Dagsavisen har et oppslag om en konferanse i Jerusalem som tok opp voksende antisemittisme i Norge og Sverige. Artikkelen, av Roger Hercz, er rotete skrevet. Kritikken fremstår som useriøs eller ute av kontekst, og nok et bevis på at israelere er hårsåre og bruker anklager om antisemittisme som våpen.
Det gjør ikke saken bedre at Dagsavisen har intervjuet leder av Holocaust-senteret, Odd Bjørn Fure, som mener kritikken er helt forfeilet. Det er ingen antisemittisme å snakke om i Norge, og norske medier er flinke til å slå ned på den, sier han. Dermed har han totalt gått glipp av det som nok var israelernes poeng: at jødehatet vokser i skyggen av antirasismen og ideologien rundt det flerkulturelle samfunn, mao. det politisk korrekte.
Norsk offentlighet blir fortalt at jødene i Israel er spesielle. De lever i sin egen verden. Men kanskje er det omvendt? Kanskje er et Norge som er et spesielt land? Og i økende grad? Det vil jeg tro var tema for konferansen i Jerusalem. Akkurat som man aldri blir ferdig med å undre seg over det paradoksale ved at Beethoven og Goethes land lot nazismen vokse frem og ta makten, kan man undre seg over at et fredelig land langt mot nord, begunstiget av naturen og historien i den grad at John Kenneth Galbraith lurte på om Gud var norsk, at i dette land har det politiske sentrum blitt overtatt av en politisk korrekthet som blir stadig mer ideologisk. Denne ideologien har en mørk side, og der vokser jødehatet frem. Det er ikke noe annet ord for det. Men, og det er et viktig men: Det er ikke det norske folk som er pådrivere for denne ideologien, tvert i mot. Det er et elitefenomen, akkurat som antisemittismen var det i Weimar-republikken, og den storserbiske nasjonalismen var det i Serbia.
Den norske offentlige hjernen er inndelt i vanntette skott. For den gir ikke disse påstandene mening. Men det gjør det for andre, folk med større erfaring og innsikt. Arrangøren av konferansen i Jerusalem er en dr. Manfred Gerstenfeld. Et kort blikk på hans hjemmeside forteller at han er en kapasitet, også på det vanskelige temaet jødenes forhold til Europa.
En artikkel fra april 2002, EUROPE’S MORAL ATTITUDES TOWARD THE HOLOCAUST IN LIGHT OF THE CURRENT DEFAMATION OF ISRAEL viser at han ikke bare vet, men forstår. Gerstenfeld tar for seg europeiske lands oppgjør med sin rolle under annen verdenskrig, og stiller opp noen kriterier som sier mye: Hvordan ble hjemvendte jøder mottatt? Fikk de tilbake sine boliger? Ble de kompensert for tapene? Hvordan var rettsoppgjøret? Ble forbrytelsene mot jødene pådømt, selv der hvor det gikk ut over landsmenn?
Som vi kan se kommer ikke Norge særlig godt fra en slik undersøkelse. Det begynner allerede før krigen slutter, når Julius Paltiel og de andre jødene får vite at de ikke får være med de hvite bussene hjem til Norge. Folke Bernadotte hadde gått med på at avtalen ikke gjaldt jødene. De måtte ta seg hjem selv. Paltiel har beskrevet det som det hardeste slaget. Håpet ble knust.
Det fortsatte med trenering av restitusjonsprosessen. Selv da et eget utvalg ble nedsatt i 1996 for å granske jødebooppgjøret, ble det bråk. Utvalget delte seg og avga en flertallsinnstilling og en mindretallsinnstilling. Mindretallet besto av psykolog Berit Reisel og Bjarte Bruland som har studert de norske jødenes skjebne under krigen som ledd i historiefaget. Bare disse to med direkte tilknytning til den jødiske erfaringen var i stand til å se hva det handlet om: det systematiske drapet på et helt folk. Det kunne ikke behandles etter samme kriterier som ikke-jødiske skjebner.
Flertallet (Oluf Skarpnes, Thor Falkanger, Eli Fure, Ole Kristian Grimnes og Guri Sunde) skriver i sammendraget:
Det er for øvrig flertallets oppfatning at det ble utført et godt og grundig tilbakeførings- og erstatningsoppgjør etter krigen. Men det norske samfunn var økonomisk ribbet, samtidig som det sto overfor enorme utgifter til gjenreising av landet. Derfor var f.eks. Krigsskadetrygdens regelverk utformet slik at det hadde en sosial profil, noe som bl.a. innebar at skadelidte med god økonomi fikk redusert erstating. Og det tilføyes her at det etter flertallets oppfatning var internasjonalt alminnelig antatt at staten ikke hadde noen rettslig plikt til å dekke skader påført sivilbefolkningen ved overgrep som okkupasjonsmyndigheten og dens nazistiske hjelpere utførte. Vår lovlige regjering i Lonon hadde ikke muligheter til å forhindre overgrepene, men tok sterk avstand fra dem.
Dette er skrevet i Norge anno 1997. Det er ikke antisemittisme. Det er et “dette raker oss ikke”, “også vi led”, “vi har vårt på det tørre”, “ikke kom her”, og “la oss i fred”. Selv når det gjelder Holocaust vil man innføre utjevning for de rike.
Slik var jødebooppgjøret. Byråkratisk. Man behandlet det som ligningsattester. Reglene måtte følges til punkt og prikke. Det spilte ingen rolle at reglene var laget for helt andre forhold enn det jødene måtte gjennomgå. Det fikk groteske utslag. Flertallet ville ikke ta det inn over seg. De reagerte med nasjonalistens selvrettferdighet – og dårlige samvittighet. Det ble opp til mindretallet å grave frem det ubehagelige: Reglene sa at for å arve måtte man vite at vedkommende var død. Når det gjaldt jødene, var ikke det så lett. Man utstedte ikke dødsattester i Auschwitz. Myndighetene kunne derfor utsette utbetalingene i mange år. Dessuten: Hvem hadde rett til å arve? Man diskuterte på ramme alvor hvem som døde først i gasskammeret, mor og far eller barnet. Det hadde betydning for arverekkefølgen for de etterlatte.
Dette er så grotesk at det er vanskelig å fatte.
På grunn av at den jødiske minoritet ble offer for massedrap og ikke vanlige krigshandlinger, forelå det imidlertid ikke opplysninger om dødsfalltidspunkt. Likeledes kunne dødsattester ikke fremskaffes. Det innbar at de drepte ikke ble ansett som døde, men som forsvunnet helt frem til høsten 1947. Da startet arbeidet med å konstruerere “dødsfallsrekkefølger”, og avviklingen av disse bo trakk derfor ut, ofte 8 til 10 år. For eksempel i tilfeller hvor mor og barn ble sendt i gasskammeret samtidig, avgjorde tilbakeføringsinstitusjonene hvem av dem som døde først for på den måten å avgjøre hvilken plass den arve-beretttigede ville få i arverekken. De økonomiske omkostninger som ble belastet boene ved denne skiftebehandling var betydelige, og de siste booppgjør vi kjenner til skriver seg fra 1987.
Det er denne historiske arven Norge bærer på. Et konstant moralsk underskudd og skyldfølelse. Denne fikk tilsig av antisionismen fra 60- og 70-årenes radikalisme. På 80-tallet ble toneangivende massemedier antiisraelske pga. invasjonen av Libanon. Dvs. de ble anti-Sharon, de ble motstander av den delen av Israel som hadde Sharon som helt. Stikkord: Sabra og Shatila. Men man greide ikke holde tunga rett i munnen. Fordi man hadde en gyldig anklaget, kunne man tiillate seg å la en mer fundamental antipati vokse frem. Det merket jødene, og venstresiden og store deler av offentligheten tålte ikke høre det.
Nå har de antijødiske følelsene fått ny næring fra Midtøsten, Pakistan og Nord-Afrika, dvs. gjennom den muslimske innvandringen til Norge. Fordi sosialdemokratiet har gjort det til sitt prosjekt å skape et nytt fellesskap der disse inngår, er man villig til å se bort fra mye. Man velger å lukke øynene for antisemittismen, og konstruerer en Kardemomme by og en Hakkebakkeskog som er fjernt fra realitetene.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre seiler opp som den fremste eksponent for denne ideologien blant politikerne, og utpekes allerede til Stoltenbergs arvtager. Hva er det han skriver om Midtøsten og Israel i den nye boka si? Sitatet fra Hebron har fått mye oppmerksomhet. Gahr Støre tar ikke ordet “nazi” i sin munn. Han er for smart til det. Han benytter seg heller av insinuasjoner. De er talende nok.
Problemet er at insinuasjoner skaper nye kontekster å plassere Israel innenfor. Man skyver gradvis Israel i en bestemt retning. Norske kritikere slår ut med hendene: “Vi har da aldri brukt ordet nazi”. De er oppriktig fortørnet. Men det er en grunn til at Norman Finkelstein er populær i visse studenmiljøer og stadig inviteres til Norge.
Den systematiske kampanjen norske journalister har ført mot Israel, bærer frukter. Fordi den nå ikke lenger henger i løse lufta. Det gjorde den på 80-tallet. Nå får den oppdrift av antisemittismen i muslimske miljøer, og i den konsekvente unnfallenheten som preger mulitikulti-kulturen.
Deborah Lipstadt ansvarliggjør dem som henger ut Israel som noe spesielt:
“It is important to understand that the deniers do not work in a vacuum. Part of their success can be traced to an intellectual climate that has made its mark in the scholarly world during the past two decades. The deniers are plying their trade at a time when much of history seems to be up for grabs and attacks on the Western rationalist tradition have become commonplace.”
Det fantastiske skjer at europeiske og amerikanske revisjonister, dvs. benektere av Holocaust, møter fremstøtet fra Den islamske konferanseorganisasjonen OIC i deres forsøk på å kriminalisere religionskritikk og i deres Israel-hat.
Man kommer ikke utenom denne forbindelsen: Forsøk på å utstøte Israel fra det internasjonale samfunn og forsøket på å knekte ytringsfriheten er to sider av samme sak.
Dette er en tematikk som Gahr Støre ikke berører overhodet. Norge deltok under Durban I og sier de vil delta på Durban II til våren, til tross for at OIC er i ferd med å forvandle FN til et våpen mot FNs prinsipper.
For noen år siden kunne man vært i god tro. Man kunne sagt man ville være innenfor og påvirke og hadde tro på dialog. Ikke i dag. I dag kan man ikke gjøre det og beholde sin troverdighet. Det finnes mange eksempler i Gahr Støres bok på at han har valgt side. Ikke så å forstå at han er blitt islamist. Men han er blitt en fellow traveller. En som sår tvil om USAs motiver, som distanserer seg fra Israel, og som mener at de undertrykte alltid har rett.
Gahr Støre ufarliggjør kritiken av kritikken: Han forteller om et møte med Israels ambassadør i Oslo, Miryam Shomrat, hvor sistnevnte sa:
Norge er det landet med sterkest anti-israelske holdninger i Europa. Jeg stilte meg tvilende og undrende til den analysen. Noen måneder senere diskuterte jeg Midtøsten med min irske kollega i Dublin. Jeg siterte den israelske ambassadøren. “Det må være feil,” sa iren. “Den israelske ambassadøren her i landet sier at Irland er verst!”
Først en vanvittig påstand. Så avsløringen av at den brukes også mot andre. Da fremstår jødene som en blanding av lure/komiske og perfide. Men de er ikke smarte nok til å lure Gahr Støre, som setter inn et avgjørende støt: “Jeg tror flere har fått det budskapet.”
Det lyder tilforlatelig, dannet. Gahr Støre sier ikke mer. Men det er nok. For oss.
Hevder at jødehatet øker i Norge
Related posts: