Det norske samfunnet blir opprørt av historien med den somaliske guttegjengen.
Ja, blir nå det norske samfunnet egentlig det? I den grad vi kan ta diverse ytringer på landets debattforum som et uttrykk for den rådende folkemening, så gjør kanskje samfunnet det. Men hva med det norske rettsystem, norske politikere, dommerkorps, påtalemyndigheter og politi – blir de opprørt og reagerer adekvat i forhold til seksuell trakassering eller seksuelle overgrep mot kvinner? Til det er det dessverre bare å si at det norske samfunnets reaksjon i forhold til kvinners rettssikkerhet på dette området later meget tilbake å ønske. Til og med FN mener det.
Den somaliske guttgjengen representerer riktignok et nytt fenomen fordi de er i en bekymrende ung alder til å oppføre seg slik, og fordi de angriper i flokk – samtidig som alle statistikker over seksuell trakassering og voldtekt tilsier at deres handlinger kan være et resultat av kvinnesynet de er oppdratt med, da miljøet de vokser opp i er overrepresentert på de samme begredelige statistikkene. Er det norske samfunnet i det hele tatt kapabelt til å takle møtet med en innvandret gruppementalitet som har et gjennomseksualisert syn på kvinner? Eller forventes det rett og slett at kvinner skal tilpasse seg, sin påkledning og sin bevegelsesfrihet til en ny, uønsket virkelighet hva gjelder kvinners frihet i det flerkulturelle Norge?
Det er ikke utenkelig at norske myndigheter håper på det siste så lenge de kan, for det islamske/kulturelle seksualiserte synet på kvinner og ærbarhet har funnet gjenklang i et veletablert, ikke særlig godt gammeldags moralistisk, norsk motstykke. Dette kvinnesynet lever i beste velgående i det norske rettsvesenet, og kombinert med en institusjonalisert forestilling om gjerningspersonen som (med)offer, utgjør disse komponentene en kraftig trussel mot Norges kvinners frihet, rettssikkerhet og likeverd. Likevel ser det ut til at det politiske etablissementet kvier seg for å forholde seg til problematikken og/eller å adressere den. Ser vi bort fra det enkelte offers lidelser, så er dette på sikt en særdeles dårlig strategi for samfunnet som helhet – for de problematiske holdningene blir hverken borte eller mindre av det. Snarere er det omvendt.
Følgende er en personlig opplevelse som fant sted i 1993 – men etter hva man fremdeles kan lese og høre fra ofre for voldtekt eller andre overgrep med seksuelle overtoner, er det åpenbart at det norske rettsvesenet tragisk nok ikke har endret seg nevneverdig siden dengang:
Det var en solrik ettermiddag, og jeg var på vei hjem fra en helt vanlig 8-16 arbeidsdag. På 27-bussen til Grünerløkka satt der en ung, norsk mann med et markant utseende. Han hadde en relativt markant oppførsel også, der han satt midt i bussen med hendene godt synlig i skrittet på joggebuksen sin. I 15 år har jeg husket ordrett hva jeg muntert og hoderistende tenkte da jeg gikk av bussen den dagen. Imidlertid så jeg ikke at han gikk av bussen etter meg. Det var det en grunn til, for han forsøkte å holde seg skjult. I det jeg skulle låse meg inn i Christiesgate 7, var han over meg. Det var hender overalt, hofter, bryster, skritt og midje. Og jeg ble fly forbannet, bråsnudde og dro til ham i fjeset med det omfangsrike nøkkelknippet mitt. Han presset meg dermed oppetter døren, befølte meg videre og jeg kunne se ham rett i øynene. Da registrerte jeg at det var noe helt galt med blikket hans. Det hele sto på i kanskje et minutt, kanskje mer, før han slapp meg og begynte å løpe oppover Christiesgate. Fortumlet og rasende kom jeg meg inn i leiligheten min og ringte politikammeret på Grønland.
- Hva gjorde han, sa du? spurte vakthavende polititjenestemann. Det føltes forbausende ubehagelig og flaut bare å fortelle om det. Som om jeg både var tilskitnet og sutrete på en gang. At jeg overreagerte på den overfallspregede grafsingen fra en vilt fremmed var nok politimannens mening også – det var jo bare litt tafsing, og de fleste voksne damer tåler vel det? Tonefallet hans indikerte at en tross alt får tåle litt her i verden, og akkurat der og da hadde jeg egentlig en viss forståelse for politimannens holdning. Jeg fikk også opplyst at det ikke var noen vits i å anmelde det som var hendt, for når det bare var litt tafsing var det ikke noe politiet kunne gjøre med det. Nei vel, tenkte jeg, kanskje er jeg bare prippen og pysete. Dessuten var jeg i minuttene etter overfallet langt mer forbannet enn egentlig redd. Så vek sjokket og raseriet, og angsten overtok.
I 2 dager turde jeg ikke gå ut av leiligheten min. Jeg skalv på hendene, og var redd, sint, lei meg og følte meg skitten på en gang. Verst av alt var følelsen av at han i løpet av et minutts tid hadde lyktes i å ta fra meg noe fundamentalt; som tryggheten min og retten til å bestemme over egen kropp. Jeg hadde fått en brå og uvelkommen påminnelse om hvor sårbar jeg og min tilværelse var – og at sånt man leser om i avisen like gjerne kunne hende meg, hvorsomhelst og nårsomhelst. Samtidig følte jeg skam over min egen reaksjon. Skam fordi det hele bare var litt tafsing, som enhver jo burde tåle. I hvert fall jeg, som ikke akkurat er noe persilleblad, er mer robust enn yndig og alt hadde blitt tatt på fra før. Hva en som blir utsatt for mye verre ting, som voldtekt, må føle i ettertid kan jeg bare forestille meg.
Den tredje dagen gikk jeg på jobb med følelsen av å ha blitt fullstendig paranoid. Jeg stirret mistenksomt på alt og alle, så meg rundt hele tiden, så meg over skulderen for å sjekke om noen så ut til å følge etter meg. På pulten min på jobben hadde en kollega som var informert om det som hadde skjedd, lagt frem en oppslått VG-artikkel med en post-it-lapp på: “ser ikke dette ut til å være den samme fyren?” Artikkelen handlet om en stakkars, mentalt tilbakestående “Rumpeklyper” som var blitt arrestert etter anmeldelse fra flere jenter. VG-journalistens fremstilling var humoristisk vinklet og raljerte mer eller mindre over politiet som hadde arrestert 21-åringen for noe så bagatellmessig, samt anmelderne. Han hadde jo bare tafset litt og kløpet noen jenter i rumpa. Politiet oppfordret på sin side andre ofre til å kontakte dem, da de forberedte påtale.
Så jeg tok kontakt nok en gang, og denne gangen ble det tatt alvorlig. Jeg plukket ham ut i politiets bildearkiver og anmeldte slik politiet ba om. Og nå kom det frem en mindre uskyldig historie enn litt tafsing og rumpeklyping. Han hadde holdt på siden 1991. Saken omfattet 26 unge kvinner. Politiet så på ham som et stort problem, og ville gjerne ha ham vekk fra gatene. De karakteriserte flere av tilfellene som regelrette voldtektsforsøk, og mente at hans overfall hadde blitt verre og grovere for hvert tilfelle. Han var liten av vekst og hadde antagelig derfor ikke lykkes i sine forsetter så langt, men man fryktet at hans atferd over tid ville utvikle seg til voldtekt ved bruk av våpen og eventuelt drap. Han hadde blitt tatt av politiet et par ganger mens han gikk med kniv på seg, og hans modus operandi var å henge rundt på Jernbanetorget og se seg ut slanke kvinner som var lave av vekst. Jeg med mine 160 cm og 52 kilo passet inn i den profilen – utover det var det tilfeldig hvem han forfulgte, sa politiet. 2 av kvinnene i saken hadde han fotfulgt over lengre tid. Til sist hadde de begge flyttet ut av Oslo og tilbake dit de kom fra i redsel for vår mann, da utallige anmeldelser ikke hadde hjulpet på deres situasjon. Den ene hadde måttet avbryte studiene sine fordi hun ble nødt til å flytte for å komme vekk fra den uskyldige tafseren.
Selv hadde jeg blitt så engstelig etter overfallet at jeg enten måtte møtes (egentlig hentes) på Jernbanetorget når jeg kom fra jobb på ettermiddagen, eller så måtte jeg ta drosje hjem. Av og til fikk jeg øye på ham der han sto og speidet på Jernebanetorget, og ble rimelig hysterisk. En av gangene var en fremmed mann som gikk av bussen samtidig med meg så vennlig at han fulgte meg – voksne, selvstendige mennesket – til drosje-holdeplassen. På høylys dag til og med; jeg som aldri har vært mørkredd. Det sto på i et halvt års tid, og det ble en del sykemeldinger ut av det når angsten for å gå ut av min egen dør tok overhånd. Etterhvert kom rettssaken opp.
Det var 25 kvinner som møtte opp for å vitne, den 26nde var så psykisk nedbrutt at hun ikke orket å møte i et rom der han var tilstede. Både hans forsvarer og terapeut bagatelliserte mannens atferd. Han hadde mentalitet som en 12-14 åring, og ønsket bare på ubehjelpelig vis å komme i kontakt med de kvinnene han hadde forfulgt og trakassert/overfalt. Han kunne ikke noe for det. Det måtte vi da skjønne? Vi måtte vel ha sett og forstått at han ikke var “normalt utrustet mentalt”? Jo visst, det var det hver og en av oss hadde gjort – hvilket ikke hadde tjent til annet enn å ytterligere skremme hver og en av oss i den situasjonen han satt oss i.
Deretter kom de forutsigbare og dypt krenkende spørsmålene: Hva hadde du på deg? og Er du seksuelt aktiv? Både retten og forsvarsadvokaten hadde ganske sikkert lest politiets papirer – for min del sto forklaringen om det som hendte der; jeg kom fra jobb som arkivar – med kleskodeks – på Lysaker i fullt dagslys, ikke i arbeidsantrekk som stripperske eller påseilet fra et av byens utesteder nattetider. Og om jeg så hadde kommet fra jobb på en strippeklubb eller vært full som et øsekar; det ville på ingen måte berettiget hans krenkende, fysiske overfall uansett hvordan man ville vri og vrenge på det. Men de som utøvet norsk rettferdighet den dagen kunne lurt meg, for det hørtes så absolutt ut som om det motsatte var tilfelle. Hvis ikke ville de neppe ha spurt i utgangspunktet.
Hvor mange centimeter høy en ville følt seg om en sto der og visste med seg selv at en hadde tillatt seg å ha på seg en kort kjole, tatt en pils for mye og attpåtil frekt – og underforstått seksuelt inviterende for enhver voldsmann innen rekkevidde – beveget seg gatelangs etter mørkets frembrudd, kan man jo bare lure på. Å måtte forklare seg for myndighetene om personlig klessmak og atferd etter å ha blitt overfalt er en opplevelse jeg erfaringsmessig ikke unner noen, enda jeg var godt påkledd og edru da det skjedde meg.
Som ekstrabonus fikk jeg naturligvis bekreftet skammen jeg følte da jeg ringte politiet første gang: som seksuelt aktiv lot det avgjort til at det var rettens mening at en da må tåle litt tafsing og beføling – man har jo blitt tafset på og befølt fra før, må vite. At det er en ørliten forskjell på frivillig berøring av en man velger selv og rent overfall på åpen gate ble ikke belyst – når jeg ville forklare det etter å ha blitt avkrevd svar på min seksuelle status, ble det avfeid med et “takk” fra forsvarsadvokaten og aktor protesterte ikke. I det hele tatt opplevde jeg rettssaken som en ny nedverdigelse, og jeg ville bli forbløffet om jeg var den eneste av vitnene som følte meg utsatt for nok et overgrep – denne gangen av den norske rettsstaten.
Dommen som fulgte ble da også som forventet, med tanke på hvordan retten forholdt seg til de kvinnelige ofrene og den etablerte holdningen spørsmålene om personlig klessmak og seksualliv vitnet om. Gjerningsmannens status som et offer i dette var udiskutabel. For han kunne ikke noe for det. Han var for syk til å sitte inne over lengre perioder og han var for frisk til å overlates til en institusjon. Hans kontaktsøkende atferd var tross alt ikke så alvorlig, var den vel? Bare litt ivrig tafsing, liksom. Sexologen som hadde ham i terapi, gjorde dessuten oppmerksom på at tafsingen var en form for kompliment til ofrene – han syntes nemlig at de var pene, ellers ville han jo ikke tafset på nettopp dem. Og for alt jeg vet kan noen av hans ofre ha hatt for korte skjørt til at de kunne forvente noe annet enn litt tafsing – jeg vet ikke hva som regnes som akseptabel skjørtelengde i en norsk rettssal. Selv kan jeg ha hatt for utringet, kroppsnær genser under dressjakken; jeg liker tilfeldigvis kroppsnære gensere med sjenerøs, rund hals. Kanskje var det derfor han ønsket å ta kontakt med meg, fordi ingen andre på 160 cm hadde like kroppsnær og utringet genser som meg på Jernbanetorget akkurat da? Kanskje han i stedet hadde overfalt en annen hvis jeg hadde vært smart nok til å ha på meg en høyhalset genser i det varme været den dagen?
Ikke vet jeg, men jeg vet at for 26 selvstendige, frie og arbeidsføre kvinner førte hans kontaktsøkende atferd til akutt redsel, langvarige angstreaksjoner, innskrenket bevegelsesfrihet (i hvert fall) i en periode, avhengighet av andre for å komme seg til og fra, fravær fra skole og arbeid, avbrutte studier, flytting fra bosted og øvrig elendighet. Selv den legale prosessen – anmeldelse og oppmøte i rettssaken – forårsaket personlig ubehag, samt fravær fra skole og arbeid. Men hva gjør man ikke for å hjelpe den norske stat med å dømme seksualforbrytere? Kan hende tenker man at ens innsats er med på å hindre forbryteren i å forgripe seg på medsøstre i fremtiden?
Jada, vi hjalp den norske stat til å dømme gjerningsmannen til 6 måneder fengsel; 6 måneder han allerede hadde avsonet i varetekt mellom noen av overfallene. Det aller første jeg så da jeg kom av bussen på Jernbanetorget dagen etter rettssaken, var en aktiv, seksuelt motivert overfallsmann – med det norske samfunnets fulle viten, om ikke direkte velsignelse – på jakt etter nye, småvokste jenter å ta kontakt med ved å grafse på brystene og i skrittet deres. 26 kvinner som ikke hadde gjort noe annet galt enn å ha sin daglige ferdsel på det knutepunktet for offentlig transport Jernebanetorget var, fikk slite på egenhånd med ettervirkningene av hans virksomhet. Hva de gjennomgikk, vet jeg ikke. For min del besto det av nye måneder med angst, henting og drosjer. Slik sett må jeg nok i ettertid regnes som heldig; i det minste hadde jeg blitt klar over hans eksistens og kunne beskytte meg mot ham med tiltak som henting og drosje uten større omkostninger enn psykiske plager i et par års tid. Det var og er vel andre der ute som ikke har vært like heldige.
Dett var dett, som man sier – i valget mellom overfallsmannen og norsk rett tenker jeg nærmest med mer sinne på sistnevnte i dag. Jeg hadde faktisk ikke regnet med at retten skulle føye skam til skade for en borger(e) som uforskyldt var blitt overfalt. Men dette er altså en akseptert og dagligdags behandling av frie, likestilte kvinner i det norske rettssystemet. Med holdningen rettstaten Norge utviser i slike saker, er det ikke underlig at enkelte grupper tror det er fritt frem – spesielt ikke når de kommer fra land der det er samfunnets alminnelige mening at voldtekt og seksuell sjikane er kvinnens ansvar, og at hun har seg selv å takke om hun blir utsatt for en av delene.
Få eller ingen politikere eller statsråder har i likeverdets og likestillingens – som de vanligvis snakker om i patosfylte vendinger – navn utmerket seg med å engasjere seg for høyst nødvendige endringer og oppdateringer som for lengst burde vært iverksatt i rettsstaten Norge. Voldtekts- og seksuelle overgrepsstatistikkene viser at denne typen overgrep ikke er for nedadgående, snarere tvert mot. I tillegg er grovere overgrep – som for eksempel gruppevoldtekter – praktisk talt importert som et nytt fenomen, og kommer i følge med et til dels aggressivt og gjennomseksualisert kvinnesyn. Uavhengig av gjerningsmannens opprinnelse, så er det tydelig å se at slike saker i alle fall opprører menigmann – alle har en mor, datter, søster eller kjæreste. Hvis ikke norske myndigheter snart oppdaterer seg og ruster seg til å hamle opp med seksuelle overgrep i alle kategorier, så skal vi vel være mer enn heldige om vi unngår voldelige sammenstøt eller borgervern i en ikke altfor fjern fremtid.
Å la humle suse for å slippe å forholde seg til en ubehagelig problematikk kan dessuten fort vise seg å være regelrett livsfarlig. En rasende folkemengde er ikke spesielt kjent for å sjekke om de har rett gutt eller mann. Det å kjøpe seg offentlig fred fra anklager om rasisme og kultursjåvinisme kan derfor bli veldig dyrt, og i tilfellet uakseptabelt syn på kvinners bevegelsesfrihet og kvinnelig seksualitet er det ikke engang noe poeng med et slikt kjøp: myndighetene kan begynne med å se på norske juryer og dommere, og så arbeide seg videre derfra.
Og det er hverken sjåvinisme, rasisme eller stigmatisering, selv om noen av ren refleks ganske sikkert vil utlegge det som nettopp det. Men det må vi kunne forvente at for en gangs skyld får være en underordnet problemstilling, for en synlig og resolutt innsats på dette området ser ut til å ha blitt tvingende nødvendig for å sikre kvinners hardt tilkjempede og dyrebare frihet i Norge anno 2008.
Related posts: