Hvor er Indonesia på vei?

Nina Hjerpset-Østlie

Del 2: Isla­mis­te­nes into­le­ranse sprer seg

Del 1, Appease­ment i møtet med islamsk eks­tre­misme, beskri­ver hvor­dan mili­tante isla­mis­tiske beve­gel­ser åpen­lyst truer reli­giøse mino­ri­te­ters fri­het og ret­tig­he­ter som er ned­felt i Indo­ne­sias kon­sti­tu­sjon, uten at myn­dig­he­tene gjør stort for å stanse dem. Sna­rere er det mye som tyder på at pre­si­den­ten og regje­rin­gen i all still­het aksep­te­rer isla­mis­te­nes fremferd.

Isla­mis­tene har hoved­sa­ke­lig angre­pet lan­dets cirka 9 pro­sent kristne, men situa­sjo­nen for Indo­ne­sias 500.000 Ahmadiya-muslimer har også blitt svært far­lig etter at orga­ni­sa­sjo­nen Front Pem­bela Islam (FPI) vendte sin inter­esse mot den lille reli­giøse mino­ri­te­ten. Angre­pene ble for­ver­ret da lan­dets ledende gruppe av mus­limske lærde, Maje­lis Ulama Indo­ne­sia (MUI), i januar erklærte ahma­diene som avvi­kere. Selv en regje­rings­opp­nevnt komitè har fore­slått tvangs­opp­løs­ning av Ahma­diya, til tross for at et slikt for­slag i aller høy­este grad er ukon­sti­tu­sjo­nelt i for­hold til Indo­ne­sias “Pan­ca­sila”. Isla­mis­te­nes kamp mot reli­giøse mino­ri­te­ter har blitt fulgt av agi­ta­sjon for- og inn­fø­ring av - under­tryk­kende lover mot lan­dets kvinner.

Etter isla­mis­te­nes vold­somme aksjo­ner over flere dager, utstedte Indo­ne­sias minis­ter for reli­giøse affæ­rer, Maftuh Basy­uni, et dekret mot ahma­diene 9. juni i år. Dekre­tet er støt­tet av pre­si­dent Susilo Bam­bang Yud­hoyono, og for­byr Ahmadiya-muslimer å spre sin tro under risiko for feng­sels­straff for blas­femi. Det ukon­sti­tu­sjo­nelle dekre­tet er ko-signert av Indo­ne­sias stats­ad­vo­kat, Hen­dar­man Supanji.

Kort etter uttalte ahma­diene offi­si­elt at de ikke anser sin grunn­leg­ger Mirza Ghulam Ahmad Qadiani som pro­fet – noe som er en av hoved­inn­ven­din­gene mot Ahma­diya – men som en “hel­lig” (pious) mus­lim. Utta­lel­sen ble igno­rert av Indo­ne­sias myndigheter.

Det eks­tre­mis­tiske MUI har lovet å hånd­heve regje­rin­gens dekret ved å spio­nere på Ahmadiya-muslimer og rap­por­tere fra den lille mino­ri­te­tens akti­vi­te­ter. I en offi­si­ell utta­lelse fra MUI opp­ly­ser orga­ni­sa­sjo­nen at “hvis ahma­diene er uly­dige mot dekre­tet eller fort­set­ter sine avvi­kende akti­vi­te­ter, akter MUI å rap­por­tere det til myn­dig­he­tene og anbe­fale pre­si­den­ten å tvangs­opp­løse Ahmadiya.”

En av isla­mist­grup­pene som har del­tatt i pro­tes­tene mot Ahmadiya-muslimenes reli­gions­fri­het er en gruppe som kal­ler seg Peace­ful Alli­ance against Islam’s Defi­le­ment (ADA API). Grup­pen er sam­men­satt av isla­mist­frak­sjo­ner, og inklu­de­rer Hizb ut-Tahrir og den noto­risk vol­de­lige Forum Betawi Rem­pug (FBR). Lede­ren for demon­stra­sjo­nene, Noer Muhammad Iskan­dar, for­talte meng­den: “mus­li­mers krav om opp­løs­ning av det avvi­kende Ahma­diya er ikke brudd på reli­gions­fri­he­ten fordi ahma­diene har kren­ket islam ved å aner­kjenne grunn­leg­ge­ren Ahmad som den siste pro­fe­ten i ste­det for pro­fe­ten Muhammed.”

Alli­an­ser mel­lom mus­limske eks­tre­mis­ter har vært en nøk­kel­funk­sjon i de pågå­ende for­sø­kene på å føre det indo­ne­siske sam­fun­net mot orto­doks islam. Lan­dets ledende orga­ni­sa­sjon av mus­limske lærde, MUI, har med hen­sikt for­søkt å under­mi­nere den reli­giøs tole­ran­sen i Indo­ne­sia ved flere anled­nin­ger. I mai 2005 applau­derte MUI arresta­sjo­nen av 3 kristne kvin­ner under lan­dets “Child Pro­tecion Act” for å ha invi­tert mus­limske barn til en “Happy Sun­day” - et arran­ge­ment i regi av kvin­ne­nes kirke. De ble fengs­let for 3 år i sep­tem­ber 2005.

MUI utstedte sin første fatwa mot Ahma­diya i 1981, og fulgte opp med en annen i 2001. I 2001 var Din Syam­sud­din gene­ral­sek­re­tær i MUI. Siden 2005 har Svam­sud­din vært pre­si­dent for den mode­rate Muhammadiya-bevegelsen, som har 30 mil­lio­ner med­lem­mer. Svam­sud­din har i etter­tid for­søkt å være diplo­ma­tisk i offent­lig­he­ten i for­hold til ahma­diene. I april i år sa han at ahma­diene burde over­ta­les til å retur­nere til kon­ven­sjo­nell islam. Svam­sud­din er for øvrig en poten­si­ell kan­di­dat til neste års pre­si­dent­valg i Indonesia.

MUI‘s fatwa fra juli 2005, der orga­ni­sa­sjo­nen for­dømte avvi­kende, plu­ra­lis­tiske og libe­rale for­mer for islam, fikk ikke bare kon­se­kven­ser for Ahmadiya-muslimene. Kristne mino­ri­te­ter – spe­si­elt på Vest-Java – ble mål for en gruppe som kal­les seg Anti-Apostasy Alli­ance (AGAP). Denne alli­an­sen inklu­de­rer FPI, og utnyt­tet et dekret fra 1979 der pre­si­dent Suharto erklærte kir­ker for ulov­lige. Denne erklæ­rin­gen (SKB) inn­e­hol­der krav om at reli­giøse byg­nin­ger må god­kjen­nes av regje­rin­gen, og ble opp­rin­ne­lig intro­du­sert for å hindre isla­mis­ter i å bygge mos­kèer. SKB påbyr at et even­tu­elt reli­giøst byggs naboer må kon­sul­te­res før opp­fø­rin­gen star­ter. MUI, som årlig mot­tar 600.000 dol­lar fra den indo­ne­siske regje­rin­gen, pres­ser lokal­be­folk­nin­gen til å pro­te­stere mot slike byg­nin­ger. I måne­den etter MUI‘s fatwa ble minst 35 kir­ker på Vest-Java stengt.

I mars 2006 ble SKB‘en fra 1979 revi­dert. Loven gjorde det vans­ke­lig for mino­ri­te­ter som ahma­dier og kristne å opp­føre reli­giøse bygg. I hen­hold til den revi­derte loven må reli­giøse bygg ha et mini­mum på 90 med­lem­mer og ha god­kjen­nelse fra 60 naboer med en annen reli­giøs tro.

Da 59 med­lem­mer av FPI ble arres­tert etter angre­pet på AKKBB 1 juni, unn­gikk noen ledere av demon­stra­sjo­nen å bli tatt. Lede­ren av FPI-fløyen som var ansvar­lig for det vol­de­lige angre­pet – en mann som bare kal­les Munar­man – overga seg til poli­tiet samme dag som dekre­tet som for­byr ahma­die­nes akti­vi­te­ter ble utstedt. I for­bin­delse med over­gi­vel­sen erklærte Munar­man for­nøyd at han hadde opp­nådd sitt mål om å gjøre de van­tro ahma­diene lovløse.

Ahmadiya-muslimene har vært i Indo­ne­sia siden 1920-årene. For å bli en Ahma­diya må man avlegge et løfte om å “ikke skade noen”. Fra et vest­lig syns­punkt frem­står det som absurd at en fre­de­lig gruppe som ikke opp­mun­t­rer til vold blir for­budt, mens en gruppe som FPI som er åpent vol­de­lig og offent­lig opp­ford­rer til krig mot Ahma­di­yah for­blir lovlig.

I februar i år, holdt FPI‘s gene­ral­sek­re­tær Ahmad Sobri Lubis, en tale til en stor mengde til­hen­gere i Ban­jar på Java. Sobri Lubis førte et kom­pro­miss­løst språk:

Kill! Kill! Kill!,” Sobri Lubis told the rally. “It is halal to spill the blood of Ahma­di­yah. If any of you should kill Ahma­di­yah as orde­red by us, I per­so­nally, as well as the FPI, will take responsibility.”

Lubis opp­ford­ret til­hen­gerne til å drepe ahma­dier fordi de kren­ker islam. Hva gjel­der men­neske­ret­tig­he­ter mente gene­ral­sek­re­tæ­ren at de er “katte-ekskrementer”. Talen kan fort­satt sees på en video på inter­nett. Til­stede var også lede­ren for Forum Umat Islam (FUI), Muhammad Al Khat­hath. I til­legg holdt også Abu Bakakr Bashir tale ved samme anled­ning. Bashir har vært fengl­set for å ha gitt sitt sam­tykke til Bali-bombene i 2002, som drepte 202 men­nes­ker. Han ble løs­latt i 2006 og etter en appell ble dom­men opp­he­vet av Indo­ne­sias høy­este­rett. Bashir var tid­li­gere leder for lan­dets Mujahideen-råd (MMI).

Opp­ford­ring til drap på mot­stan­dere har vært et kjenne­tegn for FPI‘s virk­som­het siden orga­ni­sa­sjo­nen ble opp­ret­tet. I okto­ber 2000 patrul­jerte bevæp­nede FPI-medlemmer den inter­na­sjo­nale fly­plas­sen Sukarno-Hatta. Tals­man­nen Zai­nud­din uttalte på vegne av FPI:

If we find any Israe­lis, we will first try to per­suade them to leave, but if they refuse, we will slaugh­ter them.”

To måne­der senere ledet en vol­de­lig FPI-aksjon til drap på en sivi­list. Grup­pen opp­trådte tru­ende over­for beboerne i et angi­ve­lig Red Light Dist­rict i Chkjing, Subang på Vest-Java og fore­tok raid i under­hold­nings­etab­lis­se­men­ter. FPI-medlemmene fant kvin­ner de hev­det var pro­sti­tu­erte. De klip­pet håret av disse kvin­nene og begynte der­etter å angripe pri­vate hjem i nabo­la­get. Da en ung mann pro­te­sterte ble han stuk­ket ned og drept.

Dagen etter dra­pet satt lokal­be­folk­nin­gen fyr på huset til den lokale FPI-lederen Saleh Al Habsy. Samme dag angrep FPI under ledelse av Alawy Usman en politi­sta­sjon i Cikoko, 55 mil fra hoved­sta­den Jakarta. 3 politi­of­fi­se­rer ble hardt såret. Usman hev­det i etter­tid at en stein var blitt kas­tet på ham og hans til­hen­gere fra politi­sta­sjo­nen. Stei­nen hadde fått et med­lem til å falle, og da de antok at ved­kom­mende var blitt skutt angrep mob­ben politi­sta­sjo­nen. Ingen ble for øvrig til­talt for dra­pet på den unge man­nen i Chikjing.

FPI‘s trus­ler om å drepe kristne har fort­satt, selv etter vol­den som utspilte seg på Pancasila-dagen 1. juni i år. 3 dager etter ble kirke­le­der Bedali Hulu utsatt for døds­trus­ler fra FPI-medlemmer i Tane­rang på Java mens han besøkte sin svigermor.

Hva gjør myn­dig­he­tene i møtet med mus­limske ekstremister?

De vol­de­lige isla­mist­or­ga­ni­sa­sjone har vært i stand til å ope­rere prak­tisk talt uten å møte mot­stand. Angrep på for­ret­nings­virk­som­he­ter har sjel­den ført til arresta­sjo­ner og når det har vært noen, har det sjel­den ført til til­tale. De islamske vigilant-gruppene i Indo­ne­sia er til­knyt­tet poli­tiske figu­rer eller par­tier. I 1998 ble FPI kob­let til den fri­vil­lige milit­sen PAM Swa­karsa (PAMS). Milit­sen ble finan­siert av B.J.Habibie, pre­si­den­ten som etter­fulgte Suharto. PAMS og FPI ble brukt av myn­dig­he­tene og mili­tæ­ret til å tra­kas­sere og true stu­den­ter og oppo­nen­ter mot regje­rin­gen og mili­tære figu­rer som støt­tet Habi­bie. PAMS ble grunn­lagt av Abdul Gafar i 1998. Gafar spil­ler frem­de­les en rolle i indo­ne­sisk poli­tikk, om enn en kor­rupt rolle. FPI hev­des frem­de­les å ha til­knyt­ning til militæret.

FPI har nære rela­sjo­ner til andre fana­tiske og kvasi-militære frak­sjo­ner i Indo­ne­sia, slik som MMI som ble grunn­lagt av Abu Bakar Bashir. De har ogå rela­sjo­ner til FUI, som ble star­tet i 1999 og hadde tette bånd til pre­si­dent Habi­bie. FUI ble blant annet brukt til å bekjempe stu­den­ter som var lojale mot Mega­wati (Sukar­nos datter)..

I februar 2006 kas­tet FPI seg inn i kamp som var blitt star­tet av MMI – angre­pet på det indo­ne­siske Playboy-magasinet. Avianto Nugroho hadde måne­den før annon­sert at han hatt fått ret­tig­he­ter til å pub­li­sere en indo­ne­sisk ver­sjon av det berømte maga­si­net, men gjorde det klart at bladet ikke ville inn­e­holde naken­het. For­man­nen for MMI, Irfan Awas, erklærte at Play­boy var por­no­gra­fisk og at utgi­vel­sen i Indo­ne­sia ville ødelegge lan­dets moral selv uten naken­het. Den første utga­ven skulle pub­li­se­res i mars, men ble for­sin­ket. Utga­ven ble redi­gert av Erwin Arnada og pub­li­sert i april, mens FPI-medlemmer avholdt demon­stra­sjo­ner uten­for redak­sjo­nens loka­ler i Jakarta.

Alawi Usman, som ledet angre­pet på politi­sta­sjo­nen i Chikoko i 2000, uttalte at der­som redak­sjo­nen fort­satt var aktive når det var gått en uke, aktet FPI å gå til fysisk angrep. En annen FPI-aktivist, Tuba­gus Muha­mad Sidik, hadde dette å si:

Even if it had no pic­tu­res of women in it, we would still pro­test it because of the name… Our crew will cle­arly hound the editors.”

Indo­ne­siske radio­sta­sjo­ner ble ned­ringt av lyt­tere, hvorav mange kla­get over Playboy‘s mang­lende por­no­gra­fiske inn­hold. En inn­rin­ger glef­set at det er “en synd å lese et Play­boy uten naken­het!”. Mindre enn en uke etter pub­li­se­rin­gen, gikk FPI-medlemmer til angrep på maga­si­nets kontorer.

Tid­li­gere samme år hadde rundt 400 FPI-medlemmer for­søkt å storme den ame­ri­kanske ambas­sa­den på grunn av de danske karikatur-tegningene. Stei­ner hadde blitt kas­tet på ambas­sa­den. I april stor­met 300 FPI-medlemmer byg­nin­gen i Syd-Jakarta der Play­boy ble laget. De for­søkte å trenge gjen­nom jern­por­tene på utsi­den av byg­nin­gen og politi­menn ble angre­pet. Vol­den førte til at medie­grup­pen Vel­vet, som pub­li­se­rer Play­boy, ble tvun­get til å eva­ku­ere kon­to­rene sine. Til sist flyt­tet de til Bali. Redakør Erwin Arnada ble stilt for ret­ten, til­talt for uanstendighet.

Da en av de påkledde model­lene fra den indo­ne­siske utga­ven, And­hara Early, møtte i retts­sa­len skrek demon­stran­tene for­nær­mel­ser mot henne. Early ble også til­talt for uan­sten­dig­het. Da hun for­lot retts­sa­len ble hun kalt en hore som kom til å havne i hel­vete. Andre ropte at de håpet hen­nes dat­ter ville bli vold­tatt. Redak­tør Arnada, Early og en annen modell, Kar­tika Okta­vini, ble omsi­der frikjent.

Sam­funns­end­rin­ger – også for lan­dets kvinner

FPI er vel­kjent for sine vol­de­lige og tru­ende kam­pan­jer. Da karikatur-krisen stor­met som verst i februar 2006, truet med­lem­mer av FPI og Anti-Apostasybevegelsen utlen­din­ger i Band­ung på Java. 27 akti­vis­ter ble arres­tert uten­for Holi­day Inn, der de spurte utlen­din­ger om hva de mente om karik­tau­rene. “Hvis de støt­ter kari­ka­tu­rene, har vi ikke noe annet valg enn å be dem for­late Indo­ne­sia”, for­klarte en aktivist.

Den åpent vol­de­lige orga­ni­sa­sjo­nen har inn­fly­telse på poli­tikk, både lokalt og nasjo­nalt. I begyn­nel­sen av 2006 intro­du­serte flere lokal­ad­mi­ni­stra­sjo­ner islamske til­leggs­lo­ver. I Tan­ge­rang nær Jakarta, ble det intro­du­sert en lov som sier at enhver kvinne som blir obser­vert uten­dørs alene etter klok­ken 19 er å anse som en prostituert.

Det første offe­ret for den nye loven ble den mus­limske kvin­nen Lilis Lin­da­wati. Sent i februar 2006 ble den gra­vide tobarns­mo­ren arres­tert mens hun ven­tet på bus­sen. Klok­ken var rundt 20, og hun hadde nett­opp gått av arbeids­skif­tet som kel­ner. Lin­da­wati ble plas­sert i en celle, og frem­stilt for ret­ten dagen etter. I ret­ten ble hun tvun­get til å tømme ves­ken sin, og en leppe­stift falt ut. Det fikk dom­mer Bar­men Sinu­rat til å felle føl­gende dom:

There is powder and lip­stick in your bag. That means you’re lying to say that you are a housewife. You are guilty. You are prostitute.”

Fru Lin­da­wati fikk en bot på 45,- dol­lar, men da hun bare hadde buss­pen­ger på seg, ble hun tvun­get til å til­bringe 3 dager i feng­sel. Bor­ger­mes­ter Wahi­din, som intro­du­serte den kvinne­fiendt­lige loven, er bror til Indo­ne­sias uten­riks­mi­nis­ter Has­san Wira­duya. Wahi­din kom­men­terte Lindawati-saken slik: “Hun kunne ikke bevise at hun ikke er en pro­sti­tu­ert. Det er sant at hun ikke drev hor/utroskap da hun ble arres­tert av mine menn, men hvor­for bru­ker hun sminke?” Senere sak­søkte Lin­da­wati bor­ger­mes­te­ren I Tan­ge­rang, men resul­ta­tet er ikke kjent.

I Depok har lig­nende lover blitt intro­du­sert. Lovene ble inn­ført etter at lokal­ad­min­stra­sjo­nen hadde kon­sul­tert FPI og MUI. Den indo­ne­siske fors­ke­ren Syai­ful Mujani hev­der at slike til­leggs­lo­ver er ukon­sti­tu­sjo­nelle og ulov­lige. Sør-Sulawesi har inn­ført lover som tvin­ger kvin­ner ansatt i offent­lige insti­tu­sjo­ner til å bære islamsk bekled­ning, og ansatte i admi­ni­stra­sjo­nen må kunne lese og skrive ara­bisk (ara­bisk er for øvrig ikke en del av lan­dets offi­si­elle språk).

På et møte i april 2006 hev­det det indo­ne­siske Youth Cir­cle at isla­mis­ter og mus­limske fana­ti­kere truer Indo­ne­sias demo­krati. Zuly Qodir fra Muhammadiyah-bevegelsen sa at de sek­te­riske grup­pene pres­ser sin agenda for å endre Indo­ne­sia til et teokrati, og at de for­sø­ker å for­ma­li­sere islam som sta­tens ideo­logi. Da møtet fant sted, var en kon­tro­ver­si­ell lov nett­opp blitt intro­du­sert i lan­dets par­la­ment. Lov­for­sla­get het “Anti-pornografi” og ville ha gjort aspek­ter av de isla­mis­tiske til­leggs­lo­vene til stan­dard for hele nasjo­nen. Tid­li­gere pre­si­dent Kyai Haji Abdurrahman Wahid (Gus Dur) gikk i mot lov­for­sla­get. Som et resul­tat ble han tvun­get av en scene under en demon­stra­sjon i Pur­wa­karta på Java av med­lem­mer av FPI.

Loven ville gjort det for­budt å kysse offent­lig, og ville kunne føre til 5 års feng­sels­straff hvis man ble fun­net skyl­dig. Å eks­po­nere visse områ­der av krop­pen – som mage, lår eller hof­ter – kunne føre til 10 års feng­sel og en bot på 50.000,- dol­lar. På øya Lom­bok pro­te­sterte mus­limske kvin­ner mot loven. En mus­limsk for­kjem­per for kvin­ners ret­tig­he­ter, Yenny Wahid, sa rett ut at lov­for­sla­get er et isla­mis­tisk for­søk på å impor­tere ara­bisk kul­tur til Indonesia.

Kvin­nene som for­dømte Anti-pornografiloven ble tra­kas­sert av det FPI-allierte FBR. FPI del­tok i orga­ni­se­rin­gen av mas­sive demon­tra­sjo­ner til for­del for den under­tryk­kende loven, som ville ha ødelagt turist­in­du­strien på ste­der som Bali og også ville dis­kri­mi­nert hin­duer, kristne og den inn­fødte befolk­nin­gen på Vest-Papua. Lov­for­la­get gikk igjen­nom i februar 2007, men later fore­lø­pig ikke til å ha blitt fullt imple­men­tert i det indo­ne­siske lovverket.

Den poten­si­elle bor­ger­kri­gen mel­lom mode­rate og radi­kale mus­li­mer som har kom­met til over­fla­ten i for­bin­delse med Ahmadiya/FPI reflek­te­rer en mer grunn­leg­gende kon­flikt – kam­pen mel­lom isla­misme og demo­krati. Den nåvæ­rende regje­rin­gen i Indo­ne­sia ser ikke ut til å være inn­stilt på å kon­fron­tere den isla­mis­tiske mino­ri­te­ten. I ste­det har den valgt å gjøre liv­ene til fre­de­lige grup­per – som for eksem­pel ahma­diene – mer vans­ke­lig. Stilt over­for mas­sive krav om å for­dømme eller forby det noto­risk vol­de­lige FPI, gjør regje­rin­gen ingenting.

Mange av de ledende isla­mis­tene i Indo­ne­sia – Umar Jaf­far Tha­lib i Las­kar Jihad, Abu Bakar Bashir, den spi­ri­tu­elle lede­ren for ter­ro­rists­grup­pen Jemaah Isla­mi­yah og Habib Rizieq Sha­hib – er av ara­bisk avstam­ning. De verd­set­ter ikke Indo­ne­sias kul­tu­relle for­skjel­ler og respek­te­rer ikke Pancasila-prinsippene eller kon­sti­tu­sjo­nen fra 1945. Det er også mange i det indo­ne­siske mili­tæ­ret som vir­ker for­nøyde med at lan­dets demo­krati blir brutt ned, slik at de kan til­egne seg makt i en even­tu­ell unn­taks­til­stand. Den sit­tende pre­si­den­ten later ikke til å ha noe behov for å opp­rett­holde lan­dets kon­sti­tu­sjon. Til neste år skal Susilo Bam­bang Yud­hoyono drive valg­kamp. Da han ble valgt i 2004, var den almin­ne­lige opp­fat­ning at Yud­hoyono ville vise seg fast i krise­ti­der. Den fast­he­ten er ikke len­ger syn­lig. Han har still­tiende sett på at andre i hans regje­ring – stats­ad­vo­kat Hen­dar­man inklu­sive – har søkt å under­min­dere Indo­ne­sias demo­kra­tiske fundament.

Pre­si­dent Yud­hoyono har vist seg svært svak i møtet med den frem­mar­sje­rende islamske eks­tre­mis­men i Indo­ne­sia. I 2003 søkte han kvin­ners stem­mer, og pro­du­serte et album med kjær­lig­hets­san­ger “My lon­ging for you.” Et slikt stunt vil neppe gjøre ham noen tje­nes­ter ved val­get i 2009. Han har bøyd seg for isla­mis­te­nes press, og har såle­des i svik­tet i å opp­rett­holde nasjo­nens kon­sti­tu­sjon og demo­krati. Mens isla­mis­tiske til­leggs­lo­ver har blitt inn­ført rundt omkring i hele Indo­ne­sia, har pre­si­den­tens regje­ring unn­latt å gripe inn. I følge den juri­diske eks­per­ten Denny Ind­rayana, kan sharia-baserte til­leggs­lo­ver fjer­nes ved at pre­si­den­ten utste­der et dekret:

Based on Law No. 32/2004, the govern­ment can make a deci­sion 60 days after local admi­ni­stra­tions give bylaws for review.”

Den siste beslut­nin­gen om omfat­tende restrik­sjo­ner på akti­vi­te­tene til en fre­de­lig og lov­ly­dig gruppe bor­gere i Ahmadiyah-bevegelsen har slått an en ube­ha­ge­lig tone innad i Indo­ne­sia og uten­for. Ahma­diene har alle­rede vært utsatt for for­føl­gel­ser på Java og Lom­bok. Mel­lom 2005 og 2008 har minst 25 Ahmadiya-kirker blir ødelagt. Dekre­tet har like­vel blitt kri­ti­sert av islam­sis­ter som Abu Bakakr Bashir fordi det ikke totalt­opp­løste Ahma­diya. Human Rights Watch for­dømte dekre­tet og opp­ford­ret den indo­ne­siske regje­rin­gen til å opp­rett­holde de plu­ra­lis­tiske prin­sip­pene i lan­dets konstitusjon.

Den pro­mi­nente advo­ka­ten og råd­gi­ver for pre­si­dent Yud­hoyono, Adnan Buy­ung Nasution, mener at dekre­tet er begyn­nel­sen på en videre krig:

I would say this is the begin­ning of a furt­her war between Indo­ne­si­ans who want to main­tain a secu­lar state, an open democra­tic society, and those who want to domi­nate (and turn) the coun­try into a Mus­lim country.”

Bekym­rin­gen deles av ret­tig­hets­grup­pen Kontras:

The Indo­ne­sian rights group Kon­tras has also condemned the decree. Usman Hamid, coor­di­na­tor of Kon­tras has said: “The govern­ment has not been able to pro­tect citizens from vio­lence, from prose­cutions com­mit­ted by hard-line groups. This is a serious, serious pro­blem in Indo­ne­sia… we have been able to achieve seve­ral poli­ti­cal reforms, poli­ti­cal free­dom. But the case of Ahma­di­yah under­mi­nes the image of reform even more star­kly because reli­gious free­dom has been attacked after 10 years of reform in Indonesia.”

Den ideo­lo­giske kri­gen som nå blir utkjem­pet i Indo­ne­sia står mel­lom to dia­met­ralt for­skjel­lige sys­te­mer – isla­misme og demo­krati. Så langt ser det ut til at det er de into­le­rante isla­mis­tene som vin­ner i det plu­ra­lis­tiske, multi­kul­tu­relle og mode­rat mus­limske lan­det Indonesia.

Family Security Mat­ters Exclu­sive: Indo­ne­sia - A Civil War Between Isla­mists and Mode­ra­tes? Part Two of Two

Løse­lig over­satt til norsk av under­teg­nede. Den ori­gi­nale artik­ke­len er skre­vet av fri­lans­skri­bent Adrian Morgan.

Del 1: Hvil­ket lag spil­ler Indo­ne­sia på? - Appeas­ment i møte med ekstremisme




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.