Gud som sosialdemokrat

På en høytidsdag gir det som blir sagt fra talerstoler en viss pekepinn om hva som er de rådende tanker. To podier, en prekestol og en talerstol foran Eidsvollsbygningen var ikke helt ulike. Begge var farget av en velment humanisme. Også Gud er blitt terapeut.

I Eidsvoll kirke var det selveste biskopen i Borg, Helga Haugland Byfuglien, som var gjest. Tekst for dagen var de fine ord fra Johannes-evangeliet om lyset og mørket. Mennesket må bevare lyset, for ikke å bli slukt av mørket. Det finnes knapt noe mer takknemlig enn det gnostiske billedspråket om lyset og mørket. Men fra prekestolen ble dette utlagt som at vi har fått så mye her i landet: Fra å være Europas fattigste er vi blitt det rikeste. Vi må være takknemlige og huske å dele med andre. Som i fjor gikk kollekten til palestinske kristne i “Palestina”. De – i likhet med resten av folket – har det vanskelig og blir trengt fra mange kanter. Ikke ett ord om at de palestinske kristne blir trengt også av sine egne. Hvem som “trengte” dem ble derfor meget klart. Ingen motforestillinger hos Haugland Byfuglien, som tilhører den lettvinte empatiske fløyen. Hun minnet også om at vi må ta godt imot nye landsmenn, også de av en annen religion.

Ingenting om uoverstigelige vanskeligheter, om at vi kan trenge hjelp til å holde ut. Ingenting om vår skrøpelighet og svakhet. Ingenting om generasjonene som har slitt kirkebenkene før oss. Kan det tenkes at alt ikke går opp og frem? At vi kan oppleve en nedgang, tilbakegang, en krise? At vi kan trenge noe å tro på? Det er ikke slik det snakkes fra prekestolen lenger. Det meste er greit. Det gjelder bare å være snill nok.

En slik tale “sitter” ikke. Folk vil gjerne høre noe som forløser dem. Noe som treffer. I kirken skal man snakke om Gud, og han er ikke en snill terapeut. Han kan være voldsom. Skal man våge å snakke om Gud, må man snakke om de store tingene, og det kan være som å bli spiddet på en lanse.

Noman Mubashir har godt humør og er en glad gutt. Han holdt en OK 17. mai-tale foran Eidsvollsbygningen. Sammenlignet med langhalmen fra tidligere år var den frisk og direkte, men enkel. Hans utgangspunkt var at mye har skjedd siden han vokste opp på Lørenskog. Norge er blitt flerkulturelt. Vi må slutte å snakke om “oss” og “dem” og si “vi”, sa Mubashir. På 17. mai hadde han pleid å spise masse lompe med ketchup. Det var før kyllingpølsa! Men dermed satte han lyset på det som bidrar til et “oss” og “dem”.

Det holder ikke å si at vi er et nytt “vi”, og at det ikke lenger er én måte å være norsk på. Ikke så lenge de ulike versjoner ikke anerkjenner hverandre og kløftene er økende. Det er krevende å snakke om dette 17. mai, men hvis noen kunne gjort det var det Mubashir.

Det er den “skitne” virkeligheten som er problemet, enten det er sett fra prekestolen eller foran Eidsvollsbygningen. Folk vil gjerne høre noe autentisk, noe som river, noe som kommer fra hjertet. Godvilje er ikke nok.

torill born

SOM JEG SKULLE SAGT OG TENKT SELV. SOM ALLTID. TAKK SKAL DU HA. Born
Ante

Dagens høykirkelighet er progressiv.
I betydningen: den tror fundamentalt på fremskrittet; det stadige fremskrittet mot stadig nye moralske høyder.

Her, på denne siden, er ingenting overlatt i den allmektiges hender. Ikke noe “hvis Gud vil”. Gud er like perfeksjonistisk og utålmodig som Kirkenes bymisjon, hvor man må anta at Hans sønn ville jobbet, på statsregulativ trinn 39, hadde han kommet tilbake.

De gamle hadde magemål lite nok til å anerkjenne at kirkens oppgave var å forvalte livet i jammerdalen, på best mulig måte. Den gangen var minnet om en av de katolske dødssyndene – hovmodet – enda levende.

Men med velstaden forsvant jammerdalen, og selvgratulasjonen og selvpiskingen nådde nye høyder. For kirka skal nå forvalte livet i velferdsstaten – the sky is the limit. Ikke noe plass for lidelse og smerte her hos oss, nei. Funker ikke bønn, så har vi da bevilgninger!

Kobbelet av Dnk, miljøverorganisasjoner, menneskerettighetsorgansiasjoner, bistandsorganisasjoner og diverse partier skal frelse verden for dens ubehag; det være seg prostitusjon, barnearbeid, sure oppstøt og flass. Deres iver er upåklagelig og deres moralske overlegenhet utgjør alene makt tilsvarende ti korstog.

Den allmektige får styre med sitt i det hensidige, der funker statens innflytelse enda dårlig.

Men på denne siden har vi da politikken og pengene, og høykirkelige nidkjærhet. Det får holde.
http://arekarlsen.blogspot.com/ Are Karlsen

“I kirken skal man snakke om Gud, og han er ikke en snill terapeut. Han kan være voldsom. Skal man våge å snakke om Gud, må man snakke om de store tingene, og det kan være som å bli spiddet på en lanse.”

Jeg liker det mustige språket. Skjønt: Skal man bare snakke om Gud i kirken? Jo, man skal i allefall ha et “gudelig” perspektiv. Men er det mulig for en kirke som fortsatt sitter på sosialdemokratiets fang?
Da Man

Hele poenget med å ha kirker er å ha steder hvor
folk ikke trenger å tilpasse seg det “sekulære standpunktet”, som ellers gjelder i de fleste andre steder, steder hvor folk samles og treffes.

Hvilke muligheter ligger det da ikke i å gjøre nettop disse “religiøse ‘frisonene’”(kirkene) til steder hvor man kan engasjere seg i samfunnet med et religiøst standpunkt?
Kirken burde være der hvor vi ber til Gud, prater om Gud, i tillegg burde det også være “et handlingens sted”, for politisk engasjement og diskusjon, med et fritt ståsted rent religiøst, hvor man ikke føler seg tvunget til å tilpasse seg idealene, motivene og målene etter det “sekulære ståstedet” som vi finner over alt ellers.

Kirken er tilgjengelig også for dette, kansje dette er det som kan få unge (og eldre) mer samfunnsengasjerte?

Når det gjelder påstander om at “Gud er en sosial demokrat”, så er dette enkelt og greit helt feil, jeg forstår enkelt tankegangen bak det men det som man vil frem til med denne påstanden, men den er ikke gyldig.
Gud underlegger seg nemlig ikke menneskeideologier, kommunisme, kapitalisme eller nasjonal sosialisme. Det er vi som for
eksempel henter verdier fra Bibelen(i sosialdemokrat eksempelet).

Mye av det viktige og grunnleggende i vårt sosialdemokratiske samfunn er bygget på verdier
som vi finner igjen i Bibelen, trygdesystemet vårt er Bibelens nestekjærlighet på et høyt nivå, og dette er noe enhver kristen burde være stolt av! Vårt syn på mennesket, at alle mennesker er like mye vært, er noe som slettes ikke kommer av seg selv, dette synet må bokstavelig talt komme fra ‘oven.’

Det er derfor ikke tilfeldig at det er de tradisjonelt kristne nasjonene som først begynte å praktisere dette som en sannhet, ikke med støtte i evolusjonsteorien, men i Bibelen, hvor vi leser at vi alle er skapt av Gud og dermed er vi like mye verdt i Guds øyne, uten Bibelen, ville dette menneskesynet UMULIG ha kommet inn i vårt samfunn idag, fordi det mangler sekulære argumenter som kan være med på å fremme en så flott konklusjon.