Brenningen av den danske ambassaden i Beirut foregikk ifølge Lars Vilks på følgende måte: To busslaster med menn fra en flyktningeleir ble kjørt ned til ambassaden med ordre om å kaste molotovcocktails på den. Deretter ble de kjørt hjem igjen. Dette nevnte mediene behendig nok ikke. De løy i stedet enda en gang, og sa at ambassaden ble brent ”i protest mot tegningene” (de danske). Det er bare ikke ”protest” at folk blir hentet av myndighetene, utstyrt med våpen, beordret til å bruke dem, og kjørt tilbake. Det heter et angrep.
Herald Tribune fikk i hvert fall antydet at det var noe "fishy" med den demonstrasjonen:
"Grand Mufti Mohammed Rashid Kabbani denounced the violence, saying there were infiltrators among the protesters who's aim is to "harm the stability of Lebanon." Speaking on Future TV, he appealed for calm and said there were some who were trying to "exploit" the protests to cause trouble and "distort the image of Islam."
Er det rimelig å tro at et land angriper et annet lands ambassade, på grunn av noen satiriske avistegninger? Nei, det er faktisk ikke det. Selv i en nok så kaotisk verden finnes det et minimum av symmetri. Man sier at Østerrike-Ungarn benyttet attentatet mot keiseren som unnskyldning for å invadere Serbia, og dermed utløste Første Verdenskrig. Likevel snakker vi da om et mord på statens overhode, ikke en dårlig vits. Polen ble invadert etter at tyskerne bombet sin egen grensepost. Amerikanerne utvidet engasjementet i Vietnam etter en mindre trefning, og krigen mot Japan ble foranlediget av bombningen av Pearl Harbour.
Når i verdenshistorien har en avistegning tidligere utløst en voldelig konflikt mellom stater?
Svaret er: Aldri.
Og det gjelder denne gangen også. Alt postyret rundt disse tegningene ville aldri funnet sted hvis ikke mediene var så iherdige til å fortolke, lyve, fortie og overdrive. For de som vil fremme trusler er det fri adgang, og den velvillige eksponeringen stiger proporsjonalt med graden av voldsomhet. Drapstrusler mot enkeltindivider og hele samfunn reproduseres og distribueres i avsindig store opplag, med ustoppelig rotasjon. Det er så lett at det virker påfallende.
Som følge av alt dette bedrageriet lever kunstnere og avistegnere i dag med politibeskyttelse og trusler på livet. Skrekken forplanter seg videre ut i kulturlivet, til gallerister, forleggere og selv operahus. Man må være særdeles varsom, for hvis man overser noe mediene kan utvikle til en "fornærmelse" er løpet kjørt: Hvis f.eks. galleristen overmannes av frykt for medienes fordreininger, og velger at et verk skal tas ned, blir det i seg selv en brukbar nyhet. Da er galleristen skyldig i å forsøke å unngå å gjøre seg skyldig - og det er om mulig enda mer forbryterisk.
Representanter for ”de krenkede” – som kanskje ikke finnes, hvis man holder seg til nyhetsdekningen alene – forhandler direkte med flere lands regjeringer, med bakgrunn i "krenkelsen". De ville aldri vært i den posisjonen hvis ikke det var for medienes spesielle vinkling og ukritiske massedistribusjon av despotienes propaganda. En konsekvens av dette er at folk får hamret inn at disse politiske konfliktene handler dels om religion, dels om etnisitet. Men politikk burde ikke handle om noen av delene. For den som vil unngå selve den frie debatten, og på den måten sikre seg et språklig monopol, gjelder det å oppløse det politiske i det etniske (beskyttet av anklager om rasisme) og det religiøse (beskyttet av anklager om krenkelse av religiøsitet). I den forbindelse spiller mediene en helt sentral rolle, idet de skriver ut fra sammenrøringen av det politiske med det upolitiske. Det er ikke så mye hva folk tenker, men hvordan de tenker, det til syvende og sist kommer til å handle om. En vesentlig forutsetning for at disse konfliktene skal vokse seg større og mer irreversible, er at mediene forhindrer folk i å tenke politikk atskilt fra f.eks. religion, insisterer på at de er to sider av samme sak, og sørger dermed for at følelsene tar overhånd - med alt hva det fører til av grafisk salgbare nyhetsoppslag.
Det er viktige ting lundberg påpeker her: Vestlige medier bidrar til å skape en eskalerende frykt og trussel-karusell, ved å spille godtroende på ekstremistenes premisser:
"1. For de som vil fremme trusler er det fri adgang, og den velvillige eksponeringen stiger proporsjonalt med graden av voldsomhet."
Man gjør seg i realiteten til håndlanger for vold, fordi man aldri problematiserer de som bruker vold, enten det er bandene på nørrebro, hizb ut-tahrir, eller demonstrantene i islamabad. Man er megafon og spør aldri hvor de kommer fra og hva de vil oppnå.
"2. En konsekvens av dette er at folk får hamret inn at disse politiske konfliktene handler dels om religion, dels om etnisitet. Men politikk burde ikke handle om noen av delene. For den som vil unngå selve den frie debatten, og på den måten sikre seg et språklig monopol, gjelder det å oppløse det politiske i det etniske (beskyttet av anklager om rasisme) og det religiøse (beskyttet av anklager om krenkelse av religiøsitet)."
Glimrende sagt. Ved ikke problematisere bruken av etnisitet og religon blir mediene en del av problemet: de går god for bruken av disse begrepene som politisk argumentasjon. Dermed begår den demokratiske debatten selvmord.
Det er oppdagelsen av og fokuseringen på disse teknikkene som kan gjøre oss fri fra en debatt på feil premisser. Mediene vil trekke oss inn i en debatt som aksespterer at etnisitet og religion er legitime ankepunkter. Derfor sier VGs redaktør at det ikke var noe nyhetspoeng å trykke tegningene.