Den meningsbærende eliten nærer en dyp forakt og frykt for folkedypet. Er det derfor de er ute etter kritiske røster? Reaksjonene på Hege Storhaug og Human Rights Service samt nettsteder som honestthinking og document tyder på stor usikkerhet og manglende selvtillit. Hva er det som holder på å skje?
Hvordan er det med virkelighetsfornemmelsen når noen få kritiske røster uten ressurser beskrives som allestedsnærværende?
Linn Stalsberg bekymrer seg i Klassekampen:
Slike stemmer selger aviser. Fordommer og fremmedfrykt er big business og salgsvare. Når Human Rights Service, og nettsteder som document.no og honestthinking.org får leve i fred og menneskene bak dem hyppig deltar i debatter, er stemmene langt på vei akseptert. Det kan se frekt og friskt ut i Aftenposten eller Klassekampen. Men sjekk nettstedene og føl kvalmen som alltid kommer med overdoser.
Her er flere interessante observasjoner. Det ene er konstateringen av at fordommer og fremmedfrykt er big business! Stalsberg mener tydeligvis at dette er stoff mediene skvalper over av. Pussig. Alle tre nevnte aktører er outsidere, som tiltrekker seg dem som ikke er fornøyd med den offisielle versjonen. Det blir stadig flere. Er det det Stalsberg egentlig mener? Trolig.
Hun er ærlig og bekjenner at hun også har “fordommer”. Når hun går hjem alene sent om kvelden og en gjeng innvandrerungdommer snakker sitt språk, blir også hun usikker. Hun provoseres av at kvinner dekker seg til, og på en dårlig dag kan en hijab irritere vettet av henne.
Hvis hun lot disse følelsene slippe til kunne hun også blitt en av dem som roper på “konstruktiv slemmisme” som hun treffende kaller det.
Denne dobbeltheten er et klassisk venstreradikalt dilemma, og går helt tilbake til Paulus: Jeg gjør det jeg vet jeg ikke skal gjøre. Hva kan det komme av? Moralismen sier at man skal ta seg sammen, og Stalsberg bruker sitt intellekt til å holde seg selv i tømme. Hun innrømmer seg selv “litt fordommer”.
Noen fordommer er kanskje av det gode - nemlig utgangspunktet for noe som kan bli konstruktiv kritikk og vei til positiv endring. Men veien dit går neppe gjennom provokasjon, hat, fordømmelse og total mangel på respekt.
Dette er å gi djevelen lillefingeren. “Litt fordommer”? Er det pietismen som stikker hodet frem? Man innrømmer at man er synder for å kjenne vissheten av å være frelst og dermed være bedre enn andre. Karakteristikkene “hat, fordømmelse og total mangel på respekt” lukter av fortapelse og helvete.
Dette er altså misjonen til HRS, honestthinking og document.no. Vi sprer hat og krig.
Slike krefter må bekjempes og helst elimineres. Stalsberg har neppe vært seg det bevisst, men tankene hun gir uttrykk for, er et ønske om moralsk utrenskning, omtrent som da man brente ut sårene med glødende jern.
Hva mener hun ellers med å undres over at de tre nevnte “får leve i fred”, og at “stemmene langt på vei er akseptert”? Marte Michelets frådende angrep på “brun feminisme” eksemplifisert ved Hege Storhaug er vel ikke akkurat fredelig. Eller mener Stalsberg at noen burde stoppe munnen på disse personene? Hun åkker seg også over at de slipper til. Er det sensur hun vil ha?
Stalsbergs situasjonsfornemmelse er helt riktig: Monpolet og hegemoniet glipper. Men hennes likesinnede skjønner ikke hvorfor. Problemet er at de kaller ubehagelige erfaringer for fordommer. Da velger man idealenes verden fremfor empirien. Det er en passiv og defensiv holdning som overlater initiativet til andre.
