Vi har ventet i spenning, og endelig foreligger parolene for kvinnedagen 8. mars 2008 i den humanitære stormakten Norge. I år som i fjor tar man sikte på utvise solidaritet med seg selv og andre grupper i form av friske slagord. Og som alltid er parolene grundig gjennomtenkte og holdbare, så vi kan like godt gå i gang:
Kriminaliser horekundene NÅ!
Det er jo en artig idè, men hva har man tenkt å gjøre med horenes og hallikenes trakassering av ikke-horekunder og deres damer, mon tro? Jeg vet ikke hvordan det er med 8. mars-komitèen og deres menn, men det later til å herske full frihet til å antaste fredelig forbipasserende menn – som er så usedvanlig dustete at de (miljøvennlig) beveger seg til fots rundt i Oslo – for tiden. Hvilket i sin tur faktisk er forholdsvis krenkende og plagsomt for kvinnen som tilfeldigvis har et forhold til den aktuelle mannen, hvis hun da er så usannsynlig teit at hun slår følge. Og så midt på Karl Johan da – det skumle strøket!
Man skulle ellers forsverge at noe slikt var mulig, men selv med bussholdeplass i beryktede Tollbugaten i de fagre tenår ble man ikke plaget av kriminelle horekunder, mens man i dag får gleden av å bli antastet av ikke-kriminelle horer i gater man vanligvis ikke har oppfattet som Norges svar på Red Light-district.
Men dette har nok de kampvillige feminister tenkt på, dersom vi virkelig skal ta denne parolen alvorlig:
Ikke “bare flørting” – si nei til seksuell trakassering!
Forskjellen på flørting og trakassering kommer for øvrig bare an på øynene som ser, har jeg hørt. Så det er muligens derfor parolen: Nei til menneskehandel i tredjeverdensland – kamp mot sex-slaveriet NÅ! glimrer med sitt fravær? Det er å håpe at noen gir Hovedkvarteret beskjed, for da det siste burde vært et selvfølgelig tema å ta opp samtidig med kriminalisering av sex-slavenes horekunder – som sex-slavenes halliker jo lever av, og derfor har et økonomisk incentiv til å skaffe seg sex-slaver i utgangspunktet, mens dersom halliker som utnytter sex-slaver ble ordentlig kriminalisert og sluttet å eksistere, ble det merkbart færre horer for kriminelle horekunder å kjøpe – er det ikke fritt for at noen kunne kommet til å lure på hvor akkurat den parolen hadde tatt veien. Og det ville antagelig ikke tatt seg særlig godt ut som eksempel på solidariteten oss kvinner i mellom på den store dagen.
I det hele tatt er problemstillingen bak Kriminaliser horekundene NÅ! en veldig vrien sak, i det den har mye til felles med Høna og egget-problematikken. Så hvem kan egentlig klandre 8. mars-komitèen for å velge den enkleste løsningen, som i dette tilfellet er å bokstavelig talt ta mannen – ikke ballen?
8. mars-damene er også i sterk opposisjon til den mektige og medlemsrike Fagforeningen For Incest og Seksuelle Overgrep mot Barn, og markerer dette under parolen:
Kamp mot incest og seksuelle overgrep mot barn!
Til tross for en viss kontrovers rundt husprovokatøren Tor Erling Staff, har jeg i grunn hittil antatt at dette var en allmenn holdning som bare suspekte personer ville se det som nødvendig å markere med plakater? Sannsynligvis må jeg ha gått glipp av pressgruppen Kamp For Incest etc., for jeg jeg har alltid svevd i den tro at incest og seksuelle overgrep mot barn er noe man uten videre går ut i fra at alle ved sine fulle fem er voldsomt i mot.
Inntil nylig kunne neste parole fort ha havnet i samme kategori som ovenstående, men etter at innholdet i den rødgrønne regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse ble kjent, kan det imidlertid se ut til at 8. mars-kvinnene har en reell motstander på dette området:
Til kamp mot kjønnslemlestelse!
Den tafatte og ytterst mangelfulle statlige bekjempelsen av kjønnslemlestelse er forresten frontet – i den grad man kan kalle det “frontet”, naturligvis – av kvinner. Bortforklaringen av NRK`s reportasje om samme likeså. Dette underlige faktum må da være et interessant tema for diverse 8. marsparole-komitèer i det ganske land å beskjeftige seg med?
Så går vi over til et mer snevert område; det ekle, mannssjåvinistiske kjønnsrollemønsteret samfunnet (8. mars-komitèen unntatt) påtvinger barna våre:
Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer!
Ja, nei til det! Og vil alle som har en datter som – enda hun som liten lekte med biler – har lyst til å kle seg ut som Spiderman på karnevalet på skolen vennligst rekke opp hånden?
Et annet spørsmål er om noen av de livlige aktivister har tatt seg bryet med å sette seg ned med enten egne eller slektningers barn foran barne-TV i løpet av de siste 10 årene? Og tatt en god kikk på mannsidealet som presenteres av Disney, Winx, Barbie, Bratz, Pokemòn og alt hva det nå heter? Med fare for å fornærme venner og bekjente: de unge mennene/guttene ser ut – og oppfører seg – som det som i homseterminologi kalles skruller alle sammen. Ikke noe vondt om menn som ter seg som skruller, men tøffe superhelter er neppe en korrekt beskrivelse.
Utseende: langt hår, androgyne og magre – omtrent som 14 år gamle gutter på catwalken i kvinneklær fra Jean-Paul Gaultier, herr Macho Himself – og yndige ansiktstrekk.
Antrekk: trang tricot i lys pastell med matchende kappe (uten underbukse utenpå).
Hobby: kjærlighetsbrev og pardans.
Høyeste drøm: å bli utnevnt til Skoleballets Konge.
Med andre ord: de tøffe superheltene kunne lett passert som en av de kvinnelige ditto, hvis de altså ikke manglet et nokså sentralt eksteriør plassert sånn cirka i øyenhøyde.
I skarp kontrast er 8. mars-damenes Rosa Prinsesser rødhårede, handlekraftige, råsexye og besluttsomme, og det glimter stygt under den bustete luggen når de blir utfordret. Ikke sjelden av en fullstendig malplassert og kunstig mannssjåvinisme nasalt fremført av en ung, blond herre med langt, velstelt hår og lyselilla kappe, samt mørkelilla støvletter med høye hæler. Alle hvis sønner frivillig kler seg ut som Skyprinsen i Winx – uten å ha blitt tvunget eller bestukket til det av sin mor – er velkomne til å korrigere denne min oppfatning når som helst.
Med tanke på dagens fremstilling av en mannlig helt for store og små, var det kan hende en idè om noen undersøkte hva årets 8. mars-komitèer selv mener er en adekvat helt, og så brukte referansene til å fremstille en diametralt motsatt figur? For min del er jeg sikker på at jeg ville likt sluttproduktet hvis det fremstilte noe som i det minste hadde enkelte likhetstrekk med en heltemodig mann.
Så da gjenstår det nok bare å be om unnskyldning til 8. mars-entusiastene. Det er forferdelig usolidarisk av meg, men jeg liker beklageligvis tøffe menn som ser ut og oppfører seg som tøffe menn. Hvem ellers skal fjerne døde grevlinger og fuglekadavere fra plenen, om jeg får spørre? Og hvem skal sjekke den mistenkelige lyden jeg hørte utenfor døren midt på natten? I hvert fall ikke jeg – da lakkerer jeg heller neglene mine høyrøde og benytter triks jeg sist så da vi promenerte på Karl Johan.
Kvinnedagen favner over et vidt spekter i år, så vi slenger raskt innom temaet abort også:
Nei til abortregister! Forsvar abortloven!
Ja, få det vekk! Hva i all verden skal vi nå med registre i det hele tatt? Maken til tull. Vi kan like gjerne ta den helt ut og få aborter ut av legejournalene til den enkelte – for hva har egentlig et medisinsk inngrep i legejournaler å gjøre når det kommer til stykket? Og hvem har vel noe med å holde oversikt for å f.eks. regne ut hva som trengs av økonomiske midler og andre ressurser for å opprettholde retten til abort i utgangspunktet? Opplagt ikke staten Norge, kan du skjønne.
Videre fører det oss til et ytterligere brennbart tema, som har sammenheng med neste post på programmet og kaster et visst lys over Nei til abortregister-parolen som sådan:
Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet – Ja til assistert befruktning for lesbiske!
Det har man for så vidt rett i, men den begynner ganske ofte der. For noen få hjelper ikke en gang det, dessverre. Disse bør få all mulig tilgjengelig hjelp. Men det finnes en annen gruppe, og det er dem det er flest av:
Det er oss som vil alt mulig før vi vil ha barn. Vi vil naturlig nok ha utdannelse, arbeid og et sted å bo. Etter det vil vi realisere oss selv, reise langt og mye, drive vår foretrukne sport, helst ha en fritidsbolig og bare kose oss. Når vi er ferdige med det og vil slå oss til ro; da vil vi gjerne ha barn for å realisere oss som familie. I mellomtiden har vi imidlertid passert over de 30 – mange av oss har alt tatt en abort underveis fordi graviditeten kom i veien for det livet vi ville leve – og så viser det seg at vi av naturlige årsaker ikke får det til på soverommet eller hvor vi nå vil unnfange arvingen. Den slags konsekvenser av våre egne valg vil vi slett ikke forholde oss til, og da forlanger vi at “samfunnet” vær så god får rydde opp i problemet. Registre og statistikker forteller om kvinner som har tatt opptil flere aborter fordi det ikke passet dem akkurat da, men når kvinnen finner at det er det hun vil – så er det omgivelsenes ansvar å skaffe henne det. Er det dette vi kvinner mener med frihet i 2008? Frihet forstått som friheten fra å måtte leve med konsekvensene av våre egne valg?
For ordens skyld; jeg har på ingen måte til hensikt å insinuere at homofili er et eget valg, men utelukkende å påpeke at assistert befruktning gjelder for alle andre i samfunnet også. Parolen lyder unektelig både solidarisk og bra, men Nei til abortregistre og Ja til assistert befruktning er ikke fullt så enkle problemstillinger som 8. mars-damene på slagordvis søker å fremstille det som – snarere tvert i mot.
Men over til kvinnelig solidaritet i praksis – hvis foreløpige høydepunkt er den kvinnelige flertallsbeslutningen i Høyesterett om grupperabatt for gruppevoldtekt for noen uker siden:
Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!
Bevare meg vel, og jeg som trodde at deler av 8. mars-aktivistene hovedsakelig tilhørte Dagblad-segmentet? Enten har jeg tatt feil, eller så kan de mistenkes for å ha latt være å lese Dagbladets artikkel om de fredfylte og trygge forholdene for kvinnene i Afghanistan under Taliban:
•Alle kvinner måtte bære heldekkende og formløs burka, med skjerm/netting foran øynene.
•Det ble forbudt for kvinner å arbeide – med unntak for kvinner i helsesektoren.
•Kvinner kunne ikke bevege seg utendørs uten å være i følge av en mannlig slektning.
•All utdanning for jenter over sju år ble forbudt.
•Høyhælte sko og sminke ble strengt forbudt. En kvinnes skritt måtte være lydløse fordi skrittene kunne opphisse menn.
•Kvinner kunne ikke snakke høyt i det offentlige rom fordi «ingen fremmede bør høre en kvinnes stemme.»
•Vinduer i første og andre etasje i bolighus måtte males eller dekkes helt til for å hindre at kvinneansikt kunne sees av fremmede menn. «Fordi en kvinnes ansikt er en kilde til å forderve menn som ikke er beslektet med dem».
•Kvinner kunne ikke sykle eller sitte på sykkel eller motorsykkel – selv om de skulle sitte på med en mannlig slektning.
•De kunne heller ikke ta drosje uten følge med mannlig slektning.
•Det ble forbudt for mannlige leger å ta på en kvinne under medisinsk konsultasjon.
I beste fall kan en være hyggelig og si at parolen som markerer solidariteten fra norske medsøstre i hvert fall er listig formulert:
Fred og trygghet for afghanske kvinner!
Nå står det vel relativt klart for de fleste at du både er trygg og får være i fred når du som kvinne aldri får lov til å gå ut av huset? Med mindre du er gift med en Taliban-sympatisør eller bare en vanlig kvinnemishandler som er hjemom av og til da – men det spiller jo ikke noen rolle så lenge det ikke er norske soldater involvert. Og i rettferdighetens navn bør vi huske på at 8. mars-komitèen har forsøkt å se hverdagen fra afghanske kvinners synspunkt her; det er knapt mer fred og trygghet å finne enn det en finner i graven, er det vel?
Og for å holde på den gode tonen er det sikkert best å hoppe over det forbausende faktum at man gjerne tar høylytt til orde for å forby såpass hårreisende eksistenser som horekunder, mens man ikke finner det opportunt å nevne Taliban`s menn og hvordan de behandler sine kvinner med et eneste ord.
Hev kvinnelønna! Likelønn nå!
6-timers normalarbeisdag med full lønnskompensasjon!, samt flere likelydende paroler bringer plutselig og helt uten grunn tankene hen på naboens ufattelig bortskjemte og kravstore skrikerunger – som hele nabolaget i årevis har ment at burde fått husarrest annenhver dag. Minst. Så holdt de i alle fall fred i noen timer slik at alle andre slapp å høre på urimelighetene deres.
Kort oppsummert kan årets gøyale paroler, i år som i fjor, tyde på at kvinnedagen 8. mars er blitt like udatert som de aktuelle kvinnenes syn på dagens kjønnsrollemønster – som de tilsynelatende stadig forveksler med 60-tallets – men de skal ha for at de inspirerer oss til å vise solidaritet med forskjellige grupper i samfunnet.
Selv akter jeg å feire dagen med å kle meg som en mann, være ubarbert, generøs og blid, strø rundt meg med skittentøy, lese glossede bilblader til kroner 250,-, glemme å legge ned toalettsetet, være en oppmerksom og lekelysten far, samt drikke whisky rett fra kartongen i solidaritet med norske menn – som stort sett er så støttende, omsorgsfulle og elskelige at de hadde fortjent en egen pris!
I disse globale tider har norske kvinner faktisk all mulig grunn til å gratulere seg selv 8. mars – og gjerne takke en høyere makt om man tror på en – for i virkelighetens verden er vi utrolig heldige og privilegerte. Og i respekt for de undertrykte hvis interesser vi påberoper oss å fremme, burde vi i langt høyere grad verdsette vår kvinnelige tilværelse i Norge, samt norske menn som har bidratt til å gjøre den mulig, enn det som hittil har vært tilfelle – uansett hvor lite moteriktig det er ellers i året å være stolte av vår egen kultur og befolkning.
8. mars kunne for eksempel vært en fin dag å begynne å vise det på.