Utenriksminister Jonas Gahr Støre klargjorde torsdag regjeringens syn på deltakelse i Durban-II konferansen og forsøk på å gjøre FNs organer til instrument for innskrenkning av ytringsfriheten. Gahr Støre innrømmer at utviklingen er bekymringsfull, men gjorde det klart at Norge aldri vil trekke seg ut av prosessen, slik Canada har gjort, og Danmark truer med å gjøre.
Gahr Støres klargjøring kom som svar på et spørsmål fra stortingsrepresentant Øyvind Vaksdal (Frp), om Norge ville følge Danmarks eksempel og stille et utlimatum: Hvis ikke punktet som klassifiserer religionskritikk som rasisme frafalles, vil Danmark utebli.
En slik linje er utelukket for Norges del, slår Gahr Støre fast.
Jeg kan imidlertid ikke slutte meg til vurderingen om at FN-systemet kan bli et hinder i kampen mot ytringsfriheten. Snarere er FNs ulike fora viktige arenaer for å forsvare angrep på ytringsfriheten. Det er ved å delta at vi kan påvirke og sikre ytringsfriheten.
Dette later til å være et ideologisk standpunkt. Gahr Støre fastslår at FN per definisjon ikke kan bli et hinder for ytringsfrihet, når realiteten er at arenaene er forvandlet til nettopp det. Det er en smule semantisk lurendreieri i Gahr Støres ordbruk. FN-organene er nettopp arenaer, og innholdet bestemmes av deltakerlandene. Når innholdet går fra å være åpent og demokratisk til å fremme prinsipper som strider mot menneskerettighetserklæringen, setter land som Canada og Danmark foten ned. Gahr Støre sier i brevet til Vaksdal at Norge aldri vil forlate arenaen. Det kan bare leses som at det ikke går noen rød linje for regjeringen. Man vil aldri forlate bordet. Dialogen fortsetter uansett.
Man kan da lett havne i en situasjon hvor man selv må forskjønne situasjonen for å legitimere at man blir værende.
En slik idyllisering er merkbar i Gahr Støres svar i omtalen av Durban I. I internasjonal opinion ble denne konferansen en skandale, fremfor alt fordi en ubehersket antisemittisme fikk fritt utløp. Antirasisme fikk her den ideologiske, tunge antivestlige og antisemittiske retning, som senere er adoptert i fullt monn av Konferansen av islamske stater, OIC.
Etter karikaturstriden har de mobilisert til motoffensiv, og funnet ut at FN-organene er en egnet arena. Ikke noe sted i brevet viser Gahr Støre at han har tatt denne realiteten inn over seg. Han beskrivelse av Durban I er selsom.
Verdenskonferansen i Durban i 2001 munnet ut i et viktig sluttdokument bestående av en erklæring og handlingsplan. Disse inneholder omfattende og handlingsrettede formuleringer som er av stor betydning for det anti-rasistiske arbeidet. Sluttdokumentet var resultatet av et halvannet års arbeid. De vanskeligste temaene var ikke først og fremst knyttet til religion – men til omtalen av situasjonen i Midtøsten. Her ble det oppnådd tilfredsstillende løsninger.
Gahr Støre stiller seg her bak, og går god for en konferanse som internasjonalt forbindes med ideologisk, antivestlig antirasisme. Gahr Støre problematiserer ikke en gang janus-ansiktet til rasismebegrepet. Den konklusjon er vanskelig å unngå at regjeringen selv har adoptert en rem av den ideologiske antirasismen som er tilsvarende antivestlig. Det er også slik den tolkes og promoteres av organisasjoner som OMOD, Likestillingsombudet, Antirasisístisk senter og Aftenposten.
At denne antirasismen er problematisk er for lengst dokumentert. Når Gahr Støre later om ingenting, er også det et valg.
Utenriksministeren nevner at de mest ytterliggående forsøk på stemple religionskritikk som rasisme, er avvist under forberedelsesprosessen til Durban II. Derfor er arbeidet nå inne i et riktig spor. Norge vil arbeide for å realisere handlingsplanen fra Durban I:
Norge støtter naturligvis opp om arbeidet i FN mot diskriminering, og revisjonskonferansen kan gi nytt momentum i dette viktige arbeidet. Etter norsk syn må revisjonskonferansen fokusere på gjennomføring av Durban-erklæringen og handlingsplanen. Norge har deltatt aktivt i arbeidet med å forberede konferansen nettopp for å sikre denne vektleggingen.
Gahr Støre ga i mai uttrykk for at Norge fulgte Canadas linje: man ville kjempe innenfor. Nå har Canada trukket seg. Gahr Støre sier ikke noe om hvorfor. USA har trukket seg fra forberedelsesprosessen. Han sier heller ikke noe her om grunnen.
Gahr Støre konkluderer med at Norge neste år vil forsøke å bli innvalgt i det skandaliserte Menneskerettsrådet, for å fortsette arbeidet for ytringsfrihet og mot rasisme.
Gahr Støre ordlegger seg på en måte som tilslører de reelle motsetningene. Bak de luftige ordene og de glatte formuleringene ligger en hard ideologisk kjerne: Regjeringen vil diskutere på premissene til de muslimske landene som vil omforme FN. Det er et ganske dramatisk brudd i norsk utenrikspolitikk som nesten ikke får oppmerksomhet. Når man vet at Gahr Støre er den første til å poengtere at utenrikspolitikk er innenrikspolitikk, og omvendt, sier dette også noe om Gahr Støres perspektiver på det norske samfunn og Norge plass i verden.