Det var “bare” en advarsel. Dynamitten hadde ingen lunte. Men det var mer enn nok til å spre frykt. Paris har opplevd urban terror tidligere. I 1985 var det Hizbollah, et resultat av borgerkrigen i Libanon. Ti år senere spredte radikale GIA fra Algeria skrekk i Paris-metroen. Et titall mennesker ble drept og mange flere såret. Noen av de skyldige kunne fordufte over Kanalen til London, der de var beskyttet av britiske asyllover.
Grunnene til frykten er flere: Den mest ekstreme gruppen i Algerie har lagt seg inn under Al-Qaida. Både myndigheter og befolkning vet at det finnes ekstremister blant muslimene i Frankrike. Det finnes helt sikkert personer som ikke har moralske kvaler med å sprenge franskmenn i lufta. Men er det politisk klokt? En slik aksjon vil garantert påvirke forholdet for muslimene i Frankrike. Ikke minst vil det øke overvåkingen av de politisk ekstreme, og det er ikke sikkert man ser seg tjent med det.
Med Europas største muslimske befolkning er franskmenn klar over rekrutteringspotensialet. Terrorbomber i kjøpesentre før jul har stoff i seg som ingen kan overskue konsekvensene av.
I panikken som ville bryte ut ville trolig langt flere dø av panikk enn av bomber. Skulle det også bryte ut brann kunne det bli en katastrofe.
Foreløpig vet man ikke stort, ihvertfall offisielt. Gruppen Afghansk Revolusjonsfront er ukjent. Men det behøver ikke bety noe: eksplosivene var ekte nok, og de var strategisk plassert, i et varehus en uke før jul. Uansett hvem som sto bak, så var de klar over hva de gjorde.