Konferansen av islamske stater, OIC, ønsker å definere ytringsfrihetens grenser. Det er en enveiskjørt gate. Kritikk av islam tolereres ikke. Seansen i Human Rights Council 13. mars 2008 er vel verdt å studere. Her skulle Roy Brown, stedlig representant ved FN i Geneve for International Humanist and Ethical Unions, legge frem et kritisk notat om religiøse restriksjoner på ytringsfriheten. Utgangspunktet var at Pakistan i selvsamme forum hadde hyllet de muslimske lands bidrag til FNs menneskerettserklæring fra 1948 og hevdet at OICs Kairo-deklarasjon fra 1990 ikke sto i motsetning til men utfylte FN-erklæringen. Roy Brown ville anføre at Kairo-deklarasjonen ikke nevner FNs erklæring med ett ord. Den hevder tvert imot sharias primat/forrang og grunnleggende premiss, og at ytringsfriheten ikke må krenke religion. Dette er for de humanetiske foreningene en trussel mot ytringsfriheten. Brown kom ikke langt i sitt innlegg før Egypt og Pakistans delegater protesterte. De hevdet at Rådet ikke kunne debattere noe som ikke var vedtatt der, alternativt at debatt om sharia var å fornærme religionen. Etter tredje protest ga presidenten for rådet etter og ba Brown begrense seg til diskusjonen i Rådet.
Fremgangsmåten minner om hvordan Sovjetunionen i sin tid misbrukte FN til å stanse debatt om interne forhold. Informasjonsssamfunnet avslører fremgangsmåten. OIC hadde fått Human Rights Council til å vedta en resolusjon som oppfordrer til lover mot blasfemi og islamofobi. I behandlingen av Roy Brown ser man denne resolusjonen anvendt i praksis: Den er et effektivt våpen til å stanse all kritikk man ikke liker. Det er det samme som å gå til krig mot ytringsfriheten, og FNs Human Rights Council er paradoksalt nok et våpen.