Aftenposten har oppdaget at videoen av Mohammed al-Durra trolig er et falsum. Men avisen har ikke oppdaget at den har et forklaringsproblem. Aftenposten har selv bidratt til å spre og bygge opp ikonet, og har ikke vært interessert i motforestillinger.
Journalist Kristoffer Rønneberg skriver at France TV 2 tapte ankesaken mot Philip Kerentsy og at det kan være grunn til å tvile på om Mohammed al-Durra videon er ekte. Dvs. Rønneberg går lenger enn det: han tar antyder at den er et falsum.
Artikkelen er registrerende, saklig. Rønneberg har i stor grad bygget på Jyllands-Postens artikkel etter dommen. Avisen har dessuten lagt ut videoene til Richard Landes som mener å kunne påvise manipulasjonen. Som Rønneberg skriver:
Videobildene av den palestinske gutten som døde i farens armer har blitt et av vår tids største ikoner. Men filmen var trolig en bløff.
Hvis en av vår tids største ikoner er en bløff, så er det sensasjonelt. Hvorfor? pga bildenes betydning i Midtøsten og blant muslimer. Og fordi vestlige medier i høy grad har bidratt til å bygge dette ikonet og gitt det troverdighet.
Det er den egentlige skandalen: det er noen få enkeltpersoner som har holdt saken levende, og de har vært standhaftige nok og dyktige nok til at de har fått overbevist flere.
Men det offisielle Frankrike, både medier og statsmakten, har kjempet mot at saken skulle granskes. Det samme er tilfelle i Norge, med Aftenposten som en viktig aktør, ved Per A. Christiansen.
Da det for alvor ble stilt spørsmål ved videoen i september 2005, tipset vi Christiansen og spurte om ikke leserne burde informeres. Dette som reaksjon på at Christiansen nettopp hadde hatt en sak som bekreftet ikonet uten ett spørsmålstegn: Et mektig palestinsk symbol. Christiansen svarte i en e-post:
Dette er gamle ting (blant en rekke “oppsiktsvekkende” påstander som har svirret på nettet i årevis).
Poenget er at Christiansen selv er part i saken, og også Aftenposten redaksjonelt. Al-Durra saken er et eksempel på hvordan vestlige medier blir politiske aktører. Ikonet har spilt en viktig funksjon og skapt en alliansen mellom vestlige opinion og muslimer. Men dette er en alliansen bygget på løgn. Det er alvorlig, for pressefriheten, for kritisk journalistikk, for vårt forhold til Midtøsten-konflikten. Det er artikkelen med den innsikten vi venter på fra Aftenposten.
Sammenlign hva Christiansen skrev på femårsdagen for hendelsen 28. september 2005, med hva James Fallows skrev i the Atlantic. Er det samme verden?
Fredag er det fem år siden budskapet kom om at mann og sønn var havnet i ildlinjen. Den ikke fullt 12 år gamle Muhammad døde, faren ble så hardt såret at han fortsatt ikke har kunnet gjenoppta sitt virke som bygningsarbeider.
Nå sitter de igjen med åtte barn – fem gutter og tre jenter. To av dem, en gutt og en jente, er født etter Muhammads død. Gutten overtok selvsagt den avdøde storebrorens navn.
- Det kan ikke fortsette slik, sier moren til ett av de første dødsofre under det palestinske opprøret som startet for fem år siden i dag.
Fra doc.no-art. 30. september,( Christiansen var i Gaza for å lodde stemningen etter den israelske tilbaketrekningen.)
Faren sier i et intervju at de ble rike av donasjoner, og han er lei av at sønnens død utnyttes politisk. Ikke tegn til det hos Aftenpostens Per A. Christiansen, som holder et intervju i den gamle stilen, til tross for at også moren sier hun aldri har vært så lykkkelig, nå som israelerne er ute. Hva er poenget? Holde håpet nede?
James Fallows skriver om betydningen av bildene av far og sønn i Atlantic Monthly:
Through repetition they have become as familiar and significant to Arab and Islamic viewers as photographs of bombed-out Hiroshima are to the people of Japan—or as footage of the crumbling World Trade Center is to Americans. Several Arab countries have issued postage stamps carrying a picture of the terrified boy. One of Baghdad’s 2_kommentar streets was renamed The Martyr Mohammed Aldura Street. Morocco has an al-Dura Park. In one of the messages Osama bin Laden released after the September 11 attacks and the subsequent U.S. invasion of Afghanistan, he began a list of indictments against “American arrogance and Israeli violence” by saying, “In the epitome of his arrogance and the peak of his media campaign in which he boasts of ‘enduring freedom,’ Bush must not forget the image of Mohammed al-Dura and his fellow Muslims in Palestine and Iraq. If he has forgotten, then we will not forget, God willing.”
Related posts: