Anders Hegers kommentar til Dag Solstads foredrag om ytringsfrihet, ligger på et intellektuelt nivå som er en skamplett for Norske P.E.N, der Heger er formann.
Heger får assosiasjoner til “Brand” når han sitter ringside og lytter til Solstad. Det er Solstad som er Brand der han langer ut mot de som Heger kaller “ytringsfrihetsapologeter”. Heger går meget langt i å gi Solstad rett i sin kritikk.
Men når Solstad raljerer og herjer med ytringsfrihetsbegrepet, og viser hvordan det kan gjøres anvendelig for å forsvare alt fra paparazzivirksomhet til de rene sjikanøse skurkestreker – når han trekker opp hvor billig, hvor ufarlig og selvfølgelig ordet er blitt her hjemme, klarer jeg ikke å viske ut bildet av Brand som hudfletter tidens bilde av Gud som en vennlig, ufarlig gubbe. Han er vel gammel; ikke så?… Naturligvis. Og grå? Tyndhåret efter gubbers vis, med skæg som sølvtråd eller is, – velvilligt stemt, men dog så streng, at han kan skræmme børn i seng?
Det er en Gud som ikke krever noe særlig, men som er sånn passelig grei å ha med seg. Er han vanskelig er det for de andre. Det var denne lommeguden, de andres Gud, han som kan brukes til hva som helst, som «i smått er høkret ut», jeg satt og tenkte på, da jeg hørte Solstads raljering med vår billige ytringsfrihet, et begrep som like gjerne kan benyttes til å forsvare løssalgsavisenes dekningsbidrag, som retten til å fornærme andres religion. Oss vil den aldri ramme. Derfor er den grei å bruke til å kreve respekt fra de andre.
..
Ytringsfrihet er ikke bare en fisefin abstraksjon fra forlagenes og avisenes markedsføringsavdelinger, eller en selvrettferdig retorisk boble rundt Viggo Johansens bord når muslimene – for Gud vet hvilken gang – skal stå til ansvar for enhver urett begått i Hans navn. Det er en blodig realitet rundt ordet som ikke helt lar seg fleipe bort.Derfor følte jeg et ubehag – ikke i Solstads sviende oppgjør med den lettvinte omgang og oppblåste pompøsitet rundt fenomenet – den virket mest av alt befriende. Ubehaget var knyttet til konsekvensene han trakk. Man er liksom ikke i form til å sette pris på harselas og stilige litterære virkemidler, med bildet av døde kamerater på netthinnen.
Først med debatten i ettertid – som stort sett har handlet om at Solstad har fått pryl, rund baut – er jeg blitt klar over hvilken tjeneste han har gjort begrepet. Forfatteren har ikke redusert fenomenet til litteratur – han har løftet det opp til det. Det er faktisk et stykke mannsmot i det, i dagens intellektuelle klima.
Related posts: