Først kom de etter homofile

Nina Hjerpset-Østlie

Av Bruce Bawer

I for­rige måned holdt jeg en tale i Roma om hvor­dan den angi­ve­lig libe­rale multi­kul­tu­relle ideo­lo­gien har mulig­gjort spred­nin­gen av en dypt illi­be­ral fun­da­men­ta­lis­tisk islam, med all dens bru­ta­li­tet og – blant annet – vol­de­lige homo­fobi i Europa. Da jeg retur­nerte til hotel­let, ringte jeg min part­ner hjemme i Oslo, bare for å bli klar over at han rett før hadde blitt kon­fron­tert med to mus­limske ung­dom­mer, hvorav en hadde spurt om han var homo­fil. Fyren var i ferd med å trekke kniv da bus­sen kom akku­rat i det rette øyeblik­ket, men han spar­ket part­ne­ren min da han gikk på bus­sen. Hvis bus­sen ikke hadde kom­met da den gjorde, kunne møtet ha gått mye verre.

For ikke så vel­dig lenge siden var Oslo et kjø­lig Shangri-la av skan­di­na­visk selv­di­si­plin, sty­rings­venn­lig­het og respekt for loven. Men i de senere år har stygge end­rin­ger fun­net sted, deri­blant et økende antall vol­de­lige over­fall på hom­ser. Som­meren 2006 ble vitne til en bølge av hit­til ukjente dimen­sjo­ner av dem. For­bry­terne, vel­dig dis­propo­sjo­nalt, er unge mus­limske menn.

Det er ikke bare Oslo, selv­føl­ge­lig. Pro­ble­met angår meste­par­ten av Vest-Europa. Og anek­do­tiske bevis anty­der at slike for­bry­tel­ser er dra­ma­tisk under­rap­por­tert. Min egen part­ner valgte å la være å rap­por­tere over­fal­let. Jeg opp­ford­ret ham til å gjøre det, men han hev­det at det ikke ville gjøre noen for­skjell. Han hadde anta­ge­lig rett.

Årsa­ken til øknin­gen i antal­let over­fall på hom­ser i Europa er klar – og det er den samme årsa­ken som øknin­gen av antall vold­tek­ter. Som antal­let mus­li­mer i Europa vokser, mens antal­let mus­li­mer født og opp­vokst i Europa også øker, opp­fat­ter mange mus­limske menn Europa som en del av Ummaen (den mus­limske ver­den) og føl­ge­lig tror de at de har rett og plikt til å hånd­heve sharia-loven i byene hvor de lever, og at enhver aggre­sjon fra deres side med all sann­syn­lig­het kan foregå ustraf­fet. Slike menn tren­ger ikke nød­ven­dig­vis være aktivt reli­giøse for å føle at de har carte blan­che til å over­falle åpent homo­file menn og ikke-underkastede kvin­ner, hvis fri­het til å leve sine liv som de vil er blant de mest iøyne­fal­lende sym­bo­lene på Ves­tens tross av hel­lige lover.

Multi­kul­tura­lis­ter vil ikke erkjenne dette. Så selv om det fore­kom­mer bru­tale over­fall på hom­ser, er det få jour­na­lis­ter som skri­ver om dem. Og blant de som gjør, er det få som opp­ly­ser om at for­bry­terne er mus­li­mer. De som gjør det, for­kla­rer det med at disse for­bry­ter­nes over­fall er en despe­rat respons på under­tryk­kel­sen av dem selv.

Bort­sett fra at Europa, som langt fra å under­trykke mus­li­mer, til­byr fri­het og offent­lig vel­ferd som langt over­går det som er til­gjen­ge­lig i noe mus­limsk land. Bort­sett fra at få, om noen, euro­pe­ere – spe­si­elt ikke homo­file men­nes­ker – begår over­fall på mus­li­mer. Bort­sett fra at inn­vand­rere som er hin­duer eller bud­dis­ter, eller inn­vand­rere fra Sør-Amerika eller Kina, ikke føler noe behov for å rea­gere på sin “under­tryk­kelse”. Nei, over­fall begått av mus­li­mer blir all­tid kon­stru­ert som defen­sive – som uttrykk ikke for makt, men for svak­het, ikke av aggre­sjon, men av hjelpe­løs­het. Å antyde at for­bry­terne, langt fra å være fra­gile, føl­somme bloms­ter som har blitt dre­vet over gren­sen av noe vi har gjort, er bøl­ler dre­vet av en over­vei­ende følelse av mus­limsk supre­macisme og en dypt­gå­ende malise – begge deler hold­nin­ger de har blitt omhyg­ge­lig til­lært hjemme, på sko­len og, ja, i mos­kèen – er verboten.

En vel­kjent respons er: “Vel, ikke-muslimer ban­ker opp hom­ser også!” Jepp – san­ne­lig gjør de det. Det var imid­ler­tid en liten stund der homo­sek­su­ali­tet var på vei til å bli et ikke-tema i meste­par­ten av Vest-Europa. I Amster­dam sent i nitti­årene ble jeg gle­de­lig over­ras­ket over å opp­dage at når grup­per av hete­ro­file ten­årings­gut­ter gikk forbi homo­file par, så gikk de bare forbi uten noen som helst reak­sjon. Synet av homo­file men­nes­ker ver­ken opp­rørte, moret eller for­vir­ret dem; det fami­liære, usikre beho­vet for å svare på åpen homo­sek­su­ali­tet med en slags avstands­ta­gen, ned­set­tende ord eller ges­ter – og gjen­nom det for­sikre hver­andre og seg selv om egne hete­ro­sek­su­elle pre­fe­ran­ser – var rett og slett ikke en del av disse ung­dom­me­nes hold­ning. For meg var det en bemer­kel­ses­ver­dig opp­le­velse. Amster­dam så for mitt ved­kom­mende der­for ut til å være ledende i en ny bølge av pro­gres­siv utvik­ling av den men­nes­ke­lige sivilisasjon.

Akk, i dag er den helt klart det mot­satte. Antal­let rap­por­terte over­fall på homo­file i Amster­dam øker jevnt år for år. Nes­ten halvt mus­limsk er byen i front i kam­pen mel­lom demo­krati og sha­ria, under hvil­ken – i til­felle noen har glemt det – homo­sek­su­ali­tet kan med­føre døds­straff. Det har blitt så ille i byen at til og med de sta­dig poli­tisk kor­rekte til en viss grad har erkjent at noe har end­ret seg og fort­satt er i end­ring. Etter at en gruppe mus­li­mer i Amster­dam over­falt Chris Crain, redak­tø­ren av avi­sen The Wash­ing­ton Blade for homo­file, i mai 2005, inn­røm­met lede­ren for Neder­lands største orga­ni­sa­sjon for homo­fi­les ret­tig­he­ter at Amster­dams tole­ranse for homo­file “for­svin­ner som sand mel­lom fing­rene” og at “hom­ser og les­biske nå er mindre vil­lige til å gå hånd-i-hånd fordi de kan­skje kan bli ban­ket opp.”

Jeg kan bekrefte at det er sant. Like­vel kla­rer ikke poli­ti­kere, jour­na­lis­ter, akti­vis­ter og andre som klyn­ger seg til den multi­kul­tu­relle ideo­lo­gien å erkjenne det islamske fun­da­men­tet for denne pøbe­l­at­fer­den. I ste­det til­byr de det samme non­sens som ble ser­vert av en tals­mann for Human Rights Watch etter til­fel­let med Chris Crain: “Det er frem­de­les en eks­tra­or­di­nær grad av rasisme i det neder­landske sam­fun­net”, sa tals­man­nen. “Hom­ser blir ofte ofre for dette når immi­gran­ter tar igjen for for­skjells­be­hand­lin­gen de må lide under.”

Så kraf­tig er beslutt­som­he­ten om å vende seg vekk fra den enkle sann­he­ten at Amster­dams bor­ger­mes­ter Job Cohen nylig bestilte en stu­die ved uni­ver­si­te­tet i Amster­dam. Dens for­mål: å finne ut hvilke moti­ver som lig­ger under øknin­gen i angrep på homo­file menn og les­biske kvin­ner begått av nederlandsk-marokkanske menn i Amster­dam. “Noen fors­kere”, skrev en repor­ter for UPI, “mener at de [mus­limske homse-bashere] lan­ger ut etter lokale hom­ser på grunn av følel­sen av å bli stig­ma­ti­sert i det neder­landske sam­fun­net.” Med andre ord, som den fritt-talende, norske inn­vand­rings­eks­per­ten Inger-Lise Lien sar­do­nisk sa da jeg viste henne artik­ke­len, “det er over­falls­man­nen som er det vir­ke­lige offeret.”

Cohen ser ut til å handle ut fra ren kynisme. Dette er tross alt den samme bor­ger­mes­te­ren som har tatt til orde for at Neder­land bør imø­te­komme mann­lige mus­li­mer, en imø­te­kom­men­het som blant annet vil til­late dem å under­trykke sine koner, søstre og døtre – selv om han ikke har vært helt klar på akku­rat hvor han vil trekke gren­sen (Juling? Vold­tekt? Tvangs­ek­te­skap? Kjønns­lem­les­telse? Æres­drap?). Gitt Cohens eks­tra­or­di­nære prag­ma­tisme, later det til at det trygt kan antas at Cohen er mer enn vil­lig til, i nav­net til Fred i vår tid, å vende seg vekk med respekt­full dis­kre­sjon når mus­limske gjen­ger ban­ker livs­skiten ut av en til­fel­dig “soper”.

Ved en tid­li­gere anled­ning banet en annen bor­ger­mes­ter, London‘s Ken Livings­tone, vei for denne utvik­lin­gen. Da han var vert for den reli­giøse lærde Yusuf al-Qaradawi, som støt­ter hen­ret­telse av homo­file, hyl­let Livings­tone ham som “pro­gres­siv”. Da homse­ak­ti­vis­ter påtalte bor­ger­mes­te­ren for hans lat­ter­lige benev­nelse, slo Livings­tone til­bake ved å offent­lig­gjøre en lengre rap­port som hvit­vas­ket Qara­dawi og sver­tet hans kri­ti­kere som rasister.

Selv om euro­pe­ere i posi­sjo­ner beslutt­somt for­nek­ter fakta om mus­limske hold­nin­ger til homo­fili, fort­set­ter ledende euro­pe­iske mus­li­mer å minne oss på hva de hold­nin­gene inn­e­bæ­rer. Ta Nor­ges Asghar Ali, nest­for­mann i Islamsk Råd (IRN). Ali, som også hadde høye stil­lin­ger i hen­holds­vis Arbei­der­par­tiet og det mek­tige trans­port­for­bun­det og har arbei­det som råd­gi­vende kapa­si­tet i det stat­lige Likestillings- og Dis­kri­mi­ne­rings­om­bu­det, så ut til å være en modell for vel­lyk­ket assi­mi­le­ring. Men i en debatt arran­gert av en stu­dent­or­ga­ni­sa­sjon for homo­file i novem­ber 2007, nek­tet Ali å ta avstand fra døds­straff for homo­file. På spørs­mål om saken svarte lede­ren for IRN, Senaid Kobi­lica, at norske mus­li­mer trengte å dis­ku­tere temaet og kon­sul­tere reli­giøse auto­ri­te­ter. “Dette er en pro­sess som er under­veis,” sa Kobi­lica, “så jeg ber om for­stå­else og respekt for det fak­tum at jeg ikke kan kom­men­tere ver­ken min per­son­lige hold­ning eller hold­nin­gen til Islamsk Råd i Norge.” For­stå­else og respekt, altså, for hans uvilje mot å si rett ut at han ikke mener at homo­file bør myrdes.

Kan­skje yngre, godt utdan­nede mus­li­mer er mer opp­lyste? En annen del­ta­ger i debat­ten i Oslo, leder for mus­limsk stu­dent­sam­funn Muhammad Usman Rana, sa at han per­son­lig ikke støt­ter døds­straff for homo­file, men at han ikke ville kri­ti­sere andre lands prak­sis. “Det er uhel­dig­vis en tendens i Norge til å degra­dere reli­giøse men­nes­ker,” for­klarte Rana uni­ver­si­tets­avi­sen Uni­ver­si­tas. “Det er på grunn av en eks­trem seku­la­risme i den norske offent­lig­he­ten. Jeg håper at vår del­ta­gelse [i debat­ten om døds­straff for homo­file] vil bidra til et mer nyan­sert syn på islam. Den norske offent­lig­he­ten må bli mer libe­ral.” Igjen er det angri­perne – eller i dette til­fel­let wannabe-bødlene – som er de vir­ke­lige ofrene.

Muli­gens er ikke den norske offent­lig­he­ten “libe­ral” nok for Rana, men det euro­pe­iske etab­lis­se­men­tet er sta­dig det. Selv om Kobi­li­cas mot­vilje mot å for­dømme hen­ret­telse av homo­file for­år­sa­ket et kort­va­rig opp­styr i mediene, har ikke den norske regje­rin­gen gjort noen for­søk på å trekke til­bake IRNs årlige økono­miske sub­si­dier på en halv mil­lion kro­ner. Repre­sen­tan­ter for regje­rin­gen og jour­na­lis­ter fort­set­ter å behandle IRN med høf­lig­het, å se rådet som repre­sen­tant for norske mus­li­mer og å late som om IRN er en mode­rat stemme. Så fort opp­sty­ret rundt hen­ret­telse av homo­file døde hen, retur­nerte poli­ti­kere og andre raskt til man­traet om at islam er fre­dens religion.

Det er svært klart hva som fore­går – og hvor det er på vei. Europa er på vei mot isla­mi­se­ring, og har nådd et punkt på veien der homo­fi­les rett til liv, fri­het og jak­ten på lykke blir direkte utford­ret, både av kniv­bæ­rende bøl­ler i gatene og av stats­fi­nan­sierte kjelt­rin­ger hvis orga­ni­sa­sjo­ner alle­rede nyter en myn­dig­hets­sank­sjo­nert kvasi-autoritet. Sharia-lover er kan­skje frem­de­les et frem­med kon­sept for noen vest­lige men­nes­ker, men de stir­rer euro­pe­iske hom­ser rett i fje­set – og peker mot en skrem­mende frem­tid for alle frie men­nes­ker. Pim For­tuyn så det komme for mange år siden; fleste­par­ten av dagens euro­pe­iske ledere nek­ter frem­de­les å se det til tross for at det skjer rett foran øynene deres.

Bruce Bawer er skri­bent og for­fat­ter, og har blant annet gitt ut boken While Europe Slept. Artik­ke­len First they came for the gays er over­satt til norsk og gjen­gitt i sin hel­het med for­fat­te­rens venn­lige til­la­telse.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.