Lionheart & Anfindsen

Hans Rustad

Tilfellet Lionheart kan være et utgangspunkt for diskusjonen om hvor grensene for anstendig debatt går. Jens Thomas Anfindsen mener det er en “skremmende prinsippløs holdning” å sette bloggeren Lionhearts politiske holdninger opp mot hans rett til ytringsfrihet.

Med hans egne ord:

Rustad synes det er dumt at jeg kritiserer britiske myndigheter for å ville arrestere bloggeren Lionheart, og begrunner dette med at Lionheart angivelig skal være medlem i British National Parrty (noe andre bestrider). Dette oppfatter jeg som en skremmende prinsippløs holdning fra Rustad sin side. Jeg aner ikke hvorvidt Lionheart er medlem av BNP eller ikke, og betrakter dette som fullstendig irrelevant. Forsvaret for Lionhearts rett til å være en islamkritisk blogger har minimalt med en estetisk eller utilitaristisk vurdering av bloggens kvaliteter eller mangel på sådanne å gjøre, man alt å gjøre med hans fundamentale rett til å ytre upopulære og kontroversielle meninger, også dersom de kommer på kant med islam (jf. tilfellet Wilders).

Bakgrunn
Den kjente amerikanske skribenten Phyllis Chesler gikk med brask og bram inn for Lionheart da meldingen om arrestordren for hate speech kom. Hun refererte til saken om den kjente bloggeren i Saudi-Arabia som er arrestert, og spurte: men UK er da ikke Saudi-Arabia?

Men i blogosfæren er det alltid noen som finner ut noe, hvis det er noe å finne. Det var det i Lionhearts tilfelle. Flere henvendte seg til Chesler og sa Lionheart var BNP.

At first, I thought that these well-meaning people were wrong about Lionheart. And why? Because I asked him outright if was a member or supporter of the BNP and he passionately denied that this was so. He insisted that he was an anti-racist who had friends of many ethnicities And then, a British blogger sent me the following snippet from Lionheart’s blog.

THIS IS WHAT IS POSTED ON LIONHEART’S BLOG
“People will read my blog and see my support of the BNP and because of the indoctrination of the masses of gullible British sheep people by Labour and Conservative they will automatically jump to the conclusion that I am a right wing Nazi racist.

BNP = Nazi racist in the British people’s psyche.

I have never voted and am a part of No political party, some of my closest friends, they are more than friends they are family to me, are from different ethnic backgrounds and each of them would stand in any court of law on my behalf and agree with me, so I am not a racist.

My writings in support of the BNP is because they are Anglo-Saxon British citizens exactly the same as me whose country this is, whose forefathers fought and died for this country and who want to preserve the British way of life – Our British identity, history culture and heritage for the future and for our children’s futures.

Is that not what our predecessors went to war for in the last 2 Great Wars?”

Jeg gikk inn på Lionhearts blogg, som fremdeles er aktiv. Det første som møter meg er at Labour er forrædere:

The Marxist Leaders of NULabour who are transferring Power of Great Britain over to the new EU SuperState.

Starring David Miliband, Labour’s insignificant Foreign Secretary who says that it is a good thing to open up the front door of Great Britain and allow 70 million Moslems of Turkish origin have unrestricted access to our Nation.

Our Forefathers fought and died for this our British homeland and these modern tyranical Labour traitors are handing it over to the “NEW WORLD ORDER” so that we become nothing more than subjects (slaves) of the ‘New Kingdom of Europe’ rather than citizens of the British isles.

As if the new Islamic Kingdom with all of its threats of conquest against us was not enough we now have our own corrupt Marxist leaders ruling over us with an iron rod, forcing us to give up everything that makes us who we are for their own personal ideological world that they are trying to create and force our innocent children to live under.

I hope that someone is keeping a list of each of their names and their crimes against the British people.

Når man gir slipp på alle hemninger, blir man ofte ført langt av sted. Jeg registrerer at den bloggeren Fjordman viser de samme tendenser når han i et svar på document avleverer en uforglemmelig setning:

Når de svenske sosialdemokratene nå samarbeider med Det Muslimske Brorskapet, betyr det at to organisasjoner med tunge fascistiske røtter samarbeider, mens deres kritikere angripes verbalt og fysisk som rasister, fascister og ekstremister.

Er denne hypen et resultat av internett? Nettsteder som systematisk samler negativ informasjon om muslimer og islam kan utvikle tunnelsyn. Jeg synes det er tendenser i den retning også på HRS sin side, i det Anfindsen skriver.

Dette er ikke semantiske kverulanterier. Det er meget viktig. Helt avgjørende faktisk. Hvis denne tendensen får fortsette vil gruppen av kritikere bli en sekt, som i ren solidaritet også omfavner folk man bør holde avstand til. Jeg har ikke tatt stilling til om Lionheart bør arresteres for hate speech. Det er et drøyt skritt, spesielt når jihad-litteratur og tale har fritt spillerom. Men det påhviler oss som er innfødte europeere et spesielt ansvar. Geert Wilders kan ikke gjøre hva han vil. Spesielt ikke som parlamentariker og partileder, og det er slett ikke uttrykk for overskridelse av grenser når regjeringsmedlemmer ber ham besinne seg. Det er lov å bruke common sense.

Man må ikke forlate det felles rom, tilknytningen til vanlige mennesker, og kommunikasjonen, med mediene og offentligheten. Sentrifugalkraften er også en politisk tyngdelov.

Skjønnsomhetens balansekunst

“Lionheart” Fails to Respond to Allegations about his support for the fascist British National Party

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til kontakt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir.

  • Ole Pedersen

    Venstreekstremistenes og de islamofiles sannhetsvitne Tariq Ali.

    For å illustrere poenget , kan man bruke Tariq Ali sin beskrivelse av politikere i Irak som ikke deler hans agenda.

    Truls Wyller oppsumerer på en strålende måte.

    http://www.document.no/2007/09/krenkelser_for_fred.html#comment-253116

    Når jeg likevel ikke får meg til å like boka, beror det nok delvis på politiske antipatier – som jeg nå vil redegjøre for.

    La meg starte med ”sjakalnatten”. Støyende, stinkende sjakaler ødelegger natteroen, og sjakalene vet vi hvem er. Det er Kanan Makiya og andre unasjonale svikere. Hva er det de forstyrrer? – Det må jo være status quo, altså freden i Irak under Saddam Hussein. Ali er selvsagt ingen Saddam-venn, langt i fra, men hva er det Ali vil med dette bildet, hva slags aktuell betydning kan det ha? Det vil være slående for en som idylliserer Baath-partiets Irak, men i motsatt fall fungerer det ikke. Uansett er Ali nærmest manisk opptatt av å kalle folk sjakaler, og konklusjonen hans er at alle ”kollaboratører” bør lide samme skjebne som ”Jago-Nuri”, dvs. henrettes til skrekk og advarsel (s. 166). Å skrive slikt i en situasjon med forventede voldsorgier fra alle parter er ganske drøyt, men Ali synes tydeligvis det er tøft å konkurrere med baathistene i arabernasjonalistisk retorikk.

    Sitat slutt

  • PeeWee

    Det er jo forsåvidt interessant at Fjordmann også er nattvekterstatsliberalist. Et levende bevis på at liberalister og (gammel)nazister ikke er så ulike innerst inne som de selv elsker å hevde?

  • b.c.

    For det første syns jeg ikke Lionhearts eventuelle tilknytning til BNP er så relevant, all den tid BNP er et lovlig politisk parti.
    Men jeg kan være enig i at det er en tendens til at den eller de som har skaffet seg grundig innsikt i dette, blir en smule rabiate i språkbruken.
    Jeg merker tendenser på andre fora hvor jeg har en følelse av at enkelte dedikerte anti-islamister blir en smule “on the edge” om du skjønner hva jeg mener.
    Ikke at ikke engasjement er bra, men det gjelder å ikke la “saken” gå til hodet på en. Engasjement kan lett gli over i ren besettelse, som i Aksel Sandemoses sjøroman “Vi pynter oss med horn”, hvor mannskapets engasjerte jakt på den plagsomme rotta ble en besettelse.

    Odin sa i Håvamål at måtelig klok er vel og bra, men overklok mann har det ikke bra, for han for mange bekymringer:

    55.
    Måteleg klok
    kvar mann vere;
    ovklok vere han ikkje.
    For sjeldan er hugnad
    i hjarta å finne
    hjå honom som ovklok er.

    (Off topic, men der har du også en av grunnen til at de ikke vil ha folk som er for glupe ombord på ubåter.
    Fordi de tenker for mye, og når en tenker for mye, blir en stresset, og når en er stresset, gjør en feil)

  • Sverre

    Rustad skriver: “… Anfindsen mener det er en “skremmende prinsipploes holdning” aa paapeke at bloggeren Lionheart er politisk suspekt.”

    Dette er ikke tilfelle. Hva Anfindsen helt klart beskriver som en skremmende prinsipploes holdning er noe helt annet, nemlig forsvar for at Lionheart skal bli arrestert.

  • DexterMoon

    Du klarer bare ikke la være, PeeWee?

    Får du ikke inn nattvekterstaten din vannrett, så får du den inn på skråss. Helt fantastisk. Og hvordan var dette et produktivt bidrag i denne tråden?

    Forslag: ta til deg en skje av medisinen b.c. foreskriver.

    Beklager å gå off topic, men jeg klarte heller ikke la være.

  • http://debunkingpeewee.blogspot.com/ google
  • Ole Pedersen

    Et levende bevis på at sosialdemokrater og (gammel)fascister ikke er så ulike innerst inne som de selv elsker å hevde?
    Det sosialdemokratiske stemmefisket og stemmekjøpet.

    Jeg registrerer at bloggeren Fjordman viser de samme tendenser når han i et svar på document avleverer en uforglemmelig setning:
    Når de svenske sosialdemokratene nå samarbeider med Det Muslimske Brorskapet, betyr det at to organisasjoner med tunge fascistiske røtter samarbeider, mens deres kritikere angripes verbalt og fysisk som rasister, fascister og ekstremister.

    http://svt.se/svt/jsp/Crosslink.jsp?d=53751

    Video

    Webbextra med Pernilla Ouis: “Var står det att vi ska hata?”

  • mackety

    Hvad skulle der være galt i Fjordmans påstand?

    Han har jo ret!

    Skal man ikke have lov at sige sandheden, blot fordi løgnen er mere bekvem for alle de hundrede af millionere af europæere, som gennem årtier har viet hjerte og sjæl til en ideologi, socialismen, som i bund og grund er umulig at skelne fra fascismen.

  • Christian Skaug

    Rustads normative prinsipp om at en ikke bør oppholde seg altfor langt fra tyngdepunktet, innebærer at han overlater til alle de andre å bestemme over seg. En slik komfortabel nøytralitet er et passivt valg som i verste fall bringer en langt fra det som er sant og rett. For av og til er ikke det sanne og rette i midten. Dette burde være så elementært at jeg kvier meg for å komme med eksempler.

    For en poet som red. kan denne tidvis bedragerske slippery slope-tankegangen også rundlure det kjølig resonnerende hodet. La oss bringe det hele ned på jorden. Hvem er det som har beveget seg langt av sted, og i så fall hvor? Hvor bratt er skråningen? Hvor glatt er den? Og i hvilken retning peker den?

  • Nina

    Hva gjelder BNP eller ikke BNP – poenget er at man ikke nødvendigvis kan eller bør støtte alt og alle bare fordi vedkommende bedriver innvandrings/islam-kritikk.

    Som et eksempel finnes der en del innvandrings/islam-kritikere på nett, hvis syn på kvinner og homser ellers ikke avviker nevneverdig fra en gjennomsnittlig imams eller islamists. Det kan man raskt konstantere ved selvsyn om man stikker nesen inn på debattforumene på hhv VG og Aftenposten.

    For min del må de gjerne pusle med sitt på sine kanter, men de skal altså ikke forvente noen støtte eller kompiskjøring fra meg.

    At jeg ikke er spesielt begeistret for islam gjør ikke at alle som mener det samme automatisk er mine ideologiske kampfeller? Når en av grunnene til at jeg misliker islam er at jeg oppfatter islam som grunnleggende kvinne/homsefiendtlig, så takker jeg naturligvis ikke ja til det samme fra andre hold, må vite.

    :-)

  • Herman Robak

    Nina: «Hva gjelder BNP eller ikke BNP – poenget er at man ikke nødvendigvis kan eller bør støtte alt og alle bare fordi vedkommende bedriver innvandrings/islam-kritikk.»

    Dette blir en aldri så liten stråmann, synes jeg. Jens Tomas Anfindsen heier ikke uforbeholdent på Geert Wilders, så vidt jeg kan se. Han stiller seg bak Wilders rett til å publisere hva fanden han vil, og vår rett til beskyttelse når noen går av skaftet og vil ta hevn mot den krenkelsen de måtte føle deretter.

    Og det er der skapet skal stå. Vi kan ikke nøye oss med å verne ytringer vi selv liker. Vi kan ikke trekke på skuldrene og si «som man reder ligger man» når noen får en pris på sitt hode for en frekk ytring. Gjør vi dét har vi i praksis meldt at ytringsfriheten ikke er for alle. Og den meldingen vil bli mottatt for alt den er verdt!

    Men alt dette er lett for meg å si, som ikke er religiøs og dermed aldri føler meg dypt krenket av blasfemi. Du vet ikke hvor tolerant du er før du har blitt krenket selv. Her i Vesten er temaet «barneporno» en brukbar lakmustest…

  • PeterD

    Vi burde alle være lige for loven, og at vi har politisk korrekte smagsdommere, der mener sig berettiget til at afgøre, at nogen er mere lige end andre, er efter min mening fandens værk.

    “Først kom de for at tage kommunisterne.
    Men jeg protesterede ikke, for jeg var ikke kommunist.

    Så kom de for at tage fagforeningsmedlemmerne,
    men jeg protesterede ikke, for jeg var ikke fagforeningsmedlem.

    Så kom de for at tage jøderne og sigøjnerne,
    men jeg protesterede ikke, for jeg var ikke jøde eller sigøjner.

    Så kom de for at tage de homofile, men jeg protesterede ikke,for jeg var ikke homofil.

    Da de kom for at tage mig,
    var der ingen tilbage for at protestere.

    Martin Niemüller (1892-1984)”

    Jeg har adskillige gange sat spørgsmålstegn ved den behandling, som lederen af Danmarks nynazister udsættes for, og som står i et et skærende modsætningforhold til, hvad venstresidens voldelige ungdomsbander og indvandrere kan slippe afsted med uden at blive varetægtsfængslet. Da nynazisten skubbede lidt til en politibetjent, der lagde hånd på ham, røg han bardus seks uger eller mere i varetægtsfængsel forud for dommen. Som om han var en af landets farligste mænd. En video viser et ganske harmløst forløb. På hjemmesiden præsenterer han i øvrigt sit parti som et socialistisk parti.

  • PeterD

    P.S. Hvis nogen tror, at jeg sympatiserer med nynazister, tager de meget fejl, og det var netop pointen.

  • Nina

    “Dette blir en aldri så liten stråmann, synes jeg. Jens Tomas Anfindsen heier ikke uforbeholdent på Geert Wilders, så vidt jeg kan se. Han stiller seg bak Wilders rett til å publisere hva fanden han vil, og vår rett til beskyttelse når noen går av skaftet og vil ta hevn mot den krenkelsen de måtte føle deretter.”

    Nei, i grunnen ikke, jeg kan lese og jeg vet at Jens Thomas ikke heier på Wilders eller BNP og whatever. Så det var da heller ikke det jeg skrev.

    Men Hans har et poeng i at man ikke uforbeholdent bør eller kan støtte alle og enhver bare fordi man har èn ting til felles ellers. Da får de heller støtte seg til sin egen ideologiske gruppering.

    Blir man truet på liv og helse har man selvsagt krav på beskyttelse uansett. Men handlingen som utløste dødstruslene er jo i seg selv ikke immunisert for kritikk?

    Og toleranse meg her og toleranse meg der – det kommer jo helt an på hva man legger i begrepet det vel?

    :-D

  • Yngvar

    “The trouble with fighting for human freedom is that one spends most of one’s time defending scoundrels. For it is against scoundrels that oppressive laws are first aimed, and oppression must be stopped at the beginning if it is to be stopped at all.”
    (H. L. Mencken)

  • DonQue

    PeeWee: “Det er jo forsåvidt interessant at Fjordmann også er nattvekterstatsliberalist. Et levende bevis på at liberalister og (gammel)nazister ikke er så ulike innerst inne som de selv elsker å hevde?”

    Kanskje ikke videre smart å hevde av en person som selv har omtalt Mussolini, fascismen og korporatismen i rosende ordelag.

  • Herman Robak

    Yngvar: Tiltredes! Det er en akk så utakknemlig oppgave.

    Nina: For balansens skyld burde man kritisere både den ene og andre for å være urimelige, polariserende, frekke, krenkende og rasister. Spørsmålet er hvor viktig det er at nettopp Document.no gjør det, når det ganske sikkert er andre som stiller opp og gjør det.

    Det kan vel ikke skade å være balansert? Jo, i noen tilfelle gjør det det, fordi man må skrive lengre og man må ta flere forbehold. Da faller mange lesere av, og det er ikke nødvendigvis bare bermen.

  • hans rustad

    Europa er truet av en totalitær ideologi islamismen. I dens kjølvannet reiser også andre ideologier sitt hode. Jeg har svært lite til felles med folk som kaller David Miliband en landsforræder, og ellers ikke kan opplate sin munn uten å hefte en negativ etikett på dem. Men jeg kan godt se at folk på ytre høyre blir uforholdsmessig hardt tatt i forhold til deres islamistiske motstandere. Det har noe med Europas historie å gjøre, det vi kjenner, og det andre har med det vi ikke kjenner, eller vil kjenne å gjøre. Så kommer valget: er det niemøller-syllogismen som har slår til, slik at hvis de først tar de høyrenasjonale så kommer de til de liberale etterpå? Eller er det kanskje slik at det er viktig å markere avstand til suspekte holdninger, for at man ikke skal bli slått i hartkorn med det som lett lar seg henge ut? Er det ikke å gi motstanderne gratis poeng å solidarisere seg med folk på ytterste høyre fløy?

    Det er faktisk en reell uenighet mellom undertegnede og Anfindsen her: selvfølgelig spiller det en rolle hvilke holdninger man forfekter, at dette vil si at man kjemper på det flerkulturelle samfunns premisser, er selvsagt. Man kan gjerne ta spranget ut i avgrunnen (skaug), men den type heroisme har lite for seg.

  • Plus Ultra

    Hans:
    Hvis denne tendensen får fortsette, vil gruppen av kritikere bli en sekt, som i ren solidaritet også omfavner folk man bør holde avstand til.

    Hvordan har du funnet ut dette? Det ironiske her er at tendensen som etter hvert ble en politisk trend, den som etter hvert har kastet mange moderate og redelige prinsipper overbord til fordel for en irrasjonalitet som til tider er nærmest sekterisk, og som i ren solidaritet har omfavnet folk man bør holde avstand til, er langt mer karakteriserende for venstresiden enn dens kritikere. Kritikken av venstresiden går jo nettopp ut på at vi først og fremst må forholde oss til det som er felles rom her fra før av. Vi har en ballast å ta med oss. Det fordrer varsomhet og nettopp dette at man ikke finner seg til rette med hva som helst uten videre.

    Det opplagte poenget om at det finnes noen som går over streken kan ikke brukes uten videre til å hevde at det er dette Anfindsen har gjort. Gjør man likevel dette, fremmer man en tom anklage og ikke en redelig begrunnelse, og det er slikt vi ønsker å unngå, er det ikke det? Det ser ut til at Anfindsen mener at avstanden mellom hvor vi er og der vi burde vært nå er så stor at det forsvarer den uttryksformen han har valgt. Hans ser ut til å mene noe annet, og jeg er veldig interessert i en grundigere forklaring fra ham på hvorfor.

  • http://www.brusselsjournal.com/node/2475 Fjordman

    Angående Lionheart: Jeg er ikke blant hans største fans, og tror aldri jeg har linket til noen av hans poster eller hatt noe særlig kontakt med ham. Det nærmeste er en email jeg sendte ham nylig via andre der jeg ba ham tone ned sin retorikk, både for sin egen og andres del. Han kom blant annet med en bemerkning om den amerikanske bloggeren Charles Johnson som var langt over streken. Jeg har et anstrengt forhold til herr Johnson selv etter en transatlantisk feide som har pågått noen måneder, men man skal holde seg innen visse grenser når det gjelder angrep på enkeltpersoner, og det synes jeg ikke alltid Lionheart har gjort.

    Når det er sagt, er han tiltalt etter en lov som ble spesifikt laget av Labour og venstrepartiene i Storbritannia for å tekkes muslimske velgere ved å kvele kritikk av islam. Det samme skjer nå i EU, som presser igjennom ”antirasismelover” som definerer ”islamofobi” som rasisme. Ettersom de etablerte mediene i stor grad ikke skriver sannferdig om innvandring eller den organiserte islamiseringen av Europa, er det ofte bloggere som utgjør frontlinjen i kampen for det som er igjen av ytringsfrihet på kontinentet. Derfor er denne saken prinsipielt viktig, selv om jeg gjerne innrømmer at Lionheart ikke gjør det lett for noen å støtte ham.

    Jeg ser at Hans Rustad avfeier som ”hype” min kobling mellom sosialdemokrater og Det Muslimske Brorskapet. Det må han selvsagt få gjøre, det er hans blogg. Men kan herr Rustad påvise noe av det jeg skrev som er faktisk galt? Er det: 1.) At ledende svenske sosialdemokrater hadde personlige og ideologiske bånd til de fascistiske regimene på 1930- og 40-tallet, inkludert Nazi-Tyskland, og at Det Muslimske Brorskapet hadde det samme? 2.) At representanter for det svenske sosialdemokratiske partiet har inngått et nærmere samarbeid med representanter for Det Muslimske Brorskapet? 3.) At de som i noen form kritiserer muslimsk innvandring til Sverige blir skjelt ut som rasister og fascister av mediene, at den politiske eliten sponser organisasjoner a la Expo som henger ut innvandringskritikere som islamofober, rasister og fascister (stort sett samme greia, i følge enkelte) og at venstreekstremister som Antifascistisk Aktion deretter banker opp disse ”fascistene” mens myndighetene gjør påfallende lite for å stoppe dem?

    I løpet av de tre årene jeg har skrevet som Fjordman kan jeg komme på en – 1 – gang at jeg har laget en post som inneholdt konkrete feil som underminerte premisset for posten, og i det tilfellet innrømmet jeg dette umiddelbart da jeg innså feilen. I noen andre tilfeller har jeg rettet på mindre detaljer, men i det store og hele er jeg antageligvis mer etterrettelig og gjør bedre research på de feltene jeg skriver om enn de store mediene gjør, på tross av at jeg skriver gratis. Ikke at det er vanskelig, men jeg bare sier det. Jeg er lei av at fascismen omtales som en ”høyrebevegelse” når den er nært forbundet med sosialismen, og at alle glemmer å nevne at nazistene var nasjonalSOSIALISTER.

    Bloggen Uriaposten siterer en tekst om en bok kalt Liberal Fascism (søk på Hvem er fascist?). Danskene har som vanlig en åpnere debatt enn vi har i Norge, for ikke å snakke om Sverige:

    “Goldbergs nye bog Liberal Fascism vender op og ned på nedgroede forestillinger om venstre og højre i det politiske spektrum. Det er ingen tilfældighed, at de italienske fascisters leder Benito Mussolini til det sidste opfattede sig selv som venstreorienteret, eller at det tyske nazistparti hed Det Nationalsocialistiske Tyske Arbejderparti. Såkaldt progressive eller venstrefløjen deler intellektuelle rødder med den europæiske fascisme, påpeger Goldberg.

    Daniel Pipes, en anden konservativ kommentator, refererer Goldbergs udlægning af fascismen på denne måde: »Som statsideologi bruger fascismen politik som et redskab til at forvandle samfundet fra en samling atomiserede individer til et organisk hele. Den gør det ved at sætte staten over individet, ekspertviden over demokrati, tvungen konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige betydning af begrebet: Alt i staten, intet uden for staten, intet mod staten.«

    Det lyder nærmest som den socialdemokratiske velfærdsstat, men det er måske heller ikke tilfældigt. Goldberg ser fascistiske træk i ungdomsoprøret i 1960′erne og 1970′erne: en ukritisk dyrkelse af ungdom, glorificering af vold, had til traditioner og romantisk leflen for gadens oprør.

    Jeg har selv skrevet om dette temaet flere ganger. Her er utdrag fra to av mine artikler, en på The Brussels Journal og en på Gates of Vienna:

    On Fascism and Islamophobia

    The idea that Fascism and Socialism are polar opposites is highly inaccurate. Convincing the public about this is one of the greatest stunts Socialists and left-wingers ever pulled off. The truth is that Socialists and Fascists share a great deal of the same totalitarian DNA, and that the line of separation between Socialists and Fascists, and between international Socialist and national Socialists (Nazis), was initially far less clear-cut than many observers today would like us to believe. They have more in common with each other than either of them has with liberal democrats. The reason why Marcos Cantera Carlomagno’s work about the close personal and ideological connections between the Swedish Social Democratic Party and Fascist regimes at the time was repressed by Swedish authorities is that once revealed, it would be virtually impossible for Swedish authorities ever again to denounce all those critical of the country’s insane immigration policies as “Fascists.” It is a lie, and it always has been.

    How the West Lost the Cold War

    The Swedish Social Democrats were pro-Fascist and pro-Nazi during the 1930s and 40s, appeased the Communists during the Cold War and cooperate with repressive and violent Islamic organizations today. They have consistently supported or appeased some of the worst ideologies in human history. Yet they are the good guys, the poster boys of the political Left. Why do they get away with this? How come Socialists can stab their own people in the back, ally themselves openly with some of the most repressive movements on earth and still manage to portray themselves as beacons of goodness? I am tempted to agree with former Soviet dissident Vladimir Bukovsky: The West didn’t win the Cold War, at least not as decisively as we should have done. The belief-system we were up against has been allowed to mutate and regain some of its former strength. We haven’t defeated Socialism until we stage a Nuremberg trial and demonstrate clearly that the suffering, repression and massacres caused by Socialist regimes from Vietnam via the Ukraine to the Baltic were a direct result of Socialist doctrines.

  • PeterD

    Som det må være fremgået, tilslutter jeg mig Yngvars ciat af H.L. Mencken, idet jeg mener, at et samfunds behandling af de mest udsatte og slynglerne afslører noget meget væsentligt om dets kvaliteter eller mangel på samme.

    Da vi lever i samfund, der har anerkendt den europæiske nmenneskerettighedskonvention, der for ca. 15 år siden blev en del af dansk lov og vel også er en del af norsk lov, burde slyngler være garanteret beskyttelse på lige fod med andre.

    Men sådan er det ikke i praksis, fordi en politisk sygdom hærger tidsånden og som altid sniger sig ind i retssystemet og virker degererende. Samtidigt sker noget lignende i andre lande, og som jeg har opfattet denne tråd, er det essensen af dens indhold. Men jeg har også forstået, at Rustad lægger noget andet i sit oplæg.

    Når Rustad ganske behændigt udnævner mit Niemüller-citat til at være en syllogisme, må jeg derfor protestere. Der var fra min side ikke tale om at slutte fra noget alment til noget specielt.

    Det var omvendt, og det er jo det, hele digtet handler om. Niemüller minder os om, at det i det lange løb er til skade for alle, hvis man uden videre tåler den uret, der begås mod den enkelte. Han oplevede på egen krop, hvad det ville sige at blive udsat for uret og at være hjælpeløs pga. tidsånden, og deraf uddrog han noget alment.

    Ofrenes hjælpeløshed er et af de træk ved nazismen, som vi forfærdes over og ikke kan forlige os med. Utallige gange er det samme spørgsmål blevet stillet: hvordan kunne dette ske i en nation som den tyske, der kan opvise så mange forfinede kulturelle træk, som resten af verden har nydt godt af?

    Det virkeligt farlige ved at stille spørgsmålet er, at vi her står overfor nogle dybder i den menneskelige natur, som vi givetvis vurderer forskelligt, men som ikke desto mindre må forurolige alle, der tør tænke. Skulle man tro.

    For mit eget vedkommende nærer jeg i høj grad tvivl om, at det altid går den rigtige vej, hvis blot man anskuer udviklingen lidt på afstand. Jeg har stærkt på fornemmelsen, at vores højt udviklede samfund kan bringes ned på junglestadiet, og at det kan gå ganske hurtigt, når nøden bliver tilstrækkelig stor.

    På den anden side skal vi måske glæde os over, at vi kan mobilisere denne overlevelsesmekanisme. Europa står stadig til at redde, og islamisterne undervurderer vore kræfter. Vore værste modstandere findes pt. i vore egne rækker. :-)

  • PeeWee

    Siden Mencken var libertarianer er det jo artig at han trekker frem dette med “slyngler”, da “slyngler” har det rimelig elendig i de samfunn som ligger nærmest det libertarianske ideal. Nå var jo ytringsfriheten noe som kom, ikke fordi man ønsket å forsvare upopulære meninger, men fordi man ønsket å forsvare populære meninger. Man var rett og slett lei av at populære stemmer ble truet til stillhet av eneveldige monarker, kirken og adelen.

    Når man trekker frem historiske hendelser, så er vel folkemordet på armenerne det mest relevante. Det var nemlig et folk som sakte men sikkert fikk en større muslimsk minoritet i sitt land, helt til de ble en majoritet, og vi vet jo hvordan det endte.

    Ellers er jo selvfølgelig argumentene til Fjordman for amatørmessige. Man må jo spørre seg om man virkelig kan se facsismen som bevegelse, ideologi og dets leder som det samme. Det kan jo virke som om Mussolini og i veldig stor grad Hitler var uinteressert i konvensjonell høyre-venstre politikk. Deres mål så ut til å ha vært andre mål, i tillegg til personlig berikelse, og de kunne derfor samarbeide med både det gamle høyre og venstre om mulighetene skulle by seg. Ser man på de lederne over tid, så ser man at de søkte seg frem til den politikken som faktisk ga dem tilhengere. De sluttet å flørte med arbeiderklassen fordi det ikke førte noe sted, og da ble også den praktiske politikken endret.

    Når det gjelder svenskene, så minner det som beskrives om feighet heller enn noen ideologisk likhet. Når det gjelder nazistene kan man også si akkurat det samme om Sveits. Det skal jo også nevnes at de konservative regimene i Øst Europa gikk et stykke lenger i sitt samarbeid med Hitler enn det Sverige gjorde. På samme måte er det mulig å finne en haug av tilfeller hvor tradisjonelle borgelige hyllet Hitler i samme periode. Det var også fra de tyske borgerlige som nazistene fikk de aller fleste av sine velgere. Det var kun SPD, kommunistene og Zentrum som ikke mistet majoriteten av sine velgere til nazistene på begynnelse av tyvetallet. Om man ser bort fra de konservative partiene som var ganske like nazistene.

  • Silver

    Fjordman,

    Når det gjelder Lionheart. Som den opplyste mann du er så har du nok fått med deg at Paul Ray er en mann fra gata. En tidligere dophandler fra Luton som tilfeldigvis fant Jesus. En mann som fullførte High School med dårlige karakterer først i voksen alder.

    Hva er det som forventes? Forklar meg det!

    Denne mannen, fra nederste grasrotnivå, har blitt til en slags geo-bloggosfærisk superkjendis som til og med den poetisk korrekte Rustad bruker kalorier på. Lite vet Rustad om Paul Ray, og enda mindre vet han om Lionheart. Det er tydelig, men så har vel Rustad aldri vært så nøye med å sjekke andre fakta enn de “fakta” han selv kjenner til.

    Og Rustads munnhell, Nina, sørger for å holde kvaliteten oppe. Flotte greier. Paul Ray har aldri vært medlem, men siden vi er inne på det: kan Nina opplyse folket om hva BNP representerer? Gjerne sett i Europeisk sammenheng, og gjerne med en innføring angående interne drakamper og utskiftninger i partiet den siste tiden.

    Som en krone på verket bør selvsagt Rustads munnhell, Nina, forklare Lionheart’s posisjon oppe i det hele.

    Flott, da har vi oppgaven klar. Jeg holder pusten, fra nå av.

  • http://godhelpbritain.blogspot.com Britney British

    Hello everyone,

    I do not know whether or not you are in support of Lionheart as I cannot read Norwegian. I will just say what I think.

    Lionheart is not a political activist. He did not choose to get involved in this headache. I did. He did not. If you were to ask me about my thoughts on the BNP, I would have to answer as best I could.

    However, Lionheart is different to the vast majority of us as he is right down there living the rubbish which we talk and write about to our heart’s content. Lionheart’s heart is not content though and his head is not full of political ideas or ambitions.

    His sole aim in writing his blog has been to alert the world to what is happening to HIM and the people in HIS neighbourhood, backing up his claims with Islamic knowledge. ‘This is what is happening and this is why I think it is happening’.

    He has mentioned the BNP before but why on earth not? The BNP’s history is rather cloudy but now they are a very plausible and fair party. I would never have thought I would end up saying such a thing, even a year ago.

    If you were to read the entire website and listen to all of the audio articles, I think you would finally say to yourself that the BNP is sensible. It makes sense. I challenge any of you to do that.

    Lionheart has been desperately trying to save his country. His life has been turned upside down, his life has been threatened and he now faces a potentially grim future and further death threats. If he makes it to old age he will be thanking God every minute of the day and so will I.

    Try to put yourself in his shoes for a day. Spend a whole day trying to imagine what it must feel like to have lived his life in Luton. Now ask yourself, would you not have held out your hand to all the hands held out to you? If the BNP was saying what he wanted to hear, he was only being human in listening to them.

    When all the main political parties have their ears and eyes closed, and when the mainstream media is twisted against your perspective, and when you desperately need someone to relate to what it is you want to say, you will be very grateful to find a sympathetic ear.

    Please do not judge Lionheart as we judge each other. Please judge him based on his actual life. The life he has lived, day in day out, with no escape. Remember, we can close the laptop whenever we want and go back to normality. Lionheart has had no normality and may not have any normality for a very long time.

    He is the victim remember and not the armchair critic.

    By the way, I think he is very busy trying to save his bacon right now, otherwise he would no doubt have been on here to speak to you. Maybe you should all spend a bit more time trying to help him in his hour of need.

    …………………………………

    Hei alle,

    Jeg vet ikke om eller ikke du er i støtte av Lionheart da jeg ikke kan lese Nordmann. Jeg vil akkurat si hva jeg tror.

    Lionheart er ikke politisk aktivist. Han har ikke valgt til å bli involveredd i denne hodepinen. Jeg gjorde. Han gjorde ikke. Hvis du burder spørre meg om mine tanker på BNP, ville jeg måtte svare da best jeg kan.

    Men, Lionheart er forskjellig til den enorme majoriteten av oss skuller han til høyre der nede lever søppelet som vi snakker og skriver omtrent til vårt hjertes innholdet. Lionhearts hjerte er ikke tilfreds skjønt og hans hode er ikke full av politiske ider eller ambisjoner.

    Hans såle sikter ved skriveen hans bloggs har vært til å varsle verdenen hva er begivenhet til HAM og folket i HANS nabolag til, bakkeopp hans krav med Islamsk kunnskap. ‹Dette er hva er begivenhet og dette er hvorfor jeg tror at det er begivenhet›.

    Han har nevnet BNP før men hvorfor på jorden ikke ? BNPS historie er temmelig skyet men nå de er et meget plausibelt og bra selskap. Jeg ville aldri ha trodd jeg ville havne ville si en slik ting, selv for en år siden.

    Hvis du burder lese den hele website og lytter til alle audioartiklene, tror jeg at du til slutt ville si til deg som BNP er fornuftig. Det gir mening. Jeg utfordrer noe av deg til å gjøre det.

    Lionheart har desperat prøvd til å spare hans land. Hans liv ha blitt vendt op ned, hans liv ha blitt truet og han vender nå mot en muligvis uhyggelig fremtid og ytterligere dødtrussel. Hvis han lager det til gammel alder han vil takke Gud hvert minutt av dagen og den slik vilje I.

    Forsøk til å anbringe deg i hans sko i en dag. Bruk en hel dag prøve til å forestille seg hva det må føle seg til ha liker levd hans liv i Luton. Nå spørr deg, du ville ikke ha holdt ut din hånd til alle hendene som blir holdt ut til deg ? Hvis BNP var ordspråk hva han ville høre, var han bare menneske i lytter til dem.

    Når alle de hovedpolitiske selskapene lar deres øre og øyne stenge, og når gjennomsnittsmediene er vridd mot din perspektiv, og når du desperat trenger noen til å forholde seg hva det er deg vil si, vil være du meget takknemlig til å finne et sympatisk øre.

    Behag ikke dømmer Lionheart skuller vi oss dømmer. Behag dommer som ham baserte på hans aktuel liv. Livet som han har levd, dag i dag ut, $uten flukt. Husk, vi kan stenge bærbarpc uansett når vi vil og dra tilbake til normality. Lionheart har ikke hatt noen normality og kan ikke ha noe normality for en meget lang tid.

    Han er det offeret hus og ikke lenestolen kritikeren.

    Forresten tror jeg at han er meget travel å prøving til å spare hans bacon akkurat nå, ellers vil han ikke noen tvil har vært på her til å tale til deg. Kanskje skal du kunner bruker en bit mer tid prøve til å hjelpe ham i hans time av behov.

  • http://godhelpbritain.blogspot.com Britney British

    Hello everyone,

    I do not know whether or not you are in support of Lionheart as I cannot read Norwegian. I will just say what I think.

    Lionheart is not a political activist. He did not choose to get involved in this headache. I did. He did not. If you were to ask me about my thoughts on the BNP, I would have to answer as best I could.

    However, Lionheart is different to the vast majority of us as he is right down there living the rubbish which we talk and write about to our heart’s content. Lionheart’s heart is not content though and his head is not full of political ideas or ambitions.

    His sole aim in writing his blog has been to alert the world to what is happening to HIM and the people in HIS neighbourhood, backing up his claims with Islamic knowledge. ‘This is what is happening and this is why I think it is happening’.

    He has mentioned the BNP before but why not? The BNP’s history is rather cloudy but now they are a very plausible and fair party. I would never have thought I would end up saying such a thing, even a year ago.

    If you were to read the entire website and listen to all of the audio articles, I think you would finally say to yourself that the BNP is sensible. It makes sense. I challenge any of you to do that.

    Lionheart has been desperately trying to save his country. His life has been turned upside down, his life has been threatened and he now faces a potentially grim future and further death threats. If he makes it to old age he will be thanking God every minute of the day and so will I.

    Try to put yourself in his shoes for a day. Spend a whole day trying to imagine what it must feel like to have lived his life in Luton. Now ask yourself, would you not have held out your hand to all the hands held out to you? If the BNP was saying what he wanted to hear, he was only being human in listening to them.

    When all the main political parties have their ears and eyes closed, and when the mainstream media is twisted against your perspective, and when you desperately need someone to relate to what it is you want to say, you will be very grateful to find a sympathetic ear.

    Please do not judge Lionheart as we judge each other. Please judge him based on his actual life. The life he has lived, day in day out, with no escape. Remember, we can close the laptop whenever we want and go back to normality. Lionheart has had no normality and may not have any normality for a very long time.

    He is the victim remember and not the armchair critic.

    By the way, I think he is very busy trying to save his bacon right now, otherwise he would no doubt have been on here to speak to you.

    ……………………………..

    Hei alle,

    Jeg vet ikke om eller ikke du er i støtte av Lionheart da jeg ikke kan lese Nordmann. Jeg vil akkurat si hva jeg tror.

    Lionheart er ikke politisk aktivist. Han har ikke valgt til å bli involveredd i denne hodepinen. Jeg gjorde. Han gjorde ikke. Hvis du burder spørre meg om mine tanker på BNP, ville jeg måtte svare da best jeg kan.

    Men, Lionheart er forskjellig til den enorme majoriteten av oss skuller han til høyre der nede lever søppelet som vi snakker og skriver omtrent til vårt hjertes innholdet. Lionhearts hjerte er ikke tilfreds skjønt og hans hode er ikke full av politiske ider eller ambisjoner.

    Hans såle sikter ved skriveen hans bloggs har vært til å varsle verdenen hva er begivenhet til HAM og folket i HANS nabolag til, bakkeopp hans krav med Islamsk kunnskap. ‹Dette er hva er begivenhet og dette er hvorfor jeg tror at det er begivenhet›.

    Han har nevnet BNP før men hvorfor på jorden ikke ? BNPS historie er temmelig skyet men nå de er et meget plausibelt og bra selskap. Jeg ville aldri ha trodd jeg ville havne ville si en slik ting, selv for en år siden.

    Hvis du burder lese den hele website og lytter til alle audioartiklene, tror jeg at du til slutt ville si til deg som BNP er fornuftig. Det gir mening. Jeg utfordrer noe av deg til å gjøre det.

    Lionheart har desperat prøvd til å spare hans land. Hans liv ha blitt vendt op ned, hans liv ha blitt truet og han vender nå mot en muligvis uhyggelig fremtid og ytterligere dødtrussel. Hvis han lager det til gammel alder han vil takke Gud hvert minutt av dagen og den slik vilje I.

    Forsøk til å anbringe deg i hans sko i en dag. Bruk en hel dag prøve til å forestille seg hva det må føle seg til ha liker levd hans liv i Luton. Nå spørr deg, du ville ikke ha holdt ut din hånd til alle hendene som blir holdt ut til deg ? Hvis BNP var ordspråk hva han ville høre, var han bare menneske i lytter til dem.

    Når alle de hovedpolitiske selskapene lar deres øre og øyne stenge, og når gjennomsnittsmediene er vridd mot din perspektiv, og når du desperat trenger noen til å forholde seg hva det er deg vil si, vil være du meget takknemlig til å finne et sympatisk øre.

    Behag ikke dømmer Lionheart skuller vi oss dømmer. Behag dommer som ham baserte på hans aktuel liv. Livet som han har levd, dag i dag ut, $uten flukt. Husk, vi kan stenge bærbarpc uansett når vi vil og dra tilbake til normality. Lionheart har ikke hatt noen normality og kan ikke ha noe normality for en meget lang tid.

    Han er det offeret hus og ikke lenestolen kritikeren.

    Forresten tror jeg at han er meget travel å prøving til å spare hans bacon akkurat nå, ellers vil han ikke noen tvil har vært på her til å tale til deg. Kanskje skal du kunner bruker en bit mer tid prøve til å hjelpe ham i hans time av behov.

  • http://godhelpbritain.blogspot.com Britney British

    By the way, my thoughts on the BNP are not a reflection of Lionheart’s thoughts. I have not quizzed him on his thoughts about the BNP because I do not believe he is answerable to anyone. I have read his story and that is all I need to know.

    …………….

    Forresten er mine tanker på BNP ikke refleksjon av Lionhearts tanker. Jeg har ikke spurt ham på hans tanker om BNP fordi jeg ikke tror han er answerable til noen. Jeg har leser hans historie og det er kunner som jeg må vite.

  • Herman Robak

    Britney British: please drop the machine translation into Norwegian. It does not aid the readership of document.no, which presumably understand English. It just makes the page harder to read.

  • Plus Ultra

    Hans:
    Man kan gjerne ta spranget ut i avgrunnen (skaug), men den type heroisme har lite for seg.

    I tillegg til de andre spørsmålene mine, kan jeg heller ikke se at det Christian Skaug sier skulle medføre noe slikt.

  • PeterD

    Da jeg ikke har den mindste pejling på, hvorfor jeg har lagt mig ud med redaktørernes præmisser,skal jeg afslutte min deltagelse. Måske er dansk vanskeligere for nordmænd at forstå, end jeg troede, og jeg kan ikke sige, at jeg ikke var advaret.

    Mit syn på Naser Khader kan have været et af de forhold, der har virket anstødeligt, med det er gængs, og hvad jeg mener er stort set udtrykt i dagens leder i Jyllands-Posten. Han blev eksponenten for en politisk drømmeverden, som hverken han eller vi andre er tjent med, og hans karriere må formodes at være ødelagt for altid.

    http://jp.dk/meninger/leder/article1245447.ece

    Jeg ved ikke, om I er bekendt med, at Norge næsten er gledet ud af de danske medier i takt med, at EU fylder godt op. Folk ved så at sige intet om norske forhold, og set i det lys er det ekstra uheldigt med nedenstående læserbrev skrevet af en af Danmarks mest kendte stand-up komikere på venstrefløjen. Det skulle ikke undre mig, hvis hun turnerer med samme indhold. For os, der gik i skole før 68, er det fra starten nemt at se, at der er noget galt med påstanden om Norge som en dansk provins, men de yngre årgange ved intet om dansk-norsk historie eller historie i det hele taget. Skulle nogen føle trang til modsigelser,, kan bidrag postes på debat@jp.dk mærket “kun for JP”.

    http://jp.dk/meninger/breve/article1244507.ece

  • virvel

    Fjordman: Jeg ønsker å kommentere det du skriver. Du er åpenbart et intelligent menneske. Og du har sikkert godt grunnlag for å poste postene dine. Men kan det likevel være at du tar fundamentalt feil?

    Du skriver:
    “I løpet av de tre årene jeg har skrevet som Fjordman kan jeg komme på en – 1 – gang at jeg har laget en post som inneholdt konkrete feil som underminerte premisset for posten, og i det tilfellet innrømmet jeg dette umiddelbart da jeg innså feilen.”

    Dette stemmer sikkert. Men jeg vil legge til noen ting:

    1.Det går an å ha rett i konkrete observasjoner, men likevel ta feil av det større bildet.

    Tenk dette eksempelet: Anta at det for 15 år siden skjedde 20 æresdrap i Norge i året. Og at det nå skjer to eller tre i året. (for ordens skyld: Jeg har null peiling på hvor mange æresdrap som faktisk har skjedd i Norge, bare så det er sagt).
    Det går an å reagere på dette på to måter: Man kan skrike opp om at “DET SKJER TO ÆRESDRAP I NORGE I ÅRET! NÅ MÅ VI VÅKNE!” –eller, det går an å se det slik: “Æresdrap-prosenten har sunket drastisk på 15 år. Hvordan kan vi få den helt ned til null?”
    Ser du poenget? Samme faktagrunnlag – at det skjer to æresdrap i året – kan settes inn i to forskjellige kontekster. Enten en kontekst der ting i historisk perspektiv går fremover, eller en krisepreget nåtidskontekst.

    Jeg tror altså at du i en del av dine poster kan ha rett i det du skriver, men likevel ta feil av det større bildet.

    2. Det går an å ha rett i konkrete observasjoner, men ta feil av årsakene.

    Eksempel: Franske ungdommer i forstedene gjør opprør. Gjør de det pga islam? Noen mener det. Eller er den primære årsaken sosial ekslusjon? Jeg skal ikke ta stilling til det her. Poenget er at man kan gjøre feilslutninger om årsaksforhold, selv om man gjør riktig observasjon. Min erfaring fra nettdebatter er at islam-kritikere veldig ofte ser religion som en svært viktig motivasjonsfaktor. Jeg mener ikke at religion er uviktig. Men jeg tror mange andre faktorer er vel så viktige for hvordan vi handler.

    3. Det går an å ha rett i konkrete observasjoner, men likevel ta grunnleggende feil når det gjelder hvordan samfunn og mennesker fungerer.

    Dette siste punktet ble litt kronglete. La meg forklare: Vi har alle visse grunnleggende antagelser om hvordan samfunn og mennesker fungerer. Et eksempel på det er debatten om altruisme/egoisme: Er vi gode på bunnen, eller tenker vi bare på oss selv? Eller både/og?

    Jeg mener at mange islam-kritikere har rett i en del observasjoner av trekk ved dagens islam. Men en del av de grunnleggende antagelsene om samfunn og mennesker er feil. For eksempel opplever jeg ofte at islam-kritikere er deterministiske eller essensialistiske: “Fordi islam er slik i dag, så vil det alltid være slik”, eller “dette står i koranen, så derfor er det slik islam er”. Feilen her er at man ikke ser at både islam og kristendom har undergått store historiske forandringer. Islam i dag er noe helt annet enn for 50 år siden. Dessverre. (da var den muslimske verden langt mer tolerant). Kristendommen har også endret seg. Grunnen til det er selvfølgelig at religioner påvirkes av sosiale prosesser. Det betyr ikke at alle religioner kan bli hva som helst. Men det betyr at religioner forandrer seg, og ikke er statiske.

    Dessuten opplever jeg at mange islam-kritikere har stor tro på konfrontasjon som middel til endring, og liten tro på at aksept og trygghet kan føre til forandring. Hva sier empirien om dette? Jeg er ikke forsker, men jeg tror man trenger både/og: Både konfrontasjon og trygghet/aksept. Å BARE konfrontere og se det negative, som islam-kritikere gjerne gjør, fører ikke frem.

    ——

    Ok, dette begynner å bli en lang post. Poenget er, Fjordman, at man kan ta feil på mange måter. Én ting er faktafeil. Men det går også an å tolke de faktaene man ser på gale måter. Uten å kjenne det du har skrevet i detalj, så vil jeg driste meg til å si at det siste kan gjelde en del av det du har skrevet.

    Fred ut:)

  • Plus Ultra

    PeterD
    Da jeg ikke har den mindste pejling på, hvorfor jeg har lagt mig ud med redaktørernes præmisser,skal jeg afslutte min deltagelse. Måske er dansk vanskeligere for nordmænd at forstå, end jeg troede, og jeg kan ikke sige, at jeg ikke var advaret.

    Jeg er ikke red., men personlig synes jeg slett ikke at dansk er for vanskelig å forstå til at det burde være noe hinder mot å skrive dansk her. Jeg synes også at du bør få klarhet i hva red. mener du evt. har skrevet som ikke er akseptabelt før du slutter å delta her. Det er altså min mening, og ikke noe jeg bestemmer her. Selv mener jeg også at innspill og synspunkter fra dansk side kan være et verdifullt bidrag.

  • hans rustad

    Fjordman: Signaturen Virvel er inne på noe, men også de fakta er feil hos Fjordman. Hans argumentasjon minner sterkt om maoistene og leninistene p 70-tallet: avvis alle premisser til det borgerlige samfunn og konstruer dine ene. Insister på at de er riktige. Fordi de er så himmelropende forskjellige fra de konvensjonelle, vil de andre ha problemer med å argumentere mot. De vet ikke hvor de skal begynne. Men man må gjøre som med maoister/leninister: bruke sunn fornuft. Folk som påstår at de svenske sosialdemokratene hadde dype personlige og ideologiske forbindelser med fascistene er ute på en alvorlig bærtur. De har mistet både kart og kompass og er ikke egnet til å lede noen. Legg merke til at Fjordman ikke referer til konkrete samtaler, personer, kontakter, noe kompromitterende er det sikkert å finne: han snakker helt generelt, fordømmende, across the board. sitat:”.) At ledende svenske sosialdemokrater hadde personlige og ideologiske bånd til de fascistiske regimene på 1930- og 40-tallet, inkludert Nazi-Tyskland, og at Det Muslimske Brorskapet hadde det samme?”

    Sossarne og Brorskapet var fascistisk inspirert, da blir det forståelig at de planlegger å la Brorskapet overta Europa, og at statsstøttede org som Expo har tillatelse til å forfølge og brennerke Motstanden!! Dette er jo ren og skjær paranoia.

    Fjordman har slukt Jonah Goldbergs bok “Liberl Fascism” med hud og hår. Jeg leste tilfeldigvis Michael A. Ledeens review av boken og han dømte den nord og ned: den holder ikke mål i det mest grunnleggende: det er forskjell på høyre og venstre. Sosialisme og fascisme er ikke identisk. Forsøket på å blande de to leder til fullstendig kollaps i meningsfull politisk analyse og forståelse.

    He’s got it right when he suggests—although this could have been much more explicit—that fascism was a revolutionary movement. But then he shies away from the consequences of that insight, because many of the people he wants to call “liberal fascists” are boring reformers, certainly not revolutionaries. And he shies away from the revolutionary nature of fascism for another reason, too: because it shows that revolution is not just a leftist political phenomenon. Jonah wants to have us believe that fascism was ‘of the left.’

    What is missing from Jonah’s book—he mentions it in passing a few times, but never gives it the weight it deserves—is the specific historical context from which fascism was born: the First World War. Fascism was created in the trenches of that war, it was a war ideology from beginning to end, and the central core of fascism was composed of two basic concepts: first the conviction that the only people worthy of political power were those who had been tested and proven in combat (for the most part, the brownshirts were veterans, and the Socialists they attacked had been pacifists or neutralists or isolationists). And second, that the essence of Western civilization was under siege from the left, that is, from Communists and Socialists.
    ..

    Jonah, instead, says (pg. 80) “Fascism, at its core, is the view that every nook and cranny of society should work together in spiritual union toward the same goals overseen by the state.” That is not fascism; it’s absolute monarchy, it’s the Sun King in France, it’s the great enlightened despots like Frederick the Great. But it’s not Mussolini or his imitators, and certainly not Hitler, whose vision was global, not just national. The issue is “the same goals,” not just the methods of rule, and here’s where Jonah’s eccentric thesis, for all its provocative value, leaves history behind and strides into…vision, I suppose. Just a few lines later, he claims that “Woodrow Wilson was the twentieth century’s first fascist dictator,” and that’s just silly. I am second to no one in my antipathy for Wilson—I once wrote a book that lambasted him for his stupid politics after the War—but he wasn’t a single-party dictator, which fascism always was.

    Woodrow Wilson som det 20. århundres første fascistiske diktator! Skal si man kommer til nye erkjennelser her.

    Det er kanskje ikke tilfeldig at Fjord siterer Goldberg. Det er den samme 180 grader snurring, verden på hodet- fremstillingen, en oppløsning av vante begreper slik at alt blir mulig å bevise. Men slik var stalinismen også. Erasmus Montanus i praksis: alt var mulig.

    The weakest part of the book has to do with the Nazis. All of us who have worked on fascism have had to try to figure out to what extent Hitler belongs inside the definition. As Jonah says, Hitler worshiped Mussolini (a love that was not reciprocated), but the Fuhrer was driven by racism and antisemitism, not by the sort of nationalism the Italians embraced. It is very hard to find a political box big enough to accommodate the two, and, like the rest of us, Jonah huffs and puffs trying to make one. Predictably, he has to downplay Hitler’s ideology. He calls Hitler a “pragmatist,” and then adds “saying that Hitler had a pragmatic view of ideology is not to say that he didn’t use ideology. Hitler had many ideologies. Indeed he was an ideology peddler.”

    Whew! So much for the view—the fact—that Hitler was driven, from an early age, by an antisemitism so virulent that he would not rest until he had set in motion the Holocaust. Indeed, in one of “Liberal Fascism“‘s most unfortunate phrases, Jonah trivializes Nazi racism, equating it with some American political rhetoric:

    “What distinguished Nazism from other brands of socialism and communism was not so much that it included more aspects from the political right (though there were some). What distinguished Nazism was that it forthrightly included a worldview we now associate almost completely with the political left: identity politics.” And in case you thought he was kidding, he repeats it a few pages later: “What mattered to (Hitler) was German identity politics.”

    The best that can be said about this is that it’s imaginative. But it’s what happens when you are bound and determined to put liberals, Socialists, Communists, fascists and Nazis into a common political home.

    http://pajamasmedia.com/xpress/michaelledeen/2008/01/14/fascism_liberal_and_otherwise.php

    Ledeen innleder med å si at Goldberg har vært sjefen hans i Nation Review Online. Man må anta at han farer pent frem.

    Når man ser samme tendens blant visse politiske aktivister i USA og Europa er det all grunn til å ta det alvorlig, hvor vanvittig det enn måtte høres ut: noe skjer som gjør at folk begynner å eksperimentere på det ideologiske gutterommet. Det har eksplodert før.

  • Lars M

    Hva skjer i bloggosfæren, tro ? Anonyme skribenter, som synes å ha en viss leserkrets som bla. er engasjert i “viktige diskusjoner over Atlanteren” og kommer med de mest forstokkede ideologiske konstruksjoner. F.eks. den utrolige påstanden om koblingen mellom nazister/det svenske sosialdemokratiet/Islamismen.
    Den objektive samfunnsmessige analyse synes avlegs; det er ingen plass for vitenskapelighet f.eks. en klasseanalyse; en økononomisk, materiell analyse av samfunnets mekanismer. Den tidlige marxismens styrke var jo nettopp dette, dens ulykke var at den ble brukt som samfunnsbærende ideologi og selv ble brukt som grunnlag for totalitære regimer. Den opprinnelige vitenskapelige grunnholdning ble omgjort til en åpenbaringsreligion. Det berettigede opprør mot disse totalitære regimer førte etter min mening til at barnet ble skylt ut med badevannet – da marxismen av de fleste ble kastet på skraphaugen, forsvant også repekten for kunnskap om samfunnsfenomeners historie, den samfunnsmessige analysen, den sosioøkonomiske analysen, den sosiale klasseanalysen, hvilke klasseinteresser de forskjellige politiske bevegelser representerte.

    Da kan veien bli ganske fri for ymse tåkefyrster, som uten hensyn til historiske og vitenskapelige oppsummeringer og erfaringer, kan stille alt på hodet og faktisk få endel oppmerksomhet i “bloggosfæren”. Pga. manglende historiske kunnskaper kan mange yngre lesere sluke dette nokså lett, mens noen erfarne politikere på ytre høyre fløy benytter dette for sin propaganda mot venstresiden (dette er jo det gamle begrepet “kommunazismen” i en ny vri).

    Det vi da ser er en forurensning av motstanden mot en ny utfordring, islamismen. Fjordmans kobling av det svenske sisialdemokratiet med islamismen kan være et eksempel på en slik forurensning. Dette er skadelig fordi dens irrasjonalitet ikke ville kunne danne grunnlag for noen seriøs bevegelse i det hele tatt.

    Det er vel mer nyttig faktisk å benytte mer radikale, vitenskapelige metoder/ analyseteknikker for å kunne påpeke det økonomiske og sosiale hinder for muslimers velferd og utvikling (især da kvinnenes)- som islamistene representerer. Deres tvangstrøyer fører intet steds hen.
    Det var som en egyptisk kollega sa til meg en gang: Disse islamistene roper jo bare Allah er stor og peker på Koranen. Noen konkret politikk for å bringe landet opp av elendigheten har de ikke.

  • Yngvar

    PeterD: Bare fortsett å skriv du, vi andre kommentarister ingnorerer jo stort sett redaktørens meninger når det passer oss.

    Fellesnevnerne mellom fascisme, sosialisme og sosialdemokrati er åpenbare; synet på forholdet samfunn/individ, mellom staten/næringslivet og mye annet generelt og også mer spesifikt. Det er seint på kveld så bare ett eksempel; det var ikke før på begynnelsen av syttitallet at vårt norske offentlige helsevesen sluttet med forsøkene på å ‘forbedre’ samfunnet ved å lobotomerer tatere og snurpe igjen rognposene på sigøynere. Slik galskap kan bare forekomme der den statsbærende ideologien tror på “sosialt entrepenørskap”.

    “Gi meg de rene og ranke,
    de faste og sterke menn.
    de som har tålmod og vilje
    og aldri i livet går hen
    og selger min store tanke,
    men kjemper til døden for den.”

    Kommunisten Rudolf Nilsen hyller der übermensch. Motbydelig.

  • http://www.brusselsjournal.com/ Fjordman

    Jeg har ikke lest Goldbergs bok, men har skrevet om temaet før. Et par av de sitatene fra anmeldelsen Rustad linker til er jeg klart uenig i. Woodrow Wilson var utvilsomt en tosk, men å kalle ham fascist blir meningsløst. Derimot er det hevet over enhver tvil at det er nære ideologiske og strukturelle likheter mellom fascisme og sosialisme.

    Hans Rustad: ”Folk som påstår at de svenske sosialdemokratene hadde dype personlige og ideologiske forbindelser med fascistene er ute på en alvorlig bærtur.”

    Er du så sikker på det? Her er et sitat fra et interessant intervju med Jonathan Friedman, professor i sosialantropologi ved Lunds Universitet:

    ”Sverige har i øvrigt med stort held undtrykt historien om sine egne relationer til Tyskland under krigen. Et andet eksempel på fortrængning er en doktordisputats fra Lund om folkhemmets landsfader i 1930´erne og 1940´erne, Per Albin Hanssons, stærkt rosende breve til Mussolini om det korporative system i Italien – fundet i italienske arkiver. Den blev totalt ignoreret, da den kom i 1995, siger Friedman.”

    Marcos Cantera Carlomagno, som skrev den nevnte doktorgraden, ble tiet fullstendig i hjel på tross av at han hadde gjort grundig arbeid. Det servile svenske pressekorpset kan alltid stoles på. På basis av personlige brev til Mussolini kunne han tegne et bilde av velferdsstatens grunnlegger som en entusiastisk tilhenger av det fascistiske systemet. Hansson var statsminister fra 1932 til 1946. At det sosialdemokratisk styrte Sverige hadde nære bånd til Nazi-Tyskland både før og etter krigen er noe man snakker lite om der i landet.

    Friedman er ellers en av forfatterne bak boka Exit Folkhemssverige – En samhällsmodells sönderfall om den svenske velferdsstatens forestående kollaps, blant annet på grunn av press fra innvandring. Siden denne også ble sensurert i hjel i media (alle kritikere blir det i Sverige) har forfatterne gjort hele boka tilgjengelig på internett: http://exitsverige.blogspot.com/

    Hans Rustad: ”at statsstøttede org som Expo har tillatelse til å forfølge og brennemerke Motstanden!! Dette er jo ren og skjær paranoia.”

    Igjen burde du ikke være så sikker på det. Expo har mottatt statsstøtte i en årrekke. Dette innrømmer de selv, men vil ikke si hvor mye. For et par dager siden skrev Expressen at det visstnok fantes to personer med nynazistiske sympatier i det lille partiet Sverigedemokraterna. La meg først si at dersom dette er riktig, bør SD umiddelbart ekskludere dem fra partiet. De vil aldri bli tatt seriøst med slike personer i sine rekker, og de fortjener det heller ikke.

    Likevel, dette er bare begynnelsen på historien. Jeg kan kun forholde meg til avisartikkelen. Der virker det imidlertid som om Expo har hatt tilgang til private bankopplysninger og detaljerte lister over telefonaktivitet til et antall personer. Dersom dette medfører riktighet, er dette ulovlig. Bare sikkerhetspolitiet kan drive overvåkning av svenske statsborgere på denne måten, og selv de må spørre retten om godkjennelse. Kurt Lundgren, en av Sveriges største bloggere, som nylig ble utpekt som ”islamofob” av Expo, har postet om dette. Det ser ut som om denne saken kan få et rettslig etterspill:

    http://kurtlundgren.webblogg.se/

    Jag tror att Expressen i sin enfald gjorde sig skyldig till en verklig fadäs som kan komma att stå Expo dyrt när tidningen avslöjade att Expo har tillgång till mobiltelefonlistor och listor över alla som sänder pengar via bank- eller postgiro. Så här skriver Das Dumkopf i Expressen:

    … till exempel visar telefonlistor… postinbetalningar visar…

    Jag tror inte det var meningen att detta skulle komma ut därför att om posthemlighet och telefonhemlighet kan brytas av en privat spaningsorganisation/internetpolis har denna i så fall mycket större underrättelsemöjligheter än polisen, som måste gå till domstol för att i allvarliga brottsfall bryta dessa grundläggande och skyddade hemligheter – vem som ringer till vem, vem som sänder pengar till vem.

    Expo utför också åsiktsregistreringar, vilket inte ens Säpo får göra. Oavsett det goda syftet med Expos spaningar är detta ett av de mest allvarliga ingrepp i den personliga integriteten som jag stött på och jag undrar om det som här berättas om Expo är åtalbart, jag skulle tro det. Det är bara att skicka in tidningen till åklagaren i Stockholm. Saken faller under allmänt åtal. Det börjar nu bli dags för lite allvarligt journalistiskt grävande om Expos fasoner och metoder.

    Sverigedemokratene måtte i fjor avholde møte i Danmark ettersom det var bortimot umulig for dem å finne lokaler i Sverige. At politiske dissidenter må til utlandet for å avholde møter er ellers noe man kjenner fra land som Kina, og nå altså vårt nærmeste naboland. Mens de politiske elitene kveler all debatt og sponser Expos aktiviteter, bruker venstreekstreme organisasjoner som Antifascistisk Aktion vold mot innvandringskritikere mens myndighetene og mediene gjør lite eller ingenting for å stoppe dem.

    Samtidig møtte Helle Klein, daværende politisk redaktør for avisen Aftonbladet, lederen av Hamas, Khaled Masháal, i Syria i 2006. Hun er en ivrig forkjemper for Hamas i sine blogginnlegg. Klein stod seinere i 2006 foran et banner i Stockholm med påskriften ”Stopp den nazistiske volden” og holdt et innlegg der hun advarte mot ”islamofobi” i mediene. ”Islamofobi” er altså nesten synonymt med nazisme. Som journalisten Salam Karam påpeker har Hamas en ideologi som minner mye om nazisme, men Klein synes altså det er ”islamofobene” som er de slemme. Hamas er greie gutter, de.

    Hamas er som tidligere nevnt den palestinske greinen av Det Muslimske Brorskapet. Deres leder Mahdi Akef har forsikret sine tilhengere om at “Jihad vil knuse den vestlige sivilisasjonen og erstatte den med islam, som vil dominere verden.” Akef uttalte at dersom muslimene ikke skulle klare dette i nær fremtid, er de “forpliktet til å fortsette Jihad (hellig krig for å utbre islamsk herredømme) som vil føre til den vestlige sivilisasjonens kollaps,” og deretter skal den muslimske sivilisasjonen bygges på dens ruiner. Yusuf al-Qaradawi, Brorskapet åndelige leder, har åpenlyst skrytt av at muslimer skal erobre Europa. Han var indirekte ansvarlig for at den norske ambassaden i Syria ble satt i brann i februar 2006.

    Er det tilfeldig at en eksplosiv økning av all slags voldskriminalitet i Sverige har kommet parallelt med kontinuerlig masseinnvandring av aggressive kulturer? Bare rasister spør om slikt. Redaktør Helle Klein har selv uttalt at ”Hvis debatten skal handle om at det finnes et problem med flyktninger og innvandrere, så vil vi ikke ha den.” Nevnte jeg at Aftonbladet er en sosialdemokratisk avis, og at Klein er tidligere langvarig medlem av Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund (SSU)? Hun er nylig utdannet prest og er slett ikke den eneste kristne sosialdemokrat som har et varmt hjerte for Hamas og lignende organisasjoner. Det er personlige kontakter mellom sosialdemokrater og Det Muslimske Brorskapet. Dette har vært omtalt til og med i svenske medier. Salam Karam har skrevet om det i Expressen:

    S lierar sig med extremisterna

    Det är allmänt känt bland islamforskare att Stora moskén styrs av en liten grupp människor, där flertalet av medlemmarna kommer från arabvärlden. Denna grupp sympatiserar med en politisk orienterad inriktning inom islam som kallas för Muslimska brödraskapet, en organisation som predikar en strikt form av islam. Organisationen står också den palestinska rörelsen Hamas, som har en ideologi som är den nazistiska mycket närstående.

    För Muslimska brödraskapet är Sverige ett idealland på många sätt. Muslimska brödraskapet delar socialdemokraternas ideal om välfärdssamhället. Ledande figurer i muslimska församlingar är också aktiva i socialdemokratin, och man har mycket goda relationer till Sveriges kristna socialdemokrater, Broderskapsrörelsen. Socialdemokraterna i sin tur, och kanske som ett tack för det stöd de från moskéledningen, har visat en tendens att ignorera och blunda för det faktum att extremism finns på vissa av våra moskéer. Detta har gett Muslimska brödraskapet fritt utrymme att påtvinga sin ideologi på muslimer som besöker våra moskéer. Sveriges moskéer håller sakta men säkert på att tas över av Muslimska brödraskapet.

    De kristne sosialdemokratene annonserte stolt på sin hjemmeside i 2007 at disse kontaktene med islamske organisasjoner nå skal bli mer formaliserte, til gjensidig nytte for begge parter:

    Broderskap öppnar dörren för muslimer

    Broderskapsrörelsens förbundskongress beslutade idag enhälligt att inrätta ett nätverk för människor med annan tro. – Detta är ett historiskt beslut för Broderskapsrörelsen, säger förbundsordförande Peter Weiderud. Jag är oerhört glad att en enhällig kongress nu öppnar dörren för muslimer och andra att jobba politiskt tillsammans med oss i Broderskapsrörelsen, detta kommer att berika oss idémässigt och hjälpa partiet att bättre spegla det svenska samhället.

    För Abdulkader Habib, aktiv muslimsk Broderskapare, är beslutet ett historiskt steg och visar på att skiljelinjerna i samhället inte går mellan religionerna, utan inom religionerna.

    – Som muslimsk socialdemokrat har jag mer gemensamt med kristna socialdemokrater än de inom den muslimska högern, säger Abdulkader Habib. Tro och politik är sammanflätade för många muslimer, därför är beslutet om ett nätverk en viktig nyckel för det viktiga integrationsarbetet vi behöver genomföra, och jag tror att Broderskapsrörelsen är rätt organisation att göra det inom.

    – Vi får inte underskatta betydelsen av människors tro, säger vice ordförande Cecilia Dalman – Eek. När vi nu får möjligheten att öppna dörren för människor med annan tro är det en självklarhet att bidra med vår erfarenhet, samtidigt är detta både lärorikt och inspirerande för oss kristna inom Broderskapsrörelsen. Det här handlar om en spännande framväxt av nya folkrörelser och en del av det nya Sverige.

    Nima Sanandaji, som selv har iransk bakgrunn, har skrevet om dette samarbeidet i Frontpage Magazine:

    Sweden’s Unholy Alliance

    Recently, Swedish public television revealed that the leading Social Democratic party has started fishing for votes with the help of radical Muslims clergies. For several years the Christian wing of the Social Democratic party, called The Brotherhood, has been working with the influential Muslim leader Mahmoud Aldebe, president of Sweden’s Muslim Association. Already in 1999, Aldebe went on radio proposing that Sharia – the Islamic law – be introduced in Sweden. After the election in 2002, Sweden’s Muslim Association sent a letter to the re-elected Social Democratic Prime Minister Göran Persson, congratulating him on his victory and hoping that Persson would work for implementing some of the demands of the Association in the future.

    One might ask how a democratic party can justify co-operating with Sweden’s Muslim Association. During the above mentioned documentary the Social Democrat Ola Johansson referred to the book Social Justice in Islam by the Islamic ideologue Sayyid Qutb as proof that the social democratic ideology could find common ground with Islamic ideas. Qutb was not only a social thinker; he was also inspired by the German Nazi movement. He was an important figure in the Egyptian Islamic movement in the 50′s and remains an inspiration for Muslim Extremists. Sayyid Qutb calls for an all out war against the western civilization; he hates liberal democracy, views capitalism as a sick idea and is an extreme anti-Semite. Perhaps it is not a coincidence that Qutbs writings were translated to Dutch by Mohammed Bouyeri, the murderer of Theo van Gogh.

    Hans Rustad skriver: ”Når man ser samme tendens blant visse politiske aktivister i USA og Europa er det all grunn til å ta det alvorlig, hvor vanvittig det enn måtte høres ut: noe skjer som gjør at folk begynner å eksperimentere på det ideologiske gutterommet. Det har eksplodert før.”

    Jeg antar at det er meg du sikter til? Sanandaji nevner at sosialdemokrater som Johansson seriøst betrakter Sayyid Qutbs skrifter som et bevis på at sosialdemokratiet er kompatibelt med deres islamske ideologi. Qutb var en ledende ideolog innen Det Muslimske Brorskapet og er ideologisk gudfar til Jihadister over hele verden, deriblant terroristleder Osama bin Laden. Når personer i Nordens største politiske parti, søsterpartiet til Jens Stoltenberg, Trond Giske, Gahr Støre og kompani, åpent flørter med krefter som har som erklært mål å knuse hele vår sivilisasjon er det ikke meg du bør være mest redd for.

    Forøvrig gjelder dette ikke bare Sverige. Jeg har dokumentert i en artikkel på Jihad Watch (søk på Electing a New People: The Leftist – Islamic Alliance) at i samtlige land i Vest-Europa stemmer muslimer overveldende på venstrepartier. Dette betyr at sosialistiske partier bare kan åpne slusene og importere masse muslimer, så er de sikret en nettogevinst i alle fremtidige valg, i alle fall til muslimene lager sine egne partier. Flere europeiske valg er allerede avgjort av dette, kanskje inkludert det norske stortingsvalget i 2005. Den mest direkte årsaken til at vi har en venstreregjering nå, i tillegg til pressesensur, er innvandrerstemmene (søk på ”Blodrøde muslimer”). Dette vet sosialistene og vil gjerne ha flere. Se for eksempel minister Bjarne Håkon Hanssen fra Arbeiderpartiet som ”Ønsker flere pakistanere i Norge.” Dersom noen blant den norske urbefolkningen skulle motsette seg å betale for sin egen kolonisering, skal de kveles med rasismebeskyldninger av venstrepartiene i samarbeid med innvandrerorganisasjoner (søk på ”Skal røyke ut rasismen”).

  • Ole Pedersen

    Mahmoud Aldebe, inflytelserik muslimsk ledare och förespråkare för sharialagstiftning, samarbetar med Broderskapsrörelsen. Foto/montage: SVT.
    Granskningen av islam och integrationen, del II:
    Socialdemokraternas oheliga röstfiske

    http://svt.se/svt/jsp/Crosslink.jsp?d=53787&a=631540

  • Christian Skaug

    At Sveriges statsminister talte pent om Mussolini, er ikke så oppsiktsvekkende: det gjorde Churchill og Roosevelt også før 1938. Men det som er spesielt med Sverige er den ekstreme unnfallenheten overfor nazistenes aggressivitet selv etter 1938, som for kongefamiliens og andre øvre samfunnslags vedkommende kan betegnes som allianse, ja nesten vennskap. Det fremstår i ettertid som foraktelig værhaneadferd snarere enn politisk balansekunst (og det er ikke sikkert det står noe mer respekt av værhanene i 2008).

    Sosialdemokratene har lite å skryte av i denne sammenheng, men de var i sin tid ikke de skyldigste på akkurat dét punktet, til tross for at de i likhet med sine norske kolleger hentet mye inspirasjon fra nazi-fascistenes mindre samfunnsnedbrytende ideer, som igjen delvis var hentet fra den katolske kirkens sosiale doktrine, nedfelt i pave Leo XIIIs encyklika “Rerum Novarum” fra 1891 (som hadde rappet fra Giuseppe Mazzini).

    Se Staffan Thorsells nye bok “Mein lieber Reichskanzler” og Maria-Pia Boëthius’ noe eldre “Heder och samvete” for mer om unnfallenheten. De færreste svensker er oppmerksomme på deres arbeider, og mange ville nok bli negativt overrasket over å høre om hva bestefar holdt på med under krigen. Det er fortsatt lite kjent hvordan svenske myndigheter f.eks. stilte jernbanene til disposisjon for tyske tropper.

  • http://kleinverzet.blogspot.com/2006/02/fjordman-files.html Fjordman

    Christian: Det er dessverre riktig at det var mange som flørtet litt for mye med fascistene den gangen. Aftenposten her hjemme, for eksempel. Nå må det nevnes at svenske myndigheter gjorde mer enn bare å “tale pent om” nazistene.

    Det som irriterer meg er at betegnelsen “fascist” automatisk brukes om høyresiden. Men man kan gi minst like gode argumenter for at fascismen var en venstrebevegelse. Til og med Adolf Hitler kommenterte hvor lett det var å omvende kommunister til nazismen, noe som knapt tyder på at de var så langt fra hverandre politisk.

    Det enkle faktum er at fascismen er blitt utropt til en ytre høyre bevegelse etter andre verdenskrig. Dette brukes som en hersketeknikk der alle som er litt til høyre for deg automatisk er “mer fascistisk” enn deg, og derfor suspekt. Selv de mest rabiate venstreekstremister slipper derfor unna med det meste. Det er latterlig. Det er på tide å punktere denne myten og ta fra venstresiden et høyst ufortjent godhetsmonopol.

    Forøvrig er det lenge siden andre verdenskrig. Dagens farlige, utopiske ideologi er multikulturalismen, og den støttes spesielt av venstresiden. Det er også venstresiden som mest flørter med islamske terrorister.

  • Jan Hårstad

    Hyggelig at Fjordmannen er med oss på norsk og. I Jonah Goldbergs bok Liberal Fascism står det mye tankevekkende og mye sært,men bevare meg vel for et modig prosjekt. her er det mat for irritasjon og tanke for måneder framover.
    jeg tror ikke det går an å framstille Hitlers politiske syn som identisk fra første til siste øyeblikk. Noen komponenter holdt han fast med og andre endret han; det at han likviderte sin “sosialistiske” fløy under De lange knivers natt,leser jeg som et tegn på at en epokes tenkning var forbi.
    På den andre kanten,i Kommunistpartiet,fantes fraksjonen Laufenberg-Wolfheim,som kalte seg “nasjonalbolsjeviker” og disse ble ekskludert der,men sto programmatisk ikke så langt fra den nasjonalsosialistiske Røhm-fløyen som ble massakrert.

    Det var få ting som irriterte Hitler så mye som Marx ord om at “arbeiderne har intet fedreland”.

  • Pat Buchanan

    Paul Gottfried, en av de mer kjente paleocons slakter boken til Goldberg.

    http://www.takimag.com/site/article/heil_hillary/

  • Martin K

    Rustad: Fin tekst. Tror ikke helt du har truffet ditt publikum, dog. Den nærmest maniske optattheten av islam de siste årene ser endelig ut til å renne ut i sanden, med en polarisering mellom de som kommer til å gli inn i rollen som nett-konspiratorikere (Hårstad, etc.) og de som vil holde seg innenfor normaliteten og den siviliserte diskurs.

    Personlig finner jeg mye av HRS og Anfindsen-brødrenes posisjon falsk, fordi de utelukkende er enøyd fokusert på islam. Ikke et ord om f.eks. katolsk kvinnesyn, ikke et ord om USAs sexualpolitikk eller kritikk av ytterste Høyre der, sjeldent et ord om kinesiske overgrep. Kun islam islam islam, monomanisk, med store ord og enorme trusselbilder. Hitler! Antikrist! Den norske stats undergang! osv. Jeg kan ikke se hvem som er tjent med denne polariseringen i et langsiktig perspektiv. Det multi-kulturelle samfunnet har kommet for å bli, med mindre man skal begynne med pogromer. Da er det på tide å innse at hysteria ikke hjelper men snarere fører til økt spenning.

  • Yngvar

    Martin K: Det multi-kulturelle samfunnet har kommet for å bli, med mindre man skal begynne med pogromer.

    Drt var da voldsomt til et enten/eller. Det jeg ønsker er et moratorium på innvandring av muslimer, til vi har jobbet frem en samforståelse for hvordan de vi har tatt imot skal integreres. Den parasittiske eksistensen som vi ser hos somalierne for eksempel, er ikke holdbart i det lange løp.

  • Christian Skaug

    Drt var da voldsomt til et enten/eller.

    Denne binære tankegangen er det største hinderet for fornuftig meningsutveksling. De færreste ønsker et hermetisk lukket Norge, de færreste ønsker en vidåpen dør, og de færreste ønsker et blodbad.

    Men vi har en befolkning som langt på vei har mistet sansen for proporsjoner, tall og størrelser. Kanskje skyldes det at geometrien nærmest forsvant fra skolen, hva vet jeg. Uansett er en konsekvens av et slikt handicap at man ikke er i stand til å angi f.eks. omtrent hvor mange utlendinger av forskjellige opphav man synes bør få opphold i Norge.

    Oslo vil om ikke mange år være halvt norsk. Er det en egnet proporsjon for landet som helhet? Neivel, hva er da passende? 10%? 75%? Forskjell på amerikanere og irakere? Javel. Hvor mange av hver?

    Jeg foreslår å stenge døren for land som eksporterer problemer og åpne den for land som ikke gjør det, men er åpen for andre forslag. Den som vil gi meg en diagnose får ta kontakt privat, så skal jeg sette vedkommende i kontakt med min fastlege.

  • hans rustad

    Grunnen til at jeg fant grunn til å si fra var at jeg begynte å samme fornemmelse av å lese Fjordman som ML-litteratur: visse fraser går igjen, og de er nøkkelbegreper virkelighetsforståelsen henger på. Jeg får åndenød. Hvis man skal forstå og kunne kommunisere må man hele tiden holde muligheten åpen for at det er andre sider.

    Jeg har ikke problemer med det du skriver om Sverige og nazismen. Det er kjent stoff, i det store og hele, bortsett fra at akkurat brevvekslingen mellom Hansson og Mussolini var ukjent for meg. Men jeg reagerer på anti-sosialismen. Selv Solsjenitsyn med alt han hadde gjennomgått var klar på at det også var en demokratisk sosialisme. Din irritasjon over at fascismen plasseres til høyre er egnet til å heve øyenbrynene.(Det enkle faktum er at fascismen er blitt utropt til en ytre høyre bevegelse etter andre verdenskrig. Dette brukes som en hersketeknikk der alle som er litt til høyre for deg automatisk er “mer fascistisk” enn deg, og derfor suspekt.) Du later som om det er noe man har gjort av propagandaformål eller ideologiske grunner, når det er snakk om etablert forståelse av to revolusjonære bevegelser: den ene var rasistisk-biologisk, den andre ville skape et klasseløst homo sovieticus.

    Det er når man så sterkt understreker at man misliker kjente historiske skillelinjer, at man pådrar seg en viss oppmerksomhet.

    Det biir for enkelt: aggresjonen i samfunnet og volden skyldes ikke bare import av mennesker fra andre kulturer. Den har vært der hele tiden, men den blir sterkere av innvandringen.

    Når du så går over til å snakke om urbefolkning og forfølgelse tar det helt av. Mye av beskrivelsen din er riktig. Det du fikk frem og kristne sosialdemokrater og Expos telefonlister var interessant. Men det blir for få parametre. Både samtid og historie blir strømlinjeformet, og det er ikke bra.

  • PeterD

    Man kan blive lidt træt, når ordet fascist igen ryger gennem luften og sigtet viser, at afsenderen ikke aner, hvad fascisme er. For nogle måneder siden viste det sig endda, at idéhistorikeren Lars Gule påstod, at fascismen generelt var racistisk, og han henviste til selvskrevet litteratur om emnet, men måtte siden trække i land.

    For fascismen var netop ikke som helhed racistisk og bliver det heller ikke, fordi det passer ind i norsk postmarxistisk politik og hvad deraf måtte udspringe af krumspring for at kringle begreberne.

    Der kan derimod med stor ret argumenteres for, at nazismen var en tysk form for fascisme (se f.eks. Den Store Danske Encyklopædi), og at nazismen var racistisk er naturligvis hævet over enhver tvivl. Men deraf kan man ikke konkludere, at al fascisme var det, og der opstod som bekendt ganske mange typer med særpræg fra land til land.

    Imidlertid har den ofte forvrøvlede brug af fascistbegrebet bidraget til at skabe ny debat, og her er nogle smagsprøver fra kulturredaktør Flemming Roses artikel den 10. ds. ”Hvem er fascist?” om Jonah Goldbergs nye bog Liberal Fascism: The Secret History of the American Left from Mussolini to the Politics of Meaning”.

    Den udgivelse vender op og ned på manges nedgroede forestillinger om venstre og højre i det politiske spektrum og der omtales som epokegørende. Lidt ubeskedent vil jeg gøre opmærksom på, at jeg selv og andre i mange år har sagt og skrevet tilsvarende.

    Goldberg gør opmærksom på, at det ikke er en ” tilfældighed, at de italienske fascisters leder Benito Mussolini til det sidste opfattede sig selv som venstreorienteret, eller at det tyske nazistparti hed Det Nationalsocialistiske Tyske Arbejderparti. Såkaldt progressive eller venstrefløjen deler intellektuelle rødder med den europæiske fascisme, påpeger Goldberg.

    Konservative kommentatorer hilser Goldbergs bog velkommen og kalder den ”banebrydende” og brillant, mens venstrefløjen afskriver ham som useriøs og forsimplet.

    I fremtiden, noterer Rich Low-ry, chefredaktør på det konservative magasin National Review, vil vi være nødt til at revidere vores forestilling om det traditionelle politiske og ideologiske spektrum som en skala, der går fra socialisme på venstrefløjen til fascisme på højrefløjen.

    »Benito Mussolini var socialist og gjorde sig fortjent til titlen ”Il Duce” som leder af socialisterne i Italien. Da han grundlagde det fascistiske parti, argumenterede han i sit program for mindsteløn, ekspropriering af godsejernes ejendom, afskaffelse af adelstitler, etablering af en sekulær, statsdrevet skole og indførelse af en progressiv indkomstskat. Mussolini tog socialismen og forvandlede den i en mere militaristisk og populistisk retning, men han forblev sekulær, venstreorienteret og moderniserende,« skriver Lowry i sin anmeldelse.

    »Nazisterne var også socialister og dødsfjender af dagens kapitalistiske system. Partiets platform lød meget lig de italienske fascisters. Nazisterne ønskede at fordrive kristendommen fra det offentlige rum og gøre op med traditionerne og erstatte dem med en almægtig stat. Mussolini og Hitler var begge revolutionære og var bitre modstandere af ”reaktionære” kræfter i deres egne samfund,« tilføjer Lowry.

    Daniel Pipes, en anden konservativ kommentator, refererer i FrontPageMagazine Goldbergs udlægning af fascismen på denne måde:

    »Som statsideologi bruger fascismen politik som et redskab til at forvandle samfundet fra en samling atomiserede individer til et organisk hele. Den gør det ved at sætte staten over individet, ekspertviden over demokrati, tvungen konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige betydning af begrebet: ”Alt i staten, intet uden for staten, intet mod staten”.«

    Det lyder nærmest som den socialdemokratiske velfærdsstat, men det er måske heller ikke tilfældigt. I hvert fald ikke, hvis man spørger Goldberg. Han ser fascistiske træk i ungdomsoprøret i 1960′erne og 1970′erne: en ukritisk dyrkelse af ungdom, glorificering af vold, had til traditioner og romantisk leflen for gadens oprør. Og, kunne man tilføje, her deler aktivisterne for et ungdomshus på Nørrebro intellektuelle rødder med 1930′ernes og ungdomsoprørets progressive fascisme.

    Den venstreorienterede fascismes modsætning er det liberale og konservative gemyt, der mener, at staten skal lade borgerne i fred og derfor plæderer de for en mindre stat og mindre offentlig sektor, individualisme, demokratisk debat og kapitalisme.

    Daniel Pipes konkluderer:

    »Goldbergs triumf er, at han etablerer slægtskabet mellem kommunisme, fascisme og venstrefløjen i almindelighed. Alle har rod i den samme tradition, der går tilbage til jakobinerne i Den Franske Revolution. Hans reviderede politiske spektrum fokuserer på statens rolle og bevæger sig fra liberalisme til konservatisme og ud til fascismen i dens mange forklædninger: amerikansk, italiensk, tysk, russisk, kinesisk, cubansk, osv.«

    Fascist var engang et skældsord, som blev brugt af folk på venstrefløjen til at stemple højrefløjen eller ting, man ikke brød sig om. Det er en vildfarelse, siger Goldberg. Nu kan liberale og konservative svare: Det kan du selv være.”

    http://jp.dk/arkiv/?id=1224619&jp_user_id=95618G9F902E261308

  • PeterD

    Man kan blive lidt træt, når ordet fascist igen ryger gennem luften og sigtet viser, at afsenderen ikke aner, hvad fascisme er. For nogle måneder siden viste det sig endda, at idéhistorikeren Lars Gule påstod, at fascismen generelt var racistisk, og han henviste til selvskrevet litteratur om emnet, men måtte siden trække i land.

    For fascismen var netop ikke som helhed racistisk og bliver det heller ikke, fordi det passer ind i norsk postmarxistisk politik og hvad deraf måtte udspringe af krumspring for at kringle begreberne.

    Der kan derimod med stor ret argumenteres for, at nazismen var en tysk form for fascisme (se f.eks. Den Store Danske Encyklopædi), og at nazismen var racistisk er naturligvis hævet over enhver tvivl. Men deraf kan man ikke konkludere, at al fascisme var det, og der opstod som bekendt ganske mange typer med særpræg fra land til land.

    Imidlertid har den ofte forvrøvlede brug af fascistbegrebet bidraget til at skabe ny debat, og her er nogle smagsprøver fra kulturredaktør Flemming Roses artikel den 10. ds. ”Hvem er fascist?” om Jonah Goldbergs nye bog Liberal Fascism: The Secret History of the American Left from Mussolini to the Politics of Meaning”.

    Den udgivelse vender op og ned på manges nedgroede forestillinger om venstre og højre i det politiske spektrum og der omtales som epokegørende. Lidt ubeskedent vil jeg gøre opmærksom på, at jeg selv og andre i mange år har sagt og skrevet tilsvarende.

    Goldberg gør opmærksom på, at det ikke er en ” tilfældighed, at de italienske fascisters leder Benito Mussolini til det sidste opfattede sig selv som venstreorienteret, eller at det tyske nazistparti hed Det Nationalsocialistiske Tyske Arbejderparti. Såkaldt progressive eller venstrefløjen deler intellektuelle rødder med den europæiske fascisme, påpeger Goldberg.

    Konservative kommentatorer hilser Goldbergs bog velkommen og kalder den ”banebrydende” og brillant, mens venstrefløjen afskriver ham som useriøs og forsimplet.

    I fremtiden, noterer Rich Low-ry, chefredaktør på det konservative magasin National Review, vil vi være nødt til at revidere vores forestilling om det traditionelle politiske og ideologiske spektrum som en skala, der går fra socialisme på venstrefløjen til fascisme på højrefløjen.

    »Benito Mussolini var socialist og gjorde sig fortjent til titlen ”Il Duce” som leder af socialisterne i Italien. Da han grundlagde det fascistiske parti, argumenterede han i sit program for mindsteløn, ekspropriering af godsejernes ejendom, afskaffelse af adelstitler, etablering af en sekulær, statsdrevet skole og indførelse af en progressiv indkomstskat. Mussolini tog socialismen og forvandlede den i en mere militaristisk og populistisk retning, men han forblev sekulær, venstreorienteret og moderniserende,« skriver Lowry i sin anmeldelse.

    »Nazisterne var også socialister og dødsfjender af dagens kapitalistiske system. Partiets platform lød meget lig de italienske fascisters. Nazisterne ønskede at fordrive kristendommen fra det offentlige rum og gøre op med traditionerne og erstatte dem med en almægtig stat. Mussolini og Hitler var begge revolutionære og var bitre modstandere af ”reaktionære” kræfter i deres egne samfund,« tilføjer Lowry.

    Daniel Pipes, en anden konservativ kommentator, refererer i FrontPageMagazine Goldbergs udlægning af fascismen på denne måde:

    »Som statsideologi bruger fascismen politik som et redskab til at forvandle samfundet fra en samling atomiserede individer til et organisk hele. Den gør det ved at sætte staten over individet, ekspertviden over demokrati, tvungen konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige betydning af begrebet: ”Alt i staten, intet uden for staten, intet mod staten”.«

    Det lyder nærmest som den socialdemokratiske velfærdsstat, men det er måske heller ikke tilfældigt. I hvert fald ikke, hvis man spørger Goldberg. Han ser fascistiske træk i ungdomsoprøret i 1960′erne og 1970′erne: en ukritisk dyrkelse af ungdom, glorificering af vold, had til traditioner og romantisk leflen for gadens oprør. Og, kunne man tilføje, her deler aktivisterne for et ungdomshus på Nørrebro intellektuelle rødder med 1930′ernes og ungdomsoprørets progressive fascisme.

    Den venstreorienterede fascismes modsætning er det liberale og konservative gemyt, der mener, at staten skal lade borgerne i fred og derfor plæderer de for en mindre stat og mindre offentlig sektor, individualisme, demokratisk debat og kapitalisme.

    Daniel Pipes konkluderer:

    »Goldbergs triumf er, at han etablerer slægtskabet mellem kommunisme, fascisme og venstrefløjen i almindelighed. Alle har rod i den samme tradition, der går tilbage til jakobinerne i Den Franske Revolution. Hans reviderede politiske spektrum fokuserer på statens rolle og bevæger sig fra liberalisme til konservatisme og ud til fascismen i dens mange forklædninger: amerikansk, italiensk, tysk, russisk, kinesisk, cubansk, osv.«

    Fascist var engang et skældsord, som blev brugt af folk på venstrefløjen til at stemple højrefløjen eller ting, man ikke brød sig om. Det er en vildfarelse, siger Goldberg. Nu kan liberale og konservative svare: Det kan du selv være.”

    http://jp.dk/arkiv/?id=1224619&jp_user_id=95618G9F902E261308

  • http://dk.danielpipes.org/article/5361 Fascismens arv: liberalisme af Daniel Pipes

    Liberal fascisme lyder som et oxymoron – eller en betegnelse, som de konservative kan fornærme de liberale med. I virkeligheden blev den opfundet af en socialistisk forfatter, nemlig ingen ringere end den respekterede og indflydelsesrige venstreorienterede H.G. Wells, som i 1931 opfordrede sine progressive fæller til at blive “liberale fascister” og “oplyste nazister.” Det er sandt.

    Hans ord passer faktisk ind i et langt større mønster med at sammensmelte socialisme med fascisme: Mussolini var en førende socialistisk skikkelse, som under den anden verdenskrig vendte sig væk fra internationalismen til fordel for italiensk nationalisme og kaldte blandingen for fascisme. Ligeledes stod Hitler i spidsen for det nationalsocialistiske tyske arbejderparti.

    Disse kendsgerninger skurrer, fordi de modsiger det politiske spektrum, som har formet vores verdenssyn siden slutningen af 1930′erne, hvor kommunismen anbringes længst til venstre, efterfulgt af socialisme, liberalisme i midten, konservatisme og derefter fascisme længst til højre. Men Jonah Goldberg påpeger i sin glimrende, dybsindige og originale nye bog, Liberal Fascism: The Secret History of the American Left from Mussolini to the Politics of Meaning (Doubleday), at dette spektrum afspejler Stalins brug af ordet fascist som en nedsættende betegnelse over for enhver, som han ønskede at bringe i miskredit – Trotskij, Churchill, russiske bønder – og fordrejer virkeligheden. Allerede i 1946 bemærkede George Orwell, at fascismen var degenereret til at betyde “noget ikke ønskeligt.”

    For at forstå fascismen i dens fulde udtryk kræves, at man skubber Stalins forfejlede tolkning af begrebet til side og ligeledes ser hinsides Holocaust, og i stedet vender tilbage til den periode, som Goldberg betegner som det “fascistiske øjeblik,” groft set 1910-35. Som statscentralistisk ideologi bruger fascismen politik som et middel til at forvandle samfundet fra en samling adskilte individer til et organisk hele. Den gør det ved at hæve staten over individet, ekspertviden over demokrati, påtvunget konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige brug af begrebet i form af “Alt i staten, intet uden for staten, intet imod staten.” Fascismens budskab kan koges ned til: “Der er snakket nok, lad os få mere handling!” Dens varige appel er at få tingene gjort.

    Konservatismen, derimod, opfordrer til begrænset regeringsmagt, individualisme, demokratisk debat og kapitalisme. Dens appel er frihed og at lade borgerne være i fred.

    Goldbergs trumf er etableringen af et slægtskab mellem kommunisme, fascisme og liberalisme. De stammer alle fra den samme tradition, som går tilbage til jakobinerne fra den franske revolution. Hans reviderede politiske spektrum ville fokusere på statens rolle og gå fra libertarianisme til konservatisme til fascisme i dennes mange forklædninger – amerikansk, italiensk, tysk, russisk, kinesisk, cubansk osv.

    Mussolini og Hitler var begge socialister.

    Som denne opstilling antyder, er fascismen fleksibel; de forskellige gentagelser varierer med hensyn til særlige detaljer, men de er fælles om “emotionelle eller instinktive impulser.” Mussolini finjusterede den socialistiske dagsorden, så den kom til at lægge vægten på staten; Lenin gjorde arbejderne til fortropsparti; Hitler tilføjede race. Hvis den tyske udgave var militaristisk, så er den amerikanske (som Goldberg kalder for liberal fascisme) nærmest pacifistisk. Goldberg citerer historikeren Richard Pipes vedrørende dette punkt: “Bolsjevisme og fascisme var vranglærer af socialismen.” Han beviser dette sammenløb på to måder.

    For det første tilbyder han “den amerikanske venstrefløjs hemmelige historie”:
    Woodrow Wilsons progressivisme (fremskridtsideologi) indeholdt et “militaristisk, fanatisk nationalistisk, imperialistisk, racistisk” program, muliggjort af første verdenskrigs krisesituation.
    Franklin D. Roosevelts “fascistiske New Deal” (Nye Aftale) byggede på og videreførte Wilsons regering.
    Lyndon B. Johnsons Great Society (Store Samfund) skabte den moderne velfærdsstat, “den ultimative frugt” (foreløbig) af denne statscentralistiske tradition.
    Det unge Nye Venstres revolutionære fra 1960′erne afstedkom “en amerikaniseret opdatering” af det europæiske Gamle Højre.
    Hillary Clinton håber på “at indplacere staten dybt i familielivet,” et væsentligt skridt i det totalitære projekt.

    For at opsummere næsten et helt århundredes historie: hvor det amerikanske politiske system traditionelt opfordrede til at jagte lykken, “ønsker flere og flere af os at holde op med at jagte den og få den leveret.”

    For det andet dissekerer Goldberg flere amerikanske, liberale programmer – racemæssige, økonomiske, miljømæssige, ja endda “kulten vedrørende økologi” – og påviser disses slægtskab med Mussolinis og Hitlers.

    Hvis denne opsummering lyder tankelammende usandsynlig, så læs Liberal Fascism i dens helhed på grund af dens farverige citater og overbevisende dokumentation. Forfatteren, som hidtil har været kendt som en dygtig polemiker med skarpe albuer, har bevist, at han er en stor, politisk tænker.

    Ud over at tilbyde en radikalt anderledes måde at forstå moderne politik på, hvor ordet fascist ikke er mere ærekrænkende end ordet socialist, forsyner Goldbergs usædvanlige bog de konservative med nogle redskaber, hvormed de kan imødegå deres liberale plageånder og omsider gå i offensiven. Hvis de liberale i én uendelighed kan genopvække Joseph McCarthys spøgelse, så kan de konservative imødegå dette med Benito Mussolinis.

  • http://dk.danielpipes.org/article/5361 Fascismens arv: liberalisme af Daniel Pipes

    Liberal fascisme lyder som et oxymoron – eller en betegnelse, som de konservative kan fornærme de liberale med. I virkeligheden blev den opfundet af en socialistisk forfatter, nemlig ingen ringere end den respekterede og indflydelsesrige venstreorienterede H.G. Wells, som i 1931 opfordrede sine progressive fæller til at blive “liberale fascister” og “oplyste nazister.” Det er sandt.

    Hans ord passer faktisk ind i et langt større mønster med at sammensmelte socialisme med fascisme: Mussolini var en førende socialistisk skikkelse, som under den anden verdenskrig vendte sig væk fra internationalismen til fordel for italiensk nationalisme og kaldte blandingen for fascisme. Ligeledes stod Hitler i spidsen for det nationalsocialistiske tyske arbejderparti.

    Disse kendsgerninger skurrer, fordi de modsiger det politiske spektrum, som har formet vores verdenssyn siden slutningen af 1930′erne, hvor kommunismen anbringes længst til venstre, efterfulgt af socialisme, liberalisme i midten, konservatisme og derefter fascisme længst til højre. Men Jonah Goldberg påpeger i sin glimrende, dybsindige og originale nye bog, Liberal Fascism: The Secret History of the American Left from Mussolini to the Politics of Meaning (Doubleday), at dette spektrum afspejler Stalins brug af ordet fascist som en nedsættende betegnelse over for enhver, som han ønskede at bringe i miskredit – Trotskij, Churchill, russiske bønder – og fordrejer virkeligheden. Allerede i 1946 bemærkede George Orwell, at fascismen var degenereret til at betyde “noget ikke ønskeligt.”

    For at forstå fascismen i dens fulde udtryk kræves, at man skubber Stalins forfejlede tolkning af begrebet til side og ligeledes ser hinsides Holocaust, og i stedet vender tilbage til den periode, som Goldberg betegner som det “fascistiske øjeblik,” groft set 1910-35. Som statscentralistisk ideologi bruger fascismen politik som et middel til at forvandle samfundet fra en samling adskilte individer til et organisk hele. Den gør det ved at hæve staten over individet, ekspertviden over demokrati, påtvunget konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige brug af begrebet i form af “Alt i staten, intet uden for staten, intet imod staten.” Fascismens budskab kan koges ned til: “Der er snakket nok, lad os få mere handling!” Dens varige appel er at få tingene gjort.

    Konservatismen, derimod, opfordrer til begrænset regeringsmagt, individualisme, demokratisk debat og kapitalisme. Dens appel er frihed og at lade borgerne være i fred.

    Goldbergs trumf er etableringen af et slægtskab mellem kommunisme, fascisme og liberalisme. De stammer alle fra den samme tradition, som går tilbage til jakobinerne fra den franske revolution. Hans reviderede politiske spektrum ville fokusere på statens rolle og gå fra libertarianisme til konservatisme til fascisme i dennes mange forklædninger – amerikansk, italiensk, tysk, russisk, kinesisk, cubansk osv.

    Mussolini og Hitler var begge socialister.

    Som denne opstilling antyder, er fascismen fleksibel; de forskellige gentagelser varierer med hensyn til særlige detaljer, men de er fælles om “emotionelle eller instinktive impulser.” Mussolini finjusterede den socialistiske dagsorden, så den kom til at lægge vægten på staten; Lenin gjorde arbejderne til fortropsparti; Hitler tilføjede race. Hvis den tyske udgave var militaristisk, så er den amerikanske (som Goldberg kalder for liberal fascisme) nærmest pacifistisk. Goldberg citerer historikeren Richard Pipes vedrørende dette punkt: “Bolsjevisme og fascisme var vranglærer af socialismen.” Han beviser dette sammenløb på to måder.

    For det første tilbyder han “den amerikanske venstrefløjs hemmelige historie”:
    Woodrow Wilsons progressivisme (fremskridtsideologi) indeholdt et “militaristisk, fanatisk nationalistisk, imperialistisk, racistisk” program, muliggjort af første verdenskrigs krisesituation.
    Franklin D. Roosevelts “fascistiske New Deal” (Nye Aftale) byggede på og videreførte Wilsons regering.
    Lyndon B. Johnsons Great Society (Store Samfund) skabte den moderne velfærdsstat, “den ultimative frugt” (foreløbig) af denne statscentralistiske tradition.
    Det unge Nye Venstres revolutionære fra 1960′erne afstedkom “en amerikaniseret opdatering” af det europæiske Gamle Højre.
    Hillary Clinton håber på “at indplacere staten dybt i familielivet,” et væsentligt skridt i det totalitære projekt.

    For at opsummere næsten et helt århundredes historie: hvor det amerikanske politiske system traditionelt opfordrede til at jagte lykken, “ønsker flere og flere af os at holde op med at jagte den og få den leveret.”

    For det andet dissekerer Goldberg flere amerikanske, liberale programmer – racemæssige, økonomiske, miljømæssige, ja endda “kulten vedrørende økologi” – og påviser disses slægtskab med Mussolinis og Hitlers.

    Hvis denne opsummering lyder tankelammende usandsynlig, så læs Liberal Fascism i dens helhed på grund af dens farverige citater og overbevisende dokumentation. Forfatteren, som hidtil har været kendt som en dygtig polemiker med skarpe albuer, har bevist, at han er en stor, politisk tænker.

    Ud over at tilbyde en radikalt anderledes måde at forstå moderne politik på, hvor ordet fascist ikke er mere ærekrænkende end ordet socialist, forsyner Goldbergs usædvanlige bog de konservative med nogle redskaber, hvormed de kan imødegå deres liberale plageånder og omsider gå i offensiven. Hvis de liberale i én uendelighed kan genopvække Joseph McCarthys spøgelse, så kan de konservative imødegå dette med Benito Mussolinis.

  • http://dk.danielpipes.org/article/5361 Fascismens arv: liberalisme af Daniel Pipes

    Liberal fascisme lyder som et oxymoron – eller en betegnelse, som de konservative kan fornærme de liberale med. I virkeligheden blev den opfundet af en socialistisk forfatter, nemlig ingen ringere end den respekterede og indflydelsesrige venstreorienterede H.G. Wells, som i 1931 opfordrede sine progressive fæller til at blive “liberale fascister” og “oplyste nazister.” Det er sandt.

    Hans ord passer faktisk ind i et langt større mønster med at sammensmelte socialisme med fascisme: Mussolini var en førende socialistisk skikkelse, som under den anden verdenskrig vendte sig væk fra internationalismen til fordel for italiensk nationalisme og kaldte blandingen for fascisme. Ligeledes stod Hitler i spidsen for det nationalsocialistiske tyske arbejderparti.

    Disse kendsgerninger skurrer, fordi de modsiger det politiske spektrum, som har formet vores verdenssyn siden slutningen af 1930′erne, hvor kommunismen anbringes længst til venstre, efterfulgt af socialisme, liberalisme i midten, konservatisme og derefter fascisme længst til højre. Men Jonah Goldberg påpeger i sin glimrende, dybsindige og originale nye bog, Liberal Fascism: The Secret History of the American Left from Mussolini to the Politics of Meaning (Doubleday), at dette spektrum afspejler Stalins brug af ordet fascist som en nedsættende betegnelse over for enhver, som han ønskede at bringe i miskredit – Trotskij, Churchill, russiske bønder – og fordrejer virkeligheden. Allerede i 1946 bemærkede George Orwell, at fascismen var degenereret til at betyde “noget ikke ønskeligt.”

    For at forstå fascismen i dens fulde udtryk kræves, at man skubber Stalins forfejlede tolkning af begrebet til side og ligeledes ser hinsides Holocaust, og i stedet vender tilbage til den periode, som Goldberg betegner som det “fascistiske øjeblik,” groft set 1910-35. Som statscentralistisk ideologi bruger fascismen politik som et middel til at forvandle samfundet fra en samling adskilte individer til et organisk hele. Den gør det ved at hæve staten over individet, ekspertviden over demokrati, påtvunget konsensus over debat og socialisme over kapitalisme. Den er totalitær i Mussolinis oprindelige brug af begrebet i form af “Alt i staten, intet uden for staten, intet imod staten.” Fascismens budskab kan koges ned til: “Der er snakket nok, lad os få mere handling!” Dens varige appel er at få tingene gjort.

    Konservatismen, derimod, opfordrer til begrænset regeringsmagt, individualisme, demokratisk debat og kapitalisme. Dens appel er frihed og at lade borgerne være i fred.

    Goldbergs trumf er etableringen af et slægtskab mellem kommunisme, fascisme og liberalisme. De stammer alle fra den samme tradition, som går tilbage til jakobinerne fra den franske revolution. Hans reviderede politiske spektrum ville fokusere på statens rolle og gå fra libertarianisme til konservatisme til fascisme i dennes mange forklædninger – amerikansk, italiensk, tysk, russisk, kinesisk, cubansk osv.

    Mussolini og Hitler var begge socialister.

    Som denne opstilling antyder, er fascismen fleksibel; de forskellige gentagelser varierer med hensyn til særlige detaljer, men de er fælles om “emotionelle eller instinktive impulser.” Mussolini finjusterede den socialistiske dagsorden, så den kom til at lægge vægten på staten; Lenin gjorde arbejderne til fortropsparti; Hitler tilføjede race. Hvis den tyske udgave var militaristisk, så er den amerikanske (som Goldberg kalder for liberal fascisme) nærmest pacifistisk. Goldberg citerer historikeren Richard Pipes vedrørende dette punkt: “Bolsjevisme og fascisme var vranglærer af socialismen.” Han beviser dette sammenløb på to måder.

    For det første tilbyder han “den amerikanske venstrefløjs hemmelige historie”:
    Woodrow Wilsons progressivisme (fremskridtsideologi) indeholdt et “militaristisk, fanatisk nationalistisk, imperialistisk, racistisk” program, muliggjort af første verdenskrigs krisesituation.
    Franklin D. Roosevelts “fascistiske New Deal” (Nye Aftale) byggede på og videreførte Wilsons regering.
    Lyndon B. Johnsons Great Society (Store Samfund) skabte den moderne velfærdsstat, “den ultimative frugt” (foreløbig) af denne statscentralistiske tradition.
    Det unge Nye Venstres revolutionære fra 1960′erne afstedkom “en amerikaniseret opdatering” af det europæiske Gamle Højre.
    Hillary Clinton håber på “at indplacere staten dybt i familielivet,” et væsentligt skridt i det totalitære projekt.

    For at opsummere næsten et helt århundredes historie: hvor det amerikanske politiske system traditionelt opfordrede til at jagte lykken, “ønsker flere og flere af os at holde op med at jagte den og få den leveret.”

    For det andet dissekerer Goldberg flere amerikanske, liberale programmer – racemæssige, økonomiske, miljømæssige, ja endda “kulten vedrørende økologi” – og påviser disses slægtskab med Mussolinis og Hitlers.

    Hvis denne opsummering lyder tankelammende usandsynlig, så læs Liberal Fascism i dens helhed på grund af dens farverige citater og overbevisende dokumentation. Forfatteren, som hidtil har været kendt som en dygtig polemiker med skarpe albuer, har bevist, at han er en stor, politisk tænker.

    Ud over at tilbyde en radikalt anderledes måde at forstå moderne politik på, hvor ordet fascist ikke er mere ærekrænkende end ordet socialist, forsyner Goldbergs usædvanlige bog de konservative med nogle redskaber, hvormed de kan imødegå deres liberale plageånder og omsider gå i offensiven. Hvis de liberale i én uendelighed kan genopvække Joseph McCarthys spøgelse, så kan de konservative imødegå dette med Benito Mussolinis.

  • Pat Buchanan

    Morsomt at Martin K innbiller seg at vi er et multikulturelt samfunn når den største konkurrenten til norsk kultur/etnisitet er den pakistanske på under 30.000 mennesker. Norge er vel et av de minst multikulturelle landene i verden, og takk gud for det.

  • E

    Enig i dine betraktninger pat. Norge er blant de mest homogene land i verden i dag med små innslag av multikultur. Men det virker ikke slik i msm.

  • Yngvar

    “If we are to go forward, we must move as a trained and loyal army willing to sacrifice for the good of a common discipline, because without such discipline no progress is made, no leadership becomes effective. We are, I know, ready and willing to submit our lives and property to such discipline, because it makes possible a leadership which aims at a larger good. This I propose to offer, pledging that the larger purposes will bind upon us all as a sacred obligation with a unity of duty hitherto evoked only in time of armed strife.

    With this pledge taken, I assume unhesitatingly the leadership of this great army of our people dedicated to a disciplined attack upon our common problems.”

    Mussolini? Hitler? Niks. Det er fra tiltredelsestalen til Franklin D. Roosevelt, i 1933. Dette er fascistisk tale.

  • hans rustad

    At man finner ansatser til totalitære bevegelser er i den franske revolusjon, dvs. jakobinerne, er anerkjent, men derfra til å si at Mussolini og AH er sosialister er et stort sprang. Det er forskjell på reflektert analyse og vrøvl. Nazismen er idiosynkratisk – den er revolusjonær kontrarevolusjon: mot opplysningstiden, mot den franske revolusjon. Men altså, dette er en ufruktbar diskusjon. Mitt poeng: folk som sier liberalere er fascister er ute i et ideologisk ærend.

    Til Martin K: vi skulle gjerne skrevet om noe annet enn islam og islamisme. Problemet er at de etablerte medier ikke gjør jobben. Evnen til refleksjon later til å være fraværende i ømtålelige spørsmål. Det ser vi i Afghanistan, i integrasjonsspørsmål, lovverk. Dagens kommentar om Omvendt bevisbyrde er ett eksempel. Det må derfor nøvendigvis bli en viss ensidighet, men det er viktig å huske at det er en verden utenfor, og at hverdagen for de fleste består av noe annet. I tillegg kommer at vi må være på vakt mot en selvgenererende ideologisk tilhardning: av mangel på respons utvikler man ideologiske holdninger som forklarerer ensomheten. Da fjerner man seg fra både historien og folk flest. Vi skulle gjerne skrevet mer om andre ting; feks. film og litteratur. Har du noen gode skribenter/artikler i ermet, så kom med dem.

  • Plus Ultra

    hans rustad:
    Mitt poeng: folk som sier liberalere er fascister er ute i et ideologisk ærend.

    Dette stemmer i en del tilfeller, men slett ikke alltid.

    La oss prøve å nyansere dette litt. Interessant i samtiden er det å se hvordan elementer i en svært bred liberal front i ren toleranse omfavner tenkesett som ekskluderer de som ikke deler proponentenes standpunkter. Når dette blir fulgt opp med innføring og håndheving av nye lover som virker kontrollerende på forhold som tidligere ble betraktet som private anliggende går liberalismen over i det illiberale. Det er når makthaverne får fortsette å arbeide ut i fra et liberalt mandat, til tross for at de følger en stadig mer samfunnsregulerende linje, at liberalismen mister sin legitimitet og troverdighet.

    La det være sagt at liberalisme og fascisme langt i fra er samme sak, men det hindrer altså ikke sterkt kontrollerende krefter med tydelige fascistiske tendenser fra å opptre i liberalismens navn i vårt samfunn i dag. Etter hvert er det ganske mange som gjør seg denne siste observasjonen og nøyer seg med å se likhetstrekk mellom noe av det makthaverne våre gjør og styresett vi trodde vi hadde blitt kvitt. Dermed oppstår assosiasjoner mellom liberalisme og fascisme helt naturlig, uten å være ideologisk motivert i det hele tatt. Det er også slik hakekorset gikk fra å symbolisere noe positivt til å bli et tegn på ren ondskap.

  • http://www.youtube.com/user/Ardentor Ardentor