Skal man delta i debatten, må man passe seg for fallgruber. Man må ikke la de andre programmere ens reaksjoner. En slik tendens er mer merkbar i det komplekse temaet om ny identitet for borgere og samfunn, som er hva innvandringsdebatten i virkeligheten handler om.
Èn fallgrube er at språket hardner til, blir sjargong og begynner å leve sitt eget liv. Lærdom: Vær skeptisk, revurder og vær obs på ordenes betydning til enhver tid.
Eksempler:
Jeg hadde igår tenkt å skrive en kommentar til Haddy Jatou N’jies innlegg i Aftenposten: Grums i avisspaltene, men mistet lysten da jeg så noen av kommentarene på document. N’jie reagerte på at kryssordene i Aften-utgaven har merkelige oppgaver som Nesten tre av fire av slike i Oslo begås av «flerkulturelle». Svaret var “voldtekt”, og et slikt alvorlig tema har selvsagt ikke noe i en kryssord å gjøre.
Men derfra går N’jie over til å angripe norske medier og norsk offentlighet for voldtektsstatistikken, for den er også gal når den viser at tre av fire voldtekter begås av utlendinger. En annen kryssordoppgave var “negerlandsby”, og svaret var “kral”. Et ikke spesielt moderne menneske denne kryssordforfatteren. Men heller ikke her nøyer N’jie seg med å kritisere forfatteren og avisen, men feier over Norge og Vestens holdning til svarte. De er blitt utstilt som dyr på utstillinger.
En negerlandsby er nemlig ikke en landsby befolket av afrikanere. En negerlandsby er først og fremst del av en lang tradisjon for zoologiske hager der svarte mennesker ble stilt ut som dyr. En ekte negerlandsby var for eksempel en av Oslos gaver til sine innbyggere da Grunnloven skulle feires i 1914.
Jeg går ut fra at det var dukker på ustillingen. Det blir anakronistisk å kritisere datidens forståelse med nåtidens briller. Det kan sies en hel del om Europas oppfatning av svarte. Imperialisme og kolonialisme er nyttige begreper hvis de brukes med edruelighet. Men de kan også brukes til å piske opp et sinne og skape en følelse av at fortidens synder skal hevnes.
N’jie svinger pisken, og det skaper motreaksjoner. Merker hun ikke det? En moralsk svøpe må behandles med omhu. Det er nå blitt en yndet sport for innfødte å bekjenne hvor rasistiske nordmenn er, og nye landsmenn kan bruke dette som slegge. Abid Q. Raja svinger rasismesvøpen over Frp med fryd. Han kan selvsagt bygge på den gode smaks avsky for Frp, bygget opp over årtier. Den er et godt eksempel på hvordan en karikatur skapes opp: Man tar noen byggeklosser, finner noen saker, ser noen trekk og tømrer et bilde. Man bryr seg ikke om å korrigere det, for det tjener et formål. Frp må selvsagt passe seg for ikke å leve opp til denne karikaturen, og noen ganger gir de motstanderne lett spill.
Raja og N’jie er eksempler på vellykkede innvandrere som er blitt en del av det norske borgerskapet. De har fått og tiltatt seg retten til å dele ut moralske dommer. Denne moraliseringen er blitt en viktig del av den nye borgerligheten. Den er programmatisk forpliktet til å mene de riktige tingene om det flerkulturelle samfunn, om mangfold, om nye måter å være norsk på, om Norges plassering i verden. Utenriksdepartementet hadde nylig et seminar om hva innvandrere mener om Norges plass i verden, og muslimers syn på norsk utenrikspolitikk.
Alt er i støpeskjeen.
Hvis antirasismen er det som skal holde det nye samfunn sammen, er det grunn til bekymring, for måten det moraliseres på er med på å fremme det man vil bekjempe.
Det tenkes en god del tanker ved kontorpulter i det offentlige, på læreværelser, sykehus, barnehaver og universiteter, til og med i redaksjoner, som aldri kommer ut. Det er for farlig. Man risikerer karriere og sosial utstøtelse.
For folk på venstresiden er dette OK, sosial utstøting har vært en del av bevegelsen fra begynnelsen.
’68 var opprinnelsen til den nye frelseslæren om de undertrykte som var rettferdiggjorte i kraft av sin undertrykkelse. Jeg husker veldig godt hvordan en svart ble behandlet som bedre enn hvite i kraft av å være svart. Arabere kunne spille på det samme, den dårlige samvittigheten, og vi ga dem rett: Vi var skyldige.
Denne rettferdiggjøringen av ofrene har fått et sterkt oppsving i kjølvannet av folkevandringene. Venstres Trine Skei Grande sa på radio igår at asylstrømmen til Norge skyldtes “krigen”, og hun var sikker på at de var reelle flyktninger. Man reagerer på enhver innstramming som det var en forløper til Auschwitz.
Den borgerlige dannelse forutsetter en indre disiplin. Den eksisterer ikke i den nye moralistiske offentlighet. Her gjelder det bare å late som.
Men N’jie later ikke som. Hun er sint. Jeg hører ekko av Black Panthers, Che Guevara, Noam Chomsky, ML, Mao, Frida Khalo og Naomi Klein. Hun er overbevist om at hun har rett. Uretten gir henne mandat til å skape rett.
Jeg kjenner godt disse følelsene, har levd høyt og lenge på dem selv. Man trenger motstand for å oppdage at de baseres på følelser, ikke kunnskap.
Det bemerkelsesverdige er at disse stemmene nærmest tilbys talerstoler. Aftenposten har overtatt for Dagbladet. Man nyter å gjøre dem til offisielle talerør. De mer pragmatiske som også finnes blant innvandrere, blir ikke dyrket frem. De er for brysomme, de stiller noen spørsmål som går dypere enn programmatiske bekjennelser.
Sinnet, indignasjonen, selvrettferdigheten fra toppen, finner sitt ekko fra bunnen. Selvsagt. Vi ser det i kommentarene i nettdebatten, hvor det heter at det “flommer” over.
Formynderne/bedreviterne på toppen kan riste på hodet av folkedypet som viser sitt sanne jeg. Det må holdes nede. Kontrollen med hva som slipper til må bli enda strengere.
De to speiler hverandre. Men den som har makten og autoriteten ser ikke at moraliseringen, refsingen og brunbeisingen nettopp fremmer ressentiment hos de som ikke slipper til.
Det finnes nok av historiske paralleller til dette. Men at dagens borgerskap rekonstituerer seg med nye etniske komponenter, gir den sosiale kløften en ny dimensjon. Spesielt hvis disse nye medlemmene tar opp og dyrker en anti-vestlig retorikk. Det finnes en selvdestruktiv “tradisjon” i vestlig kulttur, og nazismen, fascismen og kommunismen hentet energi fra denne.
’68-generasjonen hadde selvdestruktiviteten som underside, under dekke av idealisme på de undertryktes vegne. Antirasismen rommer noe av den samme sekulære religiøsiteten.
For den som beveger seg i ytterkanten og forsøker å bidra til en rasjonell og frimodig debatt, er det viktig å styre unna anti-følelsene fra undergrunnen.