Når noen sier at Sverige går nedenom, reagerer de fleste med vantro eller skepsis. Men den som ser dette programmet kjenner en dyp uro: først over dokumentasjonen: overrepresentasjonen på kriminalitetsstatistikken av en bestemt type innvandrerungdom, for en stor del med muslimsk bakgrunn. Dernest over tabuet mot å omtale det - og så, etter at fakta kommer på bordet, hvordan studiodebatten blir en øvelse i bortforklaring. Det er denne blokkering som er det mest alvorlige. Det betyr at man ligger stadig mer på etterskudd, og kløften mellom fasade og virkelighet blir stadig større. Det betyr i neste omgang drastiske tiltak for å snu utviklingen, og hvor skal kreftene komme fra som skal snu skuta?
La det ikke herske tvil om at oppløsning i Sverige vil få store konsekvenser for Norge. Ting kan gå fort: Sverige kan miste Volvo og Saab over natten og Norge traff JAS Gripen midtskips. Hvem skal betale kalaset? Hvor skal pengene komme fra? Som de unge ranerne utenfor t-banestasjonen sier: Vi raner når vi trenger penger.
Studiodebatten blir en illustrasjon på hvorfor det er så ille i Sverige: man har greid å hanke inn en professor og to politimenn som har sammenfallende syn: kriminaliteten skyldes utanförskapet og diskrimineringen. Dermed kan programleder Robert Aschberg slå fast at det dreier seg om et fattigdomsproblem. Han får et annet spor helt innledningsvis: en gresk innvandrer som sier at utanförskapet er noe de unge og deres foreldre selv velger. De vil ikke bli del av det svenske samfunnet. Også andre innvandrere i dokumentaren peker på at det er noe med holdninger.
Den kosovoalbanske gutten, Besart Berisha, med kriminell fortid blir statist. Han skal være en illustrasjon. Man tør ikke ta sjansen på en åpen debatt. Rollene er fordelt på forhånd. Den eneste som bryter idyllen er kurdiske Nakiin Pekgul, fra Sosialdemokratisk kvinner. Hun gir selv flere eksempler på en uhyggelig utvikling:
Da kriminaliteten blant innvandrere ble lagt merke til på begynnelsen av 80-tallet holdt man seg til visse regler. Man gikk ikke på kvinner. De som gjorde det ble utsøtt. Pekgul bor i Tensta utenfor Stockholm og der ville kurdere drepe to som hadde voldtatt. Men så på 90-tallet skjer det noe: da begynner voldtektene - av svenske kvinner. Hun tar det opp med innvandrerelvene og de svarer: “Men det er jo våre killar, klart vi må forsvare dem.” De ga fullstendig blaffen. Det gikk jo bare ut over svenske jenter.
Denne rasistiske holdningen dukker opp flere ganger i programmet, men blir ikke tematisert. Men det er helt tydelig at overfallene og voldtektene har en rasistisk komponent. Hvis det kun var et fattigdomsproblem, hvorfor diskriminere blant ofrene?
Det skjer 18.000 ran i Sverige og 7.000 bare i Stockholm. Mange får psykiske problemer. Hvor lenge kan myndighetene lukke øynene? Hur lenge som helst ser det ut som. Men både kriminaliteten og tausheten ødelegger tilliten i samfunnet og skaper oppløsning.
