Pøbelens herjinger i Athen og andre greske byer er uhyggelig. Den er uhyggelig fordi motstanden mot vold er så svak i det politiske systemet. Politikerne får overhodet ingen støtte eller sympati av mediene som på refleks adopterer klisjeer som forklarer og forstår volden: man snakker om de unges sinne og politivold.
Mer enn noen gang velger mediene den minste motstands vei: de våger ikke å stille de ubehagelige, men opplagte spørsmål: hvilke motiver har folk som velger å brenne ned og vandalisere en by, pga et tragisk dødsfall – (det kalles nå drap av NRK). Finnes det noen som helst legitim grunn til å la en protest gå ut over tredjemanns eiendom? 200 butikker er ødelagt og 50 banker! og et stort antall biler.
Selvfølgelig handler dette om noe helt annet enn sinne. Folk som er i sorg hengir seg ikke til en voldsorgie. Det er hevn og nihilisme vi ser. Et sinne fortaper seg. Her stiger ødeleggelseslysten og anspores av politiets passivitet.
TV2 Nyhetene valgte å vise bildet av tre pollitfolk som slo en demonstrant i morgensendingen mandag. Av alt som utspant seg av ødeleggelser var det det de ville formidle. Ordet “politiskandale” ble nevnt.
Journalistene skifter mellom å være passive tilskuere når det gjelder ødeleggelsen av samfunnet, til å bruke termer som rettferdiggjør pøbelen: igår var det et standard refereng i alle medier at opptøyene begynte med at politiet skjøt 15-åringen. Men så kort er ikke en gang journalisters hukommelse: bermen hadde gått til angrep først. Men det gir en bedre storytelling at gutten var blitt martyr. Det er mer romantisk.
Når borgerskapets barn svermer for pøbelen skal man være på vakt. Det vitner om en stor avmakt og impotens. Man har ikke noe svar på samfunnets problemer med tiltagende vold, og velger i stedet klisjeene. Da NRK-reporteren spurte Norges ambassadør Sverre Stub om hendelsene i Athen minnet om Paris, svarte diplomaten: -Mener du 68′?
Journalisten mente selvsagt pyromanene i banlieuene for to år tilbake. Men Stub traff likevel noe: for svermeriet for 68′-opprøret er blitt modell og referansepunkt.
Det er en stor motstand i the chattering classes, hos borgerskapets barn, smaksdommerne, mot å ta inn over seg volden.
Vi står i et et erkjennelsesmessig veikryss: den som vil forstå samtiden må ta et oppgjør med RAF, Blekingegadebanden, PFLP, PLO, Røde Brigader, SUF (m-l) og maoismen. Hvis man ikke tar et oppgjør med denne voldsromantikken vil man ikke ha krefter til å motstå dagens vold, enten det er anarkistisk, autonom vold, eller det er Mumbai-terroren.
Vold er blitt en faktor i vår tid: vold truer det sivile samfunn. Vold er et språk, et illegitimt språk. De som bruker vold har noe til felles, enten de er blitzere, jihadister eller russisk mafia. Det er viktig at ikke mediene forsyner offentligheten med begrunnelser for volden, eller sender signaler om frykt og at man bøyer unna.
Global kommunikasjon er som en stor lyttesentral: det merkes øyeblikkelig hvis mediene signaliserer uvilje mot å konfrontere volden.
Hva bunner denne uviljen i? En uvilje mot all typer vold, også den legitime.
Politiet har store problemer med ungdom på barnevernsinstitusjoner. De bruker store ressurser på å få tak i dem og bringe dem tilbake, bare for å se at ungdommene etter kort tid spaserer ut døren. Ingen kan hindre dem. Inge Kvaran, førsteamanuenis, Program for barnevernspedagogutdanning, HiST, kunne igår fortelle NRK at barnevernet ikke har lov å bruke makt, dvs. sperre de unge inne mot deres vilje. Han snakket om voldsepisoden der flere unge har torturert to andre ungdommer. Dette var unge med en vanskelig bakgrunn og personalet kunne ikke grensesette før det var etablert nye voksenrelasjoner. Det var opp til politiet å straffe. Det var ikke barnevernets oppgave, sa Kvaran.
Det er en type ansvarsfraskrivelse som ikke er en akademiker verdig. Skal de unge få lov å gå løs til de skader noen alvorlig? Hvor er ansvaret for andre mennesker? Hvor er ansvaret overfor politiet som må gjøre en umulig jobb?
Denne holdningen er ganske enkelt en oppskrift på sosial oppløsning. Det er den man ser utspille seg i Oslos gater. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt bannlyser all vold overfor barn, også mental! Men i gatene går grupper av ungdommer løs på tilfeldige folk og sparker dem helseløse. Det er virkeligheten. Er det hodet til Huitfeldt det er noe galt med?
Det som skjer nedfor Akropolis er ikke nytt. Bermen var et fenomen også i antikken. Den hadde til tider stor makt. Bermen er et monster, som kan “fores”. I krisetider har den gode kår. Da suger den til seg næring av misnøye og får tilsig av nye medlemmer.
Bermen har noen karakteristika: den er subersiv, dvs. samfunnsomveltende. Men noe i vår tid gjør den nihilistisk. Den elsker å ødelegge systemet, å knuse alt som kommer i dens vei, og se at folk blir skremt. Slik sett minner den en god del om jihadistene i politisk islam.
Det finnes noe i mennesket som føler tiltrekning til ødeleggelsen. Det er som en storbrann som suger alt til seg. Det er uhyggelig å se at regjeringen i et moderne samfunn står paralysert og ser at en horde på noen hundre får lov å ødelegge hovedstaden. Politiet får ikke en gang lov å betre universitetsområdet. På toppen av det hele står sosialistpartiet PASOK frem og skyver pøbelen foran seg ved å kreve at regjeringen må gå av. Dermed har den valgt gatas parlament fremfor det parlamentariske system.
Vi står i en merkelig situasjon: alle kan se hva som foregår – at volden vinner frem. Men likevel later man som ingenting.