Pascal Bruckners Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme er en viktig bok. Bruckner har overblikket og mot til å si tingene som de er. Det er det få som gjør i Norge. Derfor er det viktig at størrelser som Bruckner gjør det han gjør: han åpner dører. Han legitimerer en fri og frank kritikk. Den som vi offisielt bekjenner oss til, men ikke tør anvende i praksis.
Kritikken har vippet over i masochisme, i selvanklager og skyldfølelse, og det er noe ganske annet. Dermed har irrasjonelle instinkter gjort sitt inntog i politikken. Man reagerer på at ens følelser er krenket og det er faktisk en slående likhet mellom muslimers hårsårhet for karikaturtegningene og de andre partienes reaksjon på Siv Jensens uttalelse om innvandrere til TV2. Man hisser seg opp. Mye er spill, men noe er ikke spill. Det offentlige rom befolkes av mennesker som skal holde kustus og sørge for at det ikke sies utilbørlige ting om asylsøkere og islam. Det kan bli et svært utrivelig samfunn.
Bruckners fundament er mye av det samme som document.no står for: en historisk bevissthet om hva kampen for rettssamfunnet og demokratiet har kostet. Det blir ahistorisk å være mot religionen, hvis vi snakker samfunnsmessig – noe helt annet er ens private oppfatninger – for det åpne, frie samfunn er blitt til i vekselspill med kirken og kristendommen. Men det har kostet. Oppgjøret med kirken som maktfaktor har vært blodig. Mye blodigere enn vi liker å huske på. Hvordan kan Europa da late som om det ikke ser at en ny religion gjør krav på eget territorium og særrettigheter?
Europa praktiserer sin selvgransking og med rette. Det ber om unnskyldning for fortidens forbrytelser. Men den konstante skyldfølelse er noe annet. Europa må kreve den samme selvransakelsen fra andre kulturer, samfunn og religioner.
Det er disse proporsjonene Brucker etablerer og vi vil tillate oss å drysse hans kloke ord over leserne.