Siden Hans Rustad postet Rase eller kultur-artikkelen 13. mars i år, har diskusjonen bølget frem og tilbake over godt og vel 460 innlegg. En slags oppsummering kunne være på plass, nå som de fleste synspunktene har vært fremme og allerede er godt resirkulert. Og ettersom emnet på alle måter er relevant til de største av tidens politiske konfrontasjoner.
De to hovedposisjonene ser omtrent slik ut:
FOR:
Det er legitimt å anvende begrepet “raser” på mennesker fordi
1) Mennesket er et dyr liksom dyrene, bare med visse egenskaper dyrene ikke har.
2) Mennesket nedstammer fra apene (henvisning til Darwin).
3) Medisiner virker forskjellig på ulike etnisiteter; alkohol, f.eks., har ulik virkning på ulike folkeslag.
4) Det er en sammenheng mellom gener og intelligens.
5) Det er en sammenheng mellom gener og handlinger, dvs. politikk.
På denne bakgrunn konkluderer man at tredje verdensland er fattige fordi innbyggerne deres er uintelligente, at sosiale problemer i forbindelse med innvandringen er genetisk-etnisk fundert, og at den eneste mulige handlingen politikerne kan iverksette er å stoppe innvandringen, eventuelt også deportere allerede innreiste medborgere tilbake til sine hjemland. I tillegg slår man fast at U-hjelp er meningsløst, ettersom problemene U-hjelpen skal bøte på ikke skyldes mangel på penger, men uegnede gener i befolkningen. Denne posisjonen er hva man gjerne kaller “vitenskapelig rasistisk”, dvs. ikke rasistisk i betydningen fordomsfull, bare en konstatering av vitenskapelige, det vil si personuavhengige kjensgjerninger.
MOT:
Det er illegitimt å anvende begrepet “raser” på mennesker fordi
1) Mennesket er ikke et dyr med “egenskaper dyrene ikke har”; dyr og mennesker er like forskjellige som Natur og f.eks. politikk.
2) Mennesket nedstammer ikke fra apene. Darwins teori blir vulgarisert til å hevde noe i den retning, og er forøvrig heller ikke et bevis, men – akkurat – en teori. Ut over dette blir Darwin i høy grad misbrukt for å legitimere synspunkter som fantes i forveien. Vitenskapen blir på den måten reversert. Resultatet kom først, undersøkelsen etterpå. At mennesker og dyr stammer fra samme utgangspunkt er til gjengjeld sant – men det gjelder jo for hele naturen, og dessuten hele universet.
3) At medisiner virker forskjellig på folk er en biologisk iakttagelse.
4) Men ettersom det ikke er påvist noen forbindelse mellom gener og intelligens, blir man nødt til å vurdere intelligensen ut fra handlinger; og dermed er forbindelsen til det biologiske brutt.
5) Likeledes er det heller ingen forbindelse mellom gener og politikk, ettersom gener hører til i den enkelte, mens politikk utformes i det sosiale.
Til dette vil de første svare at forutsetningen for intelligens, eller handlinger, språket, politikken, kunsten, etc., ligger i genene. Men selvfølgelig gjør de det, for uten gener ville det heller ikke vært noe menneske in the first place. Det argumentet gjør forutsetningen til resultatet – og annullerer dermed seg selv.
Det mest interessante med hele diskusjonen er kanskje at argumenter ikke vinner frem. Folk skifter ikke nødvendigvis synspunkt, selv om det de sier blir effektivt tilbakevist. Men hvis man deltar i en opplyst samtale, hvor altså sannheten skal frem på bekostning av tidligere holdninger, så forplikter man seg egentlig til å la tilbakeviste argumenter falle. Som man kan se av diskusjonen er vi vel omtrent så langt derifra man kan komme. Rasismen – og den første argumentasjonen er, i motsetning til hvor man sitter i bussen, rasisme i ordets rette forstand – har en vilje i seg som kan motstå hva som helst. Den er monologisk av natur, mer enn noe annet beslektet med overtroiske dogmer.
Det i seg selv forteller at rasisme overhodet ikke er noe som sirkulerer i små, vulgære kretser, “på bunnen av samfunnet”, som akademikere gjerne vil mene. Tvert imot, den later til å gjennomrisle alle samfunnets lag. For selv om den rasismen som her er skissert opp kaller seg “vitenskapelig”, så er den likevel banal; den vedkjenner seg selv at den er rasistisk, den etterlyser bare anerkjennelse som nettopp dét. Setninger som “jeg er rasist” kommer typisk fra den kanten. Men hvordan kan man være så selvsikker, hvis man ikke føler seg forankret i en større makt? Selverklærte rasister opplever ikke seg selv som marginaliserte.
Den avanserte rasismen ligger bak denne selvsikkerheten. Det er den rasismen som har gjort etnisitet til en politisk interesse. Som sier at “Samfunnet skal være mangfoldig”, og mener at etniske folkegrupper først og fremst er forskjellige. (Samfunnet er nødvendigvis mangfoldig i utgangspunktet, helt av seg selv.) Det er et blikk som bare interesserer seg for forskjeller, ikke likheter. Til tross for at det er likhetene som i siste ende skal få det sosiale livet og politikken til å henge sammen. Det er bare likhetene som kan bane veien for egentlig jevnbyrdighet og – dermed – likhet for loven.
Det er insisteringen på forskjeller som gjør at flere land nå åpner for parallelle rettsapparater. Fordi myndighetene, enten de er klar over det eller ikke, har gitt etter for at “forskjellene” er uoverskuelige, og utmanøvrerer muligheten for et egentlig samfunnsfellesskap.
Den avanserte rasismen er en politisk holdning man har og (dermed) en politisk holdning man kan – og etter min ringe mening bør – tilbakevise. Det er selvfølgelig en moralsk oppfatning, men også en praktisk: Hvis de sosiale problemene er forankret i gener, vil de ikke kunne løses politisk. Hvis man går inn for den åpne, politiske prosessen, bygget på rasjonell diskusjon mellom likeverdige individer, er det umulig å være rasist – hva enten ens rasisme er banal eller avansert.
Related posts: