Det går et tog 17. mai. Det er frihetens tog. Det går i hjertene og sinnene til menneskene som bor i landet. For første gang på lang tid er det strid om hva det vil si å være norsk, og hva det nasjonale fellesskap består av og i.
En lang historisk bølge har dekonstruert det nasjonale. Demystifisert det, kalt det en konstruksjon. Denne bølgen har nådd sin topp og er på tilbakegang. Folk trenger det nasjonale.
Bunader kan godt være inspirert av danske postbud. Akantusen har vandret fra antikken til Norden. Men det nasjonale er noe mer: Det er noe mennesker finner frem til i nødens stund.
Derfor har 17. mai vært mest fest og talene vært mest til pynt. Vi har hørt høftlig på minnene fra krigen og påminnelsen om 1814 og 1905. Slik er det ikke lenger.
For første gang siden 1945 er nasjonen igjen utfordret og truet. Med disse store ord mener jeg de sentrale verdiene frihet og fellesskap. Det holder ikke å gjenta de fine ordene. Hvilket innhold har de? Hvilken retning? Når det hevdes at norskhet og norsk kultur er en tilstand og en konstruksjon, er det fare på ferde. Det ligger en stor ansvarsfraskrivelse, et ønske om å slippe å være den man er, i et slikt syn. Det harmonerer ikke med hva folk opplever som sitt “jeg”, hverken det sosiale eller det personlige. Men dette er hva ledende politikere og kulturpersoner har gjentatt i flere europeiske land. De må ha det fra et sted, det må springe ut av et ønske og et behov for å løse en situasjon.
Men løsningen på en vanskelig situasjon er ikke å oppgi sitt kollektive jeg. Det er å stå i situasjonen og slåss for det som betyr noe.
Norge har ikke hatt råd til å holde seg med en intellektuell elite, slik større europeiske land har. Men vi har hatt en annen målestokk: det praktiske liv. Nordmenn har lært av vær og vind, av havet, av bondens og arbeiderens slit. Dette var arbeid forankret i det konkrete, hvor man ikke hadde råd til å gjøre feil. Det lærte disiplin, nøyaktighet og noe om hva ting er verdt. Jeg har de senere år fått mye større respekt for forståelse for hva det praktiske arbeid betyr. Denne degraderingen av det praktiske er en av forklaringene på at så mye tåketale kan spres fra toppen av samfunnet.
I det praktiske liv er skepsis en viktig faktor. Man må kvalitetssikre folk og arbeid. Det finnes derfor en helt annen og begrunnet sunn fornuft ute blant folk enn det eliten på toppen er klar over.
Når det røyner på, ser vi oss om etter det som holder. Det finnes i rikt monn, hvis man bare skraper litt i fernissen. Vi er ikke så materialistiske som det kan virke som.
Dagens 17. mai oppleves annerledes enn før. Ting er ikke lenger selvfølgelige.
God 17. mai!