Nazistene forsøkte å reversere 1789 – den franske revolusjon. Vladimir Putin forsøker å oppheve 1989 – Murens fall, og den egentlige dato for Sovjetunionens sammenbrudd.
Putin har hatet “fargerevolusjonene”, som i nyere tid har vært Orangerevolusjonen i Ukraina, og Roserevolusjonen i Georgia, men som egentlig begynner lenge før. Husk nellikrevolusjonen i Portugal, som styrtet Salazar-regimet. Vi kan også ta med folkebevegelsene i de baltiske land etter at glasnost gjorde slike mulig: sangfestene i Estland var uttrykk for noe av det samme, kunst og politikk i ett. For ikke å snakke om Fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslavakia.
Dette er stalinismens antitese – det myke, kunsten, det folkelige. Derfor er det grunn til å dvele ved at det er 40 år siden invasjonen av Tsjekkoslovakia. Det var den samme ikke-voldelige, ungdommelige, grensesprengende protesten, som i bunn og grunn bare var et krav om et alminnelig liv. Det kunne ikke Moskva tåle.
Innmarsjen i Georgia handler om det samme: Sør-Ossetia og Abkhazia er bare påskudd. Det handler om tilslutning til NATO og et sivilt samfunn, som er to sider av samme sak. NATO-paraplyen garanterer det sivile samfunn. En slik stat er en rød klut for Putin. Han lever opp til George Kennans ord: -Russland kjenner bare fiender eller vasallstater som naboer.
End of history
Men hvordan står det til med den historiske bevissthet i Vesten? Fukuyamas “End of history” var ikke en bare en spådom, det var en konstatering: kombinasjonen av politikk uten bruk av vold som instrument, teknologisk og økonomisk fremgang – har gitt folk følelsen av å ha nådd historiens endestasjon: ingenting kan få toget til å gå av sporet.
Ikke noe steder har denne idyllen, denne avvæpning, slått dypere røtter i Europa, av åpenbare historiske årsaker.
Putins krig er en torpedo under denne idyllen. Sovjetimperiet er ennå ferskt nok til at det finnes mange mennesker som kan reaktivere sine kunnskaper. Men tregheten og uviljen mot å gå i “krig” igjen, mot å akseptere ubehaget, er stor. Ikke minst av økonomiske grunner. Russland sitter idag dypt inne i europeisk økonomi. Man har lukket øynene for faresignalene. Drapet på Litvinenko i London var en wake up call.
Sadisme
Den nye KGB-staten er annerledes enn den gamle. Den er kjennetegnet ved at instinkter og drifter får fritt utløp: grådighet og vold er dominerende. Sadismen var et trekk ved stalinismen. Men under Putin er den mer tøylesløs. Man nyter det. Måten Litvinenko ble drept på må ha gitt Putin og siloviki et stort kick, når de tenkte på ansiktene i Whitehall da de forsto sporene: Ian Fleming kunne ikke gjort det bedre.
Denne sadismen er ikke ny. Jørgen Gunnerud forteller i boken Håvard den halte (2004) hvordan hovedpersonen Torbjørn etter at “helten” Olav er drept, slår ut tennene hans med sverdhjaltet. Man undrer seg på hva han mon skal med dem. Det får vi vite senere, når det settes ting og Torbjørn blir dømt til å betale rettergangsbot. Da tar han frem en pose, og tar opp noe man tror er mynter og kaster det i ansiktet på den sorgfulle faren, Håvard: det er sønnens tenner.
Slik har psykopater til alle tider opptrådt. Når de får makten over et helt land, blir de farlige for hele verden.