Det er en av de politisk korrekte klisjeer at man ikke skal inndele samfunnet i “oss” og “dem”. Men de samme språklige forvalterne har laget et “dem: om menneskene som kritiserer islamiseringen av Europa. De må være gale i de normales øyne, og behandles som “dem”.
Siden disse menneskene ser akkurat slik ut på utsiden som de pene og korrekte, er det viktig å lage noen usynlige ringer rundt dem. Man må være på vakt. Hvis det sendes uvanlige signaler må man ta seg i vare. Ikke slipp dem for nær.
De ikke bare utestenges fra mediene. Bloggene deres kalles islamofobe, nasjonalistiske, rasistiske osv. De har vanskeligheter for å få jobb, og i konflikter i nærmiljø eller på arbeidsplass kan meningene deres trekkes frem. -Er det ikke du som…. ?
Det slo meg under seminaret til Eriksen og Stjernfelt at de ikke ønsket nærkontakt med “dem”. “De” satt på første benk og var bloggerne fra Snaphanen og Uriasposten. De minnet meg om birkebeinerne fra norrøn tid. Stragglers. Utstøtt, uglesett, med små ressurser mot herrene på podiet – jeg sier med vilje herrer, for kvinnene oppfører seg annerledes. Men med en ubendig vilje og tro på sin sak. De har kanskje ikke helt rett i hver sak, kanskje overfokuseres det. Men hvem er det som leverer det viktigste forsvaret av det frie samfunn? Hvem er det historien vil gi rett?
Det undrer meg: hvis man arbeider med å finne frem sannhet, i flertall og kanskje med en stor S, burde det ikke mane til ydmykhet? Burde man ikke se etter og merke om folk er i god tro, og streber etter å finne sannheten?
Å sammenligne Helle Merete Brix, som har skrevet boken Mod Mørket. Om Det muslimske Broderskap i Europa, med den gale Omar Bakri, mannen bak jihadgruppen Al Muhajiroun, er et svik mot alle normer for sannhet og anstendighet. Det er den type løgn som vi strever mot og har så alt for mange av.
Tina Magaard som deltok på det samme seminaret har vært så fortvilet over å bli klassifisert som nasjonalist at hun har bedt Uriasposten om å bli strøket fra arkivet. Hun har gitt drøssevis av intervjuer og skrevet ting som Uriasposten har funnet interessant. Omgivelsene har dermed klassifisert henne som høyrenasjonalist, til Magaards fortvilelse. Hun har måttet forklare seg. Hennes fortvilelse er forståelig. Hun hater å bli puttet i en bås. Men hun burde kanskje tenke over hvordan det er å være Uriasposten og bli stemplet slik han gjør. Det er den egentlige skandalen.
No related posts.