Askers ordfører er blitt trakassert og hengt ut av Dagsavisen for noe hun ikke mener. Hun har nå lagt seg flat, i tråd med reglene for politisk sjikane. Et eksempel er statuert.
Når man ikke kan finne en fiende, må man oppfinne en. Dagsavisen hengte lørdag Lene Conradi ut med uttalelsen om at skytingen mot Hvalstad asylmottak var et tegn på at “nok er nok” for lokalbefolkningen, og at det måtte med i vurderingen av asylmottakets fremtid.
Sunn fornuft tilsier at en Høyre-ordfører i en sentral Østlands-kommune aldri ville uttrykke seg slik etter drapsforsøk mot asylsøkere. Igår la Conradi seg “flat for kritikken”, som det heter når journalister får folk til å kapitulere.
Men samtidig sa Conradi hva som foregikk da hun ble intervjuet av Dagsavisen.
“Conradi legger seg flat for kritikken.
- Det er min egen skyld at jeg har kommet skjev ut, sier hun.
…
(Conradi) understreker at det ikke var hun som brakte naboens reaksjoner og mottakets femtid på bane.
- Jeg ble konkret spurt om jeg hadde mottatt brev fra naboer, og jeg svarte på spørsmål jeg ble stilt. I ettertid har jeg skjønt at jeg burde ha avstått fra å kommentere problemstillingen på det tidspunktet. Den hørte ikke hjemme i sammenhengen hvor alt fokus burde vært rettet mot asylsøkeren som var livstruende skadd. Det er mitt ansvar at jeg ikke greide å uttrykke meg så klart som jeg burde, og det tar jeg selvkritikk på, sier hun.
Det er Dagsavisens journalister som har spurt om holdninger i lokalmiljøet. Ordføreren har svart, og journalistene har koblet dette til skytingen. Conradi har intetanende lagt hodet på blokken.
Norske nynazister er anonyme og ubetydelige. Men å få ram på en Høyre-ordfører er en skalp å ta med seg, ikke minst for å avskrekke andre. Høyre og Frp var sammen med Askers Grønne Venner så frekke at de sa nei til transittmottak på Dikemark. De ble overkjørt av regjeringen. Budstikka hadde noen saker om naboer som fryktet for fremtiden. Dagsavisen fant ut at det var payback time.
Igår sto et samlet korps av fagpersoner frem og fordømte Asker-ordføreren etter tur: barneombud Reidar Hjermann, Tore Bjørgo ved NUPI, og av alle – partifelle Fabian Stang – samt barnepsykolog Magne Raundalen, som er falig rådgiver for de ansatte på Hvalstad.
Raundalen gjør en direktekobling mellom kritikk av asylmottak og utslag av rasistisk vold. Det gjøres ikke noe forsøk på grensedragning mellom legitim og illegitim kritikk.
– Det er bekymringsfullt om fokuset etter skyteepisoden rettes mot at det er mottaket som er problemet. Det er farlig om de med rasistiske synspunkter føler de finner støtte hos politikere, derfor er det viktig at vi ordlegger oss nøye i asyldebatten. Det finnes aldri formildende omstendigheter for dem som skyter barn, sier Raundalen.
– Trenger hjelp
Psykiater og seniorforsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) Sverre Varvin har i en årrekke jobbet med asylsøkere. Han gir støtte til Raundalen – en debatt som gir inntrykk av at det er mange asylsøkere som ikke har rett til å være her kan føre til mer fremmedfrykt.
– Asyldebatten burde handle om at asylsøkere er mennesker som har opplevd alvorlig overgrep og menneskerettighetsbrudd og dermed trenger hjelp, sier Varvin.
Journalistene Iselin Stalheim Møller og Ellen Viseth har et slapt forhold til språk og presisjonsnivå. Fremstillingen av asyldebatten er omtrentelig og tendensiøs:
Den norske asyldebatten har rast etter at det ble klart at det går mot et rekordår i antall asylsøkere. Sterkt press på asylmottakene og stor motstand i kommunene har ført til omstridt innkvartering, som teltleirer.
Flere asylsøkere har også ført til en strengere linje i asylpolitikken – daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen la i vår fram omfattende og kostbare tiltak for å redusere antallet søkere.
Det kan virke som om skytingen mot Hvalstad og det at en 16-åring ble såret utløste et ønske om å slå tilbake. At fristelsen til å koble dette til asylmottakskepsis ble for sterk. Man stilte ordføreren noen spørsmål og fikk noen svar som kunne kobles sammen i en årsakskjede. Det er en forstemmende vulgarisering og brutalisering av journalistikken, men det er ikke første gang man tyr til slike metoder. Under kommunevalget ble en Høyre-kandidat i Oslo, Toril Fiskerstrand, utsatt for skjult mikrofon, og ledet inn i en samtale om innvandrere hun trodde var privat. Det ble så slått opp i NRK som en politisk nyhet.
Man ser et mønster hvor de politisk overbeviste journalistene føler de har rett til å ta i bruk alle metoder. De kjemper annen verdenskrig om igjen. Klaus Sonstad, tidligere halvparten av Are og Odin, uttalte til Dagbladet sist uke at det som gjorde ham syk var Frps fremgang.
Grunnen til at Conradi krøp til korset for noe hun ikke har sagt, er nok å finne i Høyres taushet. Her, som i saken om Høyre-kandidaten i Oslo, forholder partiet seg taust. De forsvarer ikke sine egne, og signaliserer dermed at de er fritt vilt. Mediene og det politiske Norge later som om det ikke forholder seg slik, men forsvarerne av den rådende oppfatning praktiserer nå noe som minner om mccarthyisme. I forsvaret av det nye Norge er alt tillatt.
Storm mot Asker-ordføreren