Hvor er Indonesia på vei?

Nina Hjerpset-Østlie

Del 2: Islamistenes intoleranse sprer seg

Del 1, Appeasement i møtet med islamsk ekstremisme, beskriver hvordan militante islamistiske bevegelser åpenlyst truer religiøse minoriteters frihet og rettigheter som er nedfelt i Indonesias konstitusjon, uten at myndighetene gjør stort for å stanse dem. Snarere er det mye som tyder på at presidenten og regjeringen i all stillhet aksepterer islamistenes fremferd.

Islamistene har hovedsakelig angrepet landets cirka 9 prosent kristne, men situasjonen for Indonesias 500.000 Ahmadiya-muslimer har også blitt svært farlig etter at organisasjonen Front Pembela Islam (FPI) vendte sin interesse mot den lille religiøse minoriteten. Angrepene ble forverret da landets ledende gruppe av muslimske lærde, Majelis Ulama Indonesia (MUI), i januar erklærte ahmadiene som avvikere. Selv en regjeringsoppnevnt komitè har foreslått tvangsoppløsning av Ahmadiya, til tross for at et slikt forslag i aller høyeste grad er ukonstitusjonelt i forhold til Indonesias “Pancasila”. Islamistenes kamp mot religiøse minoriteter har blitt fulgt av agitasjon for- og innføring av – undertrykkende lover mot landets kvinner.

Etter islamistenes voldsomme aksjoner over flere dager, utstedte Indonesias minister for religiøse affærer, Maftuh Basyuni, et dekret mot ahmadiene 9. juni i år. Dekretet er støttet av president Susilo Bambang Yudhoyono, og forbyr Ahmadiya-muslimer å spre sin tro under risiko for fengselsstraff for blasfemi. Det ukonstitusjonelle dekretet er ko-signert av Indonesias statsadvokat, Hendarman Supanji.

Kort etter uttalte ahmadiene offisielt at de ikke anser sin grunnlegger Mirza Ghulam Ahmad Qadiani som profet – noe som er en av hovedinnvendingene mot Ahmadiya – men som en “hellig” (pious) muslim. Uttalelsen ble ignorert av Indonesias myndigheter.

Det ekstremistiske MUI har lovet å håndheve regjeringens dekret ved å spionere på Ahmadiya-muslimer og rapportere fra den lille minoritetens aktiviteter. I en offisiell uttalelse fra MUI opplyser organisasjonen at “hvis ahmadiene er ulydige mot dekretet eller fortsetter sine avvikende aktiviteter, akter MUI å rapportere det til myndighetene og anbefale presidenten å tvangsoppløse Ahmadiya.”

En av islamistgruppene som har deltatt i protestene mot Ahmadiya-muslimenes religionsfrihet er en gruppe som kaller seg Peaceful Alliance against Islam’s Defilement (ADA API). Gruppen er sammensatt av islamistfraksjoner, og inkluderer Hizb ut-Tahrir og den notorisk voldelige Forum Betawi Rempug (FBR). Lederen for demonstrasjonene, Noer Muhammad Iskandar, fortalte mengden: “muslimers krav om oppløsning av det avvikende Ahmadiya er ikke brudd på religionsfriheten fordi ahmadiene har krenket islam ved å anerkjenne grunnleggeren Ahmad som den siste profeten i stedet for profeten Muhammed.”

Allianser mellom muslimske ekstremister har vært en nøkkelfunksjon i de pågående forsøkene på å føre det indonesiske samfunnet mot ortodoks islam. Landets ledende organisasjon av muslimske lærde, MUI, har med hensikt forsøkt å underminere den religiøs toleransen i Indonesia ved flere anledninger. I mai 2005 applauderte MUI arrestasjonen av 3 kristne kvinner under landets “Child Protecion Act” for å ha invitert muslimske barn til en “Happy Sunday” – et arrangement i regi av kvinnenes kirke. De ble fengslet for 3 år i september 2005.

MUI utstedte sin første fatwa mot Ahmadiya i 1981, og fulgte opp med en annen i 2001. I 2001 var Din Syamsuddin generalsekretær i MUI. Siden 2005 har Svamsuddin vært president for den moderate Muhammadiya-bevegelsen, som har 30 millioner medlemmer. Svamsuddin har i ettertid forsøkt å være diplomatisk i offentligheten i forhold til ahmadiene. I april i år sa han at ahmadiene burde overtales til å returnere til konvensjonell islam. Svamsuddin er for øvrig en potensiell kandidat til neste års presidentvalg i Indonesia.

MUI`s fatwa fra juli 2005, der organisasjonen fordømte avvikende, pluralistiske og liberale former for islam, fikk ikke bare konsekvenser for Ahmadiya-muslimene. Kristne minoriteter – spesielt på Vest-Java – ble mål for en gruppe som kalles seg Anti-Apostasy Alliance (AGAP). Denne alliansen inkluderer FPI, og utnyttet et dekret fra 1979 der president Suharto erklærte kirker for ulovlige. Denne erklæringen (SKB) inneholder krav om at religiøse bygninger må godkjennes av regjeringen, og ble opprinnelig introdusert for å hindre islamister i å bygge moskèer. SKB påbyr at et eventuelt religiøst byggs naboer må konsulteres før oppføringen starter. MUI, som årlig mottar 600.000 dollar fra den indonesiske regjeringen, presser lokalbefolkningen til å protestere mot slike bygninger. I måneden etter MUI`s fatwa ble minst 35 kirker på Vest-Java stengt.

I mars 2006 ble SKB`en fra 1979 revidert. Loven gjorde det vanskelig for minoriteter som ahmadier og kristne å oppføre religiøse bygg. I henhold til den reviderte loven må religiøse bygg ha et minimum på 90 medlemmer og ha godkjennelse fra 60 naboer med en annen religiøs tro.

Da 59 medlemmer av FPI ble arrestert etter angrepet på AKKBB 1 juni, unngikk noen ledere av demonstrasjonen å bli tatt. Lederen av FPI-fløyen som var ansvarlig for det voldelige angrepet – en mann som bare kalles Munarman – overga seg til politiet samme dag som dekretet som forbyr ahmadienes aktiviteter ble utstedt. I forbindelse med overgivelsen erklærte Munarman fornøyd at han hadde oppnådd sitt mål om å gjøre de vantro ahmadiene lovløse.

Ahmadiya-muslimene har vært i Indonesia siden 1920-årene. For å bli en Ahmadiya må man avlegge et løfte om å “ikke skade noen”. Fra et vestlig synspunkt fremstår det som absurd at en fredelig gruppe som ikke oppmuntrer til vold blir forbudt, mens en gruppe som FPI som er åpent voldelig og offentlig oppfordrer til krig mot Ahmadiyah forblir lovlig.

I februar i år, holdt FPI`s generalsekretær Ahmad Sobri Lubis, en tale til en stor mengde tilhengere i Banjar på Java. Sobri Lubis førte et kompromissløst språk:

“Kill! Kill! Kill!,” Sobri Lubis told the rally. “It is halal to spill the blood of Ahmadiyah. If any of you should kill Ahmadiyah as ordered by us, I personally, as well as the FPI, will take responsibility.”

Lubis oppfordret tilhengerne til å drepe ahmadier fordi de krenker islam. Hva gjelder menneskerettigheter mente generalsekretæren at de er “katte-ekskrementer”. Talen kan fortsatt sees på en video på internett. Tilstede var også lederen for Forum Umat Islam (FUI), Muhammad Al Khathath. I tillegg holdt også Abu Bakakr Bashir tale ved samme anledning. Bashir har vært fenglset for å ha gitt sitt samtykke til Bali-bombene i 2002, som drepte 202 mennesker. Han ble løslatt i 2006 og etter en appell ble dommen opphevet av Indonesias høyesterett. Bashir var tidligere leder for landets Mujahideen-råd (MMI).

Oppfordring til drap på motstandere har vært et kjennetegn for FPI`s virksomhet siden organisasjonen ble opprettet. I oktober 2000 patruljerte bevæpnede FPI-medlemmer den internasjonale flyplassen Sukarno-Hatta. Talsmannen Zainuddin uttalte på vegne av FPI:

‘If we find any Israelis, we will first try to persuade them to leave, but if they refuse, we will slaughter them.”

To måneder senere ledet en voldelig FPI-aksjon til drap på en sivilist. Gruppen opptrådte truende overfor beboerne i et angivelig Red Light District i Chkjing, Subang på Vest-Java og foretok raid i underholdningsetablissementer. FPI-medlemmene fant kvinner de hevdet var prostituerte. De klippet håret av disse kvinnene og begynte deretter å angripe private hjem i nabolaget. Da en ung mann protesterte ble han stukket ned og drept.

Dagen etter drapet satt lokalbefolkningen fyr på huset til den lokale FPI-lederen Saleh Al Habsy. Samme dag angrep FPI under ledelse av Alawy Usman en politistasjon i Cikoko, 55 mil fra hovedstaden Jakarta. 3 politioffiserer ble hardt såret. Usman hevdet i ettertid at en stein var blitt kastet på ham og hans tilhengere fra politistasjonen. Steinen hadde fått et medlem til å falle, og da de antok at vedkommende var blitt skutt angrep mobben politistasjonen. Ingen ble for øvrig tiltalt for drapet på den unge mannen i Chikjing.

FPI`s trusler om å drepe kristne har fortsatt, selv etter volden som utspilte seg på Pancasila-dagen 1. juni i år. 3 dager etter ble kirkeleder Bedali Hulu utsatt for dødstrusler fra FPI-medlemmer i Tanerang på Java mens han besøkte sin svigermor.

Hva gjør myndighetene i møtet med muslimske ekstremister?

De voldelige islamistorganisasjone har vært i stand til å operere praktisk talt uten å møte motstand. Angrep på forretningsvirksomheter har sjelden ført til arrestasjoner og når det har vært noen, har det sjelden ført til tiltale. De islamske vigilant-gruppene i Indonesia er tilknyttet politiske figurer eller partier. I 1998 ble FPI koblet til den frivillige militsen PAM Swakarsa (PAMS). Militsen ble finansiert av B.J.Habibie, presidenten som etterfulgte Suharto. PAMS og FPI ble brukt av myndighetene og militæret til å trakassere og true studenter og opponenter mot regjeringen og militære figurer som støttet Habibie. PAMS ble grunnlagt av Abdul Gafar i 1998. Gafar spiller fremdeles en rolle i indonesisk politikk, om enn en korrupt rolle. FPI hevdes fremdeles å ha tilknytning til militæret.

FPI har nære relasjoner til andre fanatiske og kvasi-militære fraksjoner i Indonesia, slik som MMI som ble grunnlagt av Abu Bakar Bashir. De har ogå relasjoner til FUI, som ble startet i 1999 og hadde tette bånd til president Habibie. FUI ble blant annet brukt til å bekjempe studenter som var lojale mot Megawati (Sukarnos datter)..

I februar 2006 kastet FPI seg inn i kamp som var blitt startet av MMI – angrepet på det indonesiske Playboy-magasinet. Avianto Nugroho hadde måneden før annonsert at han hatt fått rettigheter til å publisere en indonesisk versjon av det berømte magasinet, men gjorde det klart at bladet ikke ville inneholde nakenhet. Formannen for MMI, Irfan Awas, erklærte at Playboy var pornografisk og at utgivelsen i Indonesia ville ødelegge landets moral selv uten nakenhet. Den første utgaven skulle publiseres i mars, men ble forsinket. Utgaven ble redigert av Erwin Arnada og publisert i april, mens FPI-medlemmer avholdt demonstrasjoner utenfor redaksjonens lokaler i Jakarta.

Alawi Usman, som ledet angrepet på politistasjonen i Chikoko i 2000, uttalte at dersom redaksjonen fortsatt var aktive når det var gått en uke, aktet FPI å gå til fysisk angrep. En annen FPI-aktivist, Tubagus Muhamad Sidik, hadde dette å si:

“Even if it had no pictures of women in it, we would still protest it because of the name… Our crew will clearly hound the editors.”

Indonesiske radiostasjoner ble nedringt av lyttere, hvorav mange klaget over Playboy`s manglende pornografiske innhold. En innringer glefset at det er “en synd å lese et Playboy uten nakenhet!”. Mindre enn en uke etter publiseringen, gikk FPI-medlemmer til angrep på magasinets kontorer.

Tidligere samme år hadde rundt 400 FPI-medlemmer forsøkt å storme den amerikanske ambassaden på grunn av de danske karikatur-tegningene. Steiner hadde blitt kastet på ambassaden. I april stormet 300 FPI-medlemmer bygningen i Syd-Jakarta der Playboy ble laget. De forsøkte å trenge gjennom jernportene på utsiden av bygningen og politimenn ble angrepet. Volden førte til at mediegruppen Velvet, som publiserer Playboy, ble tvunget til å evakuere kontorene sine. Til sist flyttet de til Bali. Redakør Erwin Arnada ble stilt for retten, tiltalt for uanstendighet.

Da en av de påkledde modellene fra den indonesiske utgaven, Andhara Early, møtte i rettssalen skrek demonstrantene fornærmelser mot henne. Early ble også tiltalt for uanstendighet. Da hun forlot rettssalen ble hun kalt en hore som kom til å havne i helvete. Andre ropte at de håpet hennes datter ville bli voldtatt. Redaktør Arnada, Early og en annen modell, Kartika Oktavini, ble omsider frikjent.

Samfunnsendringer – også for landets kvinner

FPI er velkjent for sine voldelige og truende kampanjer. Da karikatur-krisen stormet som verst i februar 2006, truet medlemmer av FPI og Anti-Apostasybevegelsen utlendinger i Bandung på Java. 27 aktivister ble arrestert utenfor Holiday Inn, der de spurte utlendinger om hva de mente om kariktaurene. “Hvis de støtter karikaturene, har vi ikke noe annet valg enn å be dem forlate Indonesia”, forklarte en aktivist.

Den åpent voldelige organisasjonen har innflytelse på politikk, både lokalt og nasjonalt. I begynnelsen av 2006 introduserte flere lokaladministrasjoner islamske tilleggslover. I Tangerang nær Jakarta, ble det introdusert en lov som sier at enhver kvinne som blir observert utendørs alene etter klokken 19 er å anse som en prostituert.

Det første offeret for den nye loven ble den muslimske kvinnen Lilis Lindawati. Sent i februar 2006 ble den gravide tobarnsmoren arrestert mens hun ventet på bussen. Klokken var rundt 20, og hun hadde nettopp gått av arbeidsskiftet som kelner. Lindawati ble plassert i en celle, og fremstilt for retten dagen etter. I retten ble hun tvunget til å tømme vesken sin, og en leppestift falt ut. Det fikk dommer Barmen Sinurat til å felle følgende dom:

“There is powder and lipstick in your bag. That means you’re lying to say that you are a housewife. You are guilty. You are prostitute.”

Fru Lindawati fikk en bot på 45,- dollar, men da hun bare hadde busspenger på seg, ble hun tvunget til å tilbringe 3 dager i fengsel. Borgermester Wahidin, som introduserte den kvinnefiendtlige loven, er bror til Indonesias utenriksminister Hassan Wiraduya. Wahidin kommenterte Lindawati-saken slik: “Hun kunne ikke bevise at hun ikke er en prostituert. Det er sant at hun ikke drev hor/utroskap da hun ble arrestert av mine menn, men hvorfor bruker hun sminke?” Senere saksøkte Lindawati borgermesteren I Tangerang, men resultatet er ikke kjent.

I Depok har lignende lover blitt introdusert. Lovene ble innført etter at lokaladminstrasjonen hadde konsultert FPI og MUI. Den indonesiske forskeren Syaiful Mujani hevder at slike tilleggslover er ukonstitusjonelle og ulovlige. Sør-Sulawesi har innført lover som tvinger kvinner ansatt i offentlige institusjoner til å bære islamsk bekledning, og ansatte i administrasjonen må kunne lese og skrive arabisk (arabisk er for øvrig ikke en del av landets offisielle språk).

På et møte i april 2006 hevdet det indonesiske Youth Circle at islamister og muslimske fanatikere truer Indonesias demokrati. Zuly Qodir fra Muhammadiyah-bevegelsen sa at de sekteriske gruppene presser sin agenda for å endre Indonesia til et teokrati, og at de forsøker å formalisere islam som statens ideologi. Da møtet fant sted, var en kontroversiell lov nettopp blitt introdusert i landets parlament. Lovforslaget het “Anti-pornografi” og ville ha gjort aspekter av de islamistiske tilleggslovene til standard for hele nasjonen. Tidligere president Kyai Haji Abdurrahman Wahid (Gus Dur) gikk i mot lovforslaget. Som et resultat ble han tvunget av en scene under en demonstrasjon i Purwakarta på Java av medlemmer av FPI.

Loven ville gjort det forbudt å kysse offentlig, og ville kunne føre til 5 års fengselsstraff hvis man ble funnet skyldig. Å eksponere visse områder av kroppen – som mage, lår eller hofter – kunne føre til 10 års fengsel og en bot på 50.000,- dollar. På øya Lombok protesterte muslimske kvinner mot loven. En muslimsk forkjemper for kvinners rettigheter, Yenny Wahid, sa rett ut at lovforslaget er et islamistisk forsøk på å importere arabisk kultur til Indonesia.

Kvinnene som fordømte Anti-pornografiloven ble trakassert av det FPI-allierte FBR. FPI deltok i organiseringen av massive demontrasjoner til fordel for den undertrykkende loven, som ville ha ødelagt turistindustrien på steder som Bali og også ville diskriminert hinduer, kristne og den innfødte befolkningen på Vest-Papua. Lovforlaget gikk igjennom i februar 2007, men later foreløpig ikke til å ha blitt fullt implementert i det indonesiske lovverket.

Den potensielle borgerkrigen mellom moderate og radikale muslimer som har kommet til overflaten i forbindelse med Ahmadiya/FPI reflekterer en mer grunnleggende konflikt – kampen mellom islamisme og demokrati. Den nåværende regjeringen i Indonesia ser ikke ut til å være innstilt på å konfrontere den islamistiske minoriteten. I stedet har den valgt å gjøre livene til fredelige grupper – som for eksempel ahmadiene – mer vanskelig. Stilt overfor massive krav om å fordømme eller forby det notorisk voldelige FPI, gjør regjeringen ingenting.

Mange av de ledende islamistene i Indonesia – Umar Jaffar Thalib i Laskar Jihad, Abu Bakar Bashir, den spirituelle lederen for terroristsgruppen Jemaah Islamiyah og Habib Rizieq Shahib – er av arabisk avstamning. De verdsetter ikke Indonesias kulturelle forskjeller og respekterer ikke Pancasila-prinsippene eller konstitusjonen fra 1945. Det er også mange i det indonesiske militæret som virker fornøyde med at landets demokrati blir brutt ned, slik at de kan tilegne seg makt i en eventuell unntakstilstand. Den sittende presidenten later ikke til å ha noe behov for å opprettholde landets konstitusjon. Til neste år skal Susilo Bambang Yudhoyono drive valgkamp. Da han ble valgt i 2004, var den alminnelige oppfatning at Yudhoyono ville vise seg fast i krisetider. Den fastheten er ikke lenger synlig. Han har stilltiende sett på at andre i hans regjering – statsadvokat Hendarman inklusive – har søkt å undermindere Indonesias demokratiske fundament.

President Yudhoyono har vist seg svært svak i møtet med den fremmarsjerende islamske ekstremismen i Indonesia. I 2003 søkte han kvinners stemmer, og produserte et album med kjærlighetssanger “My longing for you.” Et slikt stunt vil neppe gjøre ham noen tjenester ved valget i 2009. Han har bøyd seg for islamistenes press, og har således i sviktet i å opprettholde nasjonens konstitusjon og demokrati. Mens islamistiske tilleggslover har blitt innført rundt omkring i hele Indonesia, har presidentens regjering unnlatt å gripe inn. I følge den juridiske eksperten Denny Indrayana, kan sharia-baserte tilleggslover fjernes ved at presidenten utsteder et dekret:

“Based on Law No. 32/2004, the government can make a decision 60 days after local administrations give bylaws for review.”

Den siste beslutningen om omfattende restriksjoner på aktivitetene til en fredelig og lovlydig gruppe borgere i Ahmadiyah-bevegelsen har slått an en ubehagelig tone innad i Indonesia og utenfor. Ahmadiene har allerede vært utsatt for forfølgelser på Java og Lombok. Mellom 2005 og 2008 har minst 25 Ahmadiya-kirker blir ødelagt. Dekretet har likevel blitt kritisert av islamsister som Abu Bakakr Bashir fordi det ikke totaltoppløste Ahmadiya. Human Rights Watch fordømte dekretet og oppfordret den indonesiske regjeringen til å opprettholde de pluralistiske prinsippene i landets konstitusjon.

Den prominente advokaten og rådgiver for president Yudhoyono, Adnan Buyung Nasution, mener at dekretet er begynnelsen på en videre krig:

“I would say this is the beginning of a further war between Indonesians who want to maintain a secular state, an open democratic society, and those who want to dominate (and turn) the country into a Muslim country.”

Bekymringen deles av rettighetsgruppen Kontras:

The Indonesian rights group Kontras has also condemned the decree. Usman Hamid, coordinator of Kontras has said: “The government has not been able to protect citizens from violence, from prosecutions committed by hard-line groups. This is a serious, serious problem in Indonesia… we have been able to achieve several political reforms, political freedom. But the case of Ahmadiyah undermines the image of reform even more starkly because religious freedom has been attacked after 10 years of reform in Indonesia.”

Den ideologiske krigen som nå blir utkjempet i Indonesia står mellom to diametralt forskjellige systemer – islamisme og demokrati. Så langt ser det ut til at det er de intolerante islamistene som vinner i det pluralistiske, multikulturelle og moderat muslimske landet Indonesia.

Family Security Matters Exclusive: Indonesia – A Civil War Between Islamists and Moderates? Part Two of Two

Løselig oversatt til norsk av undertegnede. Den originale artikkelen er skrevet av frilansskribent Adrian Morgan.

Del 1: Hvilket lag spiller Indonesia på? – Appeasment i møte med ekstremisme





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.