Rase

Hans Rustad

Debatt­re­dak­tør i Aften­pos­ten Knut Olav Åmås har idag et les­ver­dig inn­legg om ordet “rase”. Det har sne­ket seg inn i språ­ket, til tross for at det er upre­sist og vek­ker ube­ha­ge­lige assosiasjoner.

Jeg er helt enig med Åmås: Rase: Et ubru­ke­lig ord. Han har også helt rett når han skri­ver at dagens frem­med­frykt ikke har noe med ordet “rase” å gjøre.

Jeg tror det er frykt knyt­tet til for­skjel­ler og frem­med­het som lig­ger til grunn for dis­kri­mi­ne­ring i dag, og slett ikke noen tenk­ning som har med “rase” å gjøre. Og jeg lurer på: Kan det være utvan­nin­gen av begre­pet “rasisme”, som i dag bru­kes helt ukri­tisk, som har ført til den hyp­pige bru­ken av “rase” i norske offent­lig­he­ter? Muli­gens. Bru­ken av begge tyder på et lavt bevisst­hets­nivå. Så er spørs­må­let om vi kan snakke om rasisme og rase­dis­kri­mi­ne­ring uten å bruke “rase”.

Her er Åmås ved pro­ble­mets kjerne, og det er synd han ikke for­føl­ger det: “Kan det være utvan­nin­gen av begre­pet “rasisme”, som idag bru­kes helt ukri­tisk som har ført til den hyp­pige bru­ken av “rase” i norsk offent­lig­het?”. Sva­ret er ja, og man kan ikke si nei til det ene - rase - uten å si nei til det andre - rasisme - eller i det minste bli langt mer kre­sen om omgang med ordene. De betyr ikke len­ger én ting men mange, avhen­gig av konteksten.

Det som på 70-tallet duk­ket opp som en ny idea­lis­tisk beve­gelse av typen “ikke mobb kame­ra­ten min”, er idag blitt et poli­tisk slag­vå­pen på linje med ordene “fascist” og “islamofob”.

Det hadde vært å ønske om Aften­pos­tens debatt­re­dak­tør hadde visst å pro­ble­ma­ti­sere begreps­bru­ken et skritt len­ger og kart­lagt glide­fluk­ten fra idea­lisme til agi­ta­sjon og propaganda.

Å delta i debat­ten begyn­ner å ligne et ori­en­te­rings­løp i et vill­niss av ord som betyr for­skjel­lige ting til for­skjel­lige tider. Åmås site­rer fun­ge­rende like­stil­lings­om­bud på at ordet “rase” er ute av norsk lov­verk. Men ikke føl­ge­sven­nen “rasisme”. Det bru­kes hyp­pig, og sist med full styrke i Ali Farah-saken, hvor den ene part for­langte at hen­del­sen ble kate­go­ri­sert som “rasisme”. Hvis Åmås hadde turt å bevege seg inn i dette mine­fel­tet, hadde hans kom­men­tar blitt mer inter­es­sant og aktuell.

Fak­tum er at ordet “rasisme” effek­tivt lam­mer ikke bare reflek­sjon men også tanke­evne. Det er blitt like ladet som ordet “rase” i sin tid var. Man kan si det bru­kes i det godes tje­neste, det avskrek­ker og opp­drar, i ste­det for å ødelegge. Men så enkelt er det ikke.

Min erfa­ring er at ordet lam­mer nor­male reak­sjons­mønstre fordi folk i hver­da­gen, på sko­ler og arbeids­plas­ser, i for­valt­ning og sty­rings­verk, er liv­redde for rasismeanklager.

Hvis man har alfa-gutter fra områ­der hvor jun­ge­lens lov hers­ker og de kom­mer i kon­flikt med norske jevn­ald­rende, hand­ler det da om rasisme? Eller hand­ler det om test­os­te­ron og kul­tur­for­skjel­ler? Den ene grup­pen har vokst opp i omgi­vel­ser hvor over­le­vel­ses­instink­tet står sterkt. I vel­ferds­sta­ten Norge for­sø­ker vi kana­li­sere instink­tene inn i fre­de­lige for­mer - kon­kur­ran­ser og prestasjoner.

Vi har tem­met alfa­g­ut­tene, inn­til tam­het. I lek og arbeid prak­ti­se­rer vi fair play: samme reg­ler for alle. Men det er ikke nye inn­byg­gere vant til. Der er det alles kamp mot alle. Hvem skal omstille seg? Pro­ble­met er at rasisme-begrepet sit­ter som en propp i hodet på de sty­rende og menings­bæ­rende. De har falt som offer for sitt eget språk: Kor­ri­ge­ring og opp­dra­gelse kan utleg­ges som dis­kri­mi­ne­ring! Det er jo for­skjells­be­hand­ling! De norske unge kan opp­føre seg, de uten­landske ikke!

Slik er det ikke i vir­ke­lig­he­ten. Norge har også sine inn­fødte alfa­g­ut­ter som er ure­gjer­lige. En del av dem set­tes på Rita­lin og Concerta.

I bun­nen av dette lig­ger noen grunn­leg­gende pro­ble­mer som har med kul­tur, aggre­sjon og instink­ter å gjøre, vs. sivi­li­sa­sjon og kul­tur. Men den vel­til­pas­sede del av befolk­nin­gen som utgjør eli­ten, vil ikke se dyb­den i dette pro­ble­met. Det er let­tere å kon­stru­ere fetisj-ord som “rasisme”, som i dag spil­ler rol­len som en stor tåke som til­dek­ker hva det hand­ler om.

Når vir­ke­lig­he­ten blir vans­ke­lig og det kon­stru­eres en skinn­vir­ke­lig­het av ord som til­dek­ker denne, begyn­ner det for alvor å bli kom­pli­sert. Man tren­ger da lang­va­rig tre­ning i deko­ding og punk­te­ring av ord.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.