Saviano – suksessen betyr livstid

Roberto Saviano har levd i dekning i to år, omgitt av bevæpnet politi. Det er prisen for å ha skrevet en suksessrik bok om Camorraen. Salman Rushdie sier Saviano er mer utsatt enn han selv var.

Rushdie sier Saviano kan glemme å leve i Italia. Han må rett og slett flykte. Det sies at Camorraen vil ha ham drept innen jul.

I et europeisk land kan ikke myndighetene gi en forfatter et normalt liv. Det er forfatteren, skildreren av sannheten om de kriminelle, som må leve i skjul, i frykt for å bli drept. De kriminelle kan fortsette som før.

The Mafia’s deep-rooted transatlantic connections meant the Italian writer was in danger in the US too, he said.

Mr Saviano, 29, said this week that he felt like a prisoner in his own country because of having to live in a safe house constantly surrounded by armed police officers.

He said he was thinking of leaving Italy – a decision supported by Mr Rushdie.

“Without doubt, he’ll have to leave Italy but he must choose his future destination very prudently,” the author of Midnight’s Children said.

Since Mr Saviano announced that he might flee his homeland, Italians have rallied round him in solidarity, with the government urging him to stay as a symbol of the fight against the Mafia.

But the journalist appears to be exhausted by the strain of living under the Mafia’s death threats.

“Right now I don’t see why I should keep living like this, as a prisoner of myself, my book, my success. I want a life, that’s all,” he told La Repubblica.

“I want to take a walk, get some sun, walk in the rain, meet my mother without scaring her and being afraid.”

Salman Rushdie: Gomorrah author in greater danger than I was under fatwah

cskaug.myopenid.com

Ord blir nokså fattige når forsøker å ta innover seg det sivile motet Saviano har utvist ved å beskrive sitt gamle nærmiljøs skyggesider med den grundigheten og nådeløse ærligheten han har gjort, og skulle han bli sliten av det hele er det neppe noen som klandrer ham hvis han skulle finne på å starte et nytt liv under ny identitet.

Midt i den nattsvarte realiteten han portretterer finnes det heldigvis glimt av håp. Hans eksempel har gitt opphav til mye større bevissthet, og har inspirert andre som i stort eller smått følger i hans fotspor. En av tingene Saviano skildrer er den ulovlige organiserte brenningen av store mengder giftig avfall i området rundt Giuliano, noe som pågår ufortrødent uten at pressen rapporterer det og uten at institusjonene foretar seg noe. Han er nå ikke lenger alene om det.

For denne realiteten skildres nå daglig av modige privatpersoner som reiser rundt i området på anonyme reportasjereiser. Utstyrt med kameraet på mobiltelefonen nærmer de seg stedet hvor brannene tennes, de filmer røykskyen, beskriver stanken av den og viser f.eks. hvordan den avsettes på bilruten. De ringer gjerne politi og brannvesen og anmelder det hele (for siden å dokumentere at disse ikke dukker opp), og til slutt oppgis tid og sted for hendelsen. Det hele legges ut på YouTube, og fra websider lenkes det til opptakene. På de samme websidene finnes Google-kart som til skam for påtalemyndigheten viser ned til minste buesekund hvor brannene har funnet sted.

I det hele tatt opplysende og forfriskende amatørjournalistikk (kunne man håpe på noe lignende fra eksempelvis Oslo-natten?). Sivilsamfunnet gjør altså etter fattig evne jobben som pressen, ordensmakten og domstolene burde ha gjort. Og etterhvert er dokumentasjonen av deres utrolige tjenesteforsømmelse blir ganske godt kjent, hvilket slett ikke er noe dårlig resultat.