Sanger fra etasjen over

I dette litt uplanlagte streiftoget gjennom den absurde filmkunsten er vi kommet til hjemlige og gjenkjennelige trakter – i mer enn én forstand. For selv om de lett drukner i alt som er “basert på en sann historie” – hva med heller å være en sann historie? – så lages det fortsatt surrealistiske filmer, også i vår kultursfære. Den svenske instruktøren Roy Andersson innledet millenniet med Sånger från andra våningen, og plasserte plutselig den absurde kunsten hvor den hører hjemme, nemlig lengst fremme i folks bevissthet.
Historien er temmelig løs. En mann driver en møbelforretning som ikke går særlig bra, så han setter fyr på den og går etter forsikringspengene. En klassisk utvei for mange, ikke minst entreprenører i Oslo. Møbelhandleren har to sønner, den ene innlagt på galehus. Han har sluttet å prate, rett og slett. “Han har lest dikter och blivit tokig!”, som faren, i nok et hysterisk anfall, forklarer noen tilskuere. Men vi som lærer pasientens far å kjenne vet bedre. Og i et samfunn hvor alt som sies er vås, er det heller ingen grunn til å bidra med mere; noe lillebroren later til å ha forstått. Men familiedramaet er ikke egentlig “omdreiningspunktet” for filmen som helhet; det er like mye alt det rundt dem som er (det egentlige) sentrum. For eksempel den store paraden, hvor tusener av kontorister marsjerer i takt ned en gate mens de pisker seg selv. Og affæren ute i steinbruddet, som vi har lagt inn her, hvor en ny generasjon ofres, bokstavelig talt, ved en storslått seremoni. Er det utdelingen av vitnemålet etter ungdomsskolen?
Noen vil ha det til at Roy Andersson bedriver en “venstrefløyskritikk” av samfunnet og økonomien. Jeg synes det blir for banalt. For det første har han innspilt 400 reklamefilmer; så det skal vel godt gjøres å finne noen reminisenser av sosialisme i karrieren. Dessuten har venstrefløyen i dag fullstendig oppgitt noe som bare kan minne om en “økonomisk kritikk”. For det tredje kan man ikke innrullere surrealister i sitt politiske prosjekt uten risiko; Anderssons kritikk er så universell at begge de to fløyene får hver sin gapestokk – og hver sin historiske dom. Det er snarere produktet av deres innsats, makten som den er i seg selv, og politikernes totale impotens overfor den, han beskriver i så fall. Men det er, som alle forklaringer, en innsnevring og en reduksjon. Musikken spiller, og enhver får tenke sitt – det må være surrealismens overtak på all “realisme”.