Noe av det spesielle med Dag Solstads famøse angrep på ytrinsgfriheten var at han identifiserte hykleriet med den personen som har stått i fremste rekke i kampen for ytringsfriheten: generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Høgskolelektor Lars Gule fikk også sitt pass påskrevet, men Kokkvold var den mest sentrale, pga hans posisjon.
Solstad ga inntrykk av at Kokkvold kan briljere i debatter, lene hodet bakover i selvfornøyd arroganse, vel vitende om sin suverene posisjon. Men dette stemmer ikke. Hele historiefremstillingen til Solstad er feil: Kokkvold var en ensom ulv i karikaturstriden. Få andre forsvarte Selbekk og tegningene. De som konsekvent og prinsipielt forsvarte tegningene var i mindretall. Det var utenriksminister Jonas Gahr Støre som hadde den rette mening og kjøttvekta på sin side. I ettertid har noen redaktører og kommentatorer stilt spørsmål om de var feige. Men selvransakelsen har ikke gått dypere enn at norske redaktører enstemmig sa nei til trykking, også i andre runde, da Kurt Westergaard skulle drepes.
Det Dag Solstad gjør er dermed noe av det samme som Dagbladet gjorde med Hege Storhaug i høst, da hun utga boken “Tilslørt. Avslørt”: å rette et voldsomt personangrep mot et individ som står oppreist i en ladet konflikt. Det personlige treffer på en helt annen måte enn en saklig kritikk. Ingen av oss er laget av tre.
Denne vrien blir tydelig hvis man ser dagens kronikk i Dagbladet, av tidligere NRK-leder og Gyldendal-sjef, Andreas Skartveit: Vår nye religion. Illustrert – for at ingen skal være i tvil – med et stort bilde av Kokkvold. Kokkvold bærer nå ytringsfriheten på sine skuldre: han får skylda for at den er blitt hellig, dvs. at vi bruker den til å trampe på “de andre”. Det er insinuasjonen, og Skartveits tekst lever opp til den.
Jeg har holdt Skartveit for å være en som kan tenke selv, men dette er skuffende: det er halvt fordøyd kulturhistorie, overflatisk og tendensiøs. At folk gang på gang lander på disse flate kynismene sier noe om deres tiltrekningskraft og gangbarhet. De ligger i lufta.
Grunnleggende raljerer og beklager Skartveit fremveksten av det myndige menneske: det er forvokst, forgapt i seg selv, og har nådd en endestasjon. Andre står klar til å ta over. Omtrent slik formulerer Skartveit seg. Disse blaserte undergangsstemninger har vi hørt før. Skartveit skriver som en som kjenner historiens nemesis:
Vår religion, trua på mennesket og menneskets ytringsrett, vår heilagdom, står mot religionane til dei andre, og deira gudar og heilagdommar. Det nye i situasjonen er at dei andre no gjer motstand mot vårt krav om gjennomslag og respekt for vår tru og våre heilagdommar. Det har dei ikkje gjort på lenge. Dei byggjer gudshus hos oss, dei bruker vald og økonomiske våpen, slik vi før har gjort. Det kan sjå ut til at dei andre har reist seg og krev ein likeverdig plass ved vår side, og at deira heilagdommar skal ha same vern som våre. Det er kanskje den største utfordringa Vesten har møtt sidan vi byrja å kolonisere resten av verda. No er straumen snudd. Framtida for våre barnebarn vil vere avhengig av korleis vi – og dei – finn ut av dette.
For å kunne nedvurdere Vesten og det vestlige mennesket må Skartveit gjøre ytringsfriheten til noe tvilsomt, noe instrumentelt. Han siterer Kokkvold på at han har sagt at ytrinsgfriheten er hellig, og tar han på ordet: dette er sekulær religion. Kokkvold har aldri ment noe slikt, det vet Skartveit godt. Derimot: Ytringsfriheten er ukrenkelig. Det er den. Man kan ikke kjøpslå med ytringsfriheten, men dermed følger mye annet med på lasset, også Se & Hør.
Skartveit raljerer ikke bare over dette, men over selve ytringsfriheten. Det er betegnende at han skriver at “ytringsfriheten trengde seg inn i varmen”. Først åpne Luther og Descartes og Kant for opplysningstid og individet i sentrum. Så fulgte ytringsfriheten som et mektig våpen, og Skartveit gir det et illegitimt skjær.
Men når mennesket bar sanninga i sitt eige sinn, då måtte mennesket få komme til orde i den store kakofonien som samtalen i samfunnet var. Sanninga måtte fram. Sanninga skal frigjere dykk, sto det jo i den gamle boka.
Slik vart det skapt eit mektig krav om å organisere ytringsfridommen, å sleppe han inn i samfunnet som ein anstendig og godkjend aktør. Før hadde han stort sett vore å sjå i selskap med lurvete og forakta utgrupper. No trengde han seg inn i varmen, i lovverk og rettssalar, på gata og i nasjonalforsamlingar. I dag er han truleg vår mest hylla verdi. Slik gudar og kongar var ein gong.
For det er dei han har erstatta. Han er eit religionssurrogat. Eller kanskje berre rett og slett ein religion. Vi trur på individet, og på individets rom og rett, også ytringsrett. Og då blir ytringsretten heilag, som Kokkvold seier. Formuleringa er presis og dekkande.
Trette menn
Dette er skrevet av en trett mann. En mann som er trett av friheten. Ytringsfriheten trengte seg slett ikke inn. At den vant frem er en av menneskehetens store seire. Den kostet blod, fra genier og vanlige folk. Det er dypt forstemmende å se at en belest mann som Skartveit kan kaste vrak på og skamfere en av våre mest dyrebare friheter.
Diagnosen Solstad og Skartveit stiller er frapperende lik. De er trette av friheten. Solstad kaller den en hore, og Skartveit mener den er illegitim, da den er grenseløs. Det går ut på ett. De roper på nye grenser. Begge kaster sitt blikk på “de andre”, som i begges tilfeller er muslimene.
Skartveit mener at Vesten har latt religionen følge med kamuflert inn i det sekulære samfunnet: at ytringsfriheten er blitt religion. Dette sier både Usman Rana og Solstad. Når så også Skartveit hyller deres – muslimenes inntreden – som “motstand” og krav om likebehandling, er fasiten klar: Roll over, og slipp de andre til.
Det nye i vår situasjon, er at folk som vi før heldt nede, no har rykt innpå oss og utfordrar våre velpussa verdisaker og heilagdommar, som vi har stridd fram gjennom ein historisk prosess som er vår, men som dei ikkje har del i.
Toleranse
Under Wergelandseminaret forrige uke slaktet gjestene fra Midtøsten ordet toleranse. Den israelske journalisten Amira Hass mente det kamuflerte og befestet et ujevnt styrkeforhold. Hun sa “Oslo” var blitt et dirty ord. Her bør nordmenn få dårlig samvittighet, og legge seg enda tettere opp til palestinere. Det er vår skyld at Oslo-prosessen slo feil! Tredjepart er altså forpliktet til å ta parti for den svake, selv om den svake bruker illegitime våpen, dvs. for Hamas.
Pendanten – motstykket til denne kritikk av toleransen (og toleransen er andre siden av ytringsfriheten) – er et annet retorisk grep: at Vesten bare tolererer det som ligner den selv. Dette bildet har jeg nå hørt i ulike sammenhenger: Ian Buruma skriver det i sin bok “Mord i Amsterdam”, det ble gjentatt av Thomas Hylland Eriksen på Culcom-seminaret med Buruma, og forsyne meg om ikke Skartveit også har det med:
Og då blir ytringsretten heilag, som Kokkvold seier. Formuleringa er presis og dekkande.
Den vegen vi har gått, har ført oss hit. Og vi trivst her. Folk med same tru og religion søkjer saman og trivst best med sine eigne.
Dette er ikke en gang en karikatur: Vestens store toleranse og nysgjerrighet på andre kulturer, fremstilles som at man bare tolererer det som ligner på seg selv. Det kan tolkes på to måter: at toleransen er overflatisk, for det er i realiteten bare det som ligner på en selv som en tolererer. Eller: man tolererer bare det eller de som har samme tolerante holdning til omverdenen. Begge deler er like frihetsfiendtlig og hatsk, men siste versjon rammer forsvaret av ytringsfriheten: den er hyklersk.
Disse angrepene på ytrinsgsfriheten følger et bestemt mønster: man karikerer ytringsfriheten, og fremstiller den som en hore. Det er samme fremgangsmåte som fremstillingen av vestlige kvinner!! Hvis man aksepterer noen av premissene, har man delgitimert friheten/ytringsfriheten.
Når landets intellektuelle bidrar til å legitimere premisser som delegitimerer ytringsfriheten, er det noe i tiden som herjer med folks hoder.
Det er symptomatisk at man angriper enkeltpersoner. Angrepene på Storhaug og Kokkvold handler om noe langt mer enn personfokusering av en debatt.
Related posts: