Samfunnsdebatt på svensk

"Inte bara jag, utan alla känner nog att man ofta hamnar i ett konstigt läge, för att de (Sverigedemokraterna) slår uppgifter i huvudet på en som de hävdar är vetenskapligt belagda. Det gör att politiker på alla nivåer inte vågar lita på sina känslor längre. Men vad är det för trams att hänvisa till vetenskapsmän och inte våga stå för sina känslor, politik är ju hjärta! "

-Cecilia Lind, kommunalråd(s) i Eslöv

kilde: http://sydsvenskan.se/skane/eslov/article233510.ece

Oversatt fra PK-språk:

"Ikke tenk. Ikke bruk fornuft. Ikke vær rasjonell. La følelsene styre deg".

I anledning den følsomme socialdemokrat Lind er nok denne kronikken av Morten Uhrskov Jensen - forfatter av boken Et delt folk - særdeles passende:

De dannede klassers nysprog og socialisternes svigt

Af MORTEN UHRSKOV JENSEN

Over for denne hedder det om ordet faktum, at det betyder »Kendsgerning«, og om ordet faktisk, at det vil sige »virkelig, grundet paa Kendsgerninger«. Jeg kom i tanker om begreberne, da jeg onsdag 16. juli i Deadline debatterede med Bjørn Elmquist i anledning af min bog om den danske udlændingepolitik i perioden 1983 til 2008. Jeg skal ikke yderligere hæfte mig ved Bjørn Elmquist som person, kun sige, at han er interessant, da han er repræsentant for en retning, vi kan kalde »den følende«.

Naturligvis føler vi alle. Når jeg interesserer mig for den danske udlændingepolitik og også har gjort det historisk, så skyldes det dybest set, at jeg har nogle bestemte følelser i forhold til Danmark og det at være dansker og derfor også i forhold til, hvordan Danmark forvalter sin udlændingepolitik. Det kan man glimrende kalde nogle »fornemmelser eller forestillinger«, som det hedder i ordbogen af 1907. Disse fornemmelser fik mig for snart ti år siden til at mene, at den danske udlændingepolitik var på galt spor. I forhold til mine forestillinger om Danmark og det at være dansker kom der alt for hurtigt alt for mange mennesker med meget fremmed kulturbaggrund til Danmark.

Jeg kunne have ladet det blive derved. Jeg kunne have diskuteret emnet med venner og bekendte, og jeg kunne have skrevet læserbreve, hvor jeg havde givet udtryk for min bekymring. Men hvis ikke jeg havde fået nogle personlige erfaringer at trække på, eller jeg ikke havde undersøgt emnet nøjere, så var det blevet ved følelserne.

Jeg har fået visse personlige erfaringer, og jeg har forsøgt at følge med i den generelle debat om emnet i den skrevne og elektroniske presse. Således fandt jeg frem til noget virkeligt, »grundet på kendsgerninger«. Da jeg så havde færdiggjort arbejdet med min bog ’Et delt folk’, havde jeg gennemgået en lang række kilder, der kastede lys over den førte politik fra 1983 til 2008, sådan som den har taget sig ud i kommissionsbetænkninger, i forhandlingerne i Folketinget og ikke mindst gennem debatten i pressen. Jeg var herved kommet til både at have følelser og til at have fakta, dvs. kendsgerninger, der havde afdækket for mig, hvordan en lang række faktuelle forhold så ud.

Det var sandt at sige ikke noget kønt syn, der mødte mig, da jeg gennemgik kilderne. Her skal kort gennemgås fire af de konklusioner, jeg kunne drage efter endt arbejde. Samt en femte, der ikke direkte følger af min bog.

For det første er det uomtvisteligt, at Danmark i 1983 afhændede en væsentlig del af sin suverænitet, eftersom det dette år blev gjort til lov, at de facto-flygtninge og familiesammenførte havde et retskrav på opholdstilladelse i Danmark. De facto-flygtninge er et juridisk gummibegreb, idet det blot hedder, at »andre tungtvejende grunde« end personlig forfølgelse kan berettige til asyl. Danmark havde ingen som helst pligt til at indføre denne regel. Det gjorde Folketingets flertal dog alligevel, og ca. 4.000 personer per år opnåede i kraft af dette retskrav opholdstilladelse i perioden 1983 til 2002, hvor Folketinget afskaffede denne regel.

Retten til familiesammenføring har i perioden 1983 til 2002 medført i omegnen af 200.000 opholdstilladelser. Frem til 1992 var aldersgrænsen 15 år (lig den seksuelle lavalder), derefter 18 år. De to retskrav gav med andre ord Danmark et befolkningstilskud på i underkanten af 300.000 personer, de fleste fra den tredje verden, de fleste af dem fra muslimske lande. Og igen: Disse retskrav var ensbetydende med en afskaffelse af den danske selvbestemmelse, hvad angik Danmarks mulighed for selv at afgøre, hvem der fik adgang til landet. Det er den første kendsgerning.

For det andet er der Danmarks forhold til de internationale konventioner. Det faktiske forhold er det, at Danmark kun er bundet af én ting – gennem vores underskrift – nemlig til ikke umiddelbart at tilbagesende personer til lande, hvor det må formodes, at de risikerer tortur. Vi er ikke forpligtet til at give en sådan person opholdstilladelse, men vi har valgt at sige, at vi ikke tilbagesender ham umiddelbart. Danmark kunne med andre ord den dag i morgen afskaffe retskravet også for konventionsflygtninge, et retskrav, der er forblevet i udlændingelovgivningen efter stramningerne i 2002.

Ikke desto mindre har det været sådan, at en lang række meningsdannere op igennem 1980’erne og 1990’erne vedblev at hævde, at Danmark var enten på kant med de internationale konventioner eller ligefrem havde overtrådt disse. Det var aldrig rigtigt – og det er måske nødvendigt at gentage ordet aldrig – når Center for Menneskerettigheder (i dag Institut for Menneskerettigheder), Amnesty International, Dansk Flygtningehjælp, Mellemfolkeligt Samvirke eller Dansk Røde Kors påstod det modsatte. Hver eneste gang disse organisationers talspersoner advarede politikere og den danske offentlighed om, at Danmark ville være for en paria at regne, hvis udlændingeloven blev strammet væsentligt, fortalte de ikke sandheden. Det er den anden kendsgerning.

For det tredje er der konsekvenserne for de berørte borgere som følge af den massive indvandring, i dette tilfælde især de danskere, der beboede og bebor de sociale boligbyggerier. Alt andet lige taler vi om de danskere, der har de relativt dårligste sociale og økonomiske kår, og hvor en del altså ikke har de økonomiske midler til blot at flytte et andet sted hen. Disse danskere mente sig for en stor dels vedkommende repræsenteret af partier som Socialdemokratiet eller partier til venstre herfor. I perioden fra 1983 og frem til folketingsvalget i 2001 blev disse danskere systematisk svigtet af de partier, der traditionelt hævdede at repræsentere denne vælgergruppe. Danskerne i de sociale boligbyggerier oplevede at blive fremmedgjort i deres egne lokalområder. Det gjorde de, fordi kulturforskelle især udmønter sig konkret i nærområderne. Disse danskere mærkede på – hvis ikke krop, selv om det sandelig også kunne være tilfældet – egen sjæl, hvad det betød, at hverdagen ikke længere var selvfølgelig, men i stedet var blevet forvandlet til en navigeren gennem en stedse snævrere tunnel, hvor måder at handle og agere på i stigende grad blev bestemt af de nytilkomne.

Når jeg hævder, at de socialt og økonomisk dårligere stillede danskere systematisk blev svigtet af de partier, der historisk havde påstået at tale deres sag, så skal ordet systematisk forstås bogstaveligt. Hvis vi undtager dissidenter som daværende indenrigsminister Karen Jespersen og flere af borgmestrene på den københavnske vestegn, så var der fra det, der engang kunne kalde sig arbejderklassens partier, ingen hjælp at hente. Ikke én gang gik ledende politikere fra disse partier i brechen for de danskere, der bar byrden af den førte politik. Igen og igen lød det i stedet, at racismen måtte bekæmpes, at danskerne skulle lære at holde af mangfoldigheden, og at udviklingen som et sjælsløst væsen var bundet hen imod det multikulturelle samfund. Dette svigt af den ringest stillede del af danskerne er uden for enhver tvivl den mest nedrige del af den arv, som venstrefløjen må bære som følge af sin disrespekt for de danskere, der ikke havde mulighed for at undslippe fantasien om det multikulturelle samfunds lyksaligheder. Det er den tredje kendsgerning.

For det fjerde er der den defamering (bagvaskelse, red.), der har fundet sted af de personer, der tillod sig at kritisere den førte politik op til 2001. Og lad mig lige indskyde, at skytset ligeledes har været rettet den anden vej, også i form af udtalelser, som jeg ikke ville lægge navn til. Det ændrer blot ikke en tøddel ved, at grovhedernes antal har været ekstremt ulige fordelt. Må jeg erindre om, at de dannede klasser i Danmark – og altså de, der har lettest adgang til medierne – i et forhold, der nærmer sig ti til en, har stået bag den liberale udlændingepolitik, der blev ført fra 1983 og frem til valget i 2001. De dannede klasser kunne nok skændes indbyrdes, men de kunne blive uniformt enige om at dømme indvandrerkritikere ude på stedet, og det ved hjælp af de mærkater, som er mest afskyelige, nemlig fascisme, nazisme og racisme. Med sprogets mest rædselsfulde gloser skulle modstanderne af masseindvandringen kules ned, og de skulle forstå, at de var hinsides menneskelig samtale. Denne tilsværtning er næsten særlig infam i et demokrati. I et diktatur ved man i det mindste, at man skal holde mund. Men i et demokrati, hvor synspunkter skal kunne høres, er det udtryk for en radikal omfortolkning af begrebet folkestyre, hvis bestemte meninger, som deles af en stor vælgergruppe, på forhånd dømmes ude. Så bliver demokratiet et spørgsmål om attitude, om at kunne vejre, hvilken vej vinden blæser, og først derefter formulere en holdning.

Denne grovhedernes parade har det til dato ikke været muligt at aftvinge den meningsdannende elites anerkendelse af. Formentlig af hjertets renhed har de ment og mener, at det kun var rimeligt, at de i deres oplysthed havde ret til tage midler i brug, der i enhver anden sammenhæng ville blive set som det, de var, nemlig totalitarisme in spe. Ikke totalitarismen i fuldt flor – det lykkedes nemlig aldrig – men forsøget på at skabe en anden virkelighed, en virkelighed, som ikke var et resultat af menneskers erfaringer, men i stedet var en idé om det gode, som ikke måtte anfægtes. Den faktisk stedfundne defamering af ens politiske modstandere og fornægtelsen heraf er den fjerde kendsgerning.

For det femte er der udblikket til det øvrige Europa. Man skal være udstyret med tunnelsyn for ikke at være i stand til at se, at en lang række europæiske lande i disse år gennemgår befolkningsmæssige og eksistentielle forandringer, forandringer, der først og fremmest rammer de dårligst stillede europæere. I Sverige er der, når forskellen i befolkningstal er indregnet, en voldtægtsrate, der er fem gange højere end den danske. Frankrig har ghettoer, der får de tilsvarende danske til at minde om hyggelige andelsboligforeninger. I Holland har det været nødvendigt igen at forstå, hvad politiske mord vil sige.

De dannede klasser har ingen kommentarer til denne udvikling. Og hvis de har, er det, fordi de bruger nysprog og taler om strukturel racisme, om socioøkonomiske forhold og om de lavere europæiske klassers manglende evne til at se den glinsende multikulturelle fremtid, der venter forude. De dannede klasser har således intet lært og intet glemt. Det er den femte kendsgerning.

Og til slut om »den følende«. Vi er nu nået dertil, hvor vi kan sige, at kritikerne af den indvandringspolitik, som Danmark har ført, og som en række europæiske lande fortsat fører, har fremlagt noget faktisk, det vil sige noget »virkelig, grundet på Kendsgerninger«. Og om dem, der stadig hævder, at Danmark fra 1983 til 2001 førte en ansvarlig udlændingepolitik, om dem må vi sige, at de vedbliver at foretrække følelsen, som er »en selvstændig Side af Sjælelivet, der særtegnes gennem den Lyst eller Ulyst, som ledsager Fornemmelser el. Forestillinger«.
http://politiken.dk/debat/kroniker/article545768.ece

Selv må jeg innrømme at jeg antagelig ikke er så følsom i (den svenske) samfunnsdebatten som jeg kanskje burde. Jeg la bare glad merke til denne formuleringen: "...fora har etablerat sig som referenspunkter i varje diskussion om invandring, islam eller integration. På sajter som document.no,..." (mine uth.), og tenkte Du verden, for et fabelaktig skussmål! Å være et referansepunkt for hver debatt på dette området er jammen ikke dårlig levert av en liten redaksjon uten statstøtte - slik støtte som for eksempel Klassekampen får, når jeg tenker etter.

Skal tro hvorfor de ikke er noe referansepunkt lenger?

:-D

Jeg har forresten grunnet litt på hva den der tiltagende feminiseringen av samfunnet kommer av?
(Den der med at menn skal liksom finne fram til sine feminine sider - gråte en skvett og betro seg til rompiskompisen, og male tåneglene og gå i sarong som Fuckham?)

Kan det henge sammen med "føleriet" i politikken?

Og hvis man graver enda dypere ned, i selve filosofien bak, finner man roten til ondet: En skrøpelig liten knoll kalt intersubjektivisme.

Subjectivism is the belief that reality is not a firm absolute, but a fluid, plastic, indeterminate realm which can be altered, in whole or in part, by the consciousness of the perceiver—i.e., by his feelings, wishes or whims. It is the doctrine which holds that man—an entity of a specific nature, dealing with a universe of a specific nature—can, somehow, live, act and achieve his goals apart from and/or in contradiction to the facts of reality, i.e., apart from and/or in contradiction to his own nature and the nature of the universe. (This is the “mixed,” moderate or middle-of-the-road version of subjectivism. Pure or “extreme” subjectivism does not recognize the concept of identity, i.e., the fact that man or the universe or anything possesses a specific nature.)

kilde: http://www.aynrandlexicon.com/lexicon/subjectivism.html

Hm, syns jeg har hørt den før, den der "Alt er relativt!" ? :)

Hvilken fantastisk ironi at den svenske kommunalråd Cecilia Lind - av alle - ikke har lært hvordan det går dem som bare litar på sina kjänsler! Hun har visst ikke hørt om Fredrik Åkare...

Forøvrig, Morten Uhrskov Jensens kronikk er intet mindre enn en perle; den fortjener et eget oppslag.

Takk for påminnelsen:)
Fin ballade forresten, svensk vemod på sitt ypperste:

http://www.youtube.com/watch?v=TJgdrkMtyA0&feature=related

Hvis noen vil ha noen svar på det de har lurt på over lengre tid, så kan jeg nå bekrefte at min nye plansje over den sosialdemokratiske hjerne ligger ute på nettet. Don't use it, if you don't mean it!

http://bjellus.motime.com

Bjellus Conseptus Clorinius
Setting the Standards

Søtt :)

mvh,
b.c.

In color:

http://i172.photobucket.com/albums/w1/Asdic_photos/cid_000501c7f731f85a15a00300000aklo.gif

Merkelig med disse svenskene. Der vi tillater oss å tenke selvstendig, marsjerer de i disiplinert flokk. Derfor ble de også dyktige, masseproduserende bilarbeidere.Nordmenn kunne aldri ha blitt det.Jeg lurer på om dette er historisk betinget. - Sverige hadde sin adel som førte kriger når det lystet dem, og da hadde den jevne svenske å adlyde; ut i krigen og kjemp med livet som innsats. - Vi, adelen, bestemmer og vi har maktmidlene til å straffe den som nekter å adlyde.Derfor har vi med forundring sett svensk underdannighet der vi som nordmenn ville motsette oss tvangen.

Da det var ute med adelen, overtok den politiske og intellektuelle eliten dens rolle. Men nå var det det svenske frelsesprosjektet som gjaldt - verdens forvandling i samsvar med folkehemmets idealer. Virkelig fart i utviklingen kom med folkeforføreren Palme. - Det ble politisk korrekt ved enhver anledning å slå fast at Svenska Folket hadde å sone for den utbytting deres ledere i det foregående hadde latt gå utover verdens fattige og andre.

Der adelen brukte kirken og skriften som trusler, brukte de nye makthavere avkristningen og broderfolketes dårlige samvittighet til å fremme sine mål: etableringen av en ny lydig underklasse gjennom massiv ikke vestlig innvandring. Såkalt multikulturalisme.

Selv legger naturligvis makthaverne til grunn at de skal forbli ved makten, smeltet sammen med den utvalgte eliten blant de fremmede, som de har latt komme i posisjoner. Dagens Sverige, slik vi kjenner det, og svenske verdier er intet verdt. Det typisk svenske har ingen verdi sier Socialdemokraternas påtroppende leder Mona Sahlin. Og interssant er det at den jevne svenske er blitt skolert, ja indokterinert til å si seg enig. Men minipartiet Sverigedemokraterna er noe nytt. Det har noe av det opprinnelig svenske på sitt program. Blir det representert i Riksdagen ved neste valg, kan ikke lenger mediene lenger enstemmig boykotte deres røst. Så spørs det da om søta bror - når hun/han får vite hva som skjer - lenger vil være med på elitens risikable, irreversible, multikulturelle prosjekt.

Derfor er det forståelig at Aftonbladet tyr til en ikke-vestlig journalist i en marxsist/leninistisk/stalinistisk avis - holdt i live av statsmidler - når de skal gjøre rede for
Frps fremgang i Norge for sine lesere.

Utviklingen i Sverige angår oss nordmenn.Hittil har de åpne grenser og den førte praktiske politikk vært til gavn for broderfolkene. Men vi ser at den politiske eliten i Sverige viser vilje til å likestille Sharialovene med landets øvrige lover. Etter muslimsk påtrykk skjer også annen tilpassning til islamsk ideologi. Tar ikke det svenske folket, gjennom valg, et oppgjør med sin politiske elite, slik det tydeligvis er i ferd med å skje i Norge, kan den tid komme da det ikke lenger er selvfølgelig at landegrensen mellom de to land skal være åpen.

Jeg tror en eventuell tilpasning til Sharia bare vil gjelde for den muslimske delen av befolkningen, hvis den kommer. Det farligste med den er derfor segregeringen og ekskluderingen av muslimene (ikke at etniske nordmenn vil få armene kappet av). Vi snakker da om en de facto apartheidpolitikk, med lover trukket opp langs etniske (tidligere "rasemessige") linjer.

Det som en gang vekket avsky i Sørafrika og USA blir nå omtalt som en positiv ting når det gjelder hos oss. Det interessante er at vi selv snarte er svaret på spørsmålet om hvordan de statene kunne leve med et slikt barbari; hvordan kan et kulturfolk, kristent og boklesende, innføre parallelle samfunn og begrave minoriteter i underklassen?

Fordi de selv ser det som en generøs gestus og et uttrykk for rettferdighet og likestilling. Faktisk er man etterhvert moralsk diskreditert (arrogant, islamofob, imperialistisk) hvis man insisterer på likhet overfor loven og individets rett til selv å velge sin tilhørighet.

Vi lever i den post-demokratiske perioden. Det gjelder partistrukturen (medlemmene betyr ingenting, profesjonalisering av beslutningsprosesser), politikernes rolle (som talerør for embetsverket) og borgernes verdier (det private i stedet for det offentlige; diskusjoner om hva folk putter i munnen, hva de personlig synes om ting; kvantifiserte verdier (økonomi) i stedet for prinsipper).

Individuell frihet rangeres et sted mellom egoisme og hoveri. Uenighet er i seg selv et problem, ikke lenger en forutsetning (som det jo er i demokratiet). Med skiftet fra offentlig til privat følger at uenighet reduseres til Den Uenige, argumentet smelter sammen med personen, og vedkommende må finne seg i å ta plassen der argumentet skulle vært. Debatten blir ikke bare spolert, den kommer aldri i gang. Samfunnet blir ute av stand til å tenke, befolkningen og politikerne umyndiggjøres; bare forvaltningen blir, dermed, myndig og allmektig.

Kanskje skal denne parantesen av en epoke avløses av en Ny-demokratisk æra. Den kan typisk innledes med et systemskifte til republikk i de gamle monarkiene.

Malaparte:
"Jeg tror en eventuell tilpasning til Sharia bare vil gjelde for den muslimske delen av befolkningen, hvis den kommer. Det farligste med den er derfor segregeringen og ekskluderingen av muslimene (ikke at etniske nordmenn vil få armene kappet av). Vi snakker da om en de facto apartheidpolitikk, med lover trukket opp langs etniske (tidligere "rasemessige") linjer. "

R:
Skulle vi gå så langt at vi innrømmer muslimer Sharia, er ikke veien lang før det er vi som blir diskriminert.

Vi kan jo ta en titt på hvilken rettigheter vi evt. vil ha i en islamsk stat:

Rettigheter til ikke-muslimer i en muslimsk stat.
Hva dhimmitude innebærer.

Innledning

Jeg vil i min fremstilling her forsøke å undersøke dhimmi-instituttet slik det er fastsatt av de fire lovskoler innenfor islam(Fiqh).

Konseptet "Den islamske stat"

"An Islamic state is essentially an ideological state, and is thus radically different from a national state." Dette utsagnet som stammer fra Mawdudi og forklarer fundamentet for det politiske, økonomiske, sosiale og religiøse systemet til alle islamske land som vil etterleve islamsk lov. Dette ideologiske systemet diskriminerer også mennesker med utgangspunkt i deres religiøse ståsted. Mawdudi, som også er en prominent pakistansk lærd oppsummerer basisforskjellene mellom islamske og sekulære stater som følgende:

1)
An Islamic state is ideological. People who reside in it are divided into Muslims, who believe in its ideology and non-Muslims who do not believe.

2)
Responsibility for policy and administration of such a state "should rest primarily with those who believe in the Islamic ideology." Non-Muslims, therefore, cannot be asked to undertake or be entrusted with the responsibility of policymaking.

3)
An Islamic state is bound to distinguish (i.e. discriminates) between Muslims and non-Muslims. However the Islamic law "Shari`a" guarantees to non-Muslims "certain specifically stated rights beyond which they are not permitted to meddle in the affairs of the state because they do not subscribe to its ideology." Once they embrace the Islamic faith, they "become equal participants in all matters concerning the state and the government."

Synet som har vært presentert i det følgende, er synet til Hanifites, en av de fire lovskoler innen islam. De tre andre skolene er Malikites, Hanbilities (den mest fundamentalistiske av dem), og Shafi'ites. Alle fire loveskoler er enige om hovedkjernen i den islamske læren som igjen kan hentes fra følgende fire kilder:

a) Koranen
b) Hadithene. Som er en samling av islamsk tradisjon og plikter fastsatt av Muhammed.
c) Al-Qiyas. Gjeldende lov fastsatt av islamske jurister.
d) Ijma. Lokal lovtradisjon, m/avgjørelser foretatt av ledende muslimske lærde innen et bestemt land.

Klassifisering av ikke-muslimer

I islam klassifiseres ikke-muslimer eller "infidels" i to kategorier: Dar-ul-Harb eller Krigens Hus, som refererer til ikke-muslimer som ikke er bundet til fredsavtaler, traktater, eller at deres liv og eiendom er beskyttet av lov mot vendetta eller hevn, og Dar-us-Salam, eller fredens hus som refererer til dem som faller innen disse tre kategorier:

1) Dhimmi, er en ikke-muslimer som lever i muslimske land og som har gått med på å betale Jizya i bytte for beskyttelse og sikkerhet, og underordnelse under islamsk lov.

2) Mennesker under Hudna. Omfatter dem som har signert en fredsavtale med muslimene etter å ha blitt slått i en krig. Disse har gått med på å underlegge seg islamsk lov, på lik linje med dhimmier, i tillegg avstå fra videre krigføring mot muslimene.

3) Musta'min, er personer som kommer til et islamsk land enten som kurer, handelsmann, eller student og som vil lære om islam. En musta'min skal aldri føre krig mot muslimer og han er heller ikke forpliktet til å betale Jizya, men vil likevel være tvunget til å respektere islam. Dersom en musta'min ikke vil akseptere islam, vil han likevel ha mulighet til å returnere fritt til sitt hjemland. Muslimer har forbud mot å skade ham på noen som helst måte. Tilbake i sitt hjemland vil han bli behandlet som dem som tilhører Krigens Hus.

Jeg vil videre kun fokusere på dhimmi-instituttet.

Islamsk lov og dhimmiene

Muslimske Muftier er i all hovedsak enige om at dhimmitude kun skal kunne tilbys bokens folk. Det vil i utgangspunktet si kristne og jøder, men også i noen tilfeller Magier og Zoroastrier. På den annen side er de uenige om slike kontrakter også skal gis til andre grupper som f.eks kommunister eller ateister. De to lovskolene Hanbalites og Shafi'ites er imidlertid helt klare på at slike kontrakter aldri skal gis til dem som kan betegnes som ugudlige, eller avgudsdyrkere. Skolene Hanifites og Malikites er derimot enige om at Jizya kan kreves fra alle ikke-muslimer, uavhengig av deres tro og livssyn. Abu Hanifa, ville imidlertid ikke i sin tid at hedenske arabere skulle ha denne muligheten, siden disse er samme folkegruppe som profeten. Hedenske arabere skulle derfor kun gis to muligheter: akseptere islam eller bli drept.

Jizya

Jizya er beskyttelsesskatten som blir avkrevd av ikke-muslimer som lever under et islamsk regime. Mawdudi slår fast at "the acceptance of the Jizya establishes the sanctity of their lives and property, and thereafter neither the Islamic state, nor the Muslim public have any right to violate their property, honor or liberty.". Ved å betale Jizya opprettholdes et symbol på ydmykelse og undertrykkelse. Grunnen til dette er at dhimmier ikke regnes som innbyggere av den islamske stat, selv om de (i de fleste tilfeller) er urinnvånerne.

En slik praksis fremmedgjør dhimmiene i sitt eget land, og skiller dem fra fellesskapet. Ja, man kan saktens lure på hvordan en dhimmi kan føle seg hjemme i sitt eget land, blant sitt eget folk og i sin egen stat, når han/hun vet at Jizya-skatten som betales er et symbol på undertrykkelse og ydmykelse. Sheikh Abdulla Mustafa Al-Muraghi slår fast at Jizya kun kan unntas dhimmier som konverterer til islam eller dør. Men Jizya bli ikke automatisk satt til side dersom en dhimmi tar imot islam. Unntak fra Jizya må derimot ses på som et incentiv til å opmuntre dhimmier til å avstå fra deres tro og ta i mot islam.

Sheik Najih Ibrahim Ibn Abdulla oppsummerer formålet med Jizya. Han sier følgende:

"...to spare the blood (of the Zimmis), to be a symbol of humiliation of the infidels and as an insult and punishment to them, and as the Shafi`ites indicate, the Jizya is offered in exchange for residing in an Islamic country." Thus Ibn Qayyim adds, "Since the entire religion belongs to God, it aims at humiliating ungodliness and its followers, and insulting them. Imposing the Jizya on the followers of ungodliness and oppressing them is required by God's religion. The Qur'anic text hints at this meaning when it says: `until they give the tribute by force with humiliation.' (Qur'an 9:29). What contradicts this is leaving the infidels to enjoy their might and practice their religion as they wish so that they would have power and authority."

Dhimmier og deres rett til egen religionsutøvelse

Muslimer tror at dhimmier er Mushrikun, dvs. polyteister siden de tror på treenigheten. (I islam regnes treenigheten som tre guder.) Islam er den eneste sanne religion, påstår de. Derfor, for å beskytte muslimene mot utvanning, og særlig mot den utilgivelige synd shirk, er de s.k polyteistenes praksis forbudt blant muslimene. Dersom kristne f.eks åpent praktiserer sin tro, vil det bli sett på som synd og tilløp til frafall. I følge Muraghi er dhimmier og avgudsdyrkere polyteister og må derfor ha samme behandling.

I følge muslimske rettslærde, skal følgende tiltak påtvinges dhimmier som lever blant muslimer:

1) Dhimmier har ikke lov til å bygge nye kirker, templer eller synagoger. De har imidlertid lov til å vedlikeholde gamle kirker eller bedehus, men ikke utvide bygningsmassen. Gamle kirker er her kirker som eksisterte før islams inntreden, og er dermed inkludert i den s.k muslimske fred. Konstruksjon av kirker, templer eller synagoger på den arabiske halvøy (Saudi-Arabia) er forbudt. siden dette er profetens land, skal kun islam være der. Muslimer kan dersom de ønsker det, rive alle ikke-muslimske religiøse bygninger i de land de erobrer.

2) Dhimmier har ikke lov til å be eller lese fra sine skrifter høyt, enten hjemmefra eller i kirker, slik at muslimer ikke hører deres bønner.

3) Dhimmier har ikke lov til å trykke opp sine religiøse bøker eller selge dem på offentlige steder eller markeder. De har kun lov til å selge og publisere sine skrifter blant sine egne.

4) Dhimmier har heller ikke lov til å har kors i hjemmene eller i kirkene, siden dette er et symbol på avgudsdyrkelse.

5) Dhimmier har heller ikke lov til forkynne, eller holde gudstjenester gjennom radio, tv eller gjennom media generelt.

6) Dhimmier har ikke lov til å holde religiøse festivaler i gatene. Slike festivaler må kun holdes stille innenfor kirkens vegger.

7) Dhimmier har ikke lov til å verve seg i hæren, med mer eller mindre det ikke finnes muslimske soldater å oppdrive.

Mawdudi uttrykker:
"In their own towns and cities they are allowed to do so (practice their religion) with the fullest freedom. In purely Muslim areas, however, an Islamic government has full discretion to put such restrictions on their practices as it deems necessary."

Ekteskap og barn

En muslimsk mann kan ekte en dhimmi jente, men en dhimmimann kan aldri gifte seg med en muslimsk jente. Dersom en jente velger å konvertere til islam og vil gifte seg, vil hennes ikke-muslimske far miste myndigheten over henne.

Dersom den ene av foreldrene er muslim, må barnet oppdras som muslim. Dersom faren er en dhimmi og hans kone konverterer til islam, må hun skilles, og vil gis foreldreretten.

Straff

Lovskolen Hanifites mener at både muslimer og dhimmier må få samme straff for samme forbrytelse. Dersom f.eks en muslim dreper en dhimmi med hensikt, må han bli drept i retur. Det samme vil gjelde for en kristen som dreper en muslim. Men de andre lovskolene har en annen oppfatning her. Blant annet mener disse at dersom en muslim dreper en dhimmi, skal han ikke drepes for det. Dette forklares med at en en muslim er mer verdt enn en polyteist. Straffen vil her avhenge av hvilken lovskole som er den mest fremtredende innenfor det islamske land forbrytelsen skjer i.

Ed

En dhimmi kan ikke vitne mot en muslim. De kan kun vitne mot andre dhimmier eller musta'min. Deres ed er ikke gyldig i en muslimsk rettsal. I følge sharia, er en dhimmi ikke en gang kvalifisert til å være under ed. Sitert Muraghi: "The testimony of a dhimmi is not accepted because Allah - may He be exalted - said: `God will not let the infidels (kafir) have an upper hand over the believers'."

En dhimmi ses på som en vantro, og kan aldri vitne mot en muslim uavhengig av hans moralske troverdighet.

Politiske rettigheter og plikter

Den islamske stat er en ideologisk stat, og statsoverhodet kan aldri være noe annet enn en muslim, på grunn av at han i følge sharia er forpliktet til å følge og administrere staten etter koranen og Sunna. Mawdudi sier følgende:

"In regard to a parliament or a legislature of the modern type which is considerably different from the advisory council in its traditional sense, this rule could be relaxed to allow non-Muslims to be members provided that it has been fully ensured in the constitution that no law which is repugnant to the Qur'an and the Sunna should be enacted, that the Qur'an and the Sunna should be the chief source of public law, and that the head of the state should necessarily be a Muslim."

For dhimmier, også sitert Mawdudi:

"It is possible to form a separate representative assembly for all non-Muslim groups in tbe capacity of a central agency. The membership and the voting rights of such an assembly will be confined to non-Muslims and they would be given the fullest freedom within its frame-work."

Dette synet deles imidlertid ikke av andre lærde som mener at ikke-muslimer aldri kan inneha en stilling som gir dem autoritet over en muslim.

Næringslivet

Dette er den generelle oppfatning:

Basically, the command of non-Muslims over Muslims in not admissible, because God Almighty said: 'Allah will not give access to the infidels (i.e. Christians) to have authority over believers (Muslims) {Qur'an 4:141}. For God - Glory be to Him - has elevated Muslims to the highest rank (over all men) and foreordained to them the might, by virtue of the Qurtanic text in which God the Almighty said: 'Might and strength be to Allah, the Prophet (Muhammad) and the believers (Muslims) {Qur'an 63:8}.
Thus, the authority of non-Muslim over a Muslim is incompatible with these two verses, since the Muslim has to submit to and obey whoever is in charge over him. The Muslim, therefore becomes inferior to him, and this should not be the case with the Muslim.
Muhammedanere og dhimmier

Hva som er tillatt og forbudt dem imellom:

Forbudt:
En muslim har ikke lov til å:
1) kle seg som en dhimmi
2) delta på dhimmifestivaler, eller på noen måte støtte dem på noen måte som vil avgi makt til dem.
3) leie eller selge sitt hus dhimmier som vil omgjøre bygningsmassen til kirke, tempel, brennevinsutsalg eller noe som vil tjene en dhimmis tro.
4) arbeide for dhimmier hvor formålet med arbeidet vil være å tjene deres tro som f.eks bygging av kirker.
5) finansiere kirke eller tempelbygging.
6) bære noe som inneholder vin, arbeide med vinporduksjon, eller transportere griser.
7) tiltale dhimmier som "mester", eller "herre".

Tillat:

En muslim har lov til:

1) Å finansiere dhimmier, dersom pengene ikke går til å bryte islamsk lov som kjøp av vin eller svin.
2) gi forkjøpsrett til eiendom til sin dhimminabo.
3) Spise mat laget av bokens folk
4) hjelpe en dhimmi under dødsfall. En muslim har også lov til å eskortere til gravferd eller kirkegård, men han må gå foran kisten, ikke bak den, og han må forlate stedet før den døde er gravlagt.
5) å gratulere en dhimmi med bryllup, fødsel, ønske velkommen tilbake fra en lang tur, eller friskmelding fra sykdom. Men en muslim er advart mot å bruke ord som vil omtale dhimmiens tro på en positiv måte i forhold til islam.

Konklusjon:

Som vi har sett er ikke-muslimer ikke ansett som innbyggere av en islamsk stat, selv om de ofte er de opprinnelige innbyggerne av staten. Tenk om kristne stater skulle behandlet muslimer som annenrangs innbyggere. Muslimer som kommer til våre vestlige samfunn får ta del i vår frihet, mens muslimske land ikke innrømmer kristne den samme frihet. Muslimer i vestlige land bygger moskeer, skoler og utdanningsinstitusjoner, og har tilgang til våre media uten restriksjoner. De får lov til å reklamere for sine religiøse aktiviteter, og distribuere sine religiøse skrifter, mens kristne i hvilket som helst muslimsk land såvidt kan vise seg utenfor sin dør uten å bli utsatt for overgrep. Hvorfor har innbyggerne i vesten lov til å konvertere til den religion de vil uten å bli forfulgt og likvidert, mens en person som velger en annen religion i et islamsk land ses på som en apostat og må drepes dersom han fastholder sin nye tro.

Referanser:

Abdullah, Najih Ibrahim Bin, The Ordinances of the People of the Covenant and the Minorities in an Islamic State, Balagh Magazine, Cairo, Egypt, Volume 944, May 29, 1988; Volume 945, June 5, 1988.

Al Muslimun, Vol. 8; issue No, 418; Friday 2, 5, 1993.

Doi, `Abdur Rahman I.; Shari`a: The Islamic Law; Taha Publishers; London UK; 1984.

Mawdudi, S. Abul `Ala', The Rights of Non-Muslims in Islamic State, Islamic Publications, LTD. Lahore, Pakistan. 1982

Muraghi, Abdullah Mustapha, Islamic Law Pertaining to Non-Muslims, Library of Letters. Egypt. Undated

Romaioi

Takk til Romaioi for lærerikt sammendrag. Meget bra.Jeg har tatt meg den frihet å ta en outprint for mer grundig lesning. Det synes jeg toneangivende, venstreorienterte forkjempere for multikultur og muslimsk innvandring også skulle gjøre. Nå venter jeg spent på om der kommer korrektiver fra noen som måtte kunne enda mer enn Romaioi om disse ting.

Det jeg har merket meg er at eliten blant dagens norske muslimer - i diskusjon om islam - argumenterer på akkurat samme måte som deres fedre gjorde da de kom til Norge for 40 år siden. Romaioi har med sin kommentar vist oss at muslimer ikke har annet valg. Påbudene i islam, og redselen for konsekvensene av å avvike fra påbudene, vil klart hindre dem i å handle som oss.Slik har det vært, og slik vil det vedbli - tror jeg.Det Islamske Råd i Norge så seg ikke i stand til å fatte et standpunkt da spørsmål relatert til homofili i islam ble diskutert nylig. Men det gjorde heller ikke autoritetene i det Europeiske muslimråd, deres direkte overordnede, da de ble bedt om å uttale seg.De bad om utsettelse. Jeg tror utsettelsen blir varig. Sett med muslimske øyne må det være slik. For maktmenneskene blant dem står for mye på spill.

Til Malaparte vil jeg si at parallellsamfunn nok vil vokse frem. Det muslimske parallellsamfunnet er vel i realiteten etablert i vår hovedstad. Slik tolker i alle fall jeg budskapet i utenriksminister Jonas Gahr Støres tale av 8,desember 2006 (finnes på nett, Utenriksdepartemenet).Jeg blir trist til sinns når jeg leser talen. Også på vegne av de pakistanske muslimer, som vil bli stilt krav til fordi de har et bevisst ønske om å bli fullverdige borgere, på norske premisser. Han gir dem ingen hjelp i den situasjonen de er i. Støre stiller ingen krav til sine muslimske tilhørere. Han bare lovpriser dem som stiller krav til ham og til oss norske om innrømmelser og tilpassinger på islams premesser. Et nyttt og større norsk "vi" skal skal skapes. Det er budskapet. Og som referanse og autoritet velger han Tariq Ramadan, en av Det Muslimske Broderskaps ledende ideologer. Jeg forestiller meg at salens beste plasser, slik det gjerne er ved slike evenementer, var besatt av menighetens viktigste bidragsytere, og da kommer vi vel kanskje ikke utenom de mest vellykkede blant Oslos drosjeeiere og deres sjåfører.

Snart bor det 170 millioner mennesker i atommakten Pakistan. En nasjon som synes stå overfor veldige problemer, internt vedrørende ukontrollert befolkningsøkning, eksternt i sitt uvennlige forhold til naboene. Som vi har sett løses ofte innenrikspolitisk maktkamp ved å myrde motstandere. Denne nasjonenens tradisjoner og muslimske ideologi er det Støre holder opp, og slår fast at Stoltenberg finner "naturlig" å ha som sitt første reiesmål, etter å blitt valgt som Norges statsminister.

Stakkars lille Norge, med sine vel 4 miillioner, styres i dag av naivister som tillater seg å lefle med stormakten Pakistans 170 millioner! Kan det gå bra? Jeg lurer på om Støre, etter Kabul-hendelsen der han nær hadde mistet livet, fortsatt vedstår seg budskapet i talen av 08.12.2006?

Som Tim Knudsen sier i "Fra folkestyre til markedsdemokrati": Vi bygger ikke lenger demokratiske institusjoner, vi tærer på de gamle. Man kan godt lese Støres tale som et lite utsalg. Han bytter rettsstaten ut mot stemmer. Som du er inne på vil det gå mest ut over borgere som kan kalles "muslimer"; skjønt de jo naturligvis først og fremst er individer. Og forøvrig bør staten holde seg milevis fra alt religiøst. Støre høster stemmene, og enkeltskjebner blir knust som konsekvens. Det er ikke noe problem for folk som sverger til matoppskrifter som politisk metaforikk (her den berømte omeletten).

Hvor langt kan dette fortsette, vil noen kanskje spørre seg. Vel, med tanke på hvor mange narkomane vårt samfunn har sendt i døden uten å blunke, er det liten grunn til optimisme. Kampen mellom kollektivet og individet har bølget frem og tilbake i århundrer, hvis ikke årtusener, og ingen stater kan man vel si setter individet helt i første rekke. Statens overlevelse kommer alltid først; det er OGSÅ en del av Støres bevissthet.

På den ene siden ser det ut som han lefler med parallellsamfunnstanken; på den annen side sier han jo "et nytt vi". Man kan utlegge det som at flertallet skal føye seg etter mindretallet, i dette tilfellet de økonomisk sterke etter de økonomisk marginaliserte. Men det er aldri før skjedd i menneskets historie, og jeg tror heller ikke det er i Arbeiderpartiets makt å bryte en slik sosial naturlov.

Det ville heller ikke være første gangen man kunne bebreide norske politikere for å si én ting, og gjøre det stikk motsatte;) Kanskje er det rett og slett grunn til optimisme, sett fra den vinkelen.

Et glimrende innlegg av Romaioi, spekket med fakta, kildehenvisninger og innsikt. Det slår meg umiddelbart at det er slikt vi trenger sosiologi til, men hvor er det blitt av den hæren av samfunnsvitere Norge har rustet opp og som burde formidlet tanker som dette inn i den offentlige debatten?

Mange av de tingene Romaioi har påpekt om islam i forhold til vestlig kultur mener jeg er meget viktig kunnskap å ha med seg for at vi skal kunne være i stand til å håndtere de utfordringene islam representerer. Siden noe av det som ble sagt ikke har vært nevnt ofte på Document tidligere, legger jeg for enkelhets skyld ved linker til noen av innleggene her:

http://www.document.no/2008/08/samfunnsdebatt_pa_svensk.html#comment-268161
http://www.document.no/2008/07/uk_betydelig_radikalisering_av.html#comment-267978
http://www.document.no/2008/07/seksuell_trakasssering_i_egypt.html#comment-267734

Når det gjelder hvorvidt muslimer har fri vilje (ref. en av trådene over), heller jeg mot at en del muslimer ikke har fri vilje mens en del andre har det, men at alle har svært begrenset handlefrihet. Det er nok riktig at islam pålegger muslimer så mange politiske, religiøse, økonomiske og sosiale bud at det rommet som blir igjen til å handle fritt i etterpå blir svært lite. Slik kan en troende muslim personlig akseptere våre verdier og vårt samfunn, men føle seg så sterkt underlagt sin religiøse tro at han likevel velger å trosse sin personlige preferanse og istedet utfører det han er overbevist om at er guds lov for alle mennesker. Mange muslimer vil kun handle etter ordre fra gud og vil heller ikke ønske noe annet, mens atter andre vil ha et rikt vell av egne ønsker, lyster og ideer, men vil velge å sette sin tro over dette. Er den frie viljen sterk nok, kan den troende bryte ut av mønsteret, ta steget ut og se sitt eget system utenfra. Noen vil gjøre dette bare midlertidig før de vender tilbake igjen, mens noen få vil velge å forlate det helt.

En kan også lese Støres tale i WIM-moskeen i 2006 og igjen stille spørsmålet om mannen som kan få seg til å si noe slikt egentlig har noen fri vilje. Talen bærer preg av at den eller de som har forfattet den er underlagt så mange ideologiske og politiske bud og tabuer at det ikke lenger er rom for stort annet enn enkle, kraftløse banaliteter. Vår meningsbærende elite er litt som muslimene; så bundet og forknytt at det knapt er handlingsrom igjen i deres verden, og så gjør man det man må, for slik er budet. Gruppetenkningen som har blitt satt i system har en del likhetstrekk med religion, idet man på et tidspunkt sluttet å tenke kritisk og analytisk, og i dag er det bare forhåndsvedtatt konsensus igjen. Uenighet gikk fra å fremme debatt til å bli utidig og så til å bli svik. Konformisme har blitt til kollektivisme. Også her er spekteret variert, fra nærmest blind tro på at alt som gjøres er godt og riktig, for det er jo bygget på gode intensjoner, til dem som en sen natt ikke får sove, fordi de i løpet av dagen i forveien forsto litt mer enn før av hva som skjer.