Aleksandr Solzjenitsyn 1918 – 2008

Hans Rustad

Aleksandr Solzjenitsyn tilhører det 20. århundres største og mest betydningsfulle åndsmennesker. Ute i et forfrossent GULag satt en fange som sverget på en dag å skrive historien om dette umenneskelige systemet og alle dets forkomne ofre. Han hadde hukommelse og vilje som en gammeltestamentlig profet. Det må ha vært noe av den samme brennende tørst etter rettferdighet og ønsket om å redde de utallige navnløse fra glemselen som fikk Solsjenitsyn til å huske alt han så og mange år senere skrive GULag-arkipelet.

Hvis det var to mennesker som felte Sovjet-imperiet, så var det Solzjenitsyn og Lech Walesa. En russer og en frihetselskende polakk. Det var noe av intensiteten i Andrej Rublovs ikoner over Solzjenitsyn. Han var en representant for det åndelige Russland, slik vi kjenner det fra Dostojevskijs romaner. Det er en tradisjon Vesten kan lære mye av, spesielt i våre dager.

Det er selvfølgelig en stor ironi at den samme mannen som kritiserte Vesten, selv har omfavnet en perversjon av det russiske, i form av Putins nyrike Russland. Man ser det av bildene, hvordan Solzjenitsyn får noe bistert rundt munnen, forsøker å fremstå som en gammeltestamentlig profet og derfor blir en karikatur.

Men det er ikke slik vi vil huske ham. Det er som den yngre, åpnere. Den som egenhendig rystet hele imperiet i dets grunnvoller, først med En dag i Ivan Denisovitsj ‘s liv og så GULag-arkipelet.

Det må romle i det russiske Valhall når Solzjenitsyn slutter seg til Osip Mandelstam, Mikhail Bulgakov, Dostojevskij, Tarkovskij … Han er bevis på menneskets storhet, som ikke kan dikteres, og ikke måles med ytre mål. Grekerne snakket om arete. Solzjenitsyn var så stor som det er mulig for et menneske. Han sto for en bedrift som man må til antikken for å finne maken til.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • http://www.youtube.com/watch?v=PXXHd8m2j4E bencruachan.myopenid.com

    Jeg husker jeg pløyde meg gjennom mesterverket “Gulag-arkipelet” en sommerferie mens jeg studerte og var arbeidsledig.
    Ganske saftig lesning, men klarte desverre aldri å bli ferdig med det siste bindet.

    In Memoriam.

    http://www.youtube.com/watch?v=PXXHd8m2j4E

  • bencruachan.myopenid.com

    Vil bare føye til at i boka fikk han det klargjort at den domstolen som dømte han til åtte og et halvt års straffarbeid ikke var en domstol, og at straffen ikke var straff – begreper som domstol og straff var noe som hørte kapitalismen til.
    Så, åtte og et halvt års administrativ refs:)

  • Anders Ulstein

    Det særegne og interessante ved Solzhenitsyn er at de intellektuelle egentlig ikke likte ham, verken de liberale eller venstrevridde, verken i øst eller vest.
    “August 1914″ er min favoritt. Det enkelte menneske i den russiske massen, som elsker Mor Russland og den vanlige russer, og briljerer med sin analyse av tsar-veldets forfall og revolusjonens kynisme. Det reaksjonære og revolusjonære, og hans forsøk på å presenterer perspektiver og personer ‘i midten’ som reprsenterer en tredje vei. Hans visjon av Mor Russland som skulle reise seg ble aldri. Kritikerne mente han kunne gitt mer plass til regimets vanskjødsel av land og folk, men hans kritikk av regimet er likevel drepende. Et lærestykke i hvordan et lukket system som det russiske aristokratiet blir ute av stand til å håndtere endring og utfordringer utenfra såvel som initiativ og handlekraft innenfra. Et forvarsel for det som skulle komme.
    Boka knytter an til Tolstoy og Historien, også til gresk historieskrivning. Det enkelte menneske og den sjebnesvangre episoden, mennesket og maktene; Det universelle og det enkelte, følelsen av samtidighet. Og tematisk: rasjonalitet, åndsliv og religiøsitet. Han var eksakt og vitenskaplig såvel som poetisk. Dikt og historie flettes sammen. Selektivt ja, russisk heltemot løftes fram, og den russiske soldaten er edel og lovende. Solzhenitsyns nasjonalisme er tydelig, men også den er edel. Boka minner om Krig og fred, men sin poesi, filosofi mellom lange historiske episke sekvenser – og Tolstoy, som gammel mann, har da også en birolle i boka. Men August 1914 og de andre i trilogien er for tett på vår tid til at de kan løftes opp i kanon. For det er samtidens intellektuelle og åndelig klima som er under lupen.

    Kanskje det sterkeste underliggende tema i boka er søken etter sannhet. Sol sitt store tema. Helten i August 1914 drar på kryss og tvers blant de russiske styrkene for å finne ut hva som skjer, hvorfor går det galt, hvor ligger kjernen i problemet? Og senere, hvorfor revolusjonen? Han gjør dette metodisk men uten å stile seg helt utenfor, han plasserer enkelte mennesker inn som fortellere og vitner, som om de var historiens viktigste enkelte bestanddel. Ja han er humanist. Til sist, etter katastrofen, etter Tannenberg, står helten, den russiske stabsoffiseren, foran selveste den russiske generalstaben og forteller historien om hvordan og hvorfor general Samsonovs store russiske arme brøt sammen. Dette er Solzhenitsyns rolle.

    Det interessante apropos til dagens klima er hva som skjedde med Solzhenitsyn når han kom i eksil. Det var mange årsaker til at han mistrivdes, han passet ikke inn i det liberale og frigjorte vest. Men forsøkene på å sette S i bås som mørkemann har vært mange og vil sikkert i dagene som følger bli repetert. Hans kritikk av det selvopptatte mennesket, av mennesket som er nok i seg selv. et samfunn og demokrati uten en åndelig dimensjon. Han forsøkte det som kanskje er umulig, å omfavne humanismen men ikke dens selvopptatthet. Han så fattigdommen ved moderniteten. Hvor vanskelig kan de være? Hans andre “synd” var nok hans kristne tro som kom fram i flere bøker. Han hørte ikke hjemme i vesten, og reiste herfra. Solzhenitsyn som en av århundrets fremste intellektuelle var aldri elsket av de intellektuelle, verken i øst eller vest. Det skyldes ikke bare hans “oppgjør” med Vestens selvopptatte humanisme på sine eldre dager, men også hans kritikk av de intellektuelles rolle før revolusjonen og siden – både de liberale og de venstrevridde. Intelligentsiaen bidro selv til undergangen, ved sin hang til det undergravende og nihilistiske … ? Det klinger kjent.

  • bencruachan.myopenid.com

    Begravelsen finner sted den 6. august, og han skal ligge på Don-klosterets kirkegård. Solzhenitsyn ordnet selv med feste av gravsted i forkant av hans bortgang.

  • monisten.myopenid.com

    Da jeg hørte han var død, gikk jeg straks til biblioteket og lånte “En dag..”. Jeg hadde forlengst glemt bokens innhold, men etter noen siders lesning var den tilbake. Han fortalte ikke historier som må huskes, men innprentet holdninger mot makthaverne som ikke kan glemmes.

    Anders Ulstein skriver at intelligentsiaen egentlig ikke likte Solsjenitsyn, men det er ikke helt sant. Forfatteren Kai Skagen var i sin tid redaktør for tidsskriftet Arken, som skrev mye om ham.

    En protokollfører er gått bort. Fra sitt nye ståsted ser han ned mot de få som skal nøye seg med å fortelle sannheten.

  • http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/article.php?articleID=94192&categoryID=27943 bencruachan.myopenid.com

    Den 8. septemer er det lesesirkel på biblioteket i Røa, med lesning av “En dag..” og visning av filmen basert på boka:

    http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/article.php?articleID=94192&categoryID=27943

  • bencruachan.myopenid.com

    Et sitat her fra et brev han skrev til den russiske forfatterkongressen:

    “Jeg er tilfreds med at min forfattergjerning vil fullføres under enhver omstendighet, og selv fra graven vil den være mer suksessfull og uutfordret enn mens jeg fortsatt er i live. Ingen kan løsrive seg fra sannhetens veier, og for dens skyld er jeg klar til å godta selv døden. Men kanskje noen lekser kan lære oss å ikke la livet stoppe skribentens penn?”

  • http://www.independent.co.uk/opinion/commentators/mark-steel/mark-steel-a-reactionary-called-solzhenitsyn-886115.html bencruachan.myopenid.com

    Mer godt sagt her:

    The obvious route for anyone appalled by one side in the Cold War was to embrace the other. But both sides were driven by a rationale that owed nothing to morals and humanity and everything to profit and power. So anyone attempting to defend one side against the other gets in a tangle, condemning the gulags but justifying napalm on Vietnam, or condemning the US-backed coup in Chile but supporting the Soviet invasion of Hungary.

    http://www.independent.co.uk/opinion/commentators/mark-steel/mark-steel-a-reactionary-called-solzhenitsyn-886115.html

  • tort.myopenid.com

    Solzhenitsyn’s ‘To hundre år sammen’ (2003) om den russisk-jødiske sameksistensen siden 1772 er fortsatt ikke tilgjengelig på norsk eller engelsk, men den er kommet ut på fransk og tysk. Boken forteller historien om oktoberrevolusjonen i 1917, som i motsetning til hva mange tror, ikke var noen russisk revolusjon, men deriomot et godt organisert jødisk kupp. Takket være internett begynner dette etterhvert å bli kjent i vesten. Boken forteller også at den mislykkede revolusjonen i 1905 var et mislykket jødisk kupp. Solzhenitsyn forteller også om den jødiske dominansen av Sovjetunionen de to første tiårene av Sovjetunionens eksistens, og spesielt hvordan jødene totalt kontrollerte det morderiske hemmelige politiet, som gikk under navn som Tcheka, OGPU, NKGB, og NKVD. En russer som falt i klørne på det hemmelige politiet var så og si sikker på å bli torturert av jøder og henrettet av jøder. Solzhenitsyn lister opp de jødiske forbrytelser mot russere, ukrainere og hviterussere. Jødene fortsatte å dominere Sovjetunionene under Stalin, da titalls millioner mennesker ble slaktet. Jødene var også totsalt dominerende ved oppbyggingen og administrasjonen av slaveleirene som går under navn av Gulag-arkipelet. Hittil har den internasjonale jødedommen ikke innrømmet noen skyld for det som skjedde i de første tiårene av Sovjetunionens eksistens.

    Solzhenitsyn dveler også ved jødenes dobbeltmoral og det ekstreme jødiske hykleriet. Solzhenitsyn nevner som eksempel på jødisk hykleri hvordan jødene nekter noen som helst generaliseringer om den jødiske karakter på bakgrunn av jødenes oppførsel i Russland og Sovjetunionen. Ifølge Solzhenitsyn var jødene ekstremt flinke til å generere negative karakteristikker om russerne, samtidig som de nektet noen som helst negative generaliseringer om seg selv. Det er aldri noenting som er jødenes feil. Alt er alltid andres feil. Chuzpah kaller jødene det. En standard for jøder, en annen standard for goyim.

  • yngvar.on.myopenid.com

    Tort: …den internasjonale jødedommen…

    Du er mentalt syk. Søk hjelp!

  • tort.myopenid.com

    Jeg har endelig klart å få tak i en fransk oversettelse av Solsjenitsyns ‘To hundre år sammen’. Som sagt så er boken ikke tilgjengelig på norsk eller engelsk. Dette er jo ganske overraskende. Solsjenitsyn er en meget berømt forfatter, nobelprisvinner, og hans verker har blitt rost opp i skyene i USA. ’To hundre år sammen’ er også et viktig verk. Solsjenitsyn brukte sine siste ti leveår på å skrive boken. Så hvorfor blir ikke boken oversatt til engelsk?

    Såvidt jeg kan se, så er boken ikke omtalt i Norge overhodet. Jeg har googlet ’To hundre år sammen’, og finner ingen referanse til boken på norsk Jeg har også sjekket de norske nekrologene over Solsjenitsyn, og nekrologene er svært rosende overfor Solsjenitsyn, men de har ingen referanser til ’To hundre år sammen’. Dette er jo også ganske merkelig. Den eneste forklaringen jeg kan finne, er at de manglende referansene skyldes ekstrem sensur (eller ekstrem selvsensur).

    Jeg tenker å skrive litt om ’To hundre år sammen’. Det er sikkert mange av document.no’s lesere som enten ikke leser fransk eller russisk, eller som ikke ønsker å kjøpe boken av andre grunner.

    Boken ’To hundre år sammen’ omhandler forholdet mellom jøder og russere i Russland. Boken går tilbake til 1772, men det mest interessante er etter min mening historien om oktoberrevolusjonen i 1917 og de første tiårene etterpå.

    Som Solsjenitsyn skriver, så var ikke oktoberrevolusjonen i 1917 en russisk revolusjon. Oktoberrevolusjonen ble ledet og finansiert av jøder. Dette kom som en komplett overraskelse på meg. Jeg har aldri hørt at jødene var ansvarlige for oktoberrevolusjonen, tvert i mot har jeg alltid hørt at jødene var ofre for den kommunistiske revolusjonen i Russland. Jeg har en rimelig god almennutdannelse, og vet at dette også er den gjeldende oppfatning i norske og utenlandske historiebøker. Så hvordan kan et slikt enormt historisk faktum holdes skjult for almennheten?

    Solsjenitsyn forteller om hvordan de ledende kommunistiske jødene endret sine navn for å skjule sin jødiske herkomst. Fem av de ledende kommunistene var Lenin (som var minst kvart jøde og som var gift med en jødinne), Trotsky (jøde, virkelig navn Lev Bronstein), Zinoviev (jøde, virkelig navn Hirsch Apfelbaum), Kamenov (jøde, virkelig navn Rosenfeld), og Sverdlov (jøde).

    Det hemmelige politiet i Sovjetunionen, som gikk under navn som Cheka, OGPU, GPU, NKVD, NKGB, MGB, og KGB, var ansvarlige for drap på minst 40 millioner russere. Det hemmelige politiet var dominert av jøder. Chekaens første sjef var Moses Uritzky, en jøde. Etterfølgende sjefer for det hemmelige politiet, som Sverdlov og Genrikh Yagoda var også jøder. Yagoda er russisk for “Yehuda” – “jøden”.

    For noen år siden leste jeg ’Bittert oppgjør’ av Martin Gunnar Knudsen, hvor den gamle kommunisten tok et oppgjør med Sovjetunionen. Han forteller om den forferdelige torturen som russere ble utsatt for av det hemmelige politiet. Da jeg leste ’Bittert Oppgjør’ undret jeg meg over hvordan det hemmelige politiet kunne være så grusomme mot sitt eget folk. Etter å ha lest Solsjenitsyn forstår jeg bedre. Det var ikke deres eget folk. Overgriperne var jøder og ofrene var russere.

    Også Gulag, de beryktede slaveleirene, var ledet av jøder. Lederne for Gulag var, i rekkefølge: Aron Solts, Yakov Rappoport, Lazar Kogan, Matvei Berman, Genrikh Yagoda, og Naftaly Frenkel. Alle seks var jøder.

    Jeg lærte på skolen at jødene ble diskriminert i Sovjet-Unionen. Men noe av det første den kommunistiske regjeringen gjorde, var å vedta lover mot antisemittisme. Faktisk var det dødsstraff for antisemittisme i Sovjetunionen.
    Det er helt tydelig at mange fakta er blitt fjernet fra våre historiebøker og fra vår kollektive hukommelse. Så hvorfor er disse fakta fjernet? Den mest rimelige forklaringen er at jødene ønsker dem fjernet, fordi disse fakta åpenbart kan være ødeleggende for jødenes omdømme. Men har jødene slik makt at de kan omskrive hele vår historie? Det er åpenbart at mye av det vi lærer på skolen og det som står i våre historiebøker rett og slett ikke er sant. Og det eksisterer en ekstrem sensur (eller selvsensur) i Norge og Vesten som gjør at fakta som er ubehagelige for jødene rett og slett ikke blir omtalt.

  • Nina Hjerpset-Østlie

    Her er en alternativ forklaring på hvorfor dette ikke er omtalt: det er anti-semittisk vrøvl i samme kategori som “Zions Vises Protokoller” – hvilket det normalt bare er rabiate anti-semitter og nynazister som har interesse av. Og de gror heldigvis ikke på trær!

    Blir vi nødt til å lese dette i enda flere innlegg enn de likelydende du har skrevet om konspirasjonsteorien fra før, forresten? Det kommer ellers ikke akkurat som noe sjokk på noen andre at det finnes mennesker som klarer å være/gjøre 2 ting på èn gang; selv jøder klarer sikkert å være både f.eks. av jødisk opprinnelse og kommunister samtidig – hvor utrolig det enn kan høres for enkeltes ører.

    For å si som sant er, tror jeg du muligens vil gjøre langt større lykke med Zions Vises Protokoller-imitasjonen din i hos Vigrid. Eller hos andre likesinnede, for den saks skyld. Lykke til videre med lanseringen.