Først kom de etter homofile

Nina Hjerpset-Østlie

Av Bruce Bawer

I forrige måned holdt jeg en tale i Roma om hvordan den angivelig liberale multikulturelle ideologien har muliggjort spredningen av en dypt illiberal fundamentalistisk islam, med all dens brutalitet og – blant annet – voldelige homofobi i Europa. Da jeg returnerte til hotellet, ringte jeg min partner hjemme i Oslo, bare for å bli klar over at han rett før hadde blitt konfrontert med to muslimske ungdommer, hvorav en hadde spurt om han var homofil. Fyren var i ferd med å trekke kniv da bussen kom akkurat i det rette øyeblikket, men han sparket partneren min da han gikk på bussen. Hvis bussen ikke hadde kommet da den gjorde, kunne møtet ha gått mye verre.

For ikke så veldig lenge siden var Oslo et kjølig Shangri-la av skandinavisk selvdisiplin, styringsvennlighet og respekt for loven. Men i de senere år har stygge endringer funnet sted, deriblant et økende antall voldelige overfall på homser. Sommeren 2006 ble vitne til en bølge av hittil ukjente dimensjoner av dem. Forbryterne, veldig disproposjonalt, er unge muslimske menn.

Det er ikke bare Oslo, selvfølgelig. Problemet angår mesteparten av Vest-Europa. Og anekdotiske bevis antyder at slike forbrytelser er dramatisk underrapportert. Min egen partner valgte å la være å rapportere overfallet. Jeg oppfordret ham til å gjøre det, men han hevdet at det ikke ville gjøre noen forskjell. Han hadde antagelig rett.

Årsaken til økningen i antallet overfall på homser i Europa er klar – og det er den samme årsaken som økningen av antall voldtekter. Som antallet muslimer i Europa vokser, mens antallet muslimer født og oppvokst i Europa også øker, oppfatter mange muslimske menn Europa som en del av Ummaen (den muslimske verden) og følgelig tror de at de har rett og plikt til å håndheve sharia-loven i byene hvor de lever, og at enhver aggresjon fra deres side med all sannsynlighet kan foregå ustraffet. Slike menn trenger ikke nødvendigvis være aktivt religiøse for å føle at de har carte blanche til å overfalle åpent homofile menn og ikke-underkastede kvinner, hvis frihet til å leve sine liv som de vil er blant de mest iøynefallende symbolene på Vestens tross av hellige lover.

Multikulturalister vil ikke erkjenne dette. Så selv om det forekommer brutale overfall på homser, er det få journalister som skriver om dem. Og blant de som gjør, er det få som opplyser om at forbryterne er muslimer. De som gjør det, forklarer det med at disse forbryternes overfall er en desperat respons på undertrykkelsen av dem selv.

Bortsett fra at Europa, som langt fra å undertrykke muslimer, tilbyr frihet og offentlig velferd som langt overgår det som er tilgjengelig i noe muslimsk land. Bortsett fra at få, om noen, europeere – spesielt ikke homofile mennesker – begår overfall på muslimer. Bortsett fra at innvandrere som er hinduer eller buddister, eller innvandrere fra Sør-Amerika eller Kina, ikke føler noe behov for å reagere på sin “undertrykkelse”. Nei, overfall begått av muslimer blir alltid konstruert som defensive – som uttrykk ikke for makt, men for svakhet, ikke av aggresjon, men av hjelpeløshet. Å antyde at forbryterne, langt fra å være fragile, følsomme blomster som har blitt drevet over grensen av noe vi har gjort, er bøller drevet av en overveiende følelse av muslimsk supremacisme og en dyptgående malise – begge deler holdninger de har blitt omhyggelig tillært hjemme, på skolen og, ja, i moskèen – er verboten.

En velkjent respons er: “Vel, ikke-muslimer banker opp homser også!” Jepp – sannelig gjør de det. Det var imidlertid en liten stund der homoseksualitet var på vei til å bli et ikke-tema i mesteparten av Vest-Europa. I Amsterdam sent i nittiårene ble jeg gledelig overrasket over å oppdage at når grupper av heterofile tenåringsgutter gikk forbi homofile par, så gikk de bare forbi uten noen som helst reaksjon. Synet av homofile mennesker verken opprørte, moret eller forvirret dem; det familiære, usikre behovet for å svare på åpen homoseksualitet med en slags avstandstagen, nedsettende ord eller gester – og gjennom det forsikre hverandre og seg selv om egne heteroseksuelle preferanser – var rett og slett ikke en del av disse ungdommenes holdning. For meg var det en bemerkelsesverdig opplevelse. Amsterdam så for mitt vedkommende derfor ut til å være ledende i en ny bølge av progressiv utvikling av den menneskelige sivilisasjon.

Akk, i dag er den helt klart det motsatte. Antallet rapporterte overfall på homofile i Amsterdam øker jevnt år for år. Nesten halvt muslimsk er byen i front i kampen mellom demokrati og sharia, under hvilken – i tilfelle noen har glemt det – homoseksualitet kan medføre dødsstraff. Det har blitt så ille i byen at til og med de stadig politisk korrekte til en viss grad har erkjent at noe har endret seg og fortsatt er i endring. Etter at en gruppe muslimer i Amsterdam overfalt Chris Crain, redaktøren av avisen The Washington Blade for homofile, i mai 2005, innrømmet lederen for Nederlands største organisasjon for homofiles rettigheter at Amsterdams toleranse for homofile “forsvinner som sand mellom fingrene” og at “homser og lesbiske nå er mindre villige til å gå hånd-i-hånd fordi de kanskje kan bli banket opp.”

Jeg kan bekrefte at det er sant. Likevel klarer ikke politikere, journalister, aktivister og andre som klynger seg til den multikulturelle ideologien å erkjenne det islamske fundamentet for denne pøbelatferden. I stedet tilbyr de det samme nonsens som ble servert av en talsmann for Human Rights Watch etter tilfellet med Chris Crain: “Det er fremdeles en ekstraordinær grad av rasisme i det nederlandske samfunnet”, sa talsmannen. “Homser blir ofte ofre for dette når immigranter tar igjen for forskjellsbehandlingen de må lide under.”

Så kraftig er besluttsomheten om å vende seg vekk fra den enkle sannheten at Amsterdams borgermester Job Cohen nylig bestilte en studie ved universitetet i Amsterdam. Dens formål: å finne ut hvilke motiver som ligger under økningen i angrep på homofile menn og lesbiske kvinner begått av nederlandsk-marokkanske menn i Amsterdam. “Noen forskere”, skrev en reporter for UPI, “mener at de [muslimske homse-bashere] langer ut etter lokale homser på grunn av følelsen av å bli stigmatisert i det nederlandske samfunnet.” Med andre ord, som den fritt-talende, norske innvandringseksperten Inger-Lise Lien sardonisk sa da jeg viste henne artikkelen, “det er overfallsmannen som er det virkelige offeret.”

Cohen ser ut til å handle ut fra ren kynisme. Dette er tross alt den samme borgermesteren som har tatt til orde for at Nederland bør imøtekomme mannlige muslimer, en imøtekommenhet som blant annet vil tillate dem å undertrykke sine koner, søstre og døtre – selv om han ikke har vært helt klar på akkurat hvor han vil trekke grensen (Juling? Voldtekt? Tvangsekteskap? Kjønnslemlestelse? Æresdrap?). Gitt Cohens ekstraordinære pragmatisme, later det til at det trygt kan antas at Cohen er mer enn villig til, i navnet til Fred i vår tid, å vende seg vekk med respektfull diskresjon når muslimske gjenger banker livsskiten ut av en tilfeldig “soper”.

Ved en tidligere anledning banet en annen borgermester, London`s Ken Livingstone, vei for denne utviklingen. Da han var vert for den religiøse lærde Yusuf al-Qaradawi, som støtter henrettelse av homofile, hyllet Livingstone ham som “progressiv”. Da homseaktivister påtalte borgermesteren for hans latterlige benevnelse, slo Livingstone tilbake ved å offentliggjøre en lengre rapport som hvitvasket Qaradawi og svertet hans kritikere som rasister.

Selv om europeere i posisjoner besluttsomt fornekter fakta om muslimske holdninger til homofili, fortsetter ledende europeiske muslimer å minne oss på hva de holdningene innebærer. Ta Norges Asghar Ali, nestformann i Islamsk Råd (IRN). Ali, som også hadde høye stillinger i henholdsvis Arbeiderpartiet og det mektige transportforbundet og har arbeidet som rådgivende kapasitet i det statlige Likestillings- og Diskrimineringsombudet, så ut til å være en modell for vellykket assimilering. Men i en debatt arrangert av en studentorganisasjon for homofile i november 2007, nektet Ali å ta avstand fra dødsstraff for homofile. På spørsmål om saken svarte lederen for IRN, Senaid Kobilica, at norske muslimer trengte å diskutere temaet og konsultere religiøse autoriteter. “Dette er en prosess som er underveis,” sa Kobilica, “så jeg ber om forståelse og respekt for det faktum at jeg ikke kan kommentere verken min personlige holdning eller holdningen til Islamsk Råd i Norge.” Forståelse og respekt, altså, for hans uvilje mot å si rett ut at han ikke mener at homofile bør myrdes.

Kanskje yngre, godt utdannede muslimer er mer opplyste? En annen deltager i debatten i Oslo, leder for muslimsk studentsamfunn Muhammad Usman Rana, sa at han personlig ikke støtter dødsstraff for homofile, men at han ikke ville kritisere andre lands praksis. “Det er uheldigvis en tendens i Norge til å degradere religiøse mennesker,” forklarte Rana universitetsavisen Universitas. “Det er på grunn av en ekstrem sekularisme i den norske offentligheten. Jeg håper at vår deltagelse [i debatten om dødsstraff for homofile] vil bidra til et mer nyansert syn på islam. Den norske offentligheten må bli mer liberal.” Igjen er det angriperne – eller i dette tilfellet wannabe-bødlene – som er de virkelige ofrene.

Muligens er ikke den norske offentligheten “liberal” nok for Rana, men det europeiske etablissementet er stadig det. Selv om Kobilicas motvilje mot å fordømme henrettelse av homofile forårsaket et kortvarig oppstyr i mediene, har ikke den norske regjeringen gjort noen forsøk på å trekke tilbake IRNs årlige økonomiske subsidier på en halv million kroner. Representanter for regjeringen og journalister fortsetter å behandle IRN med høflighet, å se rådet som representant for norske muslimer og å late som om IRN er en moderat stemme. Så fort oppstyret rundt henrettelse av homofile døde hen, returnerte politikere og andre raskt til mantraet om at islam er fredens religion.

Det er svært klart hva som foregår – og hvor det er på vei. Europa er på vei mot islamisering, og har nådd et punkt på veien der homofiles rett til liv, frihet og jakten på lykke blir direkte utfordret, både av knivbærende bøller i gatene og av statsfinansierte kjeltringer hvis organisasjoner allerede nyter en myndighetssanksjonert kvasi-autoritet. Sharia-lover er kanskje fremdeles et fremmed konsept for noen vestlige mennesker, men de stirrer europeiske homser rett i fjeset – og peker mot en skremmende fremtid for alle frie mennesker. Pim Fortuyn så det komme for mange år siden; flesteparten av dagens europeiske ledere nekter fremdeles å se det til tross for at det skjer rett foran øynene deres.

Bruce Bawer er skribent og forfatter, og har blant annet gitt ut boken While Europe Slept. Artikkelen First they came for the gays er oversatt til norsk og gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.