I Napoli, Italia, går romanifolkets leire opp i flammer. Det er unge, kriminelle menn fra den lokale camorraen som kaster Molotov-coctails mot de romani-leirene som befinner seg i området. Det er lite politet kan gjøre, og lokalbefolkningen applauderer:
Først ses bare røyksøylen, et signal som ingen setter i sammenheng med svermen av mopeder som farer over krysset ved Via Argine, med to gutter i sadelen på hver av dem.
Eksplosjonen kommer noen øyeblikk senere, det er gassballonger oppbevart i en brakke som står i full fyr. Flammene når opptil toppen av gatelysene, røyken blir til en sort og giftig sky, full som den er av brennende søppel og plast. Romfolkenes brakker i Via Malibrand er et stort ildhav.
Ponticelli, klokken 13.30, det ubarmhjertige oppgjøret med «sigøynerne» er definitivt over. Kaotisk trafikk, lyden av sirener, brannbiler, svartbrent papir som hvivler i luften, politifolkene på vakt som er kommet til leiren og ser rådville på hverandre. De befant seg på den ene siden, guttene på moped var kommet fra den andre. De slår ut med armene, slikt skjer, det er dessuten ikke så alvorlig, romfolkene var jo reist i løpet av natten.
En tilskuer beklager romanifolkets hastige flukt: «Det hadde vært bedre om de var blitt igjen», sier han, «De skulle ha vært drept alle sammen».
En grånende italiensk mann er den mest entusiastiske:
«Den som gjør ærlig arbeid kan gjerne bli, men overfor de andre behøves foranstaltninger, om nødvendig med ild». Ilden renser, den sanerer territoriet «etter disse drittmenneskene som aldri vasker seg», tilføyer en gutt iført solbriller med speilrefleks, gelé i håret og kledd i moteriktig T-skjorte med hjerte øverst, designet av Vieri og Maldini.
- Siden vi ikke har demokrati og staten ikke beskytter oss, sier han, «blir den etniske rensingen nødvendig», og hvem vet om han virkelig forstår betydningen av den frasen.
Når fjernsynsteamene innfinner seg, gjør tilskuerne seg mer presentable. Konen med handleveske som et øyeblikk før klappet for brannen og forbannet brannfolkene – “la det brenne, hvis ikke kommer de tilbake» — endrer holdning totalt. “Madonna, hvilken katastrofe, stakkars, enda godt det ikke var barn der”, heter det nå. Den unge gutten med speilglass i solbrillene modererer seg plutselig: «Det er riktig å vise dem bort, men ikke på denne måten». Når kameraene slås av, brister han i latter.
Under et tre på den andre siden av gaten, er det en gruppe yngre mennesker som legger merke til scenen. De ser på alt og alle, men ingen ser på dem. De virker usynlige. Mopedene deres er parkert på fortauet. Lederen er en gutt med ettersittende sort T-skjorte og kortklippet hår på siden av hodet. Alle de tilstedeværende vet hvem han er, de kjenner eksakt hans grad og slektsforhold. Han er en av barnebarna til fetteren av Ponticellis «ordfører», en viss Ciro Sarno, som også fra fengselet fortsetter å være bydelens sjef, overhodet for en av Camorraens klaner som har gjort rotfestelsen i lokalmiljøet til sin styrke. Idet han ser at forvirringen er maksimal, gjør han et tegn til de andre. De setter seg i bevegelse, de starter opp sine mopeder.
Ti minutter etterpå, fra leiren ved siden av, den som ligger foran de store tolvetasjers bygårdene kalt de fem tårn, stiger det opp en ny røyksøyle, tett og bred. Leiren er avgrenset av hauger av søppel og bildekk. Disse tar fyr først, og røyken innhyller de kommunale boligene. Klakørene flytter seg cirka 200 meter, hvor det er en ny brann å applaudere. Guttene på moped forsvinner.
En utrykningspatrulje rapporterer om at enda to av romanifolkets leire står i brann. Også her har romanifolket forsvunnet før brannen startet. På plenen finner politiet et par enkle brannbomber. I brakkene står fremdeles kjelene på gasskokerne, barnas sekker ligger igjen.
Ved inngangen til en av disse boligene av plater og trebord, er det et innrammet fotografi av en smilende gutt utkledd som gjøgler. Florin, karnevalsfesten i 2008 ved Ponticellis barneskole. Klokken 14.50 begynner det å øse ned, et kraftig regnvær slukker det hele. «Det hadde vært bedre å fullføre jobben», sier en gammel mann mens han søker ly under et tak i den kommunale parken.
En halv time senere, i De Gasperi-distriktet, observeres mange av de unge fjesene som gikk opp og ned av mopedene. Det er Sarno-klanens høyborg, en husklynge beskyttet av en gammel mur hvor det kun er én gate som gir adkomst og en annen for å komme ut, med speidere på en benk som later som om de leser avisen, men som er betalt for å signalisere hvem som går ut, og fremfor alt hvem som kommer inn.
Men den pågående menneskejakten lar jeg ikke bare forklare med Camorraen. Det ville være en slags trøst, men det er ikke slik.
Under en veiovergang tilhørende autostradaen mellom Napoli og Salerno, finnes de tre siste leirene hvor det enda befinner seg romanifolk. En gruppe kvinner og barn som bor i de mest falleferdige husene i Via delle Madonnelle, krysser piazzaen og kommer til syne:
«Kom hit, så skal vi drepe dere», roper de, «vi har kjeppene klare». Politiet går i mellom, en inspektør forsøker å få de rasende kvinnene på bedre tanker. – Dere er bra folk, sier han, dere går i kirken hver søndag, og nå vil dere kaste disse stakkars barna ut på gaten?. «Jaaaaa», svarer de i kor.
Like ved står en ung jente av romanifolket med hodet dekket av et gjennomvått tørkle. Hun holder et få måneder gammelt spedbarn mot brystet, og skjelver både av kulde og frykt. Hun drar kjensel på en av de mest opphissede kvinnene, og hilser:
«I natt drar vi. Vær så snill, ikke gjør oss vondt». Kvinnen lytter i stillhet. Deretter tar hun et skritt i retning jenta og spytter. Hun treffer ikke som planlagt, og klysen havner i ansiktet på barnet. Inspektøren, som befant seg nær spyttklysens bane, retter et drepende blikk mot kvinnen. Alle de andre applauderer. «Bra, kjempebra».
På vei mot middelalderen, hver på sin måte.
Etter en voldsbølge av hittil ukjente dimensjoner i etterkrigstidens Roma, innførte den italienske regjeringen mot slutten av fjoråret et hastevedtak som gjør det mulig for landet å prompte utvise innvandrere som ansees som en trussel for samfunnet.
Så langt har regjeringen iverksatt utkastelse overfor cirka 400 personer, og er i gang med drøftelser om hvorvidt Schengen-avtalen skal suspenderes for Italias vedkommende.
Marco Imarisios artikkel “Reportasje fra hatets veier. På moped med Molotov-coctails: “Det er vår form for etnisk rensning” er fra Corriere della Sera 15 mai 2008.
Billedserie og billedtekster fra brannstiftelsene i Napoli
Tusen takk til Christian Skaug for tips og oversettelse.
Related posts: