Sven Egil Omdal er sjefredaktør for multimedia i Stavanger Aftenblad, tidligere leder av Norsk Journalistlag. En av samfunnets støtter. Omdal mener mediene svikter sin oppgave når de ikke interesserer seg for konspirasjonsteoriene bak 9/11.
Einar Økland skrev en gang at man i Norge kan tillate seg å skrive hva som helst uten at det får konsekvenser.
Omdals foranledning er et brev og DVD-er han har mottatt fra to norske sivilingeniører som vil overbevise alle med innflytelse om at den offisielle versjonen er løgn. Omdal går ikke god for konspirasjonsteoriene uten videre, men han mener de er verdt å lytte til. Han sier han selv har brukt noen timer på påstandene.
Det interessante er hvordan Omdal selv forsyner leserne med premisser som legitimerer skepsisen til den offisielle versjonen.
Først ved å gå tilbake til Kennedy-mordet, hvor det er påvist sprik mellom Warren-kommisjonen og andre bevis, som at det var flere som skjøt, ødeleggelse av medisinske bevis osv. Omdal nevner ikke disse tingene konkret, men omtaler bare mistroen til “myndighetenes” versjon. Samme samlebetegnelse bruker han om 9/11 – “myndighetene” – men her står det for administrasjonen, FBI, 16 etterretningsorganisasjoner, Kongressen og Kean-kommisjonen. Et temmelig stort apparat.
DE TO NORSKE sivilingeniørene, Jan og Ove Hundseid, forsøker å få norske medier til å engasjere seg i det som er i ferd med å bli en voldsom, alternativ offentlighet omkring ett av de aller største spørsmål i vår tid. Hittil har de etablerte avisene og fjernsynsstasjonene stort sett formidlet myndighetenes versjon, selv om deres egne opprinnelige reportasjer fra 11. september og tiden etter, rommer mange av de spørsmålene som ennå ikke besvart. Hvorfor snakket forsvarsminister Donald Rumsfeld om «det flyet vi skjøt ned», når den offisielle versjonen er at det ikke ble løsnet skudd mot noen av de kaprede flyene? Hvorfor falt den 47 etasjer høye bygningen WTC 7 sammen mange timer etter tvillingtårnene, til tross for at den tilsynelatende hadde fått minimale skader sammenliknet med bygninger som ble stående. Og hvordan kunne BBC melde at WTC 7 var falt sammen, 26 minutter før bygningen faktisk falt?
Her fremsettes sterke påstander, under dekke av moderasjon – “stort sett formidlet myndighetenes versjon”. Når denne versjonen er to fly som rammer Manhatten i fullt dagslys og hovedmennene siden påtar seg ansvaret, er det heller grunn til å gå stille spørsmålstegn ved konspirasjonsteoretikerne.
Omdal går heller god for dem, og gjentar ukritisk påstander som at BBC skulle ha rapportert hendelser før de fant sted. Skal BBC ha latt seg bruke og siden holdt kjeft? De påstander Omdal refererer er gjendrevet. Han vier ikke dem bare plass, men fortsetter å legitimere fundamental tvil.
En kaotisk hendelse som 9/11 med så mange aktører og så mye som skjer på en gang, gir rom for spekulasjoner. Det finnes drøssevis av spørsmål det ikke finnes klare svar på. Det kan utnyttes til de villeste spekulasjoner.
Richard Miniter skrev en artikkel med samme utgangspunkt som Omdahl: 62 prosent av amerikanerne tror de ikke har fått vite hele sannheten om 9/11. Men i motsetning til Omdal forsøker Minter å se med kritisk blikk på konspirasjonsteoriene: Tinfoil Nation: Why 9/11 Conspiracy Theories Linger.
I kommentarene til artikkelen dukker det opp en henvisning til flere tidligere CIA-tjenestemenn som skrev et brev til Kongressen der de uttrykte mistillit til Kean-rapporten. Det var personer med såpass lang fartstid at man måtte gi deres ord en viss vekt.
Men selv lang fartstid er ingen garanti mot villfarelser og fikse ideer. Ett eksempel er USAs tidligere justisminister Ramsey Clarke, som gikk fra å være kritiker av USAs politikk til forsvarer av diktatorer som Saddam Hussein. Kloke folk vet å holde en viss avstand.
Det står noe av den samme eimen fra brevet som de syv eks-CIA-folkene skrev. Ordbruken er avslørende. Kean-rapporten omtales som en vits og et røykteppe: Seven CIA Veterans Challenge 9/11 Commission Report: Official Account of 9/11 a “Joke” and a “Cover-up”.
Omdal går god for det premiss som ligger til grunn hos alle skeptikere: At det autentiske nyhetsmaterialet reiser berettiget tvil om vi har fått vite sannheten, altså at visse tråder bevisst ikke er nøstet opp av “myndighetene”.
Det er hundrevis, kanskje tusenvis, av slike spørsmål som til sammen skaper ulike grader av tvil om det myndighetene har fortalt om 11. september.
Omdal sier den moderate skepsisen aksepterer at Mohammed Atta & Co førte flyene, men at USA lot det skje for å kunne starte “en krig som for lengst var planlagt”. Det er en uhyrlig påstand. Skal dette være moderat? Det later til at Omdal har mistet enhver sans for proporsjoner.
Det demonstrerer han ved å si at Roosevelt gjorde det samme: Han visste om Pearl Harbour, men unnlot å gripe inn.
Den minst ytterliggående aksepterer at det var Mohammed Atta og hans menn som sto bak angrepet, men hevder at amerikanske myndigheter bevisst lot dem gjennomføre det, for å få et påskudd for å sette i verk en krig som for lengst var vedtatt og godt planlagt, på samme måte som Franklin D. Roosevelt ikke gjorde noe for å hindre det japanske angrepet på Pearl Harbor, fordi han trengte et påskudd for å føre USA inn i den 2. verdenskrig.
Legg merke til språkbruken. Roosevelt unnlot ikke å gjøre noe for ikke å avsløre at amerikanerne kunne lese de japanske kodene f.eks. Nei, han trengte “et påskudd” for å føre USA inn i krigen. Roosevelt står for et proaktivt, intensjonalt lureri.
Men det er Omdal som lurer: Roosevelt visste ikke om Pearl Harbour.
Why does this conspiracy theory linger? Historian Joseph E. Persico argues that it is simply human nature. Persico is an acknowledged expert on the last surprise attack on the American homeland, the Japanese assault on Pearl Harbor. He notes that President Franklin Delano Roosevelt had some inkling of Japan’s dark designs before the December 7, 1941 attack. Relations between Washington and Tokyo had been souring for years and the U.S. was opposed to Japan’s bloody invasion and occupation of eastern China. So FDR knew that Japan might attack at some point. But there was no intelligence suggesting that Japan would attack at Pearl Harbor or when it would attack or how. Still FDR’s critics and many others continue to suspect that he knew all along and that he allowed Pearl Harbor to happen as a “backdoor to war.”
“Why do conspiracy theories keep sprouting?” Persico asks. “Neat, suspenseful plots create high drama, while the truth is often messy, contradictory, even dull.”
Men dette dreier seg ikke bar om å tilfredsstille sansen for drama. Omdal knytter 9/11-konspirasjonene til vår deltakelse i krigen i Afghanistan, sikkerhetskontroll og svekket personvern.
Ettersom våre soldater dør i den krigen som var det første svaret på angrepet, og ettersom våre havner skal gjerdes inne, og vi alle skal kles ytterligere nakne hver gang vi skal om bord i et fly, som en konsekvens av den offisielle versjonen, kan det kanskje være en idé å kikke litt nærmere på brevet fra de to sivilingeniørene.
Det høres tilforlatelig ut. Men Omdal går god for uhyrligheter under dekke av “moderasjon”. 9/11-svermerne fungerer som 9/11-aksjonistenes fullbyrdere, ved også å dekonstruere sannheten om angrepet på den frie verden. De gir Atta & Co en posthum seier.
På tide å tenke konspiratorisk?
Hva om det ikke var Osama bin Laden, men George W. Bush som sto bak angrepet på World Trade Center 11. september 2001? Er spørsmålet så hårreisende at det ikke engang er lov å stille det?