Zimbabwe – eksperter på korrupsjon

Hans Rustad

Kan styresmaktene la et land gå til grunne uten at omverdenen bryr seg? I Zimbabwe har en tredel av befolkningen flyktet og over halvparten av den gjenværende sulter. Årsaken er den totale hensynsløshet til Robert Mugabe og hans klikk. Nå sprer koleraen seg. Burde ikke Zimbabwe kvalifisere til intervensjon etter FNs Right to Protect-resolusjon?

Zimbabwe er ikke en failed state pga vanstyre, dvs. inkompetanse. Mugabe og hans klikk stjeler pengene som skulle gått til de 80 prosent arbeidsløse. Som Joe Swain skriver fra Harare: de er eksperter på korrupsjon.

En av dem er Mugabes økonomiske rådgiver, visesjef for sentralbanken, Gideon Gono. Han har i flere år bygget seg et nytt palass, med 45 suite-soverom.

The castle-like house has 47 en suite bedrooms and a glass swimming pool with underlights, a gym bigger than many good houses in the Zimbabwean capital, a mini-theatre and landscaped gardens.

His house is one of the biggest in Harare – bigger, in fact, than Mugabe’s, which is nearby, hidden behind a high wall and guarded by soldiers.

No one except Gono knows for sure how much the mansion cost, but the architects originally said they expected it would reach more than $5m on completion. This is enough to build and equip at least four primary schools in Zimbabwe.

Gono is not ready to move in just yet. Extra security sensors were recently installed on the outside perimeter and biometric iris recognition and finger print authentication systems were fitted in the interior, but he has yet to be convinced that it is entirely safe.

Gono tilbringer julen i Malaysia. Det pleier Mugabe også gjøre, men i år blir han hjemme. Mugabe tør ikke forlate landet. Det gjærer blant folket.

Tjenestemenn som fikk julebonusen opplevde at den var verdiløs. Andre fikk ikke ut penger fra banken.

Little wonder that, on Friday, anger against Gono spilt into the streets of Harare for the second time in a month. A mob threw rocks at the Reserve Bank building. Many were low-grade civil servants such as prison staff who had been trying to get money for Christmas, only to find that the banks had run out of cash despite the introduction that morning of new Z$1 billion, Z$5 billion and Z$10 billion notes.

“We have fallen into the abyss,” said a friend. “Economically we were teetering on the edge. Now we have fallen over and it is demonstrable for a number of reasons. You go into a shop and if you don’t have US dollars you starve. People don’t want Zimbabwean dollars. They are worthless.”

He pointed out of the window into a grubby lane below where people had dumped thousands of banknotes which had become redundant.

Kleptokrati

Zimbabwe har ikke vært utsatt for et jordsjelv eller en annen naturkatastrofe. Elendigheten er resultatet av en bevisst politikk.

As Mugabe’s right-hand man, Gono is a beneficiary of the crisis. “He has been looting big time,” said one of his many critics, a once wealthy Harare businessman who had crossed swords with Gono several times. “Mugabe has just reappointed him governor of the Reserve Bank of Zimbabwe [RBZ] for another five years, so it must be great for him.

“Any loot that comes in he grabs. It is no longer the Reserve Bank of Zimbabwe; it is a bank reserved for him and the president’s cronies. If Mugabe has a degree in violence, which he has often said he has, Gono has a degree in corruption.”

In fact, Gono, who started out as a tea boy at the central bank, has a doctorate in strategic management, but it is from a nonaccredited American university.

Mugabe legger alltid skylden på Storbritannia, USA og kolonimaktene. Men den utplyndringen han og hans klikk har stått for er verre enn noe kolonistyre.

Konfiskasjonen av de store eksportrettede gårdene var begynnelsen på slutten. Men det brydde ikke Mugabe seg om. Farmene ble delt ut til hans klikk, og folk som Gono har så mange at de ikke greier å bestyre dem. De ligger brakk.

Gono var en mønsterfarm drevet av hvite. Gården trengte vann i tørken. Gono la da rørledning fra et vannreservoar for Harare og vanner jordene sine med vannet som befolkningen skulle hatt. Koleraen som nå sprer seg skyldes forurenset vann.

En regional domstol for det sørlige Afrika har dømt konfiskasjonen av farmer som rasistisk. Men det bryr ikke Mugabe seg om.

Zimbabwe was the breadbasket of southern Africa and one of the world’s top exporters of tobacco until 2000, when Mugabe started seizing white farms under the guise of redistributing them to black Zimbabweans to right the wrongs of the colonial past. But he gave them largely to his cronies and entourage.

This chaotic land reform programme, plagued by violence, was condemned as racist by five African judges in southern Africa’s regional court in a test case bought by 78 farmers, a ruling that Zimbabwe has refused to accept although it is bound by treaty to do so.

The land seizures have created chronic food shortages and a crisis that has led a third of the population to flee abroad and half of those remaining to depend on food aid to survive.

Man må undres om det ikke er the white man’s guilt og omvendt – afrikanske lederes misforståtte stolhet og toleranse for maktmisbruk fra deres egne – som gjør at verden tillater Mugabe å ødelegge et helt land.

Det er noe av den samme passiviteten som overfor folkemordet i Rwanda: det er ikke noe å gjøre med.

Jan Egeland og Åslaug Haga vil at Norge skal sende soldater til Kongo. Hvorfor snakker de ikke om Zimbabwe?

Historiene om Mugabes klikk er som hentet ut av Roma under Caligula:

Take the case of Elias Musakwa. A stalwart of Mugabe’s Zanu-PF party, he is a gospel singer at night with his own recording studio, a banker by day working with Gono in the upper echelons of the RBZ, and an occasional farmer at the weekend on a farm he seized.

Last year he grabbed a dairy farm that once supplied 2% of Harare’s milk. It now has four goats and a few sheep, while hundreds of cows that produced the milk have perished.

Argumentet for å intervenere i Zimbabwe er at landet ikke er en failed state slik som Kongo. Det er ledelsen som er råtten, ikke folket. Det finnes fortsatt håp i Zimbabwe.

There are many heroes in Zimbabwe still trying to make the country work. One is a 28-year-old male nurse at a Bulawayo hospital who was struggling this weekend to care for a ward of 63 children on his own.

Unable to obtain their wages from the banks because of the shortage of banknotes, many of his colleagues have given up coming to work. It was too burdensome and expensive for them to travel or they have moved to South Africa to try to earn a living.

Behind the male nurse was the body of a two-year-old boy lying under a sheet on a table. He had died that morning from severe malnutrition and septicaemia from sores on his body.

“We survive by so many ways,” the nurse said. “We adjust; we barter. I have been tempted to leave like many of my colleagues so many times, but I need to look after my mother, father and young brothers and sisters.”

Looking at the small bundle beneath the sheet, he said: “This boy should never have died.”

“When you meet somebody like that young man you feel that is why there is still hope in this country,” said Stella Allberry, health secretary of a faction of the opposition Movement for Democratic Change who has been jailed before. “The one God-given thing we have is hope. And the one thing I don’t want Mugabe to take from me is hope.”

Ting tyder på at også regjeringspartiet Zanu-PF rakner. Det brøt ut stridigheter i hovedkvarteret i Harare nylig. En mystisk nyhet om at sjefen for luftvåpenet var såret, ble brukt som påskudd til å arrestere journalister og opposisjonelle.

As the country crumbled, Mugabe’s ruling Zanu-PF party was desperately trying to put on a show of unity at its annual party conference. Even before it began, the facade of unity was cracking. The party is increasingly riven with factionalism, shown by an unprecedented outbreak of fighting at its Harare headquarters on Monday night. Police had to use water cannons to break up a pitched battle over the election of a new leadership for Harare province.

This internal party violence followed the mysterious wounding of Perence Shiri, the powerful air force chief, in an alleged assassination attempt, and the arrests and abduction of opposition members, human rights activists and journalists who have vanished without trace.

The government charges that the opposition has set up secret military training camps in Botswana to overthrow it, aided by the West.


Lavish life of Mugabe’s looter-in-chief

As starving Zimbabweans face their bleakest Christmas ever, the head of the state bank puts the last touches to his 47-bedroom palace

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • likeverd.myopenid.com

    Aftenposten 25/9-1981: Lederkommentar
    Realistisk politiker

    ZIMBABWES statsminister, Robert Mugabe, som imorgen kommer på offisielt besøk til Norge, har i løpet av den relativt korte tid han har sittet med makten, vunnet internasjonal anerkjennelse som en av Afrikas mest vidsynte og realistiske politiske ledere. Det er først og fremst takket være hans lederskap at overgangen til sort f1ertallsstyre i landet har kunnet skje langt mer ordnet og fredelig enn ventet. De dystre spådommer om at et maktskifte raskt ville bli fulgt av kaos og omfattende blodsutgydelser, er blitt gjort til skamme, og i stedet har Zimbabwe opplevet en forholdsvis stabil utvikling det ble selvstendig for omkring halvannet år siden.
    Mugabes innsats er så meget mer beundringsverdig som han fra starten av stod overfor store, vanskeligheter. Det hvite mindretall, som før hadde makten i landet så på den tidligere geriljaleder med både hat og mistenk¬somhet, og nærte motvilje mot å samarbeide med ham. Samtidig våknet stammemotsetningene innen det sorte flertall (som kom i bakgrunnen under borgerkrigen) til live igjen så snart freden ble gjenopprettet. Takket være den forsoningslinje som statsministeren har fulgt, er det imidlertid lykkes å dempe motsetningene. Bortsett fra enkelte sporadiske stammefeider har det sorte flertall stått samlet. og det hvite mindretall er -i hvert fall for endel – blitt beroliget av utviklingen, selv om de fleste hvite innser at de i det lange løp ikke kan bevare den dominerende økonomiske stilling som de fortsatt innehar.

    Mugabes holdning til den hvite minoritet har vært diktert av en realistisk erkjen¬nelse av at mindretallet fremdeles utgjør landets økonomiske ryggrad, men han har også gjort det nokså klart at denne rolle gradvis må overtas av den sorte befolkning. Hvor raskt denne prosess skal skje, er stadig et åpent spørsmål, og stiller Mugabe og hans regjering overfor vanskelige avgjørelser. På den ene siden kan Zimbabwe (først og fremst takket være det hvite mindretall) vise til rekordavlinger i jordbruket og en økonomisk vekst som lover godt for landets fremtid. På den annen står Mugabe overfor stadig sterkere krav fra den afrikanske befolkning om økonomiske reformer som neppe kan gjennomfores uten at det går ut over produktiviteten og veksten. Løsningen krever en balansegang som Muga¬be trenger all den hjelp han kan få for å mestre.

    Hittil har Imidlertid utviklingen i det selv selvstendige Zimbabwe vært et eksempel på at det er mulig for sorte og hvite i Afrika å leve forholdsvis fredelig sammen under en realistisk og moderat ledelse. I så måte fremstår Mugabes regime også som et argument mot raseskillet i Syd-Afrika, og statsministe¬ren fortjener gehør for anmodningene om hjelp som kan styrke den sort-hvite sameksistens I Zimbabwe.

    Det har ikke manglet på støtte for Mugabe i Norge også blant ploitikere som Bondevik, Gro, Benkov, Jan Petersen etc.
    Ellers har Einar Lunde NRK støttet og jobbet hardt for at Mugabe skulle komme til makten. Det er bar de siste årene de tar avstand fra Mugabe.

    Det flotte er at ingen av de forannevte er ANSVARLIGE i sitt eget bilde, så skammen og skylden lempes vel over på almuen!

  • uglen.myopenid.com

    Time’s 2008-liste over ‘Top 10 Quotes’ har denne på 5. plass:

    Robert Mugabe: “Only God who appointed me will remove me!”

  • capercaillie.myopenid.com

    Man må undres om det ikke er the white man’s guilt og omvendt – afrikanske lederes misforståtte stolhet og toleranse for maktmisbruk fra deres egne – som gjør at verden tillater Mugabe å ødelegge et helt land.

    Det er vel en god gammel “damned if you do, damned if you don’t”, er det ikke?

    Om man grep inn ville det bli malt som vestlig imperialisme og innblanding og overtramp mot landenes suverenitet, om man ikke blander seg inn blir man anklaget for å ikke gidde fordi det ikke er noe å hente ut fra å gjøre det? (Ingen natur-reserver å tappe)

    De fleste mener vel at det aller beste er om det “kommer innenfra”?

    Men hva om de trenger litt starthjelp – trengs det aktiv innblanding utenfra, eller forsiktig støtte til opposisjonsgrupper? (Hvordan vet man i sistnevnte tilfelle at man ikke ender opp med å støtte feil gjeng folk?)

  • kallek.myopenid.com

    Av en eller annen grunn så skrives det nå om utviklingen i Zimbabwe i norske aviser. Det man imidlertid ikke nevner, er at man ser den samme utviklingen i Sør-Afrika. Sør-Afrika ligger litt bak Zimbabwe, men preges nå av gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i viktige samfunnsfunkjoner som helsevesenet, elektrisitetsforsyningen osv. og en endemisk korrupsjon. I en rimelig nær fremtid vil Sør-Afrika befinne seg i den samme situasjonen som Zimbabwe er i nå.

    Dette er ukjent i Norge bortsett fra hos spesielt interesserte fordi norsk presse som sagt ikke skriver om dette. Men Sør-Afrika vil komme i fokus under fotball-VM i 2010, og da vil ikke norsk presse klare å holde disse opplysningene skjult for norske lesere lenger.

  • sverres.myopenid.com

    Pachedu slengt i kasjotten igjen. Zimbabwe har fått en ny samlingsregjering minus en mann som går ved kallenavnet Pachedu. Han ble utnevnt viseminister for landbruk av statsminister Morgan Tsvangirai, men har siden blitt arrestert og anklagd for forræderi.

    Egentlig heter han Roy Leslie Bennett, men alle i hjemdistriktet hans, Chimanimani, kaller ham Pachedu. Det betyr “blant oss” på shona og Bennett fikk kallenavnet fra høvdingene i området fordi han var så velintegrert og respektert blant dem. Han vokste opp blant de lokale shonaer og det sies at han snakker shona bedre enn engelsk.

    Pachedu var bonde og storeksportør av kaffe. Dertil avlet han premieokser og hjalp de lokale med å forbedre sine kyr og annet jordbruksmessig samt alt annet han kunne bistå med. Ikke som en thandabantu, men med ubuntu. Thandabantu betyr “en som elsker svarte” og uttrykket brukes med forakt av svarte i sørlige Afrika om hvite forståsegpåere, antropologer, misjonærer og bistandsarbeidere som skal hjelpe stakkarene i Afrika. Thandabantu innebærer rasisme ved å infantilisere svarte og behandle dem som evneveike barn som skal forstås, hjelpes og elskes.

    Ubuntu er noe helt annet. Det kan kanskje direkte oversettes med “menneskelighet”, men betyr heller “medmenneskelighet”. Den sør-afrikanske filosofen Augustine Shutte har skrevet mye om ubuntu og han definerer det som at man er menneske gjennom andre mennesker. Det er vel ikke noe direkte galt i Shutte’s beskrivelse av ubuntu, men jeg tror at han går glipp av noe ved å overintellektualisere det. Han forklarer ubuntu slik vi ville beskrive en teori, ideologi eller religion utifra grunnleggende prinsipper og læresetninger. Men ubuntu dreier seg ikke om viten, det er ingen kurs i det, å ha ubuntu innebærer ingen intellektuell øvelse, det er heller en moralsk egenskap man har som viser seg ikke i ord, men i ens gjøren og laden.

    Nelson Mandela har ubuntu. Det har også Desmond Tutu og kong Goodwill Zwelithini. Miriam Makeba hadde det. Robert Mugabe har ikke ubuntu. Pachedu er en av svært få hvite, kanskje den eneste, som har ubuntu. Ikke at hvite ikke har medmenneskelighet, men ubuntu er en type medmenneskellighet som man bare kan få gjennom å absorbere det beste av bantu-tradisjonene. Ikke gjennom noen spesiell undervisning, det bare er i omgivelsene der og siver inn i ens vesen om man er åpen for det. Så reflekteres det i ens gjerning.

    Slik det gjorde i Pachedu’s gjerning som eksemplifiserte veien til et nytt, rikt Zimbabwe hvor svart og hvit samarbeider i harmoni for det felles gode. Derfor valgte de svarte i Chimanimani ham til å representere seg i landets parliament ved valget i år 2000 på tross av massiv voldelig intimidering fra Mugabes parti.

    Pachedu og hele hans vesen er stikk i strid med hva Mugabe alltid har stått for. For Mugabe har hvite alltid vært fienden og en hvit mann respektert, elsket og valgt av svarte er selve Satan som har innyndet seg og forført folket. Derfor har Pachedu blitt forfulgt uten opphold, fengslet gjentatte ganger, han og familien har fått mye juling, de groveste provokasjoner og blitt jagd fra gården. Selv nå, når Mugabe har gått med på forsoning og samlingsregjering, kan han ikke tåle Pachedu.

    Det er tragisk fordi Pachedu viser veien. Zimbabwe kan selvfølgelig klare seg uten mannen Roy Leslie Bennett, men ikke uten det han står for. Derfor er hva som skjer med ham for meg symbolet på hvordan det vil gå med Zimbabwe. Vil vanstyre, folkeforakt og korrupsjon fortsette eller vil man omfavne kort og godt ubuntu slik man gjorde i Sør-Afrika? Vanskelig og komplisert spørsmål, men det er en enkel indikator på hvilken vei landet vil gå og det er Pachedu’s skjebne.

  • thekopp.myopenid.com