Regjeringen kvier seg for å ta fatt i foreldre som kjønnslemlster barna sine. Men de nøler ikke med å totalforby all fysisk refs av barn. De to holdningene sier mye om den rådende ideologien.
Ikke-vold er prinsippet det styres etter. Allerede fra barnehaven gjennomføres justisen: Barn som slår eller slåss, blir satt på plass. Det er ikke bare graden av vold man straffer, det ville være i tråd med hevdvunnen praksis, man bannlyser vold overhodet. Det er selve krigen man bannlyser. Men spørsmålet er: Bannlyser man ikke da en del av menneskets natur?
Den rådende ideologi har noe av det utopiske i seg. I Bibelen heter det som kjent at den som elsker sine barn, tukter dem vel. Dette er nå fjernet. Biskop Olav Skjevesland forteller hvorfor. Bispene er helt på linje med regjeringen i synet på tukt og straff:
Bispemøtet anbefalte at ordet “tukt” rett og slett fjernes fra våre bibeloversettelser og erstattes med mer treffende språkbruk. I den nyeste oversettelsen dukker ordet “irettesettelse” opp isteden.
Vold mot barn, altså fysisk “tukt”, er forkastelig – både som reaksjon i affekt og som pedagogisk virkemiddel. Vold i enhver form og med enhver begrunnelse krenker barn og gir dem mindreverdighetsfølelse. Ikke sjelden vil barn som utsettes for vold bygge opp en aggresjon inni seg som senere i livet kan få fatale utslag.
Slik vold er ikke bare i strid med norsk lov, men også med enhver religion og ethvert livssyn som hevder menneskets verd og ukrenkelighet.
Det er viktig å merke seg forskjellen på pasifisme og utopisk ideologi: En pasifist er pasifist på tross av verdens vold. Han/hun vil gjennom sitt eksempel lære andre selvbeherskelse. At det finnes andre måter å takle konflikter på. Den utopiske ideologen bannlyser volden og voldelige reaksjonsmåter, uten hensyn til den menneskelige natur.
Det finnes to måter å bruke “natur” på: som rettferdiggjøring av vold eller som konstatering. Det finnes overveldende bevis for at historien stort sett har vært en blodig affære. Det er faktisk kristendommens fundamentale dogme det her er snakk om: Mennesket er syndig, og det har mye med vold å gjøre.
Kirken og staten postulerer det motsatte: Man kan forby vold, helt ned til den mildeste refs. Høyesterett åpnet som kjent for dette i en dom på 90-tallet: mild refs, et klaps på baken, var lov. Nå strammer barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt inn på reglene: enhver fysisk irettesettelse, også klaps, er forbudt.
Biskop Skjevesland fremfører et postulat om mennesket som jeg påstår ikke har religiøs men sekulær forankring.
Vold i enhver form og med enhver begrunnelse krenker barn og gir dem mindreverdighetsfølelse. Ikke sjelden vil barn som utsettes for vold bygge opp en aggresjon inne i seg som senere i livet kan få fatale utslag.
Bemerk det kategoriske i biskopens utsagn: “Vold i enhver form”, dvs. også klaps. Men er klaps vold? Er ikke dette en utvanning og dermed utydeliggjøring av hva vold er? Kan det ikke være slik at en sammenblanding av klaps og vold lammer evnen til å reagere på virkelig vold? Kan det være at den gamle oppdragelsen innrømmet et monn av fysisk reaksjon, fordi kontakten med den fysiske siden av vår natur er “sunn” og naturlig?
Biskopene må ha svært dårlig kjennskap til hverdagslivet og vanlige mennesker hvis de ikke vet at folk har evnen til å skille mellom vold og refs.
Enhver
Skjeveslands premisser: 1) vold i enhver form 2) med enhver begrunnelse = krenker barn, gir dem mindreverdighetsfølselse.
I dette “enhver” ligger “end-of-history”-filosofien: Våre samfunn har nådd frem til et nivå hvor konflikter ikke lenger løses ved krig. Dette var en filosofi man kunne sverme for i den korte perioden fra Murens fall til Tårnene raste. Det kom noen advarsler underveis: Bosnia og Rwanda. Men mange – blant dem sosialdemokratiet og Kirken – valgte å lukke øynene.
Dette er ikke pasifisme. Det er noe helt annet. Det er en ideologi som insisterer på at historien er over og at menneskets natur kan omformes. Det var det nazismen og kommunismen satset på. Den rådende ideologien dreper ikke, men konsekvensen av den er at andre blir drept.
Den virkelige historien er det som utspiller seg i Kongo. Menneskets natur kan ingen forandre. Det er avgudsdyrkelse å hevde noe annet. I mine øyne og ører ligger fornektelsen av Jesus snublende nær i det budskapet biskopene formidler: Det er en smerte i alt menneskene gjør, og biskopene og regjeringen vil oppheve den. Det er en hybris i dette som ikke er til å tro.