Sex og Aftenposten

Hans Rustad

Få ting blottlegger oss mer enn seksualitet. Det er et tema hvor alle kan ha innsikt, uavhengig av intelligens og utdannelse. Sex har vært en viktig ingrediens i den hippe, kule livsstilen mediefolk har propagandert for de siste tiårene. Det som begynte med Inge og Sten Hegler i Dagbladet for 40 år siden, er i dag et enormt felt – ideologisk og kommersielt.

Det er ikke så veldig vanskelig å få øye på forbindelsen mellom porno-industrien og VG og Dagbladet, for ikke å snakke om nettutgavene der sex gir øyeblikkelig målbar uttelling. At også NRK ønsker å delta i denne karusellen, sier noe om hvor akseptert porno er blitt blant de utdannede klasser.

Den sømløse overgangen mellom porno og kommersiell mainstreamsex må gjøre det problematisk for seriøse samlivsforskere. Ønsker Sissel Gran å blii oppfattet som kollega av Kristin Spitznogle?

Få biter den hånda som før en. Hvor mange NRK-medarbeidere – flere med lang kjennskap til kvinnekamp – har sendt protestbrev til Hans-Tore Bjerkaas for pornoen på P3? Hvor mange har protestert til Anne Aasheim i Dagbladet? Bernt Olufsen i VG?

Sannheten er at “vi” – de velutdannede, opinionsdannerne – avfinner oss med nesten alt. Hvis det reises en debatt er den som oftest på siden. De mest direkte, rett på sak-innleggene blir ofte refusert, både i Dagbladet og Aftenposten. Man ønsker ikke å slippe til folk med feil meninger. Folk som stiller spørsmål ved ideologigrunnlaget til de toneangivende.

Denne manipulering av debatten er blitt mye mer aktiv og uttalt de senere år. Ta en titt på VGs oppslag om Otto Jespersens jødevitser. VG siterer mange kjendiser som uttaler seg, men hverken VG eller de intervjuede sier noe om det som er sakens kjerne, hvordan vitsene berører jødene. Kontrasten er slående: Mens VG nektet å trykke Kurt Westergaards turbantegning under henvsining til muslimenes følelser, nevner ikke avisen hvordan jøder opplever vitser om Holocaust og jødiske pengeutlånere. Man går som katten rundt grøten og bekrefter dermed noe av fordommens natur: det vi ikke snakker om.

Debatt på falske premisser gjør noe med integriteten til de som arbeider i redaksjonen. Hvis man over lang tid arbeider på premisser det ikke er lov å debattere, vil den indre integriteten gradvis smuldre opp. Journalistene vil ikke lenger være i stand til å se forskjell på rett og galt. Publikums tillit vil bli svekket.

Spørsmål om sex står i en særstilling fordi det angår alle og fordi det omhandler reproduksjon, familie, barn. Uten barn, ingen fremtid.

Aftenposten har den senere tid hatt tre større artikler om sex og kjønn. To av dem redaksjonelle.

Den første var Mads Larsens Globalt sølibat. Den ligger på et så lavt nivå at man undres over hvordan noe slikt kan komme på trykk. Den heterofile mannen er en seksuelt undertrykt klasse som nå ikke kan en gang skal få kjøpe sex, hverken ute eller hjemme.

Loven er utformet kjønnsnøytralt, men hensikten er en ytterligere kastrering av den mannlige, heterofile seksualiteten.Den har så lav verdi i vår kultur at den knapt kan gis bort. Dette forbudet øker bare verdien av den ettertraktede kvinnelige seksualiteten. Fra 1. januar kan ikke menn kjøpe seg fri fra norske kvinners kurtisekrav dersom de ønsker å leve ut sin seksualitet.

Denne seksuelle underklassen som ikke er bra nok for frigjorte, sterke, norske kvinner, kan ikke lenger reise til Thailand og lignende land der det fortsatt fins etterspørsel etter deres seksualitet – riktignok i kombinasjon med deres økonomiske styrke, men det er et regnestykke som går i pluss når du har blitt satt nok på plass her hjemme.

Larsens fremstilling av sjekkemarkedet og forholdet mellom kvinne og mann virker helt skrudd. Men Aftenpostens kulturredaktør mener åpenbart at dette er meninger som fortjener å høres: Kvinnene velger suverent hvem de ønsker å kopulere med, og den heterofile mannen ligger som en hund for hennes føtter. Kun noen få kommer i betraktning, og nå skal ikke det sulteforede flertallet kunne gå til horer en gang. Horene er like priviligerte som sine ikke-prostituerte medsøstre, de velger yrket sitt selv.

Det er der kvinnebevegelsen tar så grunnleggende feil i maktforholdet mellom kvinne og mann – mellom prostituert og kunde. Makten ligger hos henne. Såfremt hun frivillig prostituerer seg, og det gjør flertallet. Mannen må betale fordi hans seksualitet er uønsket. Hun får betalt fordi kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter.

Dette er så useriøst at det faller i kategorien kuriosa. Men det har vært flere slike kronikker i Aftenposten de senere år. Det er vanskelig å se det som tilfeldig. Knut Olav Åmås ønsker debatt, og langs helt bestemte linjer: Gaarder (jødehat), Usman Rana (islamisme), Larsen (forskrudd sexsyn). Jeg kaller ikke dette kontroversielt. Det er destruktivt. Det er noe helt annet.

At dette er holdninger som deles på redaksjonelt hold i Aftenposten viser Katrhine Aspaas i kommentaren Sex, horer og Larsen. Hun skriver en begeistret hyllest til Larsen som tør å ta bladet fra munnen, og utroper ham til vår tids Hans Jæger. Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Aspaas må være et eksemplar av det Hans Magnus Enzensberger for mange år siden kalte sekundære analfabeter, velutdannede mennesker som ikke har dannelse.

Hvor skal man begynne stilt overfor et menneske med så liten innsikt?

For de ubesvarte spørsmålene står i kø der prostitusjon og kjønnsmarked diskuteres.

Hvorfor tilbyr ikke kvinner nok sex til å dekke menns etterspørsel? Skyldes det skam? Er kvinner fortsatt redd for sin egen seksualitet? Straffes vi fortsatt sosialt for den? Eller orker vi rett og slett ikke? Har vi kvantitativt ikke samme behov for sex som menn?

Og hadde det i så fall hjulpet? Vil menn uansett søke spenning på bordell? Svarene får vi kanskje en gang, men vi må sannsynligvis vente lenge, for markedet for seksuelle tjenester er dobbeltmoralens vugge.

Kvinner snakker ikke gjerne om dette. Bare tanken på prostitusjon gir en gnagende mistanke om at kjærester, brødre eller sønner er blant horekundene.

Bedre da å fortrenge hele problemstillingen. Å slippe å vite.

Menn snakker heller ikke lett om prostitusjon. Det er mulig at bordell- og horeprat gir en slags prestisje i enkelte kretser, men jeg har til gode å møte en mann som orker tanken på en datter, mor eller kjæreste som selger sex. Moralen her er minst dobbel.

Hun får følge i dagens avis av kulturredaktøren selv, som skriver om De frivillige barnfrie. Her påstår Åmås at kvinner som ikke har barn er en av de mest uglesette grupper i vårt samfunn, og særlig hvis de bevisst velger bort barn.

Det har slått meg hvordan en heterofil kvinne kan bli gjort til offer når man er ufrivillig barnløs.
…
Men den er slett ikke uvanlig, denne stemplingen og utelukkingen av barnfrie kvinner fra det hellige fellesskapet av dem som har sagt ja til å få barn.
Kvinner, ikke menn.

Det er kvinner som må ta denne støyten, heterofile kvinner.

Dette er helt på trynet. Karrierekvinnen som velger bort barn til det passer dem selv, er en av de vanligste kulturelle stereotyper i vår tid, og har vært det vestlige idealet for de som tilhører eller vil inn i middelklassen. Utallige uønskede fostre er blitt spylt ned og vekk av den grunn. Det er dette idealet Marianne Mjaaland har tatt et oppgjør med. Hun vil at vi ihvertfall skal vite om regningen. Det var et tabu.

Åmås hevder at grunnen til at det er færre barnløse kvinner under 40, er at presset virker! Kvinner får barn for ikke å stå utenfor!

Presset ser jammen ut til å virke også: En markant mindre andel av dagens norske 40-åringer er barnløse/barnfrie sammenlignet med kvinner i en del andre europeiske land.
Barnfrihetstabuet er ikke blitt svekket. Det synes tvert imot å ha blitt vanskeligere å være frivillig barnfri kvinne i Norge de siste 30 år.

Åmås er opprørt fordi mennesker uten barn blir møtt med at de ikke vet hva de snakker om når de uttaler seg om barn. Han mener det største tabuet er å gi uttrykk for at man angrer på å ha fått barn. Derfor ser samfunnet skjevt til kvinner som frivillig velger ikke å få barn.

Fordi de ikke er «dømt» til å være uten barn, som ufrivillig barnløse, men fordi de velger det fritt. Fordi de har innsett at barn gir stor glede, men også innebærer et stort savn, som psykologen Sissel Gran skrev her i avisen for en stund siden: «Å få være i fred, lese lenge, sove lenge, være ute lenge, oppe lenge, se en film når det passer, treffe venner som har store eller ingen barn, slippe å planlegge, kunne jobbe lenge, ligge uforstyrret på sin kjæres arm og snakke om livet en doven søndag morgen.»
Verst: Å angre på barn.

For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, og de er også en påminnelse om det aller dypeste tabuet: At kvinner av og til faktisk angrer på å ha fått barn. Dét er det hverken lov til å si eller tenke. Og fortellingene om kostnadene, slitet, trettheten, skuffelsene og forsakelsene, overdøves av samfunnets talløse fortellinger om den komplette lykken det er å få barn.

Dette er hva de synliggjør, de som velger bort egne barn i eget liv.

Les avsnittet én gang til: Ordet “savn” brukes vanligvis om savnet av barn, men her er det omvendt: savnet av å være befridd for barn. Det er ikke bare krøkkete språk, det lar seg simpelthen ikke gjøre. Foreldre kan gå lei barna sine. Men det går ikke an å savne å være uten dem. Det er en erkjennelsesmessig umulighet.

Åmås refleksjoner er overfladiske, banale. Nei, man trenger ikke ha født eller fått barn for å forstå livets mysterier. Man kan oppleve det på andre måter. Men for de fleste mennesker er det barna som gjør noe med oss. De forandrer oss. Vi blir mer ydmyke. Vi lever for andre, ikke bare for oss selv.

Åmås snakker ikke om ett bestemt barn. Han snakker generelt om det å få barn. Hans ordvalg er nettopp en bekreftelse på hvor egosentrisk og selvnytende man blir uten barn.

Alll kultur bygger på forsakelse og oppofrelse. Midt i velstanden er barna det eneste som virkelig krever at vi ofrer oss.

Åmås tror han bryter et tabu når han nevner skuffelser, slit og tretthet. Han tror det er disse oppofrelsene som får foreldre til å “angre”. Det vitner om at han ikke aner hva det vil si å være forelder. Foreldres grenseløse kjærlighet til barna sine gjør at disse kildene fornyes igjen og igjen. Et samfunn uten barn blir et kjærlighetsløst samfunn. Derfor inntar barna en så sterk plass i Jesu budskap: Hvis dere ikke blir som en av disse, skal dere ikke komme inn i himmelens rike.

Det å få barn mobiliserer uante krefter hos mennesker. Nei, det er ikke “talløse fortellinger om den komplette lykke” som gjør inntrykk på oss, det er moren som står opp hver natt og gir gutten sin intravenøs næring og har gjort det siden han var liten. Det er historien om foreldres uuttømmelige kjærlighet til barna sine. Uten dette fundamentet hadde samfunnet gått i oppløsning.

Det er trist å konstantere at en riksdekkende avis som en gang var konservativ, noen ganger bornert men likevel samfunnsbevarende, i dag er blitt en produsent av samfunnsnedbrytende ideologi, enten det er i synet på Israel, islamisme, eller familien.

Sex og samliv er ingen bagatell: En bestemt del av den velutdannede eliten fører krig mot folket også på dette helt sentrale området.

Det er fristende å spørre: Hvem skal stelle Åmås når han blir gammel? Kanskje en norskpakistaner med liten sans for homofile?

Mads Larsen har for øvrig brettet ut sitt seksualliv for Nina Hadjan i P3. Der fikk vi høre at han liker å posere naken i vinduet for å bli sett av forbipasserende, at han har festet med russen og at han har forsøkt dildo – jenter har spilt gutt, på ham. LItt senere leste vi i avisen at Larsen var blitt pågrepet av politiet for å ha trengt seg inn hos naboen. De hadde bare hatt et greit naboforhold, men en kveld ble visst Larsen desperat og trengte seg inn. Brutalt nok til at jenta ringte politiet.

Slik er virkeligheten. Tenk om Larsen, Aspaas, Åmås hadde turt å dele noe av sin sårbarhet, sine nederlag. Men, nei, det er angrep og jubel. Falskhet på andres bekostning.


Komikere og TV 2-sjef slår ring om Otto


Harald Eia: – Mobbe-humor er ikke bra

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Sorle S. Hovdenak

    Rustad skriver som vanlig to the point og svaert tankeklart om det som utvilsomt er et av de viktigste temaer i vaar tid. Norske medier og universiteter har blitt maktbaser for den dekadanse og livsfiendtlighet som med rasende tempo river det norske samfunn i filler. Naa staar altsaa barna for tur – de overlevende. Jeg blir redd.

    Tankebanene som presenteres er saa moerke, saa depraverte, saa hinsides det naturlige, at hadde disse menneskene hatt intellektuell kapasitet til aa forstaa sine egne utsagn, saa ville de blitt saa redde at de ropte mamma.

    Foreldre-barn relasjonen er den sterkeste av alle relasjoner. Punktum. Den transcenderer selvet, slik ekteskapet ogsaa transcenderer selvene. Med 68-generasjonen har imidlertid selvsentrertheten faatt sin ideologisk-religioese overbygning og hva dette har gjort med samfunnet kan enhver se omkring seg til daglig. Deri ligger kjernen til forfallet.

    Det ligger en ufattelig gjerrighet i fokuseringen paa hva man maa ofre for barna sine. Naar det blir viktigere aa ligge lenge om morgenen enn aa komme seg ut paa lekeplassen, saa maa man jo rett og slett hente forklaringen fra det psykiske sykdomsvokabular. En slags kollektiv kulturell depresjon og lammelse. Et samfunn som i tilfelle ogsaa overbelaster folk slik at de ikke har overskudd til sine egne barn er ogsaa helt klart sykt. Man unnlater aa investere i fremtiden, dvs man lever uten haap for morgendagen, til fordel for oeyeblikkets gevinst og tilfredsstillelse.

    Dette foeyer seg inn i trekkene til en ideologi med helt klare endetidsforestillinger; dvs verdens ende er ens egen doed, ingenting strekker seg ut over en selv. Derfor blir ogsaa forbruket og tilfredsstillelsen satt i hoeysetet. Det er instant paradise uten evighet. Andre ord for dette kan vaere uansvarlighet, nihilisme, gi faen.

    Barn krever utrolig lite, men de gir ufattelig mye. Hva som blir gitt meg i min datters smil, i hennes oeyne, i latteren som for foerste gang hoeres, kan bare ord som takknemlighet og stor forundring romme. Livets under blir lagt i armene mine, helt ufortjent. Jeg har blitt gitt en livsoppgave. Omsorg, beskyttelse, veiledning.

    Hva i all verden skal livet ellers brukes til? Karriere? Tjene masse penger? Slike ting er ikke noe annet enn selvtilfredsstillelse, onani, adiafora.

    Dagens doedsryttere i avisredaksjoner og universitetskantiner er spoekelser fra en fremtid som allerede har begynt aa hjemsoeke oss.

  • BHalland

    Jeg oppfatter document.no som et nettsted der rasjonalitet og argumentasjon er satt i høysetet. Men så anmelder altså Hans Rustad den glimrende artikkelen til Mads Larsen om statsfeminismen:

    Den ligger på et så lavt nivå at man undres over hvordan noe slikt kan komme på trykk. …Larsens fremstilling av sjekkemarkedet og forholdet mellom kvinne og mann virker helt skrudd. …Dette er så useriøst at det faller i kategorien kuriosa.

    Dette er bare føleri fullstendig blottet for argumenter, og langt under nivået jeg forventer å finne på document.no. Og når Rustad til slutt runder av med et forsøk på karaktermord av den samme Larsen er bunnen nådd. Gratulerer med å ha nådd samme nivå som Marte Michelet.

  • Chris

    1. Rustad har misoppfattet om sex-spalten på p3. Jeg oppfatter den som en parodi på alle disse sexologene som forteller oss at alt “er helt vanlig, og helt naturlig” nærmest uansett hva man bringer på banen av seksualitet. Dette har min generasjon blitt opfostret med til det kjedsommelige. Derfor ler jeg av p3s Spitznogle-kopi.

    2. Larsens kronikk påpeker det som bør være relativt åpenbart: De største taperne i det moderne samfunnet er de sosialt usikre menn. Selv de største taperne blant kvinner finner seg neste uten unntak venninner. Blant menn er det mer ensomhet. Tenk tilbake da man gikk på skolen: Taperne blant gutter var ofte ensommer typer, med sosial angst overfor kvinner, kvinne-taperne fant hverandre som støttende venninner.
    Når man kjenner til hvor sterkt kjønnsdriften er hos menn overrasker det meg at man ikke ser hvilken sikkerhetsventil prostitusjon utgjør. I Danmark får jo TOM handicappede bistand fra det offentlige til møter med prostituerte. Blant annet menn med Downs.

    En ytterligere understrekning av de tapende menn situasjon er det faktum at det blir stadig flere menn som er barnløse(taperne), mens de menn som får barn (vinnerne) får barn med flere kvinner, altså flere kull.

    At det dermed ikke er så vanskelig å forestille seg at det derfor også er flere og flere menn som er sex-løse, skulle være ganske åpenbart.

  • Hans Rustad

    Først BHalland og hans skuffelse. De er det jo ikke noe å gjøre med. Det er ikke karaktermord å trekke frem opplysninger som Larsen selv har luftet. Han har skapt seg et navn på sex og hans praksis er relevant når han fremmer sine teorier. Det er relevant for å bedømme hans dømmekraft. Jeg vil kanskje antyde at posering foran vinduer osv. sier noe om en ekshibisjonistiske side, det samme gjelder behovet for å fortelle intime detaljer om sitt sexliv for åpen mikrofon. Det er ikke av prippenhet jeg reagerer. Det er å få slengt dette i ansiktet i snart alle sammenhenger. Som Håkon Moslsets pornostjerne sier: Vil du sæde meg i fleisen? Dette er visuell invasjon. Jeg ønsker ikke at sex i denne formen skal møte meg eller ungene hvor vi minst venter det. Det er den påtrengende, aggressive formen jeg reagerer på, ikke nakne estetiske kropper feks. Der ser jeg faktisk det som en hyllest til kroppen, etter at islamistene har begynt å mase om tildekking. Larsen, Aspaas og Åmås roter det til noe forferdelig.

    Chris skriver fint om seksuell ensomhet blant menn. Se nå er vi langt nærmere virkeligheten. Men er horer og prostitusjon noe svar? Tror du virkelig disse ulykkelige, ensomme guttene vil være istand til å gjennomføre et samleie med en kvinne de har betalt for? Så kaldt og forretningsmessig det er. Jeg tviler sterkt. Dette forsvar for og forbønn for mislykkede menn lyder hult hvis man ikke våger å blottstille noe av sin egen smerte. I stedet går Larsen til opprør på vegne av heterofile menn. Det lyder oppblåst og hult. Forbudet mot kjøp av sex i utlandet er latterlig, men det poenget forsvinner helt i det andre tøvet.

  • Mads

    En oppriktig hyllest til Hans Rustad som er en av de få (men heldigvis stadig flere) modige stemmer i Norge vel verdt å høre på.

    I en tid der eneste gangbar valuta i offentligheten er å være “hipp”, “edgy”, “provoserende” og “frigjort” (ene og alene i seksuell forstand selvfølgelig) krever det mannsmot å gjøre noe så reaksjonært som å forsvare barn, familie og et minimum av blueferdighet i det offentlige rom. En trenger ikke å være enig i alt han sier for å kjenne takknemlighet for at han sier det. Det trengs.

    Derimot er jeg uenig med Rustad i hans karakteristikk av Mads Larsens kronikk. Larsen har som alle debattanter sine kjepphester, og enkelte av disse er mindre halte enn andre.

    Det kan faktisk ikke være noen tvil om at i et samfunn der monogamien ikke lenger er den sanksjonerte samlivsform vil den seksuelle tilgangen til kvinner være ujevn.

    Ironisk nok biter Larsen seg selv i halen når han priser utradisjonell seksuell utfoldelse samtidig som han kritiserer den lave verdien av mannlig seksualitet.

    Monogami som sosialt sanksjonert samfunnsform har en spesifikk funksjon; den er i praksis en demokratisering av seksuell tilgang til kvinner. Siden det er en kvinne for hver mann innebærer mer eller mindre “tvungen” parknytting at en hver mann vil kunne få en kvinne. Kanskje ikke den kvinne han helst skulle ønske – akkurat som ikke alle kvinner kan få den mann de ønsker seg -men i hvert fall en kvinne, og dermed en familie.

    Når derimot et samfunn aksepterer polygami ser en et ganske annerledes mønster: kvinner graviterer til “big men” som monopoliserer en rekke kvinner. Merk at dette ikke nødvendigvis er negativt for kvinnene – det kan være bedre å dele én Bill Gates enn å få en Ola Burgerflipper for seg selv.

    Monogami ble ikke innført av hensyn til kvinner, men av hensyn til menn såvel som samfunnets sikkerhet. For hver stammehøvding med fem koner går fire menn uten partner. Ingenting i denne verden er farligere, mer brutalt og mer destruktivt for et samfunn enn seksuelt frustrerte unge menn. Dersom en vil vite hvor i verden urolighet vil finne sted skal en se etter de steder der det er flere enslige menn enn tilgjengelige kvinner. Alle høyere sivilisasjoner har mer eller mindre bevisst innført en versjon av monogami, i mine øyne av overlevelsesinstinkt.

    I vårt samfunn er ikke polygami tillatt, men vi har seksuell frihet uten presedens. Dette innebærer at mange kvinner graviterer til hva evolusjonsbiologer kaller alpha males og hva Larsen kaller “sjarmerende drittsekker”. Disse har en enorm tilgang til kvinnelig seksualitet, mens mange andre menn går ensomme store deler av sitt liv.

    Situasjonen gjøres enda verre av at statsfeminisme har pisket, radbrukket og filleristet mannsidentiteten til mange unge menn, og dermed ytterligere redusert deres tiltrekningskraft til det motsatte kjønn. Merk også at disse menn som absorberer de hevede feministiske pekefingre og tar dem til seg er IKKE de som sender kvinner til krisesentre – de er de unge menn som stort sett ønsker å gjøre det riktige.

    De som seirer på dette kjønnsmarkedet er ofte de menn som er døve til samfunnets formaninger. En har påvist at menn som scorer høyt i “the dark triad” på personlighetstester har langt flere seksuelle partnere enn menn med mer “siviliserte” personlighetstyper. New Scientist oppsummerer “the dark triad” slik:

    “The traits are the self-obsession of narcissism; the impulsive, thrill-seeking and callous behaviour of psychopaths; and the deceitful and exploitative nature of Machiavellianism.”

    http://www.newscientist.com/article/mg19826614.100-bad-guys-really-do-get-the-most-girls.html

    En kan undres om et samfunn som straffer sine støtter og belønner sine nihilister kan overleve.

    Hva er da løsningen? Å reversere den seksuelle revolusjonen og innføre tvungen monogami og sosiale sanksjoner mot sex utenfor ekteskap, skilsmisse og “lausunger”?

    Jeg tviler. På de reiser jeg har gjort til andre land har jeg alltid måtte konkludere med at forholdet mellom kjønnene i Norge til syvende og sist er sunnere enn noe annet sted jeg har opplevd. Gutter og jenter går stort sett svært godt overens, og tross seksualiseringen av det offentlige rom anser jeg forholdet kjønnene imellom hos oss for å være langt mindre overseksualiserte enn de fleste andre steder jeg har sett. Platonske vennskap mellom kjønnene er her helt vanlig og velsignet avslappet. Når jeg sammenligner dette med tyveåringer fra gutteskoler og mer patriarkalske samfunn blir jeg sjokkert over hvor endimensjonalt overseksuelle og keitete de er rundt kvinner.

    Hva kan vel være mer sexfiksert enn å kle kvinner opp i heldekkende burka? Som om hele kvinnen ene og alende er et spermmottak som må skjules for å ikke drive vandrende peniser fra konseptene? Det er ikke normal seksuell utfoldelse som skaper perversjon, det er seksuell undertrykkelse.

    Feminismen og den seksuelle revolusjonen har ført til gode ting også. De har minnet oss om at kvinner har andre dimensjoner, og norske menn er mer klar over dette enn noen andre på planeten.

    Jeg ønsker meg ikke tilbake til 1950. Det ville vært rent hykleri da jeg som barn av den seksuelle revolusjonen har forsynt meg like grådig av dens muligheter som alle andre. Derimot er tiden overmoden for å ta til motmæle mot de sinteste delene av feminismen, som hater både mannlig seksualitet og kvinnelige familieinnstinkter av prinsipp. Dersom de “stakkarslige” menn Larsen omtaler kaster av seg tvangstrøyen og klarer å finne ryggraden sin vil det være flere verdige partnere til stede for kvinner, og de vil ikke trenge å sverme rundt de få som bier rundt et bol. Kvinner kan ikke klandres for sine seksuelle preferanser mer enn menn kan.

    Det er intent galt i å leke, utforske og eksperimentere seksuelt, spesielt i sine unge år. Så lenge det er gjort ansvarlig og med respekt for en selv og andre er det sunt, lærerikt og legende.

    Derimot må en ikke gå seg så vill i seksualitetens fascinerende labyrint at en glemmer at livet har annet å by på. Som konsum, forfengelighet, spenning og stimulerende substanser kan seksualitet bli en billig high, et stimuli som distraherer en vekk fra andre prioriteringer. Dette ser jeg hele tiden; kvinner i begynnelsen av tredveårene som har levd herrens glade dager og plutselig oppdager et intenst savn av familie og ingen stabil partner i sikte.

    Sex er flott og bra. Derimot har det i et post-kulturradikalt samfunn, der det edgy er eneste valuta og alt som smaker av familie er småborgelig og uhipt, blitt den eneste relasjonsform de snakkende hoder kan gå god for uten å lide imagetap. Således blir det overfokusert på, i en grad som gjør at enkelte lettpåvirkelige sjeler glemmer at andre relasjoner er like viktige for å leve et fullt lvi.

    Som Hans er inne på, uten barn stopper et samfunn opp. Intet samfunn som ikke respekterer familien som en fundamental del av livet kan overleve.

  • Juni

    Bare en kommentar til Mads. Interessante tanker om monogami.

    Men hver gang en av dine såkalte Alpha males skifter partner så blir det jo en kvinne fri også.

    Er det flere enslige menn, er det også flere enslige kvinner. Og det er det faktisk ingen tvil om at det er – det er mange enslige kvinner på leting, og mange av dem er også ensomme.

    Så hva er din forklaring på at dine ensomme menn ikke finner disse kvinnene?

    Må også si at disse flerkonerisituasjonene du snakker om er ukjente for meg mellom norske mennesker – de fleste kvinner er ut etter en mann som de kan dele livet med, ikke en de kan dele med mange andre.

    Hele tiden opplever man at menn som snakker om mannlig seksuell ensomhet og avvisning – det er bra at det blir tatt opp – ikke har noen som helst anelse om at det også finnes kvinnelig seksuell ensomhet og at kvinner også opplever å bli avvist. Det som mangler er kanskje et reelt syn på det motsatte kjønn som medmenneske – da ser man kanskje disse kvinnene som ellers blir usynlige.

    Jeg undres om ikke statistikk er løgn. For mens menn tydeligvis overfores med statistikk over hvor uønskede menn er og hvor dårlige sjanser de har, overfores kvinner med statistikk over hvor dårlige sjanser DE har – særlig etter en viss alder naturligvis.

    Hva skyldes denne merkelige dobbeltkommunikasjonen?

  • Proletaren

    Sex er flott og bra. Ja, selvsagt. Men når den utfolder seg utenfor ekteskapets rammer blir seksualiteten pervertert og den vakre gaven som Gud har skapt blir ødelagt av alle disse eksperimenteringene av menneskene. Derfor, gi akt på dette: “Du skal ikke drive hor.” (Fra de ti bud.) “La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.” (Hebr. 13:4)
    All denne eksperimenteringen med sex utenfor ekteskapet blir som å leke med ilden, man kan risikere å brenne seg stygt.

  • Sorle S. Hovdenak

    Det gir mening at en religion opererer med bud mot hor, saa faar de troende streve med sin syndeskyld og krype til korset. Jeg sier meg derimot enig med dem som er mot aa gjoere dette til en statslov.

    Det synes naivt aa skulle forby aa kjoepe tjenester fra verdens eldste yrke. Kanskje heller ikke naivt, men overformyndersk. Det maa vel finnes andre maater aa komme til rette med trafficing og utnyttelse paa enn aa gjoere enhver horekunde til kriminell i sivilrettslig forstand.

    Det vi er vitne til er vel egentlig en ideologisk anektering av moral i et postreligioest samfunn, der man saa ukritisk utvisker den fine distinksjonen mellom religion og politikk, det private og det offentlige, som har kjennetegnet vaar samfunnsform til naa.

    Det er vel forsaavidt ogsaa korttenkt aa fremstille den saakalte seksuelle revolusjon som virkelig revolusjonerende. Den fremstaar mer som et tenaaringsopproer ute av kontroll. Det er jo ikke akkurat slik at foer 1950 saa levde alle som fromme lys i dydig avholdenhet frem til ekteskapet. Hvis man tror dette har man i saa fall gaatt glipp av mye og pirrende historisk lesning.

    Jeg vil foroevrig ogsaa si noe saa forferdelig ukorrekt som at soelibatet er et fullgodt alternativ til et aktivt seksuelt liv. Det maa kreves en meget stor grad av viljestyrke aa ha denne livsformen, men den praktiseres i flere religioner. Selv heller jeg mer og mer over til at det var uklokt aa nedbygge klostervesenet i lutherdommen. Klosteret var og er et godt alternativ til mange mennesker som oensker aa leve alternativt og kontemplativt i en familie som ikke er biologisk. Flere andre kristne kirkesamfunn har klart aa bevare klostervesenet, og det representerer en stor aandelig kraft den dag i dag.

  • capercaillie.myopenid.com

    Nå synes jeg personlig at denne artikkelen var en smule konservativ, iallefall i forhold til hvordan jeg ser ting. Men jeg tilhører også en annen generasjon enn forfatteren. (Men jeg føler også selv at visse ganger begynner jeg å bli den som henger en generasjon “etter”..)

    Hele prosessen med å sprenge grenser og bryte tabuer er jo hele tiden tilstede, og i andre enden sitter en hel del folk som med varierende grad trekker i bremsen.

    Men så er det jo også slik at uten sprenging av grenser, så står man jo litt stille, så det er vel antageligvis tempoet det blir gjort på som ikke alle helt henger med på også.

    Det er vel bedre at man nå kan åpent skrive om seksualitet og de tingene som før var, for å låne litt fra nynorsken, “haram”?

    Men et annet problem er at grenser sprenges bare fordi de kan sprenges, og dette bare fort en selvaksellererende prosess som kan fort kommer ut av kontroll.

    Å skrive om seksualitet betyr ikke at du på død og liv må “sæde folk i fleisen”, men det må være helt greit at du kan skrive om sånne ting for de som vil lese om det.

    Jeg velger å se på det fra en “to steg frem og ett tilbake”-vinkel. Visse ganger må du prøve deg frem og tråkke litt over streken for å føle deg frem i hva som funker og ikke funker.

    Mange ganger kan det være at det å bare ta ett steg frem ikke ville ledet noensteds – man ville møtt en mur eller ikke hatt nok kraft til å bryte grensene.

    Utviklinger kommer jo uansett i mange varianter; noen er positive, mens visse bare er negative og i feil retning, eller verden er ikke helt klar for dem ennå.

    Media må uansett kunne kritiseres for å være formidler og utfører av grensesprengingen, siden de kringkaster dette ut over folket, som i liten eller varierende grad har noen måte å filtrere det som kommer inn.

    Visse sier “ja men det er ingen som tvinger deg til å se på kanal A, eller lese avis B”. Nei, i teorien ikke, men i praksis er det veldig vanskelig, iallefall for folk som ikke er så veldig kritisk til hva de konsumerer. Det er jo også en grunn til at vi kaller det “massemedia”?

    Til slutt: det er forhåpentligvis ingen fornuftige mennesker som vil tilbake til at det å publisere bøker ala “Uten en tråd” skal resultere i fengselsstraffer og denslags.

    Men det er også der iallefall min (og jeg håper andres) skepsis til inntog av nye kulturer (men også gamle lokale “verdi-overkonservative” dinosaurer) ikke medfører et steg frem, men et krav om full trekk i bremsen og at utviklingen settes i revers.

    Ting var ikke alltid bedre før, men de behøver heller å bli bedre av alle nye ting man finner på.

  • Mads

    Juni

    “Men hver gang en av dine såkalte Alpha males skifter partner så blir det jo en kvinne fri også…Så hva er din forklaring på at dine ensomme menn ikke finner disse kvinnene?”

    Dette tilsynelatende paradokset her kommer fra den antakelse at seksuelle relasjoner fremdeles finner sted i en-pluss-en parbindinger, om enn mer kortvarige. Dette er ikke nødvendigvis tilfelle – svært ofte er det fullstendig galt.

    Mange menn har to, tre, fem kvinner på rotasjon, ikke til en hver tid, men relativt ofte. Disse forbindelsene varer sjelden lenge, men frafall fra rekkene kompenseres for med nye rekrutteringer et par ganger i måneden. Dette ville ikke vært “problematisk” fra et rent matematisk perspektiv om kvinner fulgte samme mønsteret så alle kunne ta del i festen – og noen få kvinner gjør det – men de fleste kvinner har bare én seksuell partner på et gitt tidspunkt, selv om det bare skulle være en rent fysisk forbindelse. I våre tider “bytter” nok kvinner oftere, men haremspleie er ikke noe som ser ut til å være en kvinnelig preferanse.

    Unntaket er, ja nettopp, prostituerte, som inkluderer i det seksuelle felleskapet de som faller utenfor, mot økonomisk kompensasjon.

    Dette innebærer at dersom bare ti menn i en middels norsk by har fire partnere på rotasjon i én måned (før kvinnene går lei, eller får seg et seriøst forhold, eller hva det måtte være) er 40 kvinner i “fruktbar” alder effektivt fjernet fra kjønnsmarkedet, og 36 andre menn er uten tilgjengelig partner.

    For disse kan prostituerte være en måte å få utløp for sin seksualitet på.

    Anfindsen har en artikkel på honestthinking om det kan være sammenheng mellom forbud mot prostitusjon og voldtekt. Uten at noe kan sies for sikkert her og nå virker det ikke usannsynlig. Ingenting i det kjente univers er mer livsfarlig enn reproduktivt isolerte unge menn. Elementær evolusjonsbiologi skulle forutsi at dersom en mann befinner seg i en situasjon der han er uten sjanse til å reprodusere seg seksuellt via normale forbindelser vil han være på vei mot genetisk undergang. Således vil han ikke ha noe å tape på å gjøre nesten hva som helst, uansett hvor desperat og moralsk forkastelig, for å forhindre det.

    Om det overnevnte skulle stemme må vi som samfunn annerkjenne at ikke bare er de prostituerte autonome kvinner med en suveren og ukrenkelig rett til å bruke sin egen kropp som de selv ønsker, de er også leverandører av en ytterst viktig tjeneste som bidrar til å holde et samfunn fredelig og sivilisert.

    Å kalle disse kvinnene “horer” er skammelig, hyklerisk, moralistisk og motbydelig. Jeg har den høyeste respekt for dem og det yrket de utfører, et yrke langt viktigere og sågar edlere enn skribent og politiker.

    Vi skylder Mads Larsen en stor takk for at han tør å ta til motmæle mot den rabiate nypuritanismen.

    “Må også si at disse flerkonerisituasjonene du snakker om er ukjente for meg mellom norske mennesker – de fleste kvinner er ut etter en mann som de kan dele livet med, ikke en de kan dele med mange andre.”

    I Norge er selvfølgelig flerkoneri ukjent, fordi det er forbudt.

    Selv i land der polygami er akseptert vil kvinner helst foretrekke en Bill Gates helt for seg selv fremfor å dele han med mange andre, men det er forskjell på hva en foretrekker og hva en kan realistisk oppnå. I samfunn der det er sosialt akseptert vil “big men” stort sett alltid forsøke å få så mange koner som lar seg gjøre ut fra deres ressurser og prestisje. Avhengig av de sosiale forholdene – spesielt grad av fattigdom – vil mange kvinner være villig til å svelge noen kameler for å få være konen til menn av høy status.

    Merk at av denne grunn er monogami i høyeste grad i de aller mest attraktive kvinners interesse, fordi det fører til at de slipper å “dele” de mest attraktive menn med sine mindre attraktive søstre.

    Merk også at siden vi i Norge har en langt mindre grad av sosial ulikhet er denne dynamikken mye svakere her – en svært velkommen bieffekt av sosialdemokratiet i mine øyne.

    “Jeg undres om ikke statistikk er løgn. For mens menn tydeligvis overfores med statistikk over hvor uønskede menn er og hvor dårlige sjanser de har, overfores kvinner med statistikk over hvor dårlige sjanser DE har – særlig etter en viss alder naturligvis.”

    Du kommer med svaret på problemstillingen i siste setning. Mens menn nok klager over at kvinner faller “for drittsekker” er de blinde til at de selv totalt overser mange kvinner som ikke passer inn i deres snevre idealbilder – og her er alder viktig.

    Som deg har jeg hatt mange venninner som er ensomme, spesielt etter en viss alder som du sier.

    Dessverre er seksuelle preferanser i stor grad biologisk betinger, og hos menn er ungdom og fysisk skjønnhet viktig. Når en skal velge en livsledsager, derimot, er det mange andre ting som er like viktig, som intelligens, emosjonell stabilitet, godhet og sjenerøsitet. Det er også et faktum at med moderne ernæring og forbedret medisin kan både menn og kvinner leve lengre, være sunnere mens de lever og være i reproduktiv alder lengre. Således betyr kronologisk alder stadig mindre.

    Likevel blir jeg på et plan oppgitt over at vi har en tidsånd som har gått til krig mot naturen og oppfordret kvinner til å utsette parknytting og familie til sent i livet, uten å faktisk gjøre dem oppmerksom på den bestemoderlige visdom alle tidligere generasjoner av kvinner har visst: ungdom er, tross alt, et viktig kort for en kvinne på kjønnsmarkedet.

    Ungdom er ikke alt, men det er mer enn ingenting. Mange kvinner jeg er glad i har hatt en brutal oppvåkning etter tredve.

  • Juni

    Hei Mads, bare noen korte kommentarer:
    For det første er jeg også klar over at flerkoneri i Norge er forbudt!!!!!! Bare for å ha nevnt det!!!

    Så min kommentar misforsto du – den var jo også uklar, jeg mente flerkoneri i anførselstegn. Poenget mitt er at i hvert fall i det jeg regner som mine kretser – alminnelige norske menn og kvinner – er en-til-en forhold mellom mann og kvinne det helt dominerende. Jeg vet ikke om så mange menn med fire off and on kjærester på samme tid. Men jeg skal jo ikke bortse fra at det går annerledes til i andre kretser enn de jeg er kjent med.

    Om prostitusjon som sikkerhetsventil for å unngå seksuell vold – så vil jeg bare nevne at i Oslo som i den siste tiden har hatt et eksploderende sexmarked, har økning i seksuell vold mot kvinner skjedd parallelt med den ekstreme økningen i antall prostituerte.

    Synes din kommentarer om den sosiale likheten i Norge og monogamiet som sosial stabilisator er veldig interessante. Jeg bare vil påpeke at hvis det er slik – sitat:

    “at dersom en mann befinner seg i en situasjon der han er uten sjanse til å reprodusere seg seksuellt via normale forbindelser vil han være på vei mot genetisk undergang”

    så vil ikke prostitusjon være noen form for løsning – bare eventuelt en trykkventilator – han får jo hverken reprodusert eller etablert seg på denne måten.

    Både du og Anfindsen og Mads Larsen skriver om menn mer som biologisk determinerte tidsinnstilte bomber enn som tenkende rasjonelle medmennesker. Vil gjerne gjøre oppmerksom på at dersom en hvilken som helst kvinne – statsfeminist eller hva hun nå ellers måtte være i din terminologi – hadde gitt seg ut på å skrive om menn på denne måten, ville hun fått en atombombe av fordømmelse i hodet fra den mannlige, skrivende del av befolkningen. Så det er nok godt for dere at dere er menn i hvert fall i den sammenhengen. Gjør oppmerksom på at kommentaren ikke er ment som ekkel sarkasme – det er faktisk sånn.

    Jeg er også oppgitt over at vår tid synes å ha gått inn i en skrudd virkelighetsoppfatning der det å handle i strid med biologiske forutsetninger nesten virker som et mål. Jeg står i villrede overfor en feminisme som vil nedprioritere og nedvurdere morsrollen som er helt sentral i kvinners liv – og helst vil kaste meg ut av hjemmet fra mitt nyfødte barn så fort som mulig. Denne såkalte feminismen setter meg under et helt uutholdelig press som jeg opplever mer som et overgrep overfor det som for meg som kvinne er viktigst i livet. Har fysisk opplevd at stress og krav gjorde det vanskeligere å amme for eksempel (men som alle nå tror er jo en flaske med morsmelkerstatning like bra som en mor!) Jeg vil også nevne at når menn på ramme alvor skriver i Aftenposten for å klage over at fødselen er så “mor og barn fokusert” så vet jeg ikke hva det er de holder på med.

    På den andre siden tror jeg at bare biologisk determinisme heller ikke er av det gode. Jeg tror nemlig fra mitt kvinnelige observasjonssted å ha lagt merke til at menn ikke bare er biologiske bomber, men tenkende og rikt utrustede vesner. Derfor var min tanke at et samarbeid mellom tankekraften og biologiske forutsetninger kanskje kunne lede til en evne til å finne løsninger – eventuelt kvinner – et annet sted enn på et gatehjørne. For prostitusjon er jo tross alt oftest en løgn – hun har høyst sannsynlig ikke spesielt lyst på sin kunde – og det vet han vel egentlig.

    Vil også til slutt nevne at debatten i Norge ofte lider under at retorikken er så unyansert. Når Mads Larsen kaller prostitusjonsforbudet for et forsøk på å innføre “Globalt sølibat” blir det litt dumt, for alle vet jo at alle andre former for seksualitet er helt tillatt. Dessuten vet vi at prostitusjon har vært tillatt meget lenge, også med tilslutning av det jeg antar du mener er statsfeminister, og at forbudet kom som en reaksjon på et sexmarked som gikk helt av skaftet og begynte å ligne en blanding av slaveri og trafficking-orgie. Helt alminnelige menn på gateplan ble trakassert og gjort til ofre av agressive prostituerte og noen bestjålet etter at de hadde sagt nei. Sånn kan man ikke ha det. Slik blir forbudet et resultat av et samfunn som ikke evner å si nei eller sette fornuftige grenser i sitt dagligliv – hverken mot tyverigjenger eller grenseløs prostitusjon.

    Torborg Nederaas har sagt noen meget kloke ord om dette som jeg gjengir etter hukommelsen: “Oppløsning tjener aldri friheten, men reaksjonen”. Derfor er frihet under ansvar en god ide – og valg som ikke er grenseløse, men ansvarlige, et forsvar for friheten.

  • Mads

    Juni

    Du har noen fantastisk viktige tanker her, og jeg takker for at du deler dem med oss.

    Når vi snakker om “forhold” deler jeg fullstendig din erfaring av at en-til-en forhold mellom mann og kvinne dominerer her i landet. Hva jeg her snakker om er de mer flyktige forbindelser, den seksuelle eksperimentering som de fleste i vår tid bedriver i en viss fase av livet. For kvinner, stort sett fra slutten av tenårene til midten av tyveårene, ofte mellom seriøse forhold. Noen tar del med større glød enn andre, men selv kvinner som er kjærestejenter, og opptatt av trygghet og stabilitet, har på et eller flere tidspunkt hatt kortvarige seksuelle relasjoner.

    Poenget er at en stor gruppe menn utestenges fra denne seksuelle eksperimenteringen, fordi kvinner har en sterk tendens til å gravitere mot en liten subgruppe av menn når rent fysiske behov skal møtes. De fleste menn kan i min erfaring finne en livsledsager når den tid kommer, samt kjærester her og der, fordi kvinner da legger mer vekt på karakteristikker som emosjonell stabilitet og trygghet. Det er bare det at inntil den tid kommer lever de fleste menn mer eller mindre i, ja, sølibat. Effekten dette har på menns selvbilde kan være hard; de er gode nok til å ta opp husbanklån med, men deres seksualitet begjæres ikke.

    Vedrørende at økt vold mot kvinner i den siste tiden har funnet sted parallelt med økning i prostitusjon tror jeg dette blir å forveksle korrelasjon med kausalitet. Det økte antall overfall og voldtekter har andre, langt mer nærliggende mulige årsaker.

    Når det gjelder voldt mot prostituerte kan en minne om at her er medisinen og giften det samme: forbud. Dersom prostitusjon ble fullstendig legalisert og underlagt kontrollerte forhold ville de prostituertes risiko for vold reduseres betraktelig. Legale, lisensierte bordeller finnes i mange land, og der stilles krav om helse- og hygienefasiliteter, samt nødvendige sikkerhetsforanstaltninger som kamera, alarmer og vektere.

    En ung kvinne jeg kjente jobbet for et eskortefirma, og alle kunder måtte der oppgi kredittkortinformasjon og legitimasjon. Sjansen for at noen skal begå vold mot prostituerte i en slik setting der deres identitet og addresse er kjent er ekstremt lav.

    Legalisering innebærer også at de prostituerte kan avertere, så de slipper å trekke på gatene. Det er også fullstendig uproblematisk å forby gateprostitusjon, uten å samtidig forby prostitusjon generelt.

    “så vil ikke prostitusjon være noen form for løsning – bare eventuelt en trykkventilator – han får jo hverken reprodusert eller etablert seg på denne måten.”

    Du må skille mellom de proksimate og ultimate årsaker til menneskelige predisposisjoner. Når jeg kjenner meg sulten tenker jeg ikke at nå må jeg innta næringsstoffer for å opprettholde fundamentale kroppsfunksjoner, jeg tenker bare at jeg vil ha mat. Når menn er seksuellt opphisset tenker de ikke at nå vil de videreføre genene sine, de tenker at de vil ha sex med en kvinne. I den tid våre seksuelle innstinkter ble utviklet eksisterte ikke prevansjon, så for hjernen din innebærer sex god sjanse for unnfangelse.

    Hjernen vår ser ikke forskjell på sex og reproduksjon.

    Jeg skjønner for noen kan det virke som om jeg her beskriver menn som “biologisk determinerte tidsinnstilte bomber” som du sier. Dessverre tror jeg det skyldes en fullstendig forrykt tidsånd som forleder folk til å tro at et hvert forsøk på å belyse elementære biologiske årsakforhold innebærer hundre prosent determinisme, ikke egne synder. Vi har for lengst lært at natur og kultur opererer i et samspill. Det at sosiale og kulturelle innflytelser kan påvirke uttrykket for våre biologiske predisposisjoner i stor grad innebærer derimot ikke at natur kan ignoreres. Alle med barn av forskjellig kjønn vet dette.

    [I]Jeg er også oppgitt over at vår tid synes å ha gått inn i en skrudd virkelighetsoppfatning der det å handle i strid med biologiske forutsetninger nesten virker som et mål. Jeg står i villrede overfor en feminisme som vil nedprioritere og nedvurdere morsrollen som er helt sentral i kvinners liv – og helst vil kaste meg ut av hjemmet fra mitt nyfødte barn så fort som mulig. Denne såkalte feminismen setter meg under et helt uutholdelig press som jeg opplever mer som et overgrep overfor det som for meg som kvinne er viktigst i livet. Har fysisk opplevd at stress og krav gjorde det vanskeligere å amme for eksempel (men som alle nå tror er jo en flaske med morsmelkerstatning like bra som en mor!) Jeg vil også nevne at når menn på ramme alvor skriver i Aftenposten for å klage over at fødselen er så “mor og barn fokusert” så vet jeg ikke hva det er de holder på med.[/I]

    Hva du skriver her er utrolig viktig. Det er her jeg anser at Larsen blir noe enøyd fordi han ikke ser at statsfeminismens feilsteg rammer kvinner minst like mye som menn.

    Parallelt med ekstremfeminismens fremvekst har vi sett en gradvis nedvurdering av morsrollen i det offentlige rom. Utallige studier har påvist at mødre til små barn opplever det som en sterk psykologisk belastning å være borte fra sine små over store deler av dagen, en belastning menn ikke har i tilnærmet stor grad. En kjent anekdote i psykologi er fra de israelske kibbutzer, der det var mødrene som til slutt gjorde opprør mot den kommunale barneoppdragelsen der alle barn var “felles”. Kvinnene ville ha sine egne barn hos seg selv, til sine sosialistiske menns frustrasjon.

    Amming er et annet godt eksempel du tar opp. Vi har i dag et samfunn der kvinner som ammer på offentlig sted må finne seg i skjeve blikk og fordømmelse. Når vi vet viktigheten av brystmelk for barns senere mentale utvikling burde vi som samfunn betrakte amming som en naturlig del av det offentlige liv.

    Jeg kan også legge til at mens det i dag nærmest er forventet at kvinner skal slutte å amme og “komme seg i jobb” etter seks måneder, så ammet våre formødre sine barn til de var rundt tre år. Hva konsekvensene av denne utviklingen er vet vi ikke, men jeg tviler på at de er gode. Ved tilfelle i USA ble til og med en kvinne anmeldt for seksuelt misbruk av sin to år gamle sønn fordi hun ammet ham. Når vi går til krig mot moderskap bør det føre til refleksjoner.

    [I]På den andre siden tror jeg at bare biologisk determinisme heller ikke er av det gode. Jeg tror nemlig fra mitt kvinnelige observasjonssted å ha lagt merke til at menn ikke bare er biologiske bomber, men tenkende og rikt utrustede vesner. [B]Derfor var min tanke at et samarbeid mellom tankekraften og biologiske forutsetninger kanskje kunne lede til en evne til å finne løsninger – eventuelt kvinner – et annet sted enn på et gatehjørne.[/B] For prostitusjon er jo tross alt oftest en løgn – hun har høyst sannsynlig ikke spesielt lyst på sin kunde – og det vet han vel egentlig.[/I]

    Jeg tror heller ikke biologisk determinisme er av det gode, men så har jeg heller aldri så mye som hørt om en eneste biologisk determinist.

    Det jeg har uthevet over er derimot utrolig viktig, og det er også det håp jeg har. Ved å bevisstgjøre menn og kvinner på hvordan verden virkelig er, og kjønnenes mentale dypstruktur, kan en forhåpentligvis motvirke de negative konsekvenser av samfunnets misforståtte pekefingre. Igjen, dersom menn klarer å ta seg sammen og finne ryggraden sin vil ikke kvinner se seg nødt til å segne rundt de få. Og helst vil jo menn ha sex med en kvinne som liker dem like mye som de liker henne. Jeg tror ikke mange menn er stolte over å ty til prostituerte, eller anser det som ideellt.

    Derimot er det nok i overkant naivt å tro at dette yrket kan avskaffes. Det vil alltid være noen som ikke kan finne seg en partner. En mannlig prostituert jeg hadde en samtale med fortalte at flere av kundene til hans kvinnelige kolleger var menn med funksjonshemninger, fysiske såvel som mentale.

    Noen faller alltid utenfor, dessverre. Å frata disse en av de få mulighetene de har til å få være nær et annet menneske er toppen av ondskap.

    Jeg anbefaler deg å lese artikkelen “On Seeing a Sex Surrogate”, av Mark O’Brian. Det er noe av det mest rørende og hjerteskjærende jeg noen gang har lest.

    http://www.pacificnews.org/marko/sex-surrogate.html

    Vi er fullstendig på linje når det gjelder trakassering av menn på offentlig gate, trafficking og sexslaveri. Dette skal intet samfunn akseptere. Derimot er forbud fullstendig bomskudd. Forby gateprostitusjon og få legal prostitusjon inn i organiserte former under statlig oppsyn og kontroll. Trafficking og sexslaveri er allerede forbudt, og disse lovene må håndheves og de som står bak straffes strengt.

  • Juni

    Hei Mads!
    Takk for utfyllende svar og hyggelige ord om det jeg skrev. Denne debatten øker i omfang og det er ikke lett alltid å vite hvilken bit jeg skal ta fatt i – det er så mange aspekter som kunne fortjene en kommentar. For å ta fatt i alt du skrev – trenger jeg litt mer tid – derfor noen av kommentarene mine denne gang.

    Først og fremst – og helt på siden av debatten – en takk til Document som har skapt et forum hvor man virkelig kan være uenige og diskutere temaer uten tabloidisering og uten det som så ofte skjemmer debattene i våre aviser – bevisst mistolkning av motpartens innlegg – som man så svarer på samtidig som man sverter motparten – for å vinne debatten. Når den angrepne debattant så nektes tilsvar er komedien fullkommen. Jeg har virkelig savnet et forum for dypere meningsutveksling – fritt for den slags aggresjon.

    Utgangspunktet for denne debatten var Hans Rustads artikkel om omtale av kjønn og sex i Aftenposten. Her sto du for et kritisk tilsvar, mens jeg syns at det du senere har skrevet egentlig støtter Rustad i et større perspektiv. Hans hovedpoeng som jeg forsto det var et angrep på et skrudd forhold til de grunnleggende biologiske forutsetningene vi er født med. Denne skruddheten har flere ganger kommet til uttrykk i Aftenpostens debattspalter – både via mannen som var lei seg fordi fødselen var mor og barn fokusert, Møller som skrev at et av de store samfunnsproblemer i dag er at Kvinnen kontrollerer livmoren – og Larsens mangehånde bitre utfall mot kvinner som han beskriver som maktvesner mer enn mennesker. Og selvsagt det helt vanvittige forholdet til å få barn – livets aller største gave – som beskrives som en litt brysom byrde som man nærmest får seg etter massivt, sosialt press. Dette siste – forholdene for barn og familie – skriver jeg nå litt om.

    Noe av hysteriet kan sikkert forklares med at det skjer underlige ting med mennesker som plent nekter å leve i henhold til sin natur – og skaper et litt kunstig samfunn rundt seg hvor det er ekstra kult å gjøre akkurat det.

    Først til uttrykket statsfeminisme eller ekstremfeminisme. Jeg er altså feminist – gammeldags sådan antageligvis, ettersom jeg mener å huske at feminismen på min mors/ bestemors tid blant annet gikk ut på å oppvurdere morsrollen – eller morsKALLET som det het den gang – for da var uttrykket kall ingenting man var redd for. Og denne feminismen førte da til ordninger som blant annet gjorde at man kunne være hjemme i tre år med barn uten å være redd for å miste jobben. Mange gjorde dette – selv mine storesøstre gjorde det. Det var ansett som helt forenlig med jobben å velge slik.

    Nå må barnehagene omorganisere på grunn av det store antallet helt små barn som kommer dit. Og det har skjedd så fort – nesten umerkelig – og hvorfor det? Jeg antar at du vil mene at det er ekstremfeminismen som har slått til, men selv er jeg ikke så sikker på det. For meg virker det heller som om vi lever i et samfunn som har kommersialisert seg selv så grundig, at det rett og slett ikke er tid til den slags barneomsorg lenger. Det kommersielle / økonomiske presset på kvinnen og familien har økt voldsomt – her skal man produsere penger og skaffe seg en karriere –

    Familielivet arter seg ofte som en voldsom transportetappe fra sted til sted, møte til møte og aktivitet til aktivitet. Moren og faren er under krysspress hvor familiens autonomitet ikke lenger blir respektert – for å være et godt familiemenneske må man tvert i mot forlate familien og sitte i ørten komiteer – leke substituttlærer for sine barn og organisere høstmarkeder og vårmarkeder i tillegg til å være under et større press på jobben enn noen gang før. I min barndom utdannet for eksempel skolen barna uten å legge press på foreldrene som stort sett var tilstede på juleavslutninger.

    Derfor gjorde det et visst inntrykk på meg, da en undersøkelse viste at i dette seksualiserte samfunn, hvor barneblader omhandler sex og vi kjenner flere stillinger enn noen gang før og knapt kan svinge rundt et gatehjørne uten å se avkledd kvinnehud i en eller annen form – så er sannheten av norske menn og kvinner har mye mindre sex med sine partnere enn sine lite frigjorte forgjengere i de seksuelt uopplyste 1950årene. De har rett og slett ikke tid. De har så mye å gjøre at de ikke får tid til å være mennesker – foreldre – partnere. De har nesten ikke tid til å ha barn.

    Derfor tenkte jeg – dette enorme tilbudet av betalbare sekssubstitutter til mennesker under press. Dette rasende festlige og ekstremtolerante samfunnet bedøver med bråk vår viten om hva vi egentlig burde foretatt oss og fører til en redsel for å berøre det dypeste i oss – savnet kanskje – sårbarheten? I denne sammenheng ser jeg også Larsen og hans seksuelle apestreker med blotting i vinduer etc – det blir en anmassende flukt fra ansvar og kjærlighet – det som medfører risiko for lidelse og tap for eksempel.

    Med andre ord tror jeg at prostitusjon ikke bare har med ensomme menn å gjøre – eller kanskje med ensomhet i en mye større kontekst – den som kommer når vi alle synker under utenverdenens krav om å forlate oss selv – og dem vi er glad i for å gjøre alle mulige andre ting. I denne kommersialiseringens lys leser jeg også den nye steinharde feminismen som ikke en gang vet hva den tråkker på. Og i denne kommersialiseringens område ligger kanskje også sex som en vare – som man bytter mot dyr kurtise på et iskaldt sjekkemarked.

    Nå får jeg ikke tid til å svare på det du skrev – dessverre, men kommer tilbake med noen punkter i forhold til ditt innlegg.

  • Juni

    OK here goes – bare et par punkter i forhold til det Mads skrev:

    For det første: Jeg mente ikke at økende vold mot kvinner i Oslo KOMMER AV den økende og aggressive prostitusjonen. Det jeg mente var at skulle prostitusjon fungere som sikkerhetsventil som Mads antyder, har den ikke gjort jobben bra i Oslo. At aggressiv prostitusjon på gateplan kan føre til økt kvinneforakt, er antagelig en sideeffekt.

    Flott at Mads også er enig med meg i at sex av kjærlighet og med en kvinne som faktisk er interessert i mannen er det de fleste menn egentlig vil ha! Det tror jeg også.

    Men jeg er ikke enig med Mads’ beskrivelse av det moderne ekteskap hvor mannen liksom taues inn for å oppta husbanklån, mens kvinnen egentlig ikke begjærer hans seksualitet! Hallo!? Her syns jeg Mads undervurderer begge parter. Jeg kan garantere at alle de kvinner jeg har kjent som har inngått ekteskap har gjort det i stor kjærlighet til mannen selv og ikke til hans bankforhold!

    Mads skriver:
    De fleste menn kan i min erfaring finne en livsledsager når den tid kommer, samt kjærester her og der, fordi kvinner da legger mer vekt på karakteristikker som emosjonell stabilitet og trygghet. Det er bare det at inntil den tid kommer lever de fleste menn mer eller mindre i, ja, sølibat. Effekten dette har på menns selvbilde kan være hard; de er gode nok til å ta opp husbanklån med, men deres seksualitet begjæres ikke.

    Det Mads beskriver er livet mange, mange kvinner lever – en kjæreste, så kanskje ingen en stund og så en kjæreste til. Mange vil se på dette som helt normalt liv å leve før man finner en livsledsager. Skal dette da bety at de fleste kvinners seksualitet ikke er begjært?

    Her er det definisjoner ute og går. Skal det forståes derhen at en mann som har hatt en del kjærester, defineres som munk i sølibat fordi han ikke får sex uavlatelig? Hvis dette går så hardt på hans selvbilde – tror han da at de fleste kvinner får sex uavlatelig? Hva slags “benchmark” / forventninger er det han forholder seg til? Må han begjæres uavbrutt for å ikke få en knekket selvbilde? Hvis et normalt liv ikke er bra nok, har vi vel et problem?

    Her er det vel slik at vi rett og slett har en ulik virkelighetsforståelse – hva er “sølibat” – hva er normalt liv å leve. Og på den andre siden, hvor mye sex kan man ha hatt før troverdigheten som partner blir svekket? Men kanskje er nettopp den ulike virkelighetsforståelsen interessant å berøre – du Tarzan, jeg Jane – forskjellige liv.

    I følge Mads “graviterer” unge kvinner mot særlig seksuelt attråverdige menn. Dette synes å bli beskrevet med en viss bitterhet – som et problem. Javel. Men samtidig beskrives at menn er biologisk predisponert for å trekkes mot en begrenset gruppe pene og unge damer. Og det fremheves som noe som kvinner må lære å forholde seg til og velge etter. Men er ikke disse fenomenene “same-same” egentlig? Hvorfor er det ene verre enn det andre?

    (Når det er sagt, er det noe jeg også har ment å observere at en del kvinner faller for drittsekkene. Men jeg har også observert en del menn som løper beina av seg etter kvinner som garantert kommer til å såre dem.)

    Jeg kan innse at det kan være slitsomme forhold på et beinhardt sjekkemarked, og antar at et større inntog av innvandrere på samme sjekkemarked samtidig som innvandrede kvinner for en stor del er helt fraværende, sikkert bidrar til en ytterligere ubalanse. Men jeg vil også gjøre oppmerksom på at tilfellet er at en stor del norske kvinner aldri / sjelden deltar på helgenes dyre sjekkemarkeder. Ja at menn og kvinner – selv i vårt likestillingssamfunn – i stor grad ferdes på helt forskjellige steder. Kvinner jeg har snakket med lurer rett og slett på hvor menn blir av. For i deres dagligliv – eller i deres fritid – er det ikke mange menn å se snurten av. På lokalkvinnespråk går denne ubalansen under navnet “mannemangel”.

    Og her er vi ved mitt nest siste poeng: Bildet av kvinnen i det Mads Larsen og til dels det Mads skriver. Det er ikke til å komme forbi at det er et element av bitterhet mot kvinner her. Særlig i formuleringen at mannen er god nok til husbanklån, er det veldig tydelig. Mads Larsen er enda mye bitrere – hans kvinnebilde er bildet av et maktmenneske og en overgriperske – selv en sexslave fra den tredje verden er den som har makten. Dette er så synd! Det er en mangel hvis man ikke makter å kaste et blikk over til den andre siden og se de som “bor der” som de menneskene de faktisk er!

    Det er litt slitsomt å forholde seg til dette: Kvinner graviterer mot de sterke mennene i en paringslek, er observasjonen. Dette gjør andre menn bitre – de som ikke er så heldige, naturligvis. Mads er helt klar på sin observasjon av at enkelte menn kunne behøve å manne seg opp for å bli mer attraktive. Men at de ikke er så mandige – det er igjen kvinnenes skyld! Eller statsfeministenes, da, kanskje. Kvinnen har med andre ord skylden for mannens ulykke i alle leddene av næringskjeden så og si.

    Jeg tror at hvis enkelte menn skal bli mandigere, kunne det være en ide å starte med å ikke skylde på kvinner for alt som går galt. Bli en aktør i sitt eget liv. For dette er naturligvis hensikten med det ekstreme bildet av kvinne som overgriper man finner hos Larsen: Å styrke bildet av mannen som offer. Og jeg mener generelt – understreker at dette ikke er sarkastisk ment – at både menn og feminister og muslimer og palestinere, kunne ha godt av å ikke oppfatte seg selv primært som offer, men som ansvarlig handlende i sine egne liv.

    Når man slutter å skylde på andre utløser man – tror jeg – en ukjent styrke i sitt eget liv som kan ha potensiale til å løse problemer og skape utvikling. Hvis man kjøper bildet av seg selv som offer, risikerer man å betale med sin verdighet. Det er en høy pris.

  • Mads

    Jeg skal følge Junis eksempel og takke document.no for at de tilbyr et forum der virkelig debatt mellom voksne mennesker kan finne sted. Denne debatten med Juni er noe av det mest mentalt forfriskende jeg har hatt på en stund. I samme slengen takker jeg HonestThinking for å linke til Junis siste svar, som ellers ville gått meg hus forbi.

    Juni

    Vi (og Rustad dersom du leser han rett) deler syn på det du kaller et skrudd forhold til de grunnleggende biologiske forutsetningene vi er født med.

    Du skriver:

    “Noe av hysteriet kan sikkert forklares med at det skjer underlige ting med mennesker som plent nekter å leve i henhold til sin natur – og skaper et litt kunstig samfunn rundt seg hvor det er ekstra kult å gjøre akkurat det.”

    Dette krystalliserer perfekt en følelse jeg har hatt som jeg ikke helt har kunnet formulere. Det virker som det er enkelte samfunnslag der det å handle så naturstridig som mulig er definisjonen på “kult”; en er for abort, men mot stamcelleforskning som kan redde liv av “etiske grunner”; en er for sex, men mot barn; en er mot familie, og for eutanasi; for kriminalisering av verdens eldste yrke, mot straff og fengsel for mordere og voldtektsmenn.

    La oss ta diskusjonen om feminisme, og hva jeg mener med uttrykket “statsfeminisme”. Det er viktig å huske at hva som i dag kalles feminisme er fullstendig ugjenkjennelig sammenlignet med hva som opprinnelig ble regnet bærte det navnet. Som du sier, for de opprinnelige feminister var respekt for morsrollen og familieliv en helt sentral del av kvinnekampen. Sufragettene var ofte ivrige motstandere av alkoholmisbruk da det innebar at menn brukte sine penger på puben istedenfor på familien.

    Den andre bølgen feminisme fremmet kvinners rett til lik deltakelse i arbeidslivet og det offentlige liv uten kunstige barrierer. Dette er nok hva de fleste “normale mennesker” som kaller seg feminister har i tankene, og jeg kjenner ingen som ikke kvalifiserer til feminist under denne definisjonen, inkludert meg selv.

    Christina Hoff Summers (forfatteren av den fantastiske boken Who Stole Feminism?) kaller dette “equity feminism” eller “likeverdsfeminisme”, og dette er en feminisme som fremmer like rettigheter for menn og kvinner. En hver skal kunne realisere seg selv uten å holdes tilbake grunnet kjønn. Dette kommer begge kjønn til gode. Jeg har alltid funnet mange “kvinneyrker” mer tiltalende enn de fleste “manneyrker”, og likeverdsfeminismen har økt forståelsen for at også menn velger utradisjonelt.

    Summers setter dette i kontrast med hva hun kaller “gender feminism”, den mer radikale feminismen som har økt rask i innflytelse siden 60-tallet. Denne er kollektivistisk orientert, ofte Marxistisk inspirert, og har det med å betrakte kjønnene som “i krig” med hverandre. Menn betraktes som priviligerte på nåværende tidspunkt i kjønnskampen, de har innført et patriarkat der kvinner er undertrykket.

    Denne samfunnsforståelsen forklarer mange av de snodige synspunktene radikale feminister har som folk flest ikke kan forstå.

    Verden er en kamp mellom kollektive grupper, og menn er “priviligerte” fordi de tjener mer penger og har mer politisk makt enn kvinner, og ifølge marxistisk teori handler alt til syvende og sist om “makt”. For å bli kvitt patriarkiet må kvinner i disse feministenes øyne få like mange viktige posisjoner, og like mye “makt” som menn.

    Problemet disse feministene støter på er derimot at kvinner flest ser ut til å være lite interessert i å jobbe 80-timers uker, og ofte prioriterer de familie og barn foran politiske verv og “rørsla”. Hvordan skal en løse denne knuta, at kvinner flest ikke ser ut til å dele de radikale feministenes ønsker, verdier og ambisjoner?

    Enkelt: en svarer med å hevde at når kvinner prioriterer familie og barn følger de ikke sine egentlige ønsker, men handler ut fra en “false consciousness” som samfunnet har hjernevasket dem til å tro er deres egen.

    Femininitet som fenomen betraktes som en konstruert, falsk identitet som ikke egentlig finnes i kvinners natur, men som menn gjennom smafunnsmekanismene de kontrollerer innprenter kvinner med for å holde dem passive og undertrykket, så de ikke skal gjøre opprør mot menns privilegier. Her kan det være på sin plass å minne om at ekstremfeministene i dette minner mistenkelig om de verste mannsjåvinister, som forakter kvinner som “passive” og “irrasjonelle” og holder menn opp som et ideal.

    Dette bringer oss tilbake til radikale feministers “merkelige” synspunkter på ting som familie og sex.

    For å “frigjøre” kvinner mener disse feministene at alle samfunnets institusjoner som fremmer den “passive” femininiteten må dekonstrueres og bekjempes. Morsrollen er passiviserende fordi den inbefatter omsorg og barnepleie, og den tar også oppmerksomhet og tid vekk fra kjønnskampen. Pornografi er også en del av samfunnets hjernevaskelsesmekanismer, fordi den viser kvinner som seksuelt tilgjengelige for menn, og ofte menn som den seksuellt dominerende. Prostitusjon gjør kvinner tilgjengelig for menn mot betaling, og må bekjempes av samme grunn. Selv sex betraktes av de mest radikale feministene som et onde (se Andrea Dworkin’s rabiate, dog interessante, bok Intercourse) fordi samleiets anatomi innebærer at menn metaforisk “innvaderer” kvinner, og dette sosialiserer dem til å være passive mottakere, ikke aktive bevegere.

    Av overnevnte grunner har mange feminister et ekstremt anstrengt forhold til alt som har med seksualitet og familie å gjøre, og deres marxistiske kollektivisme gjør at de ikke kan respektere individets rett til personlig utfoldelse. Når en prostituert har sex med en mann mot betaling er hun ikke et autonomt individ, hun er en representant for hele gruppen “kvinner”, og forråder i så måte sitt kjønn ved å la en av fienden få seksuell tilgang mot betaling. Når en mor velger å være hjemme mens hennes barn er små kan en ikke respektere dette som hennes personlige valg; hun forråder gruppen ved å omfavne et av patriarkiets passiviserende våpen.

    Det faktum at kvinners og menns psykologiske sammensetning og preferanser er forskjellige går rakt imot ekstremfeminismens verdensbilde. Selv om evolusjonspsykologi, nevropsykologi og adferdsgenetikk entydig viser betydelige kjønnsforskjeller nekter de å forholde seg til det.

    En kan benekte virkeligheten, men ikke konsekvensene av den. Siden virkelige kvinner av kjøtt og blod vil følge sine egne, personlige preferanser i sitt eget liv er ekstrefeministene dømt til å frustreres over sine medsøstres politiske bevisstløshet og medløperi med fienden. Da de ikke kan få til de endringene de vil gjennom overbevisning har feministene i stadig større grad forsøkt å bruke statsmakten for å tvinge gjennom de endringer de ønsker, om nødvendig mot folkets vilje.

    I Norge har de i dette vært særdeles dyktige. Ekstremfeministene står som premissleverandører til nærmest all norsk lovgivning på kjønns- og likestillingsspørsmål. Lover om kvotering vedtas totalt uten hensyn til det faktum at kvinner betaler en større psykologisk pris for å ofre familie, venner og et sosialt liv for karrieren; det ekstremfeministiske paradigme om kjønnenes fundamentale likhet står suverent. Prostitusjon forbys fordi prostituerte kvinner anses ikke som å selge sine individuelle kropper, men som deler av den kollektive kvinnekroppen som forrædersk gir den kollektive mannsfienden adgang.

    Ikke tro dette stopper med prostitusjon, btw, prostitusjon er bare den eneste form for sex en vil kunne få politisk gjennomslag for forbud mot. Drar en på kvinnegruppa Ottars sider kan man lese frådende artikler om kvinner som drar på sydenferie og “lar seg” bedekke av alskens menn. En kan formelig kjenne hvordan forakten og raseriet oser over noe så usselt og motbydelig.

    For å runde av, når jeg sier statsfeminismen refererer jeg altså til de lover og påbud fra statsmakten som har sin grobunn i det faktum at ekstremfeministene har en monopolrolle som premissleverandør for norsk kjønnsdebatt.

    Dette ble fryktelig langt, så vi får ta del to i neste post.

  • Mads

    Vedrørende barne- og familieliv har du som mor helt åpenbart gjort deg mange erfaringer jeg som “relativt” ung mann ikke har fått tatt del i ennå. Jeg skal nøye meg med å si at det virker plausibelt at den ekstreme kommersialiseringen i dagens samfunn, og spesielt forherligelsen av en materiellt orientert livsstil, i seg selv skaper et enormt press på familieliv.

    Du skriver:

    “Derfor tenkte jeg – dette enorme tilbudet av betalbare sekssubstitutter til mennesker under press. Dette rasende festlige og ekstremtolerante samfunnet bedøver med bråk vår viten om hva vi egentlig burde foretatt oss og fører til en redsel for å berøre det dypeste i oss – savnet kanskje – sårbarheten?”

    Dette rørte ved noe i meg. Hva de flyktige forbindelser unngår, og hva partnerskap og familieforhold alltid har så mye av, er sårbarhet. Når du forplikter deg overfor noen, når du gjør andre mennesker til en viktig del av ditt eget liv, da tar du alltid en sjanse for å bli skuffet eller såret. Det er en uunngåelig del av å ikke holde kortene tett til brystet. Hva dette betyr vet jeg ikke enda, men jeg vil meditere på det.

    “Jeg kan garantere at alle de kvinner jeg har kjent som har inngått ekteskap har gjort det i stor kjærlighet til mannen selv og ikke til hans bankforhold!”

    Å diskutere kjønnspørsmål er alltid vanskelig fordi til en viss grad lever vi alltid i forskjellige verdener.

    Misforstå meg rett; hva jeg her forsøkte å formidle var ikke en objektiv vurdering av realitetene, det var hvordan ting kan føles for enkelte menn som føler de faller utenfor. Følelser kan være simplistiske og til tider irrasjonelle, men de er likevel hva som får folk til å handle i den virkelige verden.

    Hva jeg sa er at for de menn som aldri er den “spennende” typen som jenter drar med hjem kan dette ha store konsekvenser for deres selvbilde; ingen vil ha deres seksualitet for dens egen skyld. I beste fall kan den tas med på kjøpet dersom pillen sukres med trygghet og stabilitet. Igjen, jeg sier ikke at det er slik det er, men slik føles det for enkelte menn. Mannlig seksualitet er ofte et regulært katastrofeområde av usikkerhet. Ikke for alle, ikke engang for de fleste, men for noen.

    Dette er vanskelig for kvinner å forstå, fordi for dem finnes en frustrerende lang kø av menn som er interessert i seksualiteten deres, og ofte bare den – noe som for dem kan være like smertefullt. Dette er ikke en kritikk av noe kjønn, bare en beskrivelse av naturlige dynamikker.

    “Her er det definisjoner ute og går. Skal det forståes derhen at en mann som har hatt en del kjærester, defineres som munk i sølibat fordi han ikke får sex uavlatelig? Hvis dette går så hardt på hans selvbilde – tror han da at de fleste kvinner får sex uavlatelig? Hva slags “benchmark” / forventninger er det han forholder seg til? Må han begjæres uavbrutt for å ikke få en knekket selvbilde? Hvis et normalt liv ikke er bra nok, har vi vel et problem?”

    Svaret på dine spørsmål er, i rekkefølge; “ja, dersom han bare har sex når han er i et forhold”, “ja”, “fullstendig urealistiske”, “nei, men nå og da hadde vært fint” og “ja”.

    De aller fleste menn ville i en ideell verden hatt et harem av absurde proporsjoner, det kan det ikke være noen tvil om. Derimot lever vi i virkeligheten, og det får en lære seg å leve med, noe de aller fleste klarer helt fint. De menn vi her snakker om er derimot de som nærmest totalt utelukkes fra kjønnsmarkedet, de som går flere år uten fysisk intimitet.

    Dette er noe ingen kvinne må oppleve, da den fysiske siden av det er noe hun alltid kan få tilfredsstilt om hun vil. Kvinners ankepunkt er gjerne vanskeligheter med å finne sin “sjelevenn” – noe som er vanskelig for begge kjønn, og kan være minst like tungt mentalt – men kvinner tvinges aldri til ufrivillig sølibat mens de leter. Det gjør enkelte menn.

    “I følge Mads “graviterer” unge kvinner mot særlig seksuelt attråverdige menn. Dette synes å bli beskrevet med en viss bitterhet – som et problem. Javel. Men samtidig beskrives at menn er biologisk predisponert for å trekkes mot en begrenset gruppe pene og unge damer. Og det fremheves som noe som kvinner må lære å forholde seg til og velge etter. Men er ikke disse fenomenene “same-same” egentlig? Hvorfor er det ene verre enn det andre?”

    Å si noe er et problem er å antyde at det kan løses eller endres – eventuelt BØR løses eller endres – noe dette ikke nødvendigvis kan, i hvert fall ikke uten å endre samfunnsstrukturene våre på måter som vil sterkt innskrenke personlig frihet. Og jo, du har helt rett, disse fenomenene er “same-same” og to sider av samme mynt. Jeg trodde jeg av fattig evne forsøkte å formidle dette tidligere da jeg påpekte at samtidig som menn klaget over kvinners preferanser overså de selv alle kvinner som ikke passet inn med deres egne snevre idealer.

    Faktum er uansett at menneskelige attraksjonsmønstre er i en ikke ubetydelig grad biologisk fundert, og det er en del av virkeligheten vi befinner oss i.

    Mitt poeng var ikke at kvinner såvel som menn bør brøle mot månen over universets urettferdighet – snarere tvert imot. Poenget var at dersom menn og kvinner vil gjøre det meste ut av det ene liv de har bør de se gjennom de naturstridige samfunnsparadigmene som fremmes i dag, og ta hensyn til virkeligheten – det er tross alt den de skal leve i. For menn vil dette vanligvis innebære å ta seg sammen, slutte å syte(!), gjøre noe proaktivt med livet sitt og bli den mannen kvinner vil ha, istedenfor å klage over at kvinner bare liker slemminger. En “reality check” inbefatter også en moden vurdering av egne kriterier.

    “For i deres dagligliv – eller i deres fritid – er det ikke mange menn å se snurten av. På lokalkvinnespråk går denne ubalansen under navnet “mannemangel”.”

    Dette er en interessant observasjon, og jeg har også venninner som klager over det samme – stort sett etter de er over sin første ungdom og slutter å dra på byen dog.

    Det var en tid der kirker og sosiale sammenkomster i lokalsamfunnet var gode fora, der de voksne fruer konstruerte invitasjonslister med et godt øye til hvem av de unge håpefulle var single og hvem de trodde kunne passe godt med hvem. Den tid er til en viss grad erstattet av internett kan det virke som. Jeg har aldri forstått sjarmen i nettsjekking og ville foretrukket bygdedans når som helst, men det er nå meg. Kanskje venninnene dine bør prøve?

    “Og her er vi ved mitt nest siste poeng: Bildet av kvinnen i det Mads Larsen og til dels det Mads skriver. Det er ikke til å komme forbi at det er et element av bitterhet mot kvinner her. Særlig i formuleringen at mannen er god nok til husbanklån, er det veldig tydelig. Mads Larsen er enda mye bitrere – hans kvinnebilde er bildet av et maktmenneske og en overgriperske – selv en sexslave fra den tredje verden er den som har makten. Dette er så synd! Det er en mangel hvis man ikke makter å kaste et blikk over til den andre siden og se de som “bor der” som de menneskene de faktisk er!”

    Her tror jeg fanden leser bibelen. Som jeg har nevnt flere ganger anser jeg Mads Larsen for å være noe enøyd; han legger alt for mye vekt på ett enslig parameter – mulighet for seksuell utfoldelse – og konkluderer ut fra det at kvinner har “vunnet” kjønnskampen. Det blir omtrent like meningsfullt som å se på ett enslig parameter som inntekt for så å konkludere med at menn har “vunnet”, fordi de gjennomsnittlig tjener mer penger.

    Likevel er jeg ikke enig i at Larsen demoniserer kvinner, og jeg er i hvert fall ikke enig i at jeg gjør det. Når jeg skriver “god nok til husbanklån” er ikke det et personlig hjertesukk eller en konstatering av objektive fakta, det er en gjengivelse av de demoner menn som utestenges fra kjønnsmarkedet må kjempe med. Dette er et perspektiv som sjelden eller aldri luftes i norsk “dannet” offentlighet der ekstremfeminisme så vel som machohyllester er dominerende.

    Mads Larsen fortjener heder og ære fordi han har hatt mot til å ta den hets som kommer når en utfordrer det ekstremfeministiske paradigmet. Ironisk er det da at han på sett og viss har akseptert det selvsamme ekstremfeministiske paradigmet. Larsen ser ut til å tro en kan på samfunnsnivå oppfordre kvinner til å ha sex oftere, og de vil da kunne få samme preferanser som menn og vi vil alle være kompitable og leve som idylliske Bonobo-aper med samleie morgen og kveld. Dette vil aldri skje, sexual dimorphism i kjønnenes seksuelle preferanser vil alltid sikre at noen faller utenfor det brutale kjønnsmarkedet store deler av deres liv. Dessverre.

    Poenget med hele denne diskusjonen er i mine øyne ikke å regressere til infantile forestillinger om kjønnskamp – et konsept så selvmotsigende og absurd at det er fantastisk at det kan overleve – men å belyse at det finnes visse biologiske grunnstrukturer som gjør at selv de samlivsformer som i dag forherliges som egalitære og frigjorte også har sine ofre som lider i stillhet – både blant kvinner og menn.

    Igjen, noen kommer alltid utenfor, så det bør ikke ovverraske noen. Hva som ER overraskende, og som ikke er naturgitt, er at én av disse lidende gruppene – reproduktivt isolerte menn – nylig med lov i hånd ble fratatt en av sine få muligheter for å oppleve menneskelig intimitet gjennom frivillige transaksjoner med samtykkende kvinner. Dette ble gjort gjennom en menneskefiendtlig lov trumfet gjennom av ekstremfeminister som betrakter samleie som undertrykkelse, for ikke å si krigføring. Den ble aldri stanset fordi ingen politiker ville ødelegge karrieren sin ved å bli sett på som forsvarer av “horekunder”, de mest foraktelige vesener på jord.

    Dette er unødvendig lidelse grunnet statlig lovgivning, ikke et eller annet kjønns ondskap, og disse menns situasjon fremheves for å belyse dette faktum. Derfor kjenner jeg meg ikke igjen i den årsaksforklaring du tillegger meg, og avviser den.

    Derimot er jeg fullstendig enig i hva du skriver om offertenkning og stakkarsliggjøring av en selv.

  • Juni

    Hei Mads!

    Oppdaget at du faktisk har svart på mitt innlegg. Tusen takk. I disse aktive førjulstider får jeg ikke svart det så nøye på det du har skrevet, men det kommer!

  • Mads

    Hei Juni,

    Det ser jeg frem til. En riktig god jul til deg og dine.