Kosovo: Noen husker

Mens Aftenpostens Ulf Andenæs ikke kan forstå hvordan Martti Ahtisaari kunne få Fredsprisen for Kosovo-meklingen, er det andre som har en annen erindring. I Drammen bor det som en gang var Kosovos eneste kvinnelige serbiske drosjesjåfør. Hun husker godt hvordan det var, og sier Ahtisaari fortjener prisen, også for innsatsen i Kosovo.

Svetlana Djordjevic var den eneste kvinnelige taxisjåføren i Pristina, og fra sitt førersete fikk hun se en annen virkelighet enn den som ble presentert fra Milosevics propagandaapparat. Hun så hvordan de Kosovo-albanske passasjerene ble trakassert av det serbiske politiet. Hun så Kosovo-albanske landsbyer bli brent ned og hun så forkullede lik.

Svetlana Djordjevic begynte å frakte Kosovo-albanere i sikkerhet i taxien sin. Men det kostet.

– Jeg ble torturert av politimennene. De bandt hendene mine, slo, tråkket på hodet mitt, -en gang kastet de til og med et arkivskap på meg, sier Djordjevic.
overfalt. Svetlana Djordjevic reiste tilbake til Serbia, og ga ut boken «Helvetesfjellet» om sine opplevelser.

– Jeg ble stemplet som en forræder av Serbia, sier Djordjevic.

Hun forteller om en dag da to maskerte menn kom hjem til henne og dyttet en sprøyte inn i halsen hennes.

– Jeg ble funnet bevisstløs av naboen. I hånden min fant han en rød rose, noe som er et symbol på den serbiske politistyrken, sier Djordjevic.

Hun fikk aldri vite hva mennene sprøytet inn i henne, eller hvem som sto bak angrepet.

Forfulgt forfatter viser ansikt

Kristian Kahrs

Rustad har ofte fornuftige kommentarer, men i dette tilfellet er han for ensidig.

Selvfølgelig skal serberne ta ansvar for at de prøvde å fjerne den albanske befolkningen fra Kosovo og andre krigsforbrytelser som Rustad beskriver, men det Ahtisaari gjør er noe annet. Han prøvde å mekle fred i Kosovo. Da han ikke lyktes, tok han side, og nå ser vi resultatet.

Som Ulf Andenæs sa, har det aldri i fredstid skjedd at en del av et land, Serbia, har blitt tatt i fra dem med mange serbere som motsetter seg dette i Kosovo. Og vi må ikke glemme 250 000 serbere som er etnisk renset fra Kosovo. De som har vært i Kosovo vet at dette overhodet ikke er et multietnisk samfunn, og det er mer delt enn noengang. Regjeringen i Pristina har for eksempel null, absolutt null autoritet på minst 14 prosent av eget territorium i Nord-Kosovo i tillegg til alle enklavene i sør.

Selv om det kan ha vært riktig av NATO å reagere mot serbiske overgrep i Kosovo, har vi totalt feilet når vi har revet opp et suverent land. Vi har gitt uavhengighet til en etnisk gruppe uten at vi har bevegelsesfrihet mellom serbiske og albanske grupper. De eneste som har bevegelsesfrihet er kriminelle på begge sider. Derfor burde bevegelsesfrihet og prinsippet om standarder før status burde spilt en mye større rolle. Jeg tror en viktig grunn for Vestens tidlige anerkjenning av Kosovo er egeninteresse for å hindre at albanere snur seg mot KFOR og det internasjonale samfunnet.

I Kosovo var vi heller ikke i stand til å hindre reversert etnisk rensing. Jeg var også en del av KFOR i pionertiden, og det var også mitt ansvar. Men hele tiden jeg var i KFOR hevdet jeg at vi hadde en alt for myk tilnærming til etnisk rensing fra albansk side. Vi, spesielt amerikanerne, var for opptatt av å være frigjørere, men vi skulle hatt en mye tøffere linje fra dag en. Da tenker jeg for eksempel på militær unntakstilstand og de som hadde vært ute etter mørkets frembrudd, kunne vært en uke i telt med piggtråd og væpnede soldater til å vokte leirene.