Mellom Scylla og Karybdis

Hans Rustad

Den som skal navigere i dagens farefulle politiske farvann i opposisjon til rådende oppfatninger, må passe seg for ikke å havne i dårlig selskap. De som forsvarer hegemoniet, ønsker bent frem at de sindige, saklige kritikerne skal trå feil, slik kan de selv kan holde tvilen på avstand.

Tiden krever krass kritikk, fordi skjønnmalingen og laissez faire-politikken fortsetter. Men i stedet for å behandle problemene i samfunnet knyttet til identitet, kultur og religion, velger forsvarerne av det bestående å gå til angrep og si at vi trues av en ny høyreradikalisme. Typisk var forsiden på forrige Morgenbladet, med tittelen “Hvit angst”.

Avisens situasjonsbeskrivelse: Den innfødte europeiske befolkningen synes det er for mange utlendinger, og vender seg mot høyre. Der er høyreekstremismen på fremmarsj.

To problemer avtegner seg: Morgenbladet legger tydelig avstand til disse reaksjonene, og kaller dem “hvit angst”. De politiske svarene kaller de høyreekstreme. De anerkjenner ikke legitimiteten i befolkningens reaksjoner på stor innvandring, og slett ikke de politiske svarene.

Sten Inge Jørgensens artikkel er motsigelsesfull. Han begrunner selv hvorfor europeerne reagerer, men avfeier det som absurd.

Folks innvandrerskepsis øker, samtidig som innvandrerbefolkningen fortsetter å øke i antall. Ifølge en studie fra EU-kommisjonen vil gjennomsnittsalderen på kontinentets innbyggere stige fra 39 år i dag til 49 år i 2050. Bare å rette opp for denne nedgangen i antall mennesker i arbeidsfør alder, vil kreve 56 millioner innvandrere.

Mest frykt er imidlertid knyttet til de mange spekulative beregningene som viser at innvandrerbefolkningen får så mange flere barn enn den opprinnelige befolkningen, at det uansett bare er et spørsmål om tid før de er i flertall. At barnebarna til dagens norsk-pakistanere skulle kunne omtales som innvandrere i 2050 er på mange måter en absurd tanke, men mange frykter like fullt at samfunnet vårt vil bli ugjenkjennelig.

Demografi og alderssammensetning er ugjendrivelige størrelser. Journalist Sten Inge Jørgensen nevner ikke ordet kultur: at det kan finnes forhold som forklarer hvorfor integreringen ikke har lykkes selv i 4. eller 5. generasjon.

Liberal opposisjon

Det finnes en liberal opposisjon til dagens regime. Konferansen som Günter Wallraff og Ralph Giordano deltok på nylig, er et eksempel på det. Den het “Opplysning i stedet for tilsløring”. Den var et motstykke til den offisielle dialog-konferansen myndighetene arrangerer.

Samme mønster ser vi her, der dialog er blitt et ideologisk begrep. Fra å være en høflighetsfrase som tilslørte forskjeller og motsetninger under en flom av fine ord, er den nå blitt en kanal for tilpasning til en “tredje vei”, som insisterer på integrering mellom Vesten og den islamske verden, hvor det er Vesten som skal tilpasse seg. Dialog er blitt et instrument.

Men da graviterer man uvegerlig mot løgnens parti, og blir en motstander av dem som ønsker krass, åpen tale. Det er en farlig vei som vil prisgi ikke bare innfødte europeere, men også alle de liberale muslimene i Europa. De er ikke mange, men de er livsviktige for utviklingen av en fredsæl, sivil islam.

Dagens hegemonister har panikk over å befinne seg i skjæringspunktet mellom oppvåkning og tilpasning, og må fremstille alle alternativer som høyreekstreme.

Ikke samme mål

Derfor er det viktig at den liberale opposisjonen vokter seg vel for ikke å havne i samme selskap som de virkelig høyreekstreme, for de finnes.

Det er tegn til politisk kaos. Aftenposten ønsker å fremstille Mohammad Usman Rana som verdikonservativ. Det er villedende språkbruk. Ranas synspunkter og idealer bryter med alt verdikonservatismen står for. Det er manipulerende av Aftenposten og andre å lansere slike modeller.

Men like feil blir det å tro at radikale kritikere av dagens flerkulturelle ideologi har noe til felles med høyreekstreme. Høyreekstreme er ikke demokrater. De lever av hat. Hvis man nøler et eneste sekund på dette punkt, og lar seg forvirre til å tro at man taktisk har samme “fiende” og samme interesser, har man tatt steget som i neste omgang gjør nazismen til en alliert. Det står folk klar i kulissene som umiddelbart vil innkassere gevinsten. De forsøker seg i mange sammenhenger. Motstand mot homofile kan være en slik sak, og opprør mot kvinnefrigjøring. Vi ser allerede konturene av en verdi-reaksjon, der kristne og muslimer vil gå sammen. Hverken KrF eller medieliberalere ser ut til å forstå denne faren.

Det er viktig å forstå at ekstremisme er ekstremisme. Nazisme er ikke en forlengelse av høyresiden. Man kommer til et punkt der det går en stor grøft, en avgrunn som skiller, og det som er på den andre siden er noe helt annet. Det samme gjelder venstresiden, som egentlig har et større problem. Der har volden fått spre seg. Terroren på 70-80-tallet, både for egen hånd, ved RAF og Røde brigader, påførte venstresiden stor skade. Man romantiserte volden, og har fortsatt å bygge myter, bl.a. om Baader-Meinhofs selvmord osv. I tillegg idealiserte man tredje verden-volden, spesielt palestinernes. Den emosjonelle identifiseringen med palestinernes vold har vært en bro til aksept av vold mot sivile. Fordi ofrene var israelere har det ført til en snikende antisemiittisme, og noe av det samme har skjedd i Irak. Man har ingen sympati med amerikanerne som blir drept. Men heller ikke med shiaene og sunniene som dreper hverandre. Awakening Counsils, borgervernet i sunni-områdene, har ikke vekket noen begeistring i mediene, til tross for at det er fornuft og selvoppholdelse som ligger bak. Man har emosjonelt handikappet seg selv ved i utgangspunktet å rasjonalisere volden.

Virkelig farlig blir dette når volden kommer til vårt eget kontinent. Det har vist seg ved terrorangrep i Europa at deler av mediene ganske snart finner forklaringer som vil forstå: Blairs utenrikspolitikk, muslimenes utenforskap osv. Det finnes alltid en anklage man kan henge rundt halsen på den hvite mann.

Inne i denne tåka ligger en forståelse av vold, både mental og fysisk, som truer våre samfunn.

I det liberale hode ligger en forestilling om at den undertryktes vold er legitim. Men volden muslimer bruker mot og i Vesten, enten det er mot sine egne eller europeere, er ikke legitim. Enten det gjelder tvangsgifte, segregering eller forsøk på innskrenking av ytringsfriheten. På venstresiden snakket man før om den svarteste reaksjon. Det er nok å se på hvem som bærer svarte faner idag.

Hvit angst, Morgenbladet 20. juni v/Sten Inge Jørgensen

Wallraff advarer mot kvasi-dialog




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.