NL-arbeiderparti legger torpedo under toleranselinja

Hans Rustad

En kommisjon i det nederlandske Arbeiderpartiet har lagt frem et forslag til ny innvandringspolitikk som er den rene revolusjon i forhold til det sosialdemokratiene i Europa har stått for med vekt på toleranse og forståelse. Nå snur man nesten 180 grader rundt.
Leder for kommisjonen, Lillianne Ploumen, bruker uttrykk som “en jernneve i en fløylshanske” om den nye politikken.

Kommisjonen konkluderer med at dagens forståelse og toleransepolitikk ikke fører til integrasjon, men til segregasjon.

Ploumen er ikke redd for å være personlig og direkte. Hun sier: Ta tilbake gata, jeg vil ikke at vi trekker oss unna og flykter.

“The street is mine, too. I don’t want to walk away if they’re standing in my path.

“Without a strategy to deal with these issues, all discussion about creating opportunities and acceptance of diversity will be blocked by suspicion and negative experience.”

Det later til at et stort europeisk sosialdemokratisk parti endelig har turt å erkjenne den negative dynamikken i den førte politikken, og ikke bare det – praten har gått på kammerset i mange år – men også ta konsekvensene av det og utforme en ny politikk.

Nå er det “no more Mr. Nice Guy”, nå skal det stilles krav:

Ploumen terms this three-prong policy norm-setting, confrontation or tolerance. In the past years, tolerance has been over-emphasised, including tolerance of behaviour that was actually not acceptable, the chairman says. In the memorandum, she also calls on Muslims not to take on a victim’s role any more.

Ploumen gave an interview yesterday in De Volkskrant, traditionally a PvdA-minded medium. According to the paper, the PvdA sets out “a friendly but strong vision.” “An iron fist in a velvet glove, beyond tolerance and cultural relativism.”

“The mistake we must never again make,” says Ploumen in the interview, “is choking back criticism of cultures or religions for the sake of tolerance.” For a long time, it was thought that “it would all eventually turn out well by itself.” In practice, that meant looking away from problems. “Feelings of loss and worry were suppressed. And (..) these feelings were not recognised by government and politicians.”

The theme has been dividing the PvdA, Ploumen acknowledges. “Earlier reports identified the problems, but offered no solutions. There was no party view to guide local politicians. This there now is. (…) I assume that this resolution will get through at the congress in March.”

Dette er intet mindre enn en revolusjon hvis det går gjennom på kongressen i mars. Uansett er det tatt hull på en byll.

Ploumen beskriver nettopp den dynamikken som er velkjent fra Norge: Følelsen av tap og bekymring blir undertrykket, og politikerne har ikke villet erkjenne folks uro. På grasrota ønsker folk å sette grenser, men de har ikke fått lov.

Jonas Gahr Støre og Knut Storberget fører stikk motsatt kurs når de vil innføre blasfemiforbud i rasismeparagrafen. Her sier deres nederlandske partifeller klart og tydelig: Vår største feil var at vi forbød kritikk, også av religion og tradisjoner. Nederlandske sosialdemokrater har funnet ut at denne toleransen ødelegger samfunnet.

Det betyr også at man må våge å snakke om ubehagelige fakta:

To De Volkskrant’s question about whether the problems caused by children of Turkish or Moroccan parents are not actually already empathised too much, Ploumen answered: “No. It is sometimes painful, but it is necessary. We do have to make progress now. After the confrontation, the ultimate goal is acceptance. That everyone can respect one another.”

VG hadde søndag en liten notis om en lege som i julen ifjor vikarierte i Skånland kommune i Troms. Han ble anmeldt for voldtekt av en ung kvinnelig pasient. Politiet innstilte i november på tiltale. Politiet har fått inn to anmeldelser på den utenlandske legen, skriver VG. Det er uhørt at en lege voldtar sine pasienter, men saken har fått frimerkestørrelse. Mediene begynner å bli redd lesernes reaksjoner.

Ploumen tar opp at 80 prosent av innvandrerne beholder sitt statsborgerskap. Hva sier det om forholdet til deres nye land? Hvis man vil bo i Nederland, må man gå inn for det.

Among migrants, 80 percent have dual nationality. Ploumen says the “grip of countries of origin” on immigrants “must disappear.” She considers that “to become Dutch, you must in principle give up your old nationality.” But at the same time “loyalty (to the Netherlands) for me has nothing to do with nationality.”

John Vinocur kommenterer også det nederlandske Arbeiderpartiets forslag i Herald Tribune og kaller det eksepsjonelt.

“The mistake we can never repeat is stifling criticism of cultures and religions for reasons of tolerance.”

Government and politicians had too long failed to acknowledge the feelings of “loss and estrangement” felt by Dutch society facing parallel communities that disregard its language, laws and customs.

Newcomers, according to Ploumen, must avoid “self-designated victimization.”

She asserted, “the grip of the homeland has to disappear” for these immigrants who, news reports indicate, also retain their original nationality at a rate of about 80 percent once becoming Dutch citizens.

Kommisjonen sier at det er toleranse og knebling av kritikk (hvilken selvmotsigelse!) som hindrer integrering. Det gir en fasadevirkelighet, og alle kan se sprekkene. Derfor må et samfunn med ulike kulturer tåle konfrontasjon og avdekking av kløftene, hvis det skal ha håp om å skape et nytt fellesskap.

Arbeiderpartiet tror ikke at staten kan skape integrasjon. Det er det frie samfunn som må gjøre det. Det er også stikk motsatt politikk av den norske, der staten blir stadig mer formyndersk.

Innvandrerne har vært unntatt kritikk og ansvar for egne handlinger. Nå er det de som i første rekke må omstille seg og tilpasse seg samfunnene de kommer til. Plutselig fremstår diskusjonen om assimilering og integrering som foreldet.

“Without a strategy to deal with these issues, all discussion about creating opportunities and acceptance of diversity will be blocked by suspicion and negative experience.”

And that comes from the heart of the traditional, democratic European left, where placing the onus of compatibility on immigrants never found such comfort before.

It’s a point of view that makes reference to work and education as essential, but without the emphasis that they are the single path to integration.

Rather, Labor’s line seems to stand on its head the old equation of jobs-plus-education equals integration. Conforming to Dutch society’s social standards now comes first. Strikingly, it turns its back on cultural relativism and uses the word emancipation in discussing the process of outsiders’ becoming Dutch.

For the Netherlands’ Arab and Turkish population (about 6 percent of a total of 16 million) it refers to jobs and educational opportunities as “machines of emancipation.” Yet it also suggests that employment and advancement will not come in full measure until there is a consciousness engagement in Dutch life by immigrants that goes far beyond the present level.

Indeed, Ploumen says, “Integration calls on the greatest effort from the new Dutch. Let go of where you come from; choose the Netherlands unconditionally.” Immigrants must “take responsibility for this country” and cherish and protect its Dutch essence.

Det hjelper ikke med jobb og utdannelse hvis man ikke samtidig knesetter de nederlandske verdiene. De sosiale verdiene er ikke noe som følger med på lasset. Hvis de ikke settes først, vil de bli avvist av innvandrerne. Det er det det nederlandske sosialdemokratiet har skjønt. Derfor bruker de ordet “emansipatorisk” og snakker om et frigjøringsprosjekt for innvandrerne. I dagens Norge ville det blitt kalt et overgrep.

Hva kreves så av de innfødte? De må innse at samfunnet er blitt mer mangfoldig, og gi plass til andre kulturer og tradisjoner. Men de må ikke gi slipp på retten til å si fra – at “slik gjør vi det her” eller “denne skikken godtar vi ikke”, hvis mangfoldet skal fungere.

And the obligations of the native Dutch? Ploumen’s answer is, “People who have their roots here have to offer space to traditions, religions and cultures which are new to Dutch society” – but without fear of expressing criticism. “Hurting feelings is allowed, and criticism of religion, too.”

Sosialdemokratene har allerede ansvar for integrering i koalisjonsregjeringen.

Kommisjonens forslag til nytt partiprogram gir allerede gjenlyd over hele Europa.

Det måtte en kvinne til. Lillianne Ploumen har vært leder av kommisjonen som før jul la frem forslag til ny innnvandringspolitikk. Europas nye klasse av høyt utdannede kvinner med erfaring fra arbeidslivet kan vise seg å bli en stor ressurs når man må ta et oppgjør med en multikulturell politikk som har spilt fallitt.

From the left, a call to end the current Dutch notion of tolerance

Labour: Tolerance has Hampered Integration

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • capercaillie.myopenid.com

    Når det gjeller fellesskap, identitet, integrering og alt det der;

    En ikke så gammel amerikansk studie konkluderer (med det forbehold om at dette er en studie basert på USA):

    “Ethnic diversity is increasing in most advanced countries, driven mostly by sharp increases in immigration. In the long run immigration and diversity are likely to have important cultural, economic, fiscal, and developmental benefits. In the short run, however, immigration and ethnic diversity tend to reduce social solidarity and social capital. New evidence from the US suggests that in ethnically diverse neighbourhoods residents of all races tend to ‘hunker down’. Trust (even of one’s own race) is lower, altruism and community cooperation rarer, friends fewer. In the long run, however, successful immigrant societies have overcome such fragmentation by creating new, cross-cutting forms of social solidarity and more encompassing identities. Illustrations of becoming comfortable with diversity are drawn from the US military, religious institutions, and earlier waves of American immigration” (min uth.)

    “E Pluribus Unum: Diversity and Community in the Twenty-first Century” (Robert D. Putnam)
    http://www.utoronto.ca/ethnicstudies/Putnam.pdf

    Videre skrives det bl.a.:

    Social psychologists and sociologists have taught us that people find it easier to trust one another and cooperate when the social distance between them is less. ‘When social distance is small, there is a feeling of common identity, closeness, and shared experiences. But when social distance is great, people perceive and treat the other as belonging to a different category’ (Alba & Nee 2003, 32). Social distance depends in turn on social identity: our sense of who we are.

    Så lenge man da dyrker det å være annerledes og variert – det multikulturelle samfunn – så vil ikke denne følelsen av felles identitet og enhet være av det dominerende egenskapene.

    Det hjelper heller ikke å leve segregert; dette er bare en midlertidig utsettelse av interesse-konflikter som før eller siden vil komme.

    Noe som skal kjennetegne en nasjon er jo også at det skal være litt fellesskap der, og om man har segregerte sub-samfunn så er det jo ikke akkurat det man har oppnådd (spesielt ikke om man også skal innføre egne lover og regler for visse deler av befolkningen (f.eks Sharia)), annet enn via en felles geografisk tilhørighet.

  • capercaillie.myopenid.com

    Hva angår Nederland, toleranse og kritikk av religion jfr også min kommentar av 31/12 til doc.no//Blasfemi som rasisme får oppmerksomhet.

    ( jfr http://www.religiousintelligence.com/news/?NewsID=3256 )

  • thekopp.myopenid.com

    Capercaille har helt rett. De fleste har/får venner som er ganske like en selv. Jo likere desto nærmere vennskap. Jeg husker fra min egen oppvekst. Vi hadde vårt territorium, begrenset av et antall gater. “Territoriet” utgjorde mindre enn halv Km2. De som bodde utenfor, kjente vi ikke. I voksen alder er jeg biltt kjent med en som bodde rett utenfor vårt “territorium” og han hadde den samme opplevelsen. Det viste seg at han vokste opp 500m fra meg, men våre veier krysset aldri.

    Er skismissestatistikken i Oslo så høy fordi vi velger ektefelle med annen geografisk bakgrunn? Da jeg vokse opp på 50-tallet var skillet mellom Oslo Øst og Vest påtagelig. Senere har det bare blitt forsterket.

    Like ban leker best, og glem ikke Babels forvirring.

  • likeverd.myopenid.com

    Integrasjon: Når sosialdemokrater, humanora, liberalister, venstresia etc. har bommet i 30 år så har det pluttselig gått opp for noen i Nederland hva lønsingen er minner mer om et barns erkjennelse.

    De ovenente er ikke demokratisk anlagt men skal gjøre “det rette”.
    Hans skriver: Ploumen beskriver nettopp den dynamikken som er velkjent fra Norge: Følelsen av tap og bekymring blir undertrykket, og politikerne har ikke villet erkjenne folks uro. På grasrota ønsker folk å sette grenser, men de har ikke fått lov.

    Ved ikke å bry seg om demos bekrefter det en forakt for demokratiet, kanskje ikke så rart når de overnevnte har sine idealer i totalitære ledere og politikk.

    Ydmykhet og respekt er noe som ikke er sentralt.

    Setter pris på at Nederland begynner å forstå, men dynamikken i et land er basert på fellesskap og ikke pga grenser. Grensene i Europa er ikke endelige og jeg mener det er sannsynlig at autonome områder kan oppstå med den største forståelse at alle ønsker et lederskap som representerer grupper.

    @ Capercaillie: “In the long run immigration and diversity are likely to have important cultural, economic, fiscal, and developmental benefits.”
    Dette er en påstand uten noe faglig eller historisk støtte, men jeg mener at f.eks. holocaust ikke kan forsvares fordi at sluttresultatet blir så bra. Hvor mange voldtekter, ran og drap skal vi oppleve før humanizter, liberalister og venstresia har tvangsinnført sitt utopia?
    Et utopia som ikke er annet en en vill forestilling om det perfekte samfunn som ikke esisterer i deres diabolske hoder.

    Det er konsekvensene av våre gjerninger som avgjør om vi ere gode eller ikke, humaniztene er ikke gode mennesker sett ut fra den dritten mange av oss har opplevet.

  • capercaillie.myopenid.com

    @ Likeverd:

    Det du siterer der er en vurdering hovedsaklig ut fra situasjonen i USA opp gjennom tidene, mhp f.eks. tidlig segregeringspolitikk mellom sorte og hvite etc, og hvordan det nå etterhvert har gått seg mer eller mindre til.

    Forutsetningen for at dette skal kunne skje er selvsagt at folkene er kompatible nok med hverandre – eventuelt gitt lang nok tid for å forme nye reviderte identitetsfølelser.

    Det skjer ikke av seg selv.