Det finnes eksempler på at personer som kritiserer sider ved innvandring og islam/islamisme og muslimer blir stempet som islamofober og enda anmeldt. Men betyr det at vi er på vei inn i et myk-totalitært samfunn? Eller at alle som kritiserer islam har rent mel i posen? Eller at alle som forsvarer islam har urent?
Jens Thomas Anfindsen i Human Rights Service følger godt med, bedre enn meg på dette felt. Men betyr det at han rett i sin analyse?
Det finnes utvilsomt personer som urettmessig blir anklaget i mediene og blir anmeldt. Bare belastningen med uthengning og en “prosess” er nok til å ta motet fra de fleste. Men slik tenker ikke feks. Dagbladet når de hamrer løs på Hege Storhaug. De mener sikkert at såpass får hun tåle. De nekter å gå inn på at det å bli hengt ut som “rasist” eller islam-hater har helt spesielle assosiasjoner og konsekvenser.
Selv er jeg betenkt over nidkjærheten og tendensen til selvjustis og selvrettferdighet som statlige kontrollorganer som Likestillingsombudet legger for dagen. Det finnes bare ett svar, en metode: problemer med rasisme og diskriminering skyldes enten strukturelle feil og mangler, eller rasismen hos de europeiske hvite. Alle som har fulgt med vet at så enkelt er det ikke. Men den byråkratiske tåketale er renset for tvil og nyanser. Det ligner et evangelium.
Desto viktigere er at de som vil tvinge frem nye erkjennelser tar vare på den tvil og de nyanser som man savner i den offisielle versjonen.
Mange i den alternative offentligheten på nettet har imidlertid blitt radikalisert og frustrert av ikke å bli hørt. Språket er blitt mer propagandistisk og ideologisk.
Anfindsens beskrivelse av situasjonen i Storbritannia kan tjene som eksempel. Han nevner biskopen av Rochester som gikk ut og advarte mot at deler av britiske byer er i ferd med å bli no-go areas for ikke-muslimer.
et land der det foregår omfattende og tiltagende, islamistisk forfølgelse av kristne. I går sto en av Church of England sine biskoper frem, og advarte om at britiske muslimer, i et ønske om å islamisere sine omgivelser, er i ferd med å opprette no-go soner for ikke-muslimer i flere britiske byer – akkurat slik islamkjenneren Patrick Sookhdeo lenge har advart om.
Her er det mange feil og fortegnelser: “forfølgelse” er et sterkt ord, som bringer tanken hen på forfølgelsen av de kristne i Romerriket. Biskopen sa ikke at britiske muslimer “i et ønske om å islamisere sine omgivelser, er i ferd med å opprette no-go soner”. Her legger Anfindsen inn en intensjonalitet som ikke fantes i biskopens artikkel. Han snakket om en diffus utvikling, hvor det nettopp ikke er hensikten å utestenge, men det at det “bare blir slik”. Det finnes også eksempler på regelrett diskriminering, men som oftest er det følelsen av å bli en minoritet, av å bli en fremmed og i varierende grad kjenne seg uvelkommen, det er snakk om. Nettopp slik muslimer bebreider storsamfunnene for å behandle dem. For øvrig et meget interessant poeng.
Men Anfindsen går glipp av et viktig poeng når han gjør det til noe intendert: det er nettopp at det han vil kalle “overtakelse” er en langsom prosess, som tilsvarer den biologiske og demografiske endring: folk får barn og preger miljøene rundt seg i større grad. Hva gjør man med det? Ved å slå an en alarmistisk tone blokkerer Anfindsen også for kommunikasjon med andre. I stedet stiger toneleiet til falsett:
Likevel er britiske myndigheter mer opptatt av å bekjempe det de anser som stigmatisering og sosial ekskludering av muslimer, enn å beskytte den øvrige befolkningen mot islamistiske overgrep.
Man får en følelse av at myndighetene har valgt side, for muslimene og mot egen befolkning, i stedet for å ” beskytte den øvrige befolkning mot islamistisk overgrep”. Igjen: forfølgelse av de forsvarsløse hvite briter som er utlevert til islamister. Dette er meget grovkornet.
Situasjonen er så ille at Anfindsen finner grunn til å snakke om “myk-totalitarianisme”!
Et talende eksempel på denne trenden, og en indikasjon på hvor sterke, totalitære metoder britiske myndigheter faktisk er villige til å ta i bruk for å forhindre opposisjonelle stemmer i å komme til orde, er at det nå altså er utstedt en arrestordre på den islamkritiske bloggeren Lionheart.
Den som ennå ikke ser konturene av den nye myk-totalitarianismen som reiser seg over Europa, må enten være intellektuelt avstumpet eller befinne seg i klørne på en blendende utopi.
Anfindsen velger å slå på stortromma fordi det er utstedt arrestordre på bloggeren Lionheart. Han er det også andre som har forsvart, helt til de oppdaget at han var medlem av British National Party.
Eksemplene maner til ettertanke: alt som kritiserer islam er ikke gull, folk som forsvarer islam må også vurderes ut fra sammenhengen. Det er gjort et stort nummer i blogosfæren av stormuftien av Syria, som i Europaparlamentet advarte mot filmen til Geert Wilders, og sa de som lager noe slikt må bære ansvaret. Er dett bloddryppende trusler eller det bare det en religiøs leder i hans posisjon må forventes å si?
Situasjonen er komplisert, på mange plan. Vi trenger all vår fantasi, intelligens og følelse for å forstå hva som skjer og kunne kommunisere.
Å fremstillel myndighetene i demokratiene i Europa som “fiender” som bruker myk-totalitære metoder for å kneble kritikk er ikke et positivt bidrag til debatten.