Generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund (HEF) reagerer på politiets holdning til hijab til politiuniformer og mener at det er diskriminerende. – Et forbud betyr utestengning, sier human-etikeren til Fritanke.no.
Hvorfor betyr det utestengning?, tenker kanskje du – kan ikke den aktuelle, vordende politikvinne bare ta av seg sin frivillig valgte, religiøse hodebekledning og ha på seg en politihatt mens hun er på jobb? Eller tenker du kanskje med et sukk, at hvorfor må vi ha denne debatten nå igjen? Det er jo bare et likegyldig stykke stoff, som attpåtil er frivillig valgt! Et såpass uskyldig plagg må da kunne tillates i samtlige politisk og religiøst nøytrale institusjoner?
For at muslimske kvinners hijab er et fullstendig frivillig valg – alternativt et helt intetsigende symbol det ikke er noen vits å henge seg opp i – har vi jo blant andre redaktør Bjørgulv Braanen og Magnus Marsdal i Klassekampens, religionshistoriker Jeanette Skys, de avbalanserte samfunnsdebattørerene Martine Aurdals og Marte Michelets og de overhodet ikke islamistiske kvinnene i Muslimsk Studentsamfunns, samt et ukjent antall mannlige talspersoner i et ditto antall innvandrerorganisasjoners ord for.
Så da er det sikkert sant.
Men nå får man altså motbør, og det fra en ikke-religiøs organisasjon. Hijab er slett ikke et frivillig valg for muslimske kvinner i Norge:
– Det er ikke frivillig å gå med hijab for muslimske kvinner. Det oppleves som et religiøst krav som de ikke kan bryte uten samtidig å gi avkall på vesentlige deler av sin identitet. Et hijabforbud blir dermed noe som i praksis forbyr muslimske kvinner å søke seg jobb i politiet, og da blir det diskriminering på religiøst grunnlag, sier Mile.
Og vi kan trygt gå ut i fra at generalsekretæren vet hva hun snakker om, tidligere Likestilling- og diskrimineringsombud som hun er. Akkurat som nåværende Beate Gangås, når jeg tenker etter. På de kanter er man naturligvis så moteriktige at individets rettigheter er byttet ut med kollektivets. Hvis man ikke er etnisk norsk, heterofil og mann, da.
Sånn til vanlig har Human-Etisk Forbund pleid å markere seg som en – på prinsipielt grunnlag, intet mindre – forkjemper for den enkeltes religionsfrihet, men når det kommer til muslimske kvinner er det kan hende ikke så nøye med verken religionsfrihet eller prinsipper lenger? For når et hijabforbud i visse yrker på human-etisk hold oversettes til diskriminerende utestengning fra arbeidslivet, betyr det i klartekst at de aktuelle kvinnene heller ikke kan velge å være muslimer, og at den human-etiske generalsekretær aksepterer den manglende valgfriheten/religionsfriheten for de samme kvinnene.
Omvendt innebærer nemlig Miles uttalelse at dersom muslimske kvinner faktisk har de samme rettighetene som alle oss andre – religionsfrihet inklusive – og fritt kan velge om de vil være praktiserende muslimer eller ei, så velger de også frivillig å bære hijab som en direkte følge av sin like frivillige valgte religion.
Men da bortfaller dessverre muligheten til å anklage samfunnet for diskriminering av de ulykkelige troende, og det skulle tatt seg ut!
Den logiske oppfatningen om at disse kvinnene på grunn av sine egne, høyst private valg selv stenger seg ute fra enkelte yrker ved å ta det valget de har gjort, burde ellers vært nærliggende – men åpenbart ikke for generalsekretæren i Human-Etisk Forbund. For henne har ikke den enkelte muslimske kvinne noe valg, og derfor har hun all mulig rett til å velte byrden av sin personlige religiøse identitet over på det øvrige samfunn.
Det er fristende å spørre om ikke Human-Etisk forbund har brukt i overkant mye tid i dialog med Islamsk Råd i Norge, da det later til at forbundet har overtatt den islamske forestillingen om at barn av muslimske foreldre er født religiøse? Det er i hvert fall meget som tyder på at generalsekretær Mile ikke har hatt spesielt godt av den pågående religiøse dialogen, siden hun nå finner det opportunt å frakjenne muslimske kvinner retten til å selv velge sin religion/religiøse identitet i anti-diskrimineringens navn. For i virkeligheten er det nettopp det Mile sier når hun hevder at et hijabforbud i praksis er et yrkesforbud for disse kvinnene.
Men selv om de aktuelle kvinnene ikke har retten – som for eksempel menneskerettigheten religionsfrihet – eller friheten til å foreta egne valg, da er det jo godt at de i disse dager har en soleklar rett til å arbeide som politi og en like krystallklar rett til å slippe å underordne seg et uniformsreglement som gjelder alle andre borgere i kongeriket Norge.
Alt tatt i betraktning; det er jo særdeles romslig av Kristin Mile å på vegne av samfunnet innrømme muslimskfødte kvinner èn rettighet i det minste. Siden islam- og/eller en religiøs identitet nå først er genetisk betinget for muslimske kvinner, mener jeg.
Selv hadde forresten den diskriminerte, norsk-algeriske Keltoum Hasnauoi Missoum dette å si om sin store drøm å bli politi – på den ørlille betingelsen av at hun får bruke hijab til uniformen:
- Folk forbinder hijab med kvinneundertrykkelse, derfor er mange skeptiske. Jeg forstår folks skepsis, men det er basert på manglende kunnskap om hva dette er. Hijaaben er noe jeg har valgt å bruke selv. Den er viktig for meg og mitt forhold til min religion, sier Missoum.
Missoum sier egentlig at riktignok vil hun være politi, men hun vil under ingen omstendigheter innordne seg regelverket som følger med på kjøpet. Hun kan bare tenke seg å arbeide som politi på sine egne premisser, som i dette tilfellet er at politiet må endre regelverk for å ta hensyn til at hun av personlige årsaker verken kan eller vil innordne seg eksisterende uniformeringsplikt. Det faller ikke Missoum inn at det som er viktig for henne og hennes forhold til sin religion, langt fra er like viktig for det publikum hun forventes å betjene som representant for en politisk og religiøs nøytral institusjon. Snarere tvert i mot. I den vordende politibetjents optikk er det omgivelsene som skal innordne seg hennes private og frivillige, religiøse valg.
Det forlanger også HEF`s Kristin Mile, men med det motstridende argumentet at Missoum ikke har eller har hatt noe valg. Og hvis ikke samfunnet innordner seg – ja, da diskriminerer samfunnet den helt uforskyldt og ufrivillig muslimske Missoum.
Personlig føler jeg meg veldig ufrivillig kristen fra tid til annen, så hvis jeg vil bli politi under den forutsetning at jeg får bære et kjempestort krusifiks utenpå uniformen min, kan jeg da regne med Human-Etisk Forbunds uforbeholdne støtte til min private, religiøse markering i en nøytral samfunnsinstitusjon – i det samme samfunnet våre venner human-etikerne for øvrig arbeider utrettelig for å befri fra kristen, utålelig påvirkning?
Langt i fra, andre kan nok sammenligne en hijab med kristne kors, tangatruser, høye hæler og silikonpupper hvis de tror de kan oppnå noe med den vinklingen, men i motsetning til alt dette tar man jo ikke på seg hijab frivillig. Ikke i Norge i 2008:
Hun avviser at hijabforbudet kan sammenlignes med forbud mot å bære kristne kors og lignende.
– Det er ikke påbudt i kristendommen å gå med slike kors, så det blir noe helt annet, sier hun.
På bakgrunn av denne tankegangen kan vi antagelig slutte at som medfødt kvinnelig, troende muslim gror hijaben ut av hodebunnen din – mens å være født og oppdratt av kristne foreldre er en avgjørelse man tar helt av seg selv.
– I Norge har vi tradisjonelt sett vært vant med at bruk av religiøse symboler er frivillig. Men slik er det ikke i alle religioner. Derfor kan vi ikke lenger ha et generelt forbud mot religiøse symboler i Politiet, Forsvaret og andre steder der det er et uniformskrav, uten at dette kan bli diskriminering på religiøst grunnlag, forklarer Mile i Fritanke.no.
Bortsett fra i skolen selvsagt, for der kan vi som samfunn ikke være bekjent av – og langt mindre holde ut – kirkebesøk eller den slags ved skoleavslutninger. Det får da være måte på hva en skal finne seg i av religiøst fjas. Religiøs forkynning/påvirkning er jo et helt uhyrlig overgrep overfor barn – genetisk muslimske barn og kvinner unntatt. Med sistnevnte er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at religion praktisk talt er akkurat det samme som etnisitet; medfødt, uforanderlig og slett ikke valgfritt. Det er i hvert fall ikke et valg muslimske kvinner kan foreta helt av seg selv.
Hevder altså generalsekretæren i et ikke-religiøst, humanistisk forbund som til nå har profilert seg på å holde fornuft og menneskerettighetene generelt samt religionsfriheten spesielt høyt i ære.
Vår herre bevares; hvem ville vel trodd at en formodet ikke-religiøs, rasjonell organisasjon plutselig skulle komme til å fremstå som like dogmatisk troende som de troende selv?