Det skjer noe i Italia. Europa befinner seg i en åndelig krise, og trenger å finne tilbake til sine røtter. Det betyr en bekreftelse av den kristne kulturen, men uten å evangelisere. Denne impulsen kommer fra Magdi Allam, som har konvertert fra islam. Det vil si at Europa blir utfordret på sine egne verdier av folk fra andre kulturer. Han får svar av senator Marcello Pera, som selv ikke er troende, men som ser at en fornyelse må skje ved at man vedkjenner seg historien.
Ingen ringere enn pave Benedikt 16. er Peras medspiller. De to har tidligere skrevet en bok sammen, da Benedikt var kardinal Ratzinger. I et forord til Peras nye bok skriver Benedikt at han ikke lenger tror på religiøs dialog, da dette forutsetter at man overskrider sin egen tro, noe som ikke er mulig uten å kompromittere sitt eget verdigrunnlag. Dette er såpass oppsiktsvekkende at det kom som egen sak i Herald Tribune.
Her er pavens forord, hvor han understreker kristendommen som basis for den liberale tanke.
Senator Marcello Pera
Den italienske republikkens senat
Palazzo Madama
00186 Roma
Castel Gandolfo, 4. september 2008
Kjære senator Pera,
i disse dager har jeg hatt anledning til å lese Deres nye bok «Perché dobbiamo dirci cristiani» (o.a. Hvorfor vi må kalle oss kristne). Det har vært fascinerende lesning for meg. Med Deres forbløffende kjennskap til kildene og med aldri sviktende logikk, analyserer De liberalismens essens med utgangspunkt i dens fundamenter, for slik å vise at liberalismens essens er å finne i dens rotfestethet i den kristne forståelsen av Gud: dens relasjon til Gud, hvis bilde mennesket er skapt i, og som vi har fått friheten i gave fra. Med ugjendrivelig logikk viser De at liberalismen mister sitt grunnlag og ødelegger seg selv dersom den går bort fra dette fundamentet. Ikke mindre imponert ble jeg av Deres analyse av friheten og av multikulturen, hvor De viser den iboende selvmotsigelsen i dette konseptet, og dermed dets politiske og kulturelle umulighet. Av helt avgjørende viktighet er Deres analyse av hva Europa og en europeisk konstitusjon kan være dersom Europa ikke omgjør seg selv til en kosmopolitisk virkelighet, men gjenfinner sin egen identitet med utgangspunkt i sitt kristne, liberale fundament. Spesielt betydningsfull for meg er Deres analyse av konseptene interreligiøs og interkulturell dialog. De redegjør med stor klarhet for at en interreligiøs dialog i streng forstand ikke er mulig, mens det derimot haster desto mer med en interkulturell dialog, som i dybden tar for seg de kulturelle konsekvensene av de underliggende religiøse realitetene. Selv om det ikke er mulig med en sann dialog om disse sistnevnte uten å sette sin egen tro i parentes, er det i den offentlige samtalen nødvendig å ta stilling de til kulturelle konsekvensene av den underliggende religiøsiteten. I så tilfelle er dialogen, den gjensidige tilpasningen og den felles berikelsen både mulig og nødvendig. Hva angår Deres bidrag vedrørende betydningen av alt dette for samtidens etiske krise, finner jeg det De sier om den liberale etikkens lignelse viktig. De viser at liberalismen, uten å opphøre å være liberalisme, men tvert imot for å være tro mot seg selv, kan binde seg til en godhetens doktrine, i særdeleshet den kristne doktrinen den er beslektet med, for slik å gi et virkelig bidrag til krisens overvinnelse.
Med Deres sobre rasjonalitet, Deres store filosofiske kunnskaper og kraften i Deres argumentasjon, er denne boken etter min oppfatning av aller største viktighet for Europa og verden i øyeblikket. Jeg håper at den vil bli godt mottatt av mange og at den uavhengig av de akutte problemene vil bidra til å gi den politiske debatten den dybden som er nødvendig for å møte utfordringene vi står overfor i vårt historiske øyeblikk.
I takknemlighet over Deres verk håper jeg av hele mitt hjerte at Gud velsigner Dem.
Deres ærbødige,
Pave Benedikt XVI
Oversatt av Christian Skaug
