det er slik, men deres boikottforslag nører opp under og legitimerer en Israel-fiendtlighet som vanskelig lar seg skille fra jødefiendtlighet.
Tendensen var merkbar allerede i 2002, da Israel gikk inn på Vestbredden. Jeg husker veldig godt stemningen i redaksjonen i NTB, den var elektrisk. Det lå forventning i luften: man kunne ta sterkt i. Fordømmelsen bygget seg opp. Det toppet seg med kampen om Jenin. Da hentet man frem Warszawa-metaforen. Det er merkelig hvordan slike bare ligger og venter på å bli brukt.
Jeg husker godt en seniorjournalist på innenriks som hadde samlet mange rundt seg og fortalte hvordan jødene hadde oppført seg i Norge under krigen: “Kvinner og barn rømte til Sverige, mens mennene ble igjen. De måtte ta vare på verdiene!” Jeg kjente jeg ble helt kald da jeg hørte dette, og noen sa: “Ja, det er tragisk med Israel”, dvs. fra offer til overgriper, men: “det var noe galt med dem da også.” Jeg tenkte at hvis jeg hadde vært jøde nå, så kunne jeg ikke arbeidet i denne redaksjonen.
Jeg er senere blitt fortalt at denne journalisten slett ikke har noen antijødiske holdninger, og det kan meget vel være. Men mangelen på deltagelse og forståelse var påtagelig. Det var som om 60 års kunnskap ikke eksisterte.
Som kunnskapen ikke var
Dette er kanskje det mest alvorlige for jødene: Det er som om svære biblioteker av kunnskap ikke eksisterer. Det har ikke gått inn, man har låst porten og kastet nøkkelen. Den samme vilje til blindhet og dumhet viste Erling Fossen med sitt nedrige angrep på motstandsbevegelsen. En infantil forvorpenhet, som at “nå er det lov til å rive ned disse gudestatuene”. Men det er ikke tid for lek. Det har vettuge folk fått med seg for lenge siden.
60 år etter krigen har vampyren våknet til live. Hva er det som foregår?
Språket i revers
Det er nødvendig å minne om at språk er makt. Hvis man velger å benytte Auschwitz-metaforer, setter det i gang visse prosesser. Det er ikke en hvilken som helst sammenligning.
Mads Gilbert ble hyllet som helt av en samlet norsk presse. Men det var ikke nok for ham å vise og fortelle fra Gaza. Han måtte bruke Holocaust-parallellen: Gaza var vår tids Warszawa-ghetto, bare “mye verre”, og i intervju med NRK etter at han kom hjem: Gaza så ut som Dresden.
Holocaust-kapitalen brukt opp
Denne trangen til det ultimate sitter dypt i 68-generasjonen. Man ønsker å frata jødene deres lidelseshistorie og overføre den til palestinerne. Det ville selvfølgelig vært et stort PR-kupp. Gilbert sa da han kom hjem: “Vi ødela Israels PR-opplegg”. Det lå nok mer i den uttalelsen enn han var klar over. Venstresiden har hatt et ønske om å fravriste jødene lidelseshistorien. De vil gjerne kunne gi tornekronen til noen andre, ett offer de selv har valgt ut. De sekulære kristne har samme behov – å kunne jekke israelerne ned og redusere deres kapital av lidelse og si den er oppbrukt. Det var det Jostein Gaarder sa i 2006: Holocaust-kapitalen er brukt opp.
I 2002 forsøkte man å delegitimere staten Israel. Denne gang kunne man for alvor ta frem nazi-metaforene. Det er et stort sprang.
Først presenteres palestinerne som vår tids jøder og ofre. Dernest tegnes bildet av israelerne som oppfører seg som nazister. Da er sirkelen sluttet.
Hvor kommer dette ønsket fra om å “do the Jews in”? Vi snakker om et meget komplisert forhold mellom det kristne Europa og Israel, og en stor grad av skyldfølelse. Europa vil gjerne ha tilgivelse for det de har gjort, og tar det ut ved å prøve å vise at jødene ikke er stort bedre enn nazistene.
Men denne moralske negativiteten møter nå et aktivt levende antisemittisk hat, representert ved europeiske muslimer. Det blir en livsfarlig blanding. Det er ikke de enkeltstående handlingene i seg selv, men hva de symboliserer som er skremmende.
Denne gang er det ikke nynazister og galninger som er ute. Det er folk fra de etablerte samfunnslag:
“We have always seen a link between violence in the Middle East to anti-Semitism but we have never seen anything like what we are seeing now,” said Abraham Foxman, a Holocaust survivor and the national director of the ADL. “Not on this scale, not in this intensity.”
In Amsterdam, a Dutch lawmaker marched in a demonstration where the crowd hollered “Hamas, Hamas, Jews to the Gas.” Socialist lawmaker Harry van Bommel said he did not repeat calls for another Holocaust and only chanted, “Intifada, Intifada, Free Palestine.”
Ingalill Bjartén är vice ordförande för S-kvinnorna i Skåne. Hon uttalar sig i Sydsvenskan (13/1): “Israel slaktar barn… Jag liknar Gaza vid Warszawaghettot.” Sedan liknar hon Gaza vid nazisternas utrotningsläger. Men i ett anfall av generositet medger hon: “Kanske inte så raffinerat som nazisternas läger.” Ett sådant uttalande hade tidigare kritiserats för att vara antijudiskt men anses i dag tydligen av en del vara helt rumsrent.
Jonas Mohamed Omar föddes i Uppsala med svensk mor och fader från Iran. Han konverterade till islam och tog då bort sitt svenska förnamn. De senaste åren har han blivit populär som islamist light i delar av det svenska kulturetablissemanget. Han medverkar regelbundet i till exempel Kyrkans Tidning, Upsala Nya Tidning, Dagens Nyheter, Sveriges Radio. Nu skriver han på sin ( idag nedsläckta) blogg:
“Israels flagga brändes utanför ambassaden. Jag var med i kretsen av brännare. Jag trampade också på resterna. Det kändes bra… Medan vi brände flaggan ropade vi ’Allahu akbar’ och alla stämde in – muslimer såväl som icke-muslimer. Det var upplyftande att se så många blonda och blåögda ungdomar som ropade ’Allahu akbar’ med oss.”
Hoven stikker frem
Israels krigføring var brutal, det måtte en krig i et tettbefolket område bli. Men mediene hisset seg selv opp, totalt uten motforestillinger. Man ga etter for en impuls, og det har ikke noe med journalistikk å gjøre.
Man gjentok tapstallene på palestinsk og israelsk side og kravet om proporsjonalitet så mange ganger, hamret og hamret det inn ved en enhver anledning, at hvis det skulle skje et terrorangrep mot jøder, vil man uuttalt tenke: nå er proporsjonaliteten litt bedre.
Kalde føtter
Noen blir betenkt. De skriver som Halvor Finess Tretvoll i Dagsavisen nylig: Hvordan skille på legitim og illegitim Israel-kritikk? Problemet er at man har mistet bakkekontakten. Hvis den opinionsdannende eliten mener at det Hamas driver med er legitim motstandskamp, så har man selv blitt en del av det illegitime. Da er det vanskelig å foreta noe skille.
Det er der vi er nå. Eliten – den mediale, politiske og kulturelle – er selv blitt illegitim.